Det er tirsdag i ny uke. Jeg er vindflyktning. Meldt storm i kasta. Men akkurat nå er jeg hjemme hos meg sjøl.
Huset står og jeg sitter.
Sola skinner til og med, så egentlig burde jeg vært ute.
Men planen er å få unna meg et par ting gjennom arbeid.
Da jeg var ferdig med bildene og skrivinga til dette innlegget, hadde vinden blåst seg opp og det regner. Akkurat nå skinner sola igjen.
Forrige tirsdag begynte jeg på arbeidet etter en uke med ferie.
I dag sitter jeg her og føler meg forvirra.
Skikkelig forvirra.
Av folk, hendelser, krav, telefoner og vær.
Jeg kan tenke meg en tilværelse som hovedkarakteren i den historien her har. En historie som ble til for ni år siden.
Men uka har gått greit, til tross for dagens forvirring.
Stort sett har dagane vært fulle av sol.
Litt tung var det å komme i gang med slikt en måtte i gang med.
Jeg fikk starta opp igjen med treninga jeg fikk fra fysioterapeuten og tenkt på at jeg burde bli mer bevisst kostholdet enn jeg allerede er. Slik som dette måltidet med egg, oliven, avocado, cottage cheese, granatepler og tomat. Mye protein.
Torsdag hadde jeg møte i Kristiansund. Så da blir det en fergetur på nesten en halv time.
Fikk snakka om framtida, jobben fram mot pensjon. Samtalen gikk fint. Jeg hadde lyst til å overflytte noe av ferien fra i år og ferien neste år helt til slutt. Det blir 8 uker tidligere slutt.
Etterpå dro jeg innom museet til en avtale der. Det var så mildt og fint, nesten 20 grader. En nytelse av en vakker dag.
Denne dagen tok likevel på, jeg sov dårlig om natta. Våkna i tretida uten å få sove igjen, og etter hvert fant jeg ut det var like greit å starte dagen.
Av og til kan det bli for mange inntrykk.
Da er naturen godt å hvile i.
Noen dager fikk jeg en liten tur ut.
Men sko er ikke så gode å få på føttene om dagen.
Så da gjør barfotturer seg.
Jeg har nok ikke fortalt om tåa…
Den sparka jeg borti så den ble som en stor drue. Tror ikke den er knekt. Men livredd for å sparke bort i noe med høyre fot for det er vondt.
På fredagskvelden tok jeg turen over fjellet.
Da var månen fortsatt rund og stor etter den var helt full natt til fredag.
Neste formiddagen var den blitt bleik.
Det var en del av gjengen min som kom.
Eldste skulle på jakt.
Mellomste og hennes kjære har ikke vær her på en lang stund. Så veldig koselig at de fant turen utover igjen.
Vi som ikke dro på jakt etter slikt med fire bein, tro på opplevelser i naturen.
På leit etter lys og skygge.
Mellomste syns det er greit at jeg bruker henne på bloggen.
Så her kommer flere bilder der hun er med.
Her fant vi en mosegrodd stamme.
En riktig myk og god kosestamme. Som måtte koses med.
Sjøen sendte farger og former tilbake, som det speilet den er. Nesten som et ruglevindu i dører fra 60- eller 70 tallet.
foto:asbjørg
Og jeg koste meg, både med folka jeg var sammen med og at jeg greidde turen, veldig rolig, i støvler.
foto:asbjørg
Helt nede ved sjøen var floa så høy som den sjelden er. Vi kunne ikke gå bortover stranda fordi vannet gikk så langt opp.
Vi vurderte å bade, men etter å ha slått fast temperaturen som temmelig kald, lot vi det bli med tanken.
foto:asbjørg
Det var heller ikke klarert til bad.
Burde tatt med både håndklær og ullundertøy, da har det kunna gått.
Sola kom seg lettere inn i skogen nå, når så mye av løvet var falt av.
Sola bak stammer som lager silhuett.
Dette er en bakskog, men av en eller annen grunn liker jeg meg i dette området. Det er så mye jeg vil fange i bilder.
Så var det å klatre oppover det siste bratte jordstykket, i lav sol.
Litt morsomt, vi alle tre som var på turen er med på bildet.
Jeg som en skygge på mellomste, samboeren som ikke liker å eksponeres på bilder, som en prikk bakerst.
Da jeg var oppe gikk jeg inn, de andre ville opp i skogen overfor huset også.
Jeg skulle gjøre i stand for besøk hos mor, steke svele.
Men nesten fælt å gå inn fra en slik dag, varmt, farger og masse sol.
Eldstemann kom tilbake fra jakta, ikke noe denne gangen heller. De to andre kom også inn, så før vi dro til mor, preppa vi maten vi skulle ha til kvelds.
Hos mor ble det spist svele og drukket kaffe.
foto:asbjørg
Og noen turer har det vært hos mor denne uka også.
Jeg har faktisk vært dypt nede i tankene angående blogginga. Det begynner å bli mange år siden jeg starta og det som var grunnen til at jeg begynte er på en måte innfridd.
Uansett, en skal aldri blogge uten en har lyst. Denne uka som gikk forsvant lysten.
Jeg ser på orda som farger, så med bilder og ord kan en male en stemning. Jeg er ikke opptatt av plassering, krangling, stigma, det som for meg blir negativt og all reklamene inne på siden. Den er det jeg syns er alt for krevende.
Ellers er jeg veldig langt inne min egne greier for tida. Jeg har så smått begynt å meditere, en målsetning jeg har hatt lenge.
Jeg er enormt opptatt av tida vi er i, tida jeg er i. Mitt syn, andres syn og presentasjoner. Det tar faktisk kapasitet, ganske mye.
I hvert fall reiste gjengen på søndag, etter tyrkisk lammegryte laget i leirgryte.
Fikk spørsmål om det var trist når alle dro.
Det er så fint når gjengen min kommer, jeg trives så godt sammen med dem og jeg opplever vi har det så bra. Samtidig trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, slik så har jeg det fint når de er dratt også. Jeg koser meg med slik jeg har det. Akkurat det er veldig bra.
I går var det tilbake med jobbing etter helga. Jeg skulle jobbet mer i dag også, mer enn hva jeg har gjort.
Er nok bare for langt inne i mitt eget tankemodus til å kunne kommunisere om dette, dagen min og det jeg egentlig er opptatt av. Kanskje det kommer.
Kjenner du til dette, kan du også være så langt inne i deg sjøl slik at det kan være vanskelig å kommunisere med andre med det som fyller deg?
Lyset holder på å forsvinne etter enda en dag. Naturen holder på å gå i hi. Disse høstdagene…
Og min siste feriedag i denne omgang.
Kanskje skulle jeg ha gjort bare ting jeg sjøl liker…
I stedet ga jeg dagen bort til andre. Ikke fordi jeg er veldig snill, men fordi det passa og det var ting som skulle gjøres. Og som jeg tidlig har sagt, jeg har flere uker igjen.
Nå kjenner jeg det var fantastisk godt å være hjemme i dette melankolske lyset, der alt snar er over…
Et år nærmer seg sin ende. Nå er det bare gammelt. Snart bare to måneder igjen.
Tror året er litt eldre enn meg, om jeg har vært et år så har jeg nok vært september.
Jeg pakka veksa i går, etter at sønnen var reist.
Så kjørte jeg innover til mor. Klokka hadde blitt halv åtte da jeg parkerte utenfor det mørklagte huset. Jeg skunda meg inn, spekulerte på om noe hadde skjedd. Et hus uten et lys.
Men det var bare at mor hadde glemt at jeg skulle komme. Hun satt på sengekanten i mørket. Klar til å legge seg, før støttestrømper var tatt av og kveldsmat spist.
Lyset kom på igjen, jeg smurte mat og dagen hennes ble lengre.
Vi så litt tv, vi snakka og først litt før elleve ble kvelden avslutta.
Jeg fant rommet mitt og våkna litt før klokka ringte. Hørte mor var oppe, men da jeg kom opp hadde hun lagt seg igjen.
