Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.

Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.

Det går virkelig snublende.

I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.

Og drømmen var fargelagt av dagen.

For jeg sliter mer enn hva jeg liker.

I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.

Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…

Tror det er for mye nå.

Alt for mye.

Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.

Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.

Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.

Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.

Nok en gang er jeg utestengt.

Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.

For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.

I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…

Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.

Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…

Tulla-.

Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.

Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.

Og da føles det bedre.

Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.

Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.

Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.

Tenker jeg.

Jeg må likevel tilbake til dagen i går.

Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.

Det er montøren som skal montere fiber.

Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.

Han står utenfor huset når han ringer.

Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.

Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.

Heter det ikke at minus og minus blir pluss….

Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.

Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».

Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.

Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…

Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.

Nesten som en blir svimmel.

– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.

Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.

Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.

Og om en uke vil et kapitel være over.

Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.

Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.

At jeg likevel har trua.

Trua på at dette skal bli bra.

Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.

Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.

Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.

Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.

Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.

Alt blir.

♥

Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.

Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.

Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.

Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.

Helt sikkert.

Derfor valgte jeg det.

Sove.

Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.

Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.

Så behovet var nok stort.

Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.

Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.

Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño

i og bryggrynsris til.

Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…

Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.

I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.

Det har vært noen dager som nok har tatt på.

Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.

Da jeg våkna i går var det hvitt.

Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.

Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.

Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.

Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.

Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.

Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.

Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.

Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg. 

Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.

Men det kommer tid og det kommer råd.  

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kvelden lister seg ikke stilt på tå, det bråker… Og jeg har brukt dagen og den har brukt meg.

Nok et slikt hesblesende innlegg på to hjul i svingen.

Jeg måtte tenke meg om, skulle jeg skrive et innlegg her eller skulle jeg legge meg…

Nå har jeg starta og blir det posta ble jeg ferdig. Om ikke vet ingen at jeg begynte på et innlegg -.

Det blåser.

Jeg liker ikke vind.

Fjoråret vindkuler fikk slutt på eventuelt å like slikt…

Men det går da vel over.

Slik som dagen her har gjort.

Den gikk over.  

Tidligere i dag var det vannet som gikk over, det gikk over sine bredder.

Det var nok vinden ut i havet som pressa vannet inn og opp på land.

Men vakkert var det.

Jeg gikk litt slik i ekstase da jeg oppdaga det.

Jeg var på museet for en befaring. Skal etter hvert skifte ut taket på det ene naustet.

Sjøl gikk jeg i gang med å rydde og sortere i ting inne.

Det var da jeg åpna ene kjøkkenskuffen jeg oppdaga noe unevnelig…

Men det hadde ikke ben.

Må bare vaskes, ryddes og finne ut av, det blir noe av morgendagens plan.

Kan være forskjellig som dukker opp i gamle hus.

På tur hjem kjørte jeg innom et fiskemottak, egentlig hadde jeg tenkt på fersk fisk. Men på grunn av værmeldingene regna de med lite levering av fersk fisk.

Så gikk for lettsalta torsk.

Spurte mor og lillesøster om de også ville spise sammen med meg.

Maten ble kjempegod med potetmos, stekt bacon, kokt gulrot og brokkoli.

Og jeg var passe oppbrukt etter dagen, maten og vinden.

Men det som er bra er at isen og snøen forsvinner.

I går kveld var jeg i et møte og da jeg gikk fra bilen var det med bevende hjerte og forsiktige skritt.

Vandringa, møtet og alt gikk bra.

Det er en lang vei som skal utbedres og jeg eier en del av den grunnen. Men ingen grunn til å skrive mer om det i kveld.

Dagen har gått uten noen særlig pause før nå.

Tror jeg skal pakke bomull i øra og dra dyna over hodet.

Hvilket forhold har du til vind?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har lett som en plett kunne sovna her jeg sitter. Men jeg må holde ut. 

Dagen våkna mange ganger lenge før den skulle.

Drømte om snø og varme temperaturer, tror nesten jeg bada.

Boffen var der også.

Han lekte seg med andre hunder.

Det var folk der, de var ikke interresert i meg og gikk bare forbi.

Innimellom, da jeg våkna, hørte jeg at vinden blas og at jeg følte meg så lei av alt.

Da dagen starta var den likevel grei.

Sjøl om dagen starta med dataproblemer.

Og så gikk dagen.

Den lyse dagen gikk.

Den var så glatt at den skein skummelt. Tenkte på det, at den var glattere enn forsvarlig.

Kjøp masse mat sa de må nyheten til morgenen. Det blir dyrere, mye dyrere. Slik som smør og kaffe for eksempel.

I januar-februar-overgangen kommer et nytt kraftig prisbyks, sa de på de lokale nyhetene.

Etter jobb gikk jeg å kjøpte Røros-smør, meiri-smør og kaffe.

Jeg kjøpte meg et lammelår også.

Til påske.

Lei av denne galoppen.

Fant meg middagsmat på 40%, sjøl om jeg prøver å unngå fabrikert mat. Det var bara så fristende med snarlaga middag.

Om litt skal jeg i et møte, så greit med en slik løsning.

Kjenner jeg gleder meg til jeg er hjemme og skal breie dyna over meg igjen.

Nå må jeg lese meg opp til møtet.

Om veier langt til fjells.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Den skikkelige gode følelsen når en krysser målstreken nok en gang. Og bare kan hvile.

Jeg er framme ved torsdagskvelden.

Kan tømme hodet.

Kan senke skuldrene.

Jeg tente opp i ovnen.

Jeg tenkte på talglys.

Og så satte jeg på musikk.

Veldig rolig musikk.

Lagde meg en rask, rask middag sjøl om det er alt for sent.

For jeg tar helg.

I kveld tar jeg helg.

Kanskje jeg skal ta meg en jobbesekvens i helga…eller kanskje ikke.

Jeg rakk ferga.

Porten gikk opp bak meg før jeg hadde rukket å slå av motoren.

Mer akkurat går sannsynlig ikke å være.

Veien var høyst variabel og hadde ikke lyst til å åke utom veien i dag heller.

Hørte på lokalnyhetene at det hadde vært en trafikkulykke i morgentimene på glatta.

Dagen gikk greit, ingen skrapa sjel i dag.

Jeg hørte til sjøl om jeg laga oversvømmelse da jeg skulle trakte kaffe. Passe ubegava med slik kaffe.

På tur hjem kjørte jeg innom en matbutikk like ved flyplassen.

Kjente det i bilen før jeg gikk ut, kjente det inne i butikken, det var direkte ekkelt…

Bakken vibrerte.

Sa det til en betjening, stakkars dere som må gå i dette-.

Hun kjente det ikke!

Kjente ikke at bakken vibrerte.

Jeg rakk akkurat ferga igjen.

Og det var veldig godt at grunnen atter ble rolig.  

Framom mor, hun hadde bedt så fint om jeg ikke kunne komme innom. Vi så på gamle bilder og mor kosa seg skikkelig.

Etterpå tok jeg aske ut av ovnen før jeg kjørte hjem.

Hun hadde ønska jeg overnatta, men jeg ville hjem.

Jeg kjente det var viktig å våkne i min egen seng i morgen.

Fikk snakka om kontor og avtalt hva jeg måtte ha.

I går tok jeg med det først lasset, en kasse med permer og et par andre ting.

Jeg skal montere meg opp nede. Håper dette blir en riktig god løsning.

Ellers blir det ikke bare å sitte nede i kjelleren, det vil være en ganske stor bevegelighet både det at museet ligger i andre enden av kommunen og ellers møter rundt om på Nordmøre.

Tror nok det blir bra, bare fryktelig rart å ha blitt så himla voksen…

Men det er ikke temaet i kveld.

Jeg er bare til stede i kvelden, i meg sjøl og det føles godt.

Har du hatt en god dag?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om å lete og ikke finne, om en ny kveld og nye dager forsvunnet…

Så sitter jeg her igjen, i stolen min i en ligge/sitte posisjon.

Dagen kom og dagen gikk, akkurat slik som i går. Den kom også…og gikk.

Det var jeg glad for.

For hjemme igjen i går kveld var jeg kvalm av trøtthet og ulykkelig til det innerste. Alt for brukt opp.

Morgenen hadde starta på sporete veier, snødrev og saktegående trafikk.

Alle har intensjon om å holde seg på veien, noe som førte at jeg ikke nådde den ferga jeg skulle.

Men jeg var ikke alene om å komme for sent.

Møtet krevde masse av min kapasitet, så jeg landa fullstendig sønderknust og nesten i ørka, hjemme, klokka halv seks.

Vurderte å legge meg rundt åtte, men holdt ut helt til den tiden når klokka begynner å gå fort. Likevel ble det leggetiden tidlig til meg å være.

Så til morgenen våkna jeg godt uthvilt og med noen timer hjemme i huset aller først.

Endelig fikk jeg bakt disse rundstykkene bestående av gulrot og cottage cheese igjen, som er veldig fine i matpakken.

Hadde en lengre samtale med min nye sjef, om ting som må til. Har foreslått hjemmekontor inn til videre, så det kan hende det blir løsninga i første omgang.

Tror det er sunt å sette strek der jeg har vært.

Men det betyr rydding av en annen verden.

Så var det neste post på dagens program; mor og tannlege.

Da jeg kjørte innover i hennes retning, var veiene både snøete og våte. Ikke den beste kombinasjonen. Og da jeg kjørte inn sundet hun bor ved, var veien verre og ikke bedre.

Opp til boligfeltet var strødd helt nede fra hovedveien. De første bakkene bruker å være enkle, men oppe ved postkassen er det en skarp sving og så bratt opp, midt i den bakken kommer en ny skarp sving – og det er det kritiske punktet. Når en blir stående fast ved den svingen er det heller ikke bare å komme seg ned, uten å begynne å skli, havne utenfor veien på den ene sida eller kjøre seg fast i rekkverket.

Har prøvd alt.

Men i dag var det godt strødd og jeg kom meg opp.

Mor hadde sittet klar en time.

Ett minutt på tiden gikk vi inn dørene til tannlegen, en ung, trivelig og snakkende tannlege som minner meg om en stjerne fra stumfilmens dager.

Besøket gikk bra, fikk plassert mor inn i bilen igjen og kjørte bort til kjøpesenteret.

Der hadde det frosset på, men ingen fall og mor fikk brukt opp gavekorta sine.

Jeg hadde også et par gavekort liggende, men det siste, det jeg fikk til jul, det fant jeg ikke. Holdt på kjøpe en kjole, men fordi ikke lesebrillene ikke var med, så jeg ikke først at strikkakjolen var i X-small.

Brillene hadde jeg en leteaksjon etter før jeg kjørte og nå etter jeg kom tilbake-.

Jeg lette på stua, på kjøkkenet, på soverommet og på badet – flere ganger…

Med så mye leting på en dag blir jeg nesten manisk.

Plutselig så jeg brillene og nå sitter de på nesten.

Til slutt var det matbutikken som fikk et besøk…ja, jeg var også innom for kjøp av fuglefrø og et par små plastkasser til å ha sikringer i, først. Har lest om brannfaren ved brukte batteri, så nå er det innført taping av polene.

Hadde foreslått at jeg kunne lage middag.

Hun ønska seg fiskeboller i hvit saus. 

Og etter kaffe, oppvarma smultringer, sovne-litt-i stolen-og-ikke-vite-hvor-jeg-var, vedbæring og til slutt dra da klokka var på-høy-tid-å-komme-seg-hjem.

Så trilla jeg hjemover, drivstofflampa lyste rødt, fikk stoppa ved en bensinstasjon.

Nå blir det godt å legge seg.

I morgen er det kontoret og torsdag er det farting, ferge og møte igjen.

Og heldigvis er jeg ikke så bunnløs sliten i kveld.

Men tiden…ja, den tiden… 

♥

Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.

Jeg våkner tidlig, men snur meg-.

Tenker at det er da lørdag.

Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.

Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.

– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.

I går kveld.

Da var klokka ni om kvelden.

Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at

– nei, jeg vil hjem.

Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.

Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.

I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.

Jeg hører ikke til lengre.

Det er ikke min arbeidsplass.

Jeg er en inntrenger.

Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.

Tror jeg har en følsomhet på dette…

Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.

På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.

Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.

Setter på vann til glasset med lime.

Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.

Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….

Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.

Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.

Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det. 

Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.

Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.

På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.

Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.

Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.

Minner…

Siden ble huset solgt.

De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.

Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.

Juletreet er ute av huset.

Endelig.

Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.

Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?

Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.

Det er lørdag.

Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.

Skrive et innlegg.

Må opp på loftet, gruer meg i år som i fjor.

Det høres raske trinn der opp -.

Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.

En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…

Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.

Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.

Men dette blir når det blir slik det blir.

Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.

♥

Det kan en tenke over noen ganger, var dette hell eller uhell. Og jeg trasker videre inn i det nye året i kjent stil.

Men i dag, i dag, roer jeg ned og holder meg hjem.

Det eneste i dag var en stressfølelse over at jeg skulle ned til veien med to dunker; restavfall og matavfall. Redd for at søppelbilen skulle kjøre forbi før jeg rakk meg nedover.

Og så er det glattis, slik skikkelig.

Riktignok ble den strødd for en halv uke siden og jeg har piggsko.

Men skal innrømme at jeg var nervøs likevel…

Alt gikk bra.

Men gårsdagen var en dag for seg sjøl… etterpå kan jeg tenke, var dagen full av uflaks-, eller var det flaks…

Uansett, snublende kan jeg kalle den.

Jeg rakk møtet på Teams før første snubling.

Plutselig kom jeg meg ikke inn på data’n, jeg var utestengt.  

Utestengt for systemet jeg jobber i.

Nå er jeg i en merkelig overgang. Jeg har skifta arbeidsgiver, men jobber foreløpig både på det gamle kontoret og det gamle systemet.

Inne på IKT var det tomt for mennesker, opp til personal…det viser seg at lønn har meldt meg ut, derfor…

Jeg skal legges inn igjen, har fått lovnad på det inn til videre.

Men det kan ta tid.

Begynner med å ta av noen rammer på bilder jeg skal scanne…først kutter jeg meg i ene tommelfingeren, etterpå rifter jeg meg på den andre hånda.

Og det blør.

Egentlig bra jeg blør når jeg har jobber med gamle ting.

Ingenting sklir greit gjennom dagen. Da jeg skal tømme bosskurva med papir finner jeg ikke dunken det skal plasseres i.

Jeg kommer opp i min etasje da komme ei trillende med papirdunken, så får tømt mitt avfall der.

Får vite at det kan gå et døgn før jeg er på nett igjen. Så midtveis i dagen finner jeg ut at dagen ikke fungerer. Jeg har kunnet fortsette ryddinga, men hodet begynte å bli så sliten så jeg har nok ikke fungert godt.

Så jeg gikk.

Det vil si, jeg kjørte inn til mor.

Sjekka på vei dit om når lillesøster tenkte seg innover til mor.

Syns det er greit vi deler besøka utover.

Nei, hun skulle ikke dit før over helga, mente hun.

Uansett måtte jeg få opp mer ved.

Hos mor fikk jeg også gjort et jobbrelatert intervju.

Men så ringer lillesøster, ringer om vi vil ha wienerbrød, hun kommer nå.

Jeg har spist nok søtt og bestemmer meg for å dra.

Slik kom jeg meg hjem mens dagen hadde lys.

Da jeg står utenfor min egen dør oppdager jeg at nøklene mine er borte, jeg leter og leter og tenker at dette kan ikke være sant.

Men det var det.

Ingen vits egentlig å sjekke dører og vinduer rundt huset. Men jeg tok likevel den strabasiøse turen i dyp snø med et hardt lag med skare på toppen.

Soveromsvinduet mitt sto på gløtt, men kan ikke åpnes mer på grunn av sikkerhetshasper.

Inngangsdøra i andre etasje var låst, vinduet til vaskerommet var haspene på. Vurderte om jeg skulle knuse et vindu, men fant ut at det ville bli for kostbart. Da fikk jeg heller kjøre tilbake til mor å overnatte der.

Utgangen fra stua er jeg påpasselig med å låse, det var den som sto igjen til slutt.

Jeg trykte ned håndtaket og døra gikk opp…

– Det kan ikke være sant, tenkte jeg.

Men inne var jeg, lettelsen var så stor at det nesten ikke gikk opp for meg.

Jeg var inne, hjemme hos meg sjøl!

Flaks eller uflaks, jeg vil nesten si at det var flaks.

Men kjedelig med disse hendelsene der man snubler gjennom, de tar på kreftene.

Plana for dagen i dag var klar da jeg står opp.

Sender melding til kontoret, om at jeg er hjemme i dag og om de kan sjekke om nøklene mine ligger på pulten.

Får svar at det var synd at jeg ikke kommer for en tidligere kollega kom innom klokka 10, fordi hun runda rundt år.

Det er da jeg kaster meg rundt, tar med meg en akvarell og kjører avgårde.

Passerer søppelbilen, den hadde jeg ikke behøvd å stresse for.

Glad for at jeg fikk med meg stunda, hun hadde tatt med seg kake.

Nå er jeg hjemme igjen, vaskemaskina jeg satte på er ferdig.

Jeg skal ned i kjellerleiligheta, jobbe med en «dot-bok» som jeg egentlig starta med i 2020.

Vera Lynn kommenterte om at det fantes en nettside du kunne komponere din egen almanakk, så jeg jobba med å lage meg en. Men får ta opp den til neste år.

Vi er allerede på andre uka av året og det vil ta tid før jeg vil ha den i posten + at jeg ikke vet om jeg får reisepengene mine på konto i morgen.

Om ikke må jeg skrape kontoene mine for å få betalt regningene for januar.

Jeg har sikkert kunna bedt om feriepenger, forskudd eller satt ned huslånet denne måneden. Men tenker å greie de vanlige forpliktelsene mine uten å iverksette noe av dette.

Feriepengene vil være greie å få i juni.

Derfor må jeg være ekstra sparsommelig.

Og så har jeg denne stranda «dot-boka».

Fant ut at jeg skulle ta den i bruk igjen, tre år etter.

Krever bare at jeg gjør en innsats.

Jeg har faktisk en bok til. En bok om å planlegge drømmer…

Jeg begynner på den i august, men året har jeg ikke skrevet.

Kan være 2021, men ser den også er fra 2020 når jeg leser.

Jeg skriver i en måned, ser jeg, før den legges bort.

Er et par kilo lettere enn i dag, en notat.

Litt usikker på om jeg skal ta i bruk begge bøkene.

I hvert fall har jeg tenkt i større grad å ta inn planlegging og lister i livet mitt.

Samtidig som jeg begrenser tidsoptimisten i meg.

Slik jeg har vært har dette ført til følelsen av å mislykkes.

Dette skal jeg se mer på og samtidig ta noen timer med regelrett jobb.

Så da må jeg nok i gang med dagen som allerede har vært igang i mange timer. 

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ny dag har stått opp og jeg pusler slik jeg bruker om morgenen.

Setter på vannkokeren til mitt glass med lime.

Tapper varmtvann i vaskekummen for å ta en liten vask.

Jeg har tatt inn en geranium og satt i kjøkkenvinduet, den skal klippes ned. Vintermørket har gjort den skrantete  med lange, tynne, lysegrønne greiner.

– Næring, tenker jeg og henter det.

Det er da jeg ser det.

Slik ser det…julegardinene kom aldri opp.

Jeg ler inni meg, komisk å oppdage 10. januar at det aldri ble hengt opp julegardiner på kjøkkenet.

Det ble jul likevel.

Uten.

Nå er jeg ikke et slik enormt gardinmenneske.

Som ung arbeidet jeg en periode i en stor gardinbutikk i Oslo. Hjemme hos meg hadde jeg ikke gardiner, bare grønne planter.

Nå hadde jeg ikke slik veldig innsyn.

Men husker den morgenen jeg står opp slik jeg brukte, uten en tråd, og ser at det er kommet opp stillas på bygården tvers over gata. Og i stillaset står det en arbeider sannsynlig med ansiktet mot mitt vindu.

Jeg husker reaksjonen og følelsen.

Jeg plaska rett ned i golvet og følte meg såååå flau, etterpå krøp jeg på badet.

Noen somrer tar jeg ned gardinene på stua her også.

Så godt å slippe alt lys inn.

I dag bryr jeg meg i hvert fall fint lite om innsyn, utenfor er skogen og fuglene.

I morgen har jeg en fridag.

Vurderer å pakke ned jula her også, hittil har jeg ikke hatt tid og kapasitet.

Eller kanskje lar jeg den få være til fredag…

Snart er det jobb.

Satte opp timeplan både for gårsdagen og dagen i dag.

Jeg sto utenfor økonomi da de åpnet, men reiseregningene.

Dagen i dag starter med møte i Teams.

Uka starta bra, utenom at jeg nesten ikke sov natta til i går. Så i går ettermiddag var jeg helt amøbe da jeg kom hjem.

Men i dag er en ny dag.

Hva er dine planer for dagen?

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Å sove lenge prøvde jeg i dag. Og det var godt.

Ute dura en traktor opp veien med sandskuffe bakpå.

Det forteller meg om en glatt dag.

Og jeg skal ut i dagen, så glad for sanden.

Jeg våkna slik jeg sovna, til tomt hus.

Siden 21. desember har natta hatt flere soverom i bruk, periodevis alle.

I går dro sistemann.

Jeg fulgte ned til bussen, satte meg først i stolen da jeg kom opp.

Men ganske snart forflytta jeg meg bort i sofaen. Der ble jeg kvelden ut og tv’n sto på.

Fant en serie som jeg oppdaga i dag hadde premiere i går.

«Evy og alltid», norsk på NRK.

Jeg likte den godt og så den like godt ferdig.

Etterpå var det fantastisk å finne senga.

Dagen hadde krevd sitt, til slutt kollapsa hodet, jeg greidde ikke få samme svar da jeg skulle summerte en hel rekke tall.

Tenkte det da jeg løp opp trappa tidligere i går, etter og har prøvd å samordne mellom flere med samkjøring – men ingen var innstilt på å strekke seg, utenom meg, ikke få tak i mor på telefonen fordi abonnenten ikke kunne nåes, frakte en stor koffert med utstyr ut i bilen fordi jeg ble oppringt om å ta den med på kontoret, melding om varme følelser og besøk, som bare er tull, at her…her…er det mye en skal forholde seg til.

Men tydeligvis greier jeg det.

Og jeg strekker meg i alle retninger og får kritikk over at jeg strekker meg for mye.

Ikke greit dette. Men alt er godt ment, både av den som strekker og den som kritiserer.

Jeg sov godt i natt, jeg sov som en ølg…vet ikke egentlig hva det er.

Det å smårydde, finne fram mat og ikke minst drikke. Jeg er en dranker og jeg har drukket alt for lite i jula…

Og ennå var ikke koppen med kaffe avbilda.

Nå sentrifugeres det, hører jeg.

Jeg skal henge opp klærne og komme meg på butikken.

Mor trenger melk og smør.

Tar med maten fra i går som vi deler.

Og så må jeg nok pakke ned jula og bære opp ved for henne.

Men håper det ikke er alt for sent før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.

♥