Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.
Når begynner et langt liv?
Jeg har levd og jeg lever.
Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.
Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.
Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.
Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.
Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.
Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.
Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.
Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.
Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.
Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.
Han kom og vi levde sammen i mange år.
Så mange at vi måtte til rådgiving.
– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.
Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.
Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.
Men jeg var fri.
En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.
Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.
Det gikk over da vi møttes.
Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.
Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.
Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.
Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.
Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.
Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.
Vi begge fant oss nye.
Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.
– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.
Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.
Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.
Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.
Tenkte at det fikk bli slik.
Likevel, plutselig hadde jeg en date.
Og på et vis funka det.
En stund.
Men jeg visste ikke, men fikk prøve.
Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.
Men det var noen falske toner.
– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.
– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.
Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.
Alle disse menn.
Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.
Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.
Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.
Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.
Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.
En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.
Jeg likte å kysse.
Det er vel det at jeg fortsatt liker det.
Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.
Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.
Som ung hadde jeg nok med forelskelse.
En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.
Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.
Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…
Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.
Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.
Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.
Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.
Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.
Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.
Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…
Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.
Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.
Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.
Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.
Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.
Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.
Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.
Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.
Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-.