Jeg fikk kokt vann, kokt kaffe, tente opp i ovnen og så kom elektrikeren og strømmen ble borte.
Så nå har mor kvitta seg med det gamle sikringskapet.
Elektrikeren tok også en titt på oppvaskmaskina, han mente at alt med at den starta anbefalte han å kjøre programmet gjennom noen ganger. Så det ble gjort, uten røyk eller lukt.
Så nå er oppvaskmaskina friskmeldt.
Jeg tok med meg middag, ba også lillesøster. Mens jeg gjorde klar, vaska jeg kjøleskapet, så det ser bra ut.
Vi hadde lettsalta uer, lillesøster syntes den smake tran. Nå er det kanskje ikke det hyggeligste å høre når du ber på middag. Men samtidig er jeg vant til at hun ikke filtrer det hun sier.
Jeg syntes det smakte godt.
Det var godt å låse seg inn hjemme hos seg sjøl, sette opp varmen og ta et pledd over seg. Ute var det bare to grader da jeg kjørte hjem. I morgen må jeg bestille vinterdekk.
De to siste dagene denne uka skal jeg til Kristiansund.
I morgen er det jobb, har satt opp varmen på kontoret. På en måte gleder jeg meg til å gå i gang igjen.
Å være klissvåt er nødvendigvis ikke en etterlengta situasjon. Sjøl om det å dusje er et unntak. Som barn kunne en kaste seg ut i det…, eller en kan som voksen også…
En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikk, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag. Regn, regn, regn, regn, øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn, deilig og vått, deilig og rått! En er en, og to er to- vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikke, sakk, vi drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag.
Regn av Sigbjørn Obstefelder
Det er Utifriluft som ber oss om det som er klissvått denne helga.
Her kommer flere bilder, for det er ikke bare regn som gjør tilværelsen slik.
Klissvåt…
Et kveldsbad en sen sommerkveld, dukke under vannet og bli våt, er absolutt en klissvåt situasjon, det er klissvått.
Eller når sjøen kommer oppover på land, da er det dyvått der det bruker å være nogenlunde tørt.
Vi kommer likevel ikke bort fra regnet, der det har festa seg på svarte greiner.
Mens skyende driver våte og lave innover i fjorden.
Når det er så vått, regner så kraftig at en ikke ser ut, da er det greit å være på den sida av vinduet som snur inn.
Og etter regnskyllet, de stor dammene på land, som speiler hele verden opp ned.
Plutselig får jeg gjort slik jeg har vanskelig for å gjøre. Jeg etterspør en konkurranse som gikk av stabelen for snart året siden. Skriver til de og sier som sant er, at svar bør gis uansett… Spesielt når de har sagt det.
Det handler også om å ta seg sjøl på alvor.
Fikk også sendt avgårde en liste over ting jeg ønsker å ta opp med hjemmetjenesten, lot det ikke gå noen dager før jeg svarte.
Det siste er det jeg har for lett å gjøre. Ikke akkurat nå, tenker jeg for lett.
Jeg har vasket litt og gjort øvelsene mine.
Har til og med meditert en bitte liten økt.
Men fortsatt mye å ta av i haugen av gjøremål.
Så hva har reklame å gjøre med dette. Og svaret på det er kort og greit; ingenting.
Absolutt ingen ting.
Men jeg tror jeg blir både mer og mer allergisk over reklame.
Nå i det siste har det å ta opp bloggen blitt et prøvelse. Det spretter opp vindu med reklame for ett eller annet. Forskyver og skjuler det jeg skriver. Jeg krysser og krysser ut. Det har kanskje roa seg litt, men en forverring av hvordan det har vært.
Når reklamene klistrer seg over og under det jeg leser, overser jeg det. Jeg er blitt blind.
Reklame fra Temu har jeg gått til kamp mot. Ikke annen kamp enn krysse ut og sende inn at det er uønsket annonsering i feeden min der det går. Jeg vil bare ikke være med på det, jeg vil ikke ha alt det der jeg skal tro jeg vil ha. For jeg trenger ikke.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Mat, møbler, meninger og masse mer jeg ikke ønsker.
Det er greit nok om jeg sjøl velger, vil vite hva som finnes.
Jeg er også klar over konsekvensene om alle har ment som meg -. For i stor grad vet jeg hva samfunnet er bygget opp av. Hvordan systema virker.
Men hvordan tjener alt dette i en større målestokk, større enn samfunnet?
Og etter hvert kunnskapen kommer inn velger jeg bort dette som ikke er nødvendig.
Akkurat det er så klar et relativt begrep. Det er akkurat som det jeg har trodd var viktig, måtte til… krakelerer.
Kaldt regn om kvelden. Uten å bestemme seg. Kanskje legges et hvitt lag på toppene?
Akkurat nå er det for mørkt til å se.
Og så er jeg glad jeg bor i Norge, til tross for hva vi nærmer oss. Eller hva som kommer i møte med oss.
Takker for at jeg ikke bor i Florida, siste kvelden gikk over til natt og jeg følte med de som sendte vitnesbyrd.
Det er fint å sitte hjemme i kveld.
I dag var det ball-dag, potetball, mor og jeg kjørte over fjella og hadde en god stund med god mat, gammeldags mat.
Ble skikkelig god og mett, men heldigvis stoppa jeg lenge før jeg var for mett.
Vi tok også en kjøretur i høsten. På nye veier.
– Jeg får nesten vondt i øynene av alt det gule, sa mor.
Det var veldig gult der vi kjørte. Kjørte på nye veier vi aldri har kjørt. Til slutt hadde vi sjø på begge sider og endte på en odde med campingvogner. Det var en veldig idyllisk plass.
Tilbake hos mor koka jeg kaffe, tente opp i ovnen og plutselig var dagen gått. Fikk vaska koppene og mor syntes jeg kunne overnatte. Da jeg sa jeg måtte hjem, at jeg måtte prøve å få orden på hjemmet mitt og at jeg ikke kom i morgen…
Og noe om denne slitenheten min.
Dette falt ikke i god jord, det er vondt når hun velger å ta det personlig, at hun er en slik byrde og bare i veien.
Sa noe om at vi måtte forstå situasjonen, møtes i mulighetene og til slutt ba jeg henne tenke på tre ting hun var glad for.
Mor har alltid vært vant til å ha folk rundt seg, helt til far døde for snart fire år siden. Dette er ikke direkte lett. Jeg ønsker bare hun skal ha det bra uten at jeg flytter dit og vier hele livet mitt til mor.
Nå har jeg i all fall sendt en mail til hjemmetjenesten der jeg ber om et møte.
Heldigvis finnes det bare løsninger.
En av de løsningene er nok å få en sjekk på mors høreapparat. En blir fryktelig lei av «god-dag-mann-økseskaft» samtaler. Tror kanskje det er det som sliter meg mest.
Men jeg bor ikke i Florida.
Sønnen kom ikke i dag, nesten glad for det.
Godt å ha mer tid til rydding.
I ro.
I dag ble det hverken øvelser eller tur ute. Tror det er noe av det viktigste jeg må få gjort.
Og så må jeg få tatt inn Georginene mine.
Må nok google prosedyrene rundt det.
Ferieuka mi går, men tenk det, jeg har ennå flere uker jeg må ta og det glede å tenke på det.
For livet er ikke så verst, når en bor i Norge og har ferie til tross for at det er høst.
Ny dag og nye muligheter, er ikke det en frase. Men det er ny dag. Dag med skyer hengende ned over fjella, grått og gult.
YES!
Ny feriedag, tenkte jeg da jeg våkna.
Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.
Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.
Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.
Fredagen er min.
Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.
Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.
Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.
Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.
Det er et styr.
– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.
Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.
Det blir en råd.
Ble mange fraser her.
Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.
Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.
Men jeg nyter tida som er mi.
Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.
Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!
Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.
Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.
To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.
Det tror jeg på.
Jeg vil tro på det.
Så får jeg bite tennene sammen og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige.
Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.
Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.
Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?
