Mener ikke konkret du skal få se noe, men liksom litt til meg sjøl; se der, det gikk-.

 

 

Her bygger vi ned, det var ikke en gang noe spesielt som gikk.

Bare en dag.

Nå er ikke det bare, bare. Spesielt med tanke at denne dagen starta motsatt av den i går.

Da klokka ringte i dag var det nesten umulig å komme seg opp.

Jeg ville bare sove.

Fikk hamla meg inn i stolen min, med stort, varmt glass vann med lime i.

Og der satt jeg!

 

Ute var det mørkt som det aldri skulle bli lyst igjen.

-Tror ingen blir overraska når jeg forteller at det ble det likevel.

Først var det en hvit snøflekk i fjellet som lyste gjennom mørket. Etterpå kom det mest fantastiske lyset en kan tenke seg.

Som et gyllent håp.

Jeg fikk samla lemmene til bevegelse, på med sko og ut for å fotografere. Da hadde lyset blitt mer gult.

For lyset kommer fort når det først kommer.

 

I går synte jeg snøbilder. I dag var det bart.

Jeg prøvde å fange lyset som best jeg kunne, men nøt for mye og var for lite konsentrert. Tror det var noe med temperaturen også, for den var så mild og snill.

 

Etter hvert kom jeg meg på jobb. Jeg er heldig som kan styre såpass arbeidstida mi sjøl. Ut i fra kroppens begrensninger, avtaler, planer og tidsfrister.

 

Fikk telefon fra St. Olav i dag og fikk sagt at jeg ikke hadde tatt den ene sprøyta jeg skal ta på to måneder. Føler samtalen ble konstruktiv og fin. Jeg skulle ta kontakt når/om jeg starter opp igjen. De skulle fortelle til fastlegen min om  forskninga jeg gjør på meg sjøl. Jeg skal til henne over helga, vil spørre henne om hun føler hun kan følge meg på dette. Bør nok ha noen som er helsefaglig i ryggen. Kunnskapen min er alt for liten, sjøl om jeg leser for å prøve og tilegne meg noe. Det viktigste for meg er at jeg greier å være mest mulig objektiv på hvordan det påvirker meg. Har ikke handla inn boka ennå, den jeg skal skrive ned i.

 

Etter to dager på jobb, vil jeg si det absolutt ikke er så ille som jeg frykta. Jeg holder tråden og føler på mer energi enn da jeg ferierte utslått i en stol i min egen stue.

 

Mot slutten av arbeidsdagen får jeg krisetelefon fra foreldra mine; tv´n deres virka ikke.

Nye tv’er og eldre mennesker er ikke nødvendig vis en god kombinasjon.

Det hadde også vært torden og lyden, så det var visst flere eldre som hadde problemer. Og denne gangen fikk jeg ikke til noen løsning, så ringte support til slutt.

Etter og ha slåss med ledninger, små skrift og for dårlig lys i flere timer, så voila`, begynte tv’n både å snakke og vise bilder.

Lykke over hele linja.

Da satte jeg både bilsnuten og min egen-, i retning mitt eget hjem. Og ja, det var godt å komme dit og hit. Jeg var veldig fornøyd med at jeg henta inn ved i morgest, at jeg var i hus og at foreldra mine fikk den superviktig tv’n til å fungere.

Sjøl har jeg kokt meg te etterpå, hører på rolig musikk og syns livet ikke er så verst. Sjøl om det blåser og snart ikke blir mørkere gjennom et døgn.

For det betyr at det blir lysere snart.

Og akkurat den tanken er til å slå krøll på seg sjøl i ultimat kosemodus.