Dager forbi

 

 

 

 

 

 

Dagen før dagen før dagen, for startet med å skrive i går. I dagen er det bare dagen før dagen. Ute er det grått, vått og hvitt, i dag er det bare hvitt. Denne dagen har også sitt program, som stemmer både for i dag og i går.

 

 

Tror jeg har sovet for mye eller for lite.

Kroppen er litt i ulage. Akkurat det passer dårlig. I hvert fall ikke tid til å få ett eller annet…

Det er visst mye som foregår av host, snufs og slikt en ikke vil.

 

 

I dag har jeg siste dagen på biblioteket, kan sikkert bli en og annen vakt senere, men i dag er det siste vakt i jobben min.

Før jobben skal det rekkes både det ene og det andre. Har satt på en vask, skal bake rundstykker og vært greit både å stekt ferdig kransekaken og sett en deig til hvile. Så er det å pakke bilen, litt usikker på dette…i går greidde jeg å kjøre opp til mor, så det har vært greit å kunne kjørt juletre, mat og madrass helt fram.

Begge eldste skal lage jul hos mormor sin, både for henne og for oss andre som skal dit på julekvelden.

Mellomste kom hjem i går og bussen hadde begynt å kjørt mens hun tok ut tinga ut. En nabo og eldstemann hadde greidd å stoppe bussen. Jeg skulle egentlig rekke meg hjem for å plukke henne opp, slik at hun slapp å gå etter glatte veier. Men så hadde eldstemann overtalt henne til å gå av hjemme og at han skulle hjelpe henne opp.

Heldigvis gikk det bra.

Sjåføren hadde sagt han ikke så henne, men bussen har vel speil og skal ha sikt til når folk tar ut bagasjen sin.

 

Arbeidsdagen min gikk bedre, fikk mer oversikt og ordna opp. Så vet litt mer om hva som venter meg på nyåret og noen tider å forholde meg til. Fikk snakka med mange og føler jeg kan slappe litt mer av på denne sida av jula.

Det er slitsomt å vite så lite som jeg må si jeg har gjort. I hvert fall for den jeg er.

 

I kveld kommer yngste hjem, så den logistikken er ikke klar ennå. Men hun kan ta bussen til sentrum, slik at jeg møter og hun blir med når jeg skal hente de som er hos mormoren. Til slutt skal vi innom butikken for å handle ALT, gjett om vi kvier oss til det…

Men det må til.

Til slutt er det hjem for å lage oss middag og muligens er i hvert fall jeg moden for senga.

Avstand, logistikk, mat og mennesker, det må legges noen planer for å få løsninga som er best.

Ennå har vi ikke funnet ut hvordan vi løser 1. juledag, vi skal spise frokosten hos mor, men jeg har lyst hjem for å lage middagen. Så da er spørsmålet hvordan vi løser å få alle hjem til meg og hvordan mor skal komme seg hjem til seg sjøl etterpå…

 

Skjønner jeg skriver om fryktelig uinteressant tema, men handler om det hodet mitt er fylt med.

 

 

 

Og så bikka vi bare en ny dag, veslejulaften.

Ennå er det stille i huset.

Har satt på en vaskemaskin.

Ellers var det en del jeg ikke rakk i går.

Blant anna står det meste av handling igjen. Alle er i hus.

Huset til mor ble pynta av de to eldste i går.

På biblioteket kom det nesten ikke folk. Jeg holdt nesten på å sovne. Like før jeg skulle stenge dukka yngste opp, med vesker og poser. Det var skikkelig godt å klemme henne.

 

Ute er det strødd julestemning utover naturen. Håper føreforholda ikke er helt ille.

Den stille stunden i huset er godt.

Så hører jeg det går i trappa og en glad stemme sier «god morgen».

Det er eldstemann som har sovet dårlig, for varmt rom og en seng som ikke fungerer. Vi blir enig om at han kan flytte seg til soverommet i leiligheta, faren er ikke her i år og rommet står tomt.

