Lørdagen er her. Uten brød. Med noe innhold. Og med et morsomt minne av gårsdagen.

 

 

 

 

Derfor starta jeg med å rote sammen en deig.

Rundstykker skal jeg rekke før jeg må ut av huset.

Håper jeg.

Har en liten avtale.

 

I går var første dag av sykemeldingen min. Tidligere i uke fortalte mor at en tante var 90 år og at vi måtte ta oss en tur til henne. Jeg sa at det fikk jeg ikke til fordi jeg skulle til Averøya og et møte. Med sykemeldingen falt møtet bort.

Da kommer du hit, spurte moren min.

Egentlig følte jeg sterkt for å være bare helt i ro.

For det skjedde noe rart, for etter sjukemeldingen falt jeg liksom enda mer sammen. Det fantes ikke energi tilbake og jeg burde tatt dagen med ro.

Men på grunn av denne 90 årsdagen syntes jeg at jeg måtte. Så jeg dro innom butikken for å handle til mor og kjøpe blomster. Nå var det ikke blomster som passa til en slik dag, men kjøpte flere buketter avskårne blomster og satte sammen. Buketten ble ganske fin den og mor var klar til å dra dit.

Jeg var forberedt på at hun ikke var hjemme eller at hun hadde folk der. Men det sto ingen bil der og det var stille i huset.

Men vi fiant henne og hun så veldig overraska over da vi kom.

Vi gratulerer og hun får blomstene.

Buketten var så stor at det fantes ikke vaser, så måtte ta en tom krukke.

Vi fikk se bilder og mimra. Hun henta fram en juice og vi hadde en trivelig tid.

Da vi skulle gå sier hun at det blir ikke så mye feiring på dagen. For da viser det seg at dagen sin har hun i neste uke.

Mor hadde trodd vi var kommet til oktober og til hennes dato.

Vi lo ikke, men inni meg syntes jeg det var vanvittig å komme og gratulere med dagen fem dager før dagen.

 

Bilen sto på plassen sin.

Den begynner å bli skummel å sette fra seg. Bremsene er veldig dårlige igjen.

Har dette minnet fra en ferjetur fra noen år siden.

Nå har jeg time på verksted på onsdag. Så fram til dag kan jeg ikke sette den fra meg på noe annet enn flat mark.

 

Da vi kjører nedover fra tanta mi passerer vi huset til morbror min, mor sin bror.

Det er bare mor og han som lever igjen av seks søsken. Han mista konen sin tidligere i år.

Vi har snakka om at jeg skal være med mor til han, mange ganger. Men det har ikke passa, det er denne energien min.

Nå stoppa jeg og mor for inn.

Jeg fikk satt bilen fra meg på en trygg plass og gikk etter.

De begge var veldig glade for å se hverandre, men mors hørsel greidde ikke oppfatte alt som morbroren min sa, han har så lav stemme. Og han ville ha kokt på kaffe, men vi sa at det fikk vi ha til gode til neste gang.

Neste gang er et frynsete begrep når så mange år er nådd. En barndomsvenninne av mor ble også gravlagt i går. Sist vi møtte henne sa jeg at jeg kunne komme å hente henne en dag og ta henne med til mor.

Det rakk vi ikke.

Livets sene høst.

Men når folk er kommet til 90 år, da har de fått mange år. Til tross for at begge vi besøkte i går ikke var kommet dit, hun vi trodde var det og morbroren min som er fire år yngre enn mor.

 

Da jeg etterpå var hjemme hos meg sjøl, ble jeg sittende å se på Lindmo. Hos henne var det en dame på besøk som straks fylte 91 år. Hun satt i bystyret i Bodø. Hun var «ung» til tross for åra sine. Snakka om at mennesker hadde tre aldrer; fødselsdatoen, den biologiske alderen og den mentale alderen. 

 

Så gikk lørdagen min.

Ganske innholdsrikt.

Her er et bilde i regn fra Valsøya.

Nå er kvelden snart natt.

Jeg er hjemme for lengst og må straks avslutte også denne dagen.

 

 

 

♥