“Hun er sosial”, sier vi, eller “han er ikke flink med barn”. Sannheta er vel at alle kan være forskjellig til forskjellige tider. “Hun kommer alltid for sent”. Han glemmer alltid noe………for jeg tror at det oftest er det negative vi veit om hverandre som vi tror vi veit.
Om en kommer for sent første gangen til et møte betyr ikke det at en kommer for sent til alle de andre møtene. Om så skjer, er det fordi en gir blaffen?? I denne retorikken her mener jeg at svaret er nei.
Når du forstår at folk du har møtt legger et sett egenskaper på deg som er provoserende. Da kan det være at provokasjonen kan være den at noe stemmer eller at det er helt feil. Ett av to. Så da må en bare tenke over det. Overfor seg sjøl bør en i hvert fall være ærlig.
Hvert menneske er en unik ny bekjentskap. En bør vaske øyne, ører og hjerne for å lære det nye mennesket å kjenne. Men det er fryktelig vanskelig. Leitinga og kategoriseringa er i gang.
Jeg har også tatt flere andre kontakter. En er et dypdykk inn i historia, og egentlig et stort valg om ting har vært for et kvart århundre siden. Men jeg kjente ingenting, liksom greit både å gjøre slikt og utfallet. Jeg har også snurra på en tråd uten å vite om jeg gjorde snurren løsere eller fastere. Slikt en ikke veit på en slik dag som i dag.
I dag skjønner jeg også grunnen til denne “latskapen” jeg også sliter med. Det er bare slikt en må regne med inn i mellom, så jeg putter på med c-vitaminer.
Jeg stoppa bilen og måtte ut for å feste dette synet.
Se dette….jeg er på tur hjem og går nesten berserk inni bilen mens jeg hører på lydbok av Mario Vargas Llosa med tittelen Rampejenta. Jeg hører om lidenskap, mens jeg ser lyset som treffer øynene mine.
Jeg burde ha gått veien hjem i dag, tenker jeg, mens hovedpersonen i boka kysser Rampejenta, som har tykke lepper og er gift med en diplomat.
Jeg måtte ut og jeg kjente tanken på å greie det føltes fryktelig tung. Så jeg bestakk jentene med frokost på senga, og så var vi i gang. I tillegg hadde jeg en halvavtale med naboer. -Om å vise veien opp til Bakkskalet (jeg omtalte det som Krokskalet i et tidligere innlegg). Fortsatt er det den gamle seterveien det er snakk om. Og da turen var bestemt for jentene og meg ringer de, og dermed hadde vi en helavtale – den gamle seterveien skulle vandres igjen.
Men først skjer det noe nytt på vannfronten, da jeg tar av stoppekranen for å få tak i vann viser det seg at kranen er tørr.