Nå skal vi drikke kaffe og planlegg dagen.

 

 

Det er vi to som skal ut på handling. Sikkert greit å komme seg avgårde snart.

 

Så da er dagen igang, ønsker deg en riktig fin dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

I gang

 

 

 

Da er jeg i gang med uka og kofferten er nesten pakka. Håper bare morgendagen ikke er helt på glattisen…

 

 

 

Når en først er i gang, så er en i gang.

Dagen her er over.

Den gikk slik litt skrensende.

Før helga la jeg inn ganske mange dokumenter som skulle skrives ut i dag. Tror du ikke de hadde falt ut av minnet til skriveren i løpet av helga, det kunne skje fikk jeg vite. Så det var tilbake og få lagt alle inn igjen.

Kjente slikt jeg ikke vil kjenne og som jeg har kjent mange nok gang på tidligere; stress.

Og før dette skulle jeg ha et møte i Teams over mobilen i fart. Så falt nettet ned der jeg var, men faktisk greidde jeg å ta det greit nok.

 

Da jeg fyker ut dørene håper jeg at alt jeg trenger til møtet er med meg og kjenner jeg har puls. Nå var jeg usikker på veien bortover, om det var glatt, så det var bare å holde seg i skinnet og ikke la stresset ta over.

Så var jeg framme og kunne senke skuldrene.

Etter møtet skulle vi spise, så møtet var lagt til der vi skulle spise…eller vi fikk lov til å ha møtet der.

Jeg har skrevet om Tustna Ladestasjon før.

Kjenner det når jeg kommer inn i lokalet, skuldrene ramler ned, pusten går dypere og jeg bosetter meg i meg sjøl.

Og i en slik atmosfære går alt greit.

Så møtet gikk veldig fint, vi var ferdig i løpet av litt over to timer.

 

 

Maten etterpå var nydelig; pinnekjøtt kokt i øl, oppå potet og hjemmelaga is med lokal honning i.

Og mett…jeg var mett i timer etterpå.

 

 

Framom mor på returen, drakk to store glass vann og henta opp ved.

Ute igjen hadde det lagt seg et lett lag sørpe.

Når en er i fint driv etter slike veier og passer flere steder hjort som står helt inntil veien i ro, da tenker jeg på at jeg er heldig.

Hjort på panseret er ikke et ønske.

 

Så var jeg hjemme, koka meg vann til te, fant fram klær for å legge i kofferten.

I morgen går veien litt lengre sør, et sted jeg mange ganger har tenkt at jeg måtte ta en tur. Nå får jeg det i jobbesammenheng.

Det blir også middag i morgen kveld, men har ikke bestemt antrekk til den ennå.

 

Uka er med andre ord i gang. Og jeg håper ikke det er alt for glatt og alt for mye snø i morgen. For da må jeg stå opp tidligere…og nå ser jeg klokka er mange nok til at tidigere blir for tidlig. Derfor må jeg fortsette med det jeg skal.

 

Hei og hå, med alle gode ønsker for morgendagen…eller dagen er alt i emninga-, fin dag til deg.

Hva er din viktigste plan for dagen?

 

 

 

Legen vaska meg i øret

 

 

 

 

Onsdag er på en måte ukens midterste ukedag. Dagen ble lang. I kveld serverte jeg meg sjøl en nydelig middag.

 

 

Bildet er tatt av Tom fra Pixabay

 

Dagen starta med legebesøk.

Bestilte timen for en god stund tilbake.

Jeg var så usikker på framtida, om hvordan ville jeg greie det jeg sto foran…

Så tenkte det var best å ta en prat.

 

Tenkte å planlegge timen i lang tid, men gjorde jeg det…

Nei…

 

I går kveld satte jeg ned punkt på et ark, delt i fysisk, psykisk, utfordringer og undersøkelser-. Tenkte å renskrive det men rakk ikke før jeg dro avgårde.

 

Hadde bedt om en dobbel time, men var bare satt opp på en.

Jeg hadde sagt litt om ståa da jeg bestilt timen, usikkerheta om jeg evna å stå i det som lå foran meg, så legen innleda om dette.

Jeg tok kontrollen og dura gjennom arket. Hun ba om hun kunne ta bilde av arket for å ha det mappen min. Så klar kunne hun det, men jeg angra på at jeg ikke rakk å lage det mer oversiktlig.

 

Sa at jeg var ikke der-, at jeg ville prøve meg inn i framtida, at jeg ikke var klar for å gi meg.

I arbeidslivet.

Følte at både hun hørte og forsto.

 

 

Men hun ble bekymra over en mørk flekk inne i det ene øret.

Hun henta et papir.

Flekken lot seg tørke vekk…

Jeg så ikke det komiske i det der, at legen måtte tørke meg i øret.

For jeg var hos frisør på tirsdag, så jeg brydde meg ikke om å vaske håret i dag. Derfor haddedet kommet hårfarge inn i øret.

Egentlig en veldig komisk situasjon.

 

 

Slik så jeg ut i går før jeg for til frisøren. Noget bustete og langhåret med en nyyyydelig ettervekst.

Bedre ble jeg ikke etter en stund i stolen-.

Så ut som Hemulen.

Men til slutt så jeg slik ut, og jeg ble fornøyd med både klippen og fargen.

Derfor kom jeg til legen meg brun flekk i øret i dag.

 

 

Etterpå idag, var det jobb og det tok tid.

Skulle gjøre fra med meg en møteinnkalling med fullt av vedlegg som jeg måtte bak i historien for å finne. Slik sett ble jeg sittende en stund, ja, såpass lenge at jeg spekulerte om jeg kom meg hjem noen gang…

 

Men jeg gjorde det.

 

 

Gikk i gang med middagen.

Tok fram en kyllinfilet, krydra den med salt, pepper og tørka basilikun blanda i olje. La det i Ary. Koka quinoa  sammen med chili og hvitløk. På tallerken hadde jeg en god neve med ruccola og perletomat. Og til slutt tok jeg en god spiseskje av en aioli som jeg laga for noen dager siden.

Og ja, det smakte.

Jeg var så sulten at det å ta bilde var ikke i tankene.

 

 

Nå er dagen over.

 

 

I morgen blir det en lang dag som starter med møte i teams og avslutter med biblioteket. Faktisk kan jeg regne kvelder på biblioteket på en hånd, snart skal jeg ikke jobbe der.

Så slik fyker livet avgårde, full av overraskelser, gode og dårlige.

 

 

 

Men husk å se deg i øret om du har farget håret…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kort og fort

 

 

 

 

 

Men lyset brer seg over himmelen sitter jeg her og har liten tid.

 

 

 

 

 

Nå er stress noe en ikke trenger, og det er ingen ting jeg skal før avtale klokka to. Da skal håret få en klipp. Men skal ha noen timer på jobb først.

Tida forter seg avgårde.

Ting skjer.

Skuldrene har ramla litt ned.

Jeg gleder meg til framtida sjøl om jeg ikke vet hvor kontorplassen blir. Det kan virke som om jeg kanskje vil ha den der jeg har, en tid inn i det nye året.

Men det er en prosess og skal pakke sammen femten år.

 

Bestilte time hos lege for en god tid siden, både for det fysiske og det psykiske.

Nå er vondtene mine mye bedre, men bør sannsynlig sjekke og vise; mitt største organ har noen problem, feberfølelse litt for ofte, mens hjertegaloppen er bedre.

Det psykiske takles bedre enn jeg var redd for, alt som skjer, jeg vil fortsette, kjenner jeg.

 

 

Vi lever med slør foran øynene, vi tror vi ser inn i framtida, men vi går gjennom slør inn i framtida, hvert sekund.

Vi tror lett at den følelsen vi går med i nåtid er den vi har.

Nå mener jeg ikke å projisere min følelse på deg som leser, du vet dette helt sikkert mye bedre enn meg.

Men det som er så fantastisk er hvilke muligheter vi har med tankene våre og at vi sjøl i stor grad lager begrensningene.

 

I går opplevde jeg faktisk at jeg bortimot sang på jobb, fikk kommentar på at jeg kvitra.

 

For jeg føler en slags beherskelse, vel vitende om at den heller ikke vil være evig. Men jeg nyter den mens følelsen er her.

 

Nå skal jeg pakke inn to små pakker og ta med på jobb.

Riktig fin dag.

 

 

 

 

 

 

Trenger man noe mer –

 

 

 

Vet dere…? Det er helg. Det er faktisk akkurat det.

 

 

 

 

Det er fantastisk godt.

Det er godt å være hjemme også.

Og så er det ikke helt godt…

I går pakka jeg en bag. Tok ikke sjansen på å våkne her i dag tidlig bare for å oppdage at vannet ikke var kommet.

Mor syntes det var veldig greit at jeg kom til henne og jeg dusja før jeg dro på jobb i går ettermiddag.

Og jeg dusja før jobb i dag tidlig.

 

 

 

 

 

Så langt kom jeg i går da jeg skulle fortelle om hvordan ståa var.

Om vannet som var borte og andre ting som ikke gikk veien. Slik som å laste opp bilder.

Det var som alt skar seg på alle hold.

 

Men her er bildene som jeg tenkte å legge ut fra turen opp til brønnen HER.

Skal opp den bakerste bakken og inn i skogen.

Her skal jeg opp, denne bakken er fryktelig bratt syns jeg.

Så er jeg endelig framme ved elva.

Det sildrer litt vann under isen.

Mens jeg styrer med slangen mørkner det.

Og til slutt var mørket for mørkt, for å si det slik.

 

Nå fikk jeg lasta bildene opp etter en del rigging på mac’en.

For jeg fikk rett og slett ikke til å laste bilder verken slik eller sånn. Så nå har det vært oppdateringer av program…og så, voalá!

 

 

Men tilbake til i går kveld.

Hjemme etter et døgn borte.

Overnatting hos mor og så var det møter i Kristiansund.

Spent og bekymra går jeg inn i huset og det første jeg sjekker ut er vannet.

Det er noen dråper i leiligheta nede, men det opphører.

Oppe er det ikke en dråpe.

Bare døde kraner.

 

Det er rart dette, hvordan ting påvirker hverandre.

Hvordan jeg føler meg…

For å si det mildt føler jeg meg helt elendig. Sjøl om dagen har vært grei, samler det seg nå, alt som ikke er så på stell, alt som ikke fungerer.

Jeg føler meg til de grader mislykka og håpløs, ingen liker meg…,

jeg er rar…,

kanskje er jeg helt på bærtur med alt og helt unormal-.

Jeg orker ikke lage meg middag, orker bare å sitte i en stol og være helt utslått.

 

Nå må jeg ile til her med en kommentar, slik at dere ikke føler dere må til å løfte meg på noe vis…, jeg vet jeg trenger søvn og at dette er summen av for mye for meg og min måte å reagere på.

 

Det er nesten håpløst å virke nok til å få lagt seg. Men til slutt kan jeg breie over meg dyna. Og akkurat da føler jeg meg i  h i m m e l e n.

 

I morges våkner jeg med en tung sky over meg, jeg spekulerer på hva jeg må gjøre for å få bort luftbobler i rørene, regner det er de som stenger vannet.

Samtidig spekulerer jeg på om vannet som står å stanger mot lufta kan fryse.

 

Med tunge steg går jeg ut på badet.

Skyver kranen opp…

Og da...

Det brummer og bobler…og ut kommer en sprut av brunt vann.

Det bobler i lufta som kommer ut av kranen…jeg setter opp alle kranene.

De bobler og usikre vannstråler støtes ut, før de liksom danser ut, svinger seg gjennom lufta.

 

 

DET ER VANN I KRANENE!

 

 

Det er nesten så tørke er verdt den euforien som skyller over meg.

Jeg er i stand til alt.

Alt er greit.

At jeg ikke har kontor fra nyåret, pytt, pytt

At jeg begynner å bli så forbaska voksen, pytt, hva har det å si, jeg er da ung…

Taket tenker jeg ikke på en gang.

Og jeg vil vaske, jeg vil vaske ALT.

 

Dagen er ny og dagen er god.

 

 

Nå har jeg landa litt.

Tatt ned adventssakene fra mørkeloftet.

Jeg vasker klær og har vaska kopper.

 

 

Kommer du innom, sier mor.

Nei, svarer jeg, ikke i dag.

 

 

Ute er det fantastiske himler og jeg skulle gjerne vært over alt, ute, inne, vaska, blogga, vært på julemesse…

Men jeg har vann.

Og det er lørdag.

 

Trenger man noe mer da?

 

 

 

 

 

 

      

Vann som rant

 

 

En liten tur innom. Egentlig er det ikke tid verken til å skrive, svare eller kommentere.

 

 

 

 

Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal stå på høyre- eller venstre ben.

Litt kaos rundt meg.

Det er vatn og det er jobb med sine avtaler.

I går ble en flying, først hente mor å få henne til tannlegen. Tilbake til sentrum å få sendt et dokument. Så hjem for å skifte klær, da hadde sola gått ned.

Det betydde at det ville begynne å mørkne snart.

Oppover bakker og inn i skogen.

 

Er aldri sikker på hvor jeg skal gå, hvor brønnen ligger…

Det var frosne partier og tuer. Akkurat som jeg ikke får løfta beina mine høyt nok opp, så hadde noen snubletrinn.

Jeg fant fram og der så jeg fort det ikke var rart at vi ikke fikk vann. Elva hadde frosset og slangen stakk opp uten tilgang til vannet. Jeg bala, holdt på å falle nedover den isete elva og fikk skikkelig strekk i brystet.

Jeg er ikke laga til slikt lengre.

Bare å få seg ned på en stein er et arbeide, for ikke snakke om å bryte seg opp igjen.

Jeg fikk brutt opp is, stukket slangen ned og prøvde å feste den der nede så godt som mulig. Men så det var lite «sug» i slangen. Ned til brønnen igjen, hold på med dette i flere timer, men mye av slangen var nok fylt av is. Og den er ikke kort, det er noen meter med slange.

Til slutt hadde det blitt så mørkt at jeg måtte komme meg ned. Hadde ikke lyst til å gjøre noe som førte til ulykke.

Nede igjen var jeg bare helt oppbrukt, virkelig. Og kroppen kom seg ikke, den var bare vond. Sovna i stolen temmelig raskt, sjøl om jeg frøs. Orka ikke skifte klær, var helt kaputt.

Senere drog en delegasjon opp, de skifta slange og fikk vannet til å renne opp i brønnen.

Fikk sendt en video av VANN som RANT ned i brønnen, for den var tom.

Vi må oppover å se på dette i helga, får den opprinnelige kranen til å fungere.

Men er det vann hos meg.

NEI!

Ikke oppee, men det renner litt i leiligheten nede. Det er bare varmt, det kalde vannet er også varmt.

Forstår ingen ting.

Tenkte jeg skulle kunne dusje der, men ikke nok trøkk.

Men jeg har trøkk på tida mi, ser jeg må fortsette denne historien om vann – for nå fyker jeg videre inn i framtida.

Og det jeg må.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke pust i sivet

 

 

 

Også denne dagen skyndte seg forbi, som den prøvde å bli usynlig, som den sa: «jeg eksisterer ikke».

 

 

 

 

Jeg sto opp i helt kurant tid og var fra starten av dagen på glid.

Jeg trodde på den.

 

For jeg var i gang med flere ting som jeg nå ikke husker…

Plutselig begynte det å mørkne, slik det gjør om dagen.

Fant ut at jeg skulle henge ut klær på snora, for det er meldt opphald i mange dager.

 

I kveld er jeg redd for at det oppholdsværet som har vart lenge er grunnen til at det ikke kom vann ut av kranen.

Nå skal det sies det er lenge siden det har skjedd, men kjedelig er det likevel.

Ikke kan jeg legge opp i skogen i morgen tidlig, for da har jeg en transportetappe.

 

Mor og tannlege.

 

Jeg tenkte å lage middag til henne samtidig, altså etter tannlegen.

Men det er to ting jeg må få gjort i morgen, det ene er innlevering på jobb som jeg ikke ble ferdig med. Det andre er vannet jeg må sjekke før mørket dekker naturen til igjen.

 

 

Følte ikke dette med vannet var nødvendig nå.

Det er det vel aldri.

 

Men fra morgenen var jeg ved godt mot, fikk tatt masse telefoner, nå husker jeg det, både om føtter, hår, hjemmetjenesten og levert inn en extrakupong.

Men vant jeg…nei, det gjorde jeg overhodet ikke.

Da jeg skulle følge med på tv’n fikk jeg feilmelding på den også, den virka ikke.

 

Akk, ja…

 

Dette livet…var det som en pust i sivet noen sa det var…

 

 

Tror jeg bare legger meg, vel vitende om en vannløs morgen i vente.

Og så spekulerer jeg på om dagen gikk stille eller om den var mer bråkete…

 

 

­♥

 

 

 

 

 

 

Det skjedde ingen ting, bare Ary

 

 

 

 

Så er det helg og jeg er kommet hjem. Og så er helga over. Atter en gang.

 

 

 

 

 

I dag og i går har temperaturen vist de blå talla.

Både minus en og minus to, og det kjentes.

På fredag var jeg framom verkstedet, fikk på vinterhjula.

De holder heldigvis en sesong til.

Sommerdekka er klar til å skiftes ut til våren, fikk jeg beskjed om.

Alle fire.

Det ble også orden på lysa, kjempedyre – sannsynlig er de gullforgylt.

Men kjempegodt med lys i mørket. Og dekk som passer minusføre.

 

I gårkveld var det uansett partier med glatte tendenser.

Etter dekkskiftet var tanken å ta helg, men den gang ei. Måtte ned på kontoret å avslutte et par ting.

Hadde lovet mor besøk etterpå.

Bestemmer meg på tur dit for å overnatte. For jeg hadde fått beskjed om at Air Fry’en var klar til henting – meeeen den lå på en butikk utenfor min radius.

Spurte mor om hun ville være med på kjøreturen neste dag. Og hun syntes så klart at det ville hun absolutt. Dermed fikk vi en pratekveld, klokka var faktisk passert midnatt godt og vel da lysa ble slukka.

 

Vi våkna til en vakker dag. Men det var noe spesiell aktivitet nede på sjøen.

Først trodde vi redningsskøyta hadde overnatta, men så la den seg ut på sjøen og styra med propellene, en mye mindre spesiell båt kjører helt opp i landet på andre sida og dreiv på med ett eller annet. Samtidig kom også et helikopter, det passerte ganske høyt oppe på himmelen.

 

 

Vi trodde det må ha skjedd noe, men fant ingenting på nett.

Etter hvert roet aktivitetene seg og det ble stille igjen.

Så sannsynlig måtte det være en øvelse.

 

Heldigvis.

 

Ekkelt når du tror noe har skjedd.

 

Vi la etter hvert på tur ut i den vakre dagen. Og mor syntes det var så godt å se all naturen som passerte bilvinduene.

Jeg fikk henta pakken, den var STOR.

Vi kjørte videre inn til Kyrksæterøra, gjorde noen ærend. Etterpå ble det lunsj på Kafe Koselig.

 

Uansett var mørket på tur på tur tilbake. Kjørte mor hjem før jeg returnerte.

Det ble nok senere enn jeg hadde tenkt.

Endelig hjemme…

Hjem, kjære hjem og stolen til å sovne i.

 

Jeg la meg før midnatt og sov en natt med mange drømmer om både døde og levende.

 

Vil nok ikke påstå at dagen i dag er til å skryte av.

Men jeg fikk inn litt ved, henta søppeldunkene som hadde stått nede ved veien og lagt bildekka på plass.

Ellers har jeg nesten ikke orka å lese bruksanvisninga til Airfry’en, den var på engelsk. Tror faktisk den skal få navnet Ary -.

Men til slutt var Ary klar til å testes.

 

Kan skrive mer om den siden.

Så dette har vært helga si…

Den gikk bare slik enkelt over.

 

 

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

 

 

 

 

Lette på sløret

 

 

 

Så er uka i gang. Jeg føler meg litt skrapa, men står på beina.

 

 

 

 

Tilsynelatende litt småsutrete.

Men tror ikke jeg egentlig er det.

Bare følelsen av at en gaffel har skrapa i sjela mi. Det kommer både av slitenhet og nok hele situasjonen.

Bestemte meg for at hver dag skal jeg ta med meg noe å kaste fra kontoret. I dag gikk en pappkasse og to gamle kataloger.

Akkurat dette føles befriende.

Å kaste-.

Folk kommenterer at kontoret mitt er rotete.

Og det stemmer helt på en prikk.

Jeg bryr meg ikke om å si noe om alle oppgavene og den minimale tida jeg har hatt til å utføre dem.

For så klart har det gått bedre om jeg ikke var så sliten i mange av åra.

 

Nå har jeg fire uker i hovedsak, for å få pakket sammen.

Og det må gå.

 

Jeg måtte ta noen grundige utpust i bilen, etterpå.

Med lyd.

 

På onsdag er det møte, den ene veien tar 2,5 time å kjøre.

Jeg må ut av huset klokka sju om morgenen, og det er det mange som må. Men skal jeg ha mine to timer må jeg opp klokka fem, det blir i tidligste laget å stå opp.

 

Heldigvis blir det antakelig ikke noe av møtet på fredag, så da bestilte jeg hjulskift.

Begynner vel også å bli på tide.

La også inn skifte av en lyspære og en titt på der bilen fikk en ripe.

Håper hjula holder en sesong til.

 

Etter jobb dro jeg inn til mor, hadde med meg eplekaka jeg laga på lørdag. Mor snakka som en foss, godt å ha noen å snakke med for henne.

Jeg fikk ordna med noen regninger og vi snakka om jula.

 

 

 

Ny dag og jeg vil lette litt på sløret. HER skrev jeg blant anna at jeg skulle skrive mer om det siden.

Jeg har skrevet noen ganger om at jeg skal fortelle mer senere…nå forteller jeg.

 

Jeg har en liten stilling som avdelingsleder på et lokalmuseum. Da jeg starta i den var jeg ansatt i regionmuseet, men så var det en direktør som mente det ville være bedre at jeg hadde alle stillingene mine i kommunen på grunn av at jeg var den eneste med liten stilling. Men at jeg skulle fortsette å være med på møter, tilstellninger og alt slik som min lille stilling tillot.

I museet hadde jeg den største prosenten av stillingene, hele 35%.

 

Avisinnlegg fra 2020 om ett av arrangementa

 

Ett av husa, tre til sammen pluss et servicebygg

 

 

Konsolideringa som ble gjennomført på Nordmøre tidlig på totusentallet var ikke fylke og stat særlig fornøyd med resultatet av. Så for snart to år siden begynte en prosess, der eiere, ansatte og kommuner ble tatt med på en re-konsoldering. Det har vært intervju, møter og samlinger. Med mye usikkerhet og spenning hvor dette førte.

For min sin del betyr dette at jeg vil skifte arbeidsgiver og at hele stillinga mi sannsynlig blir i regionsmuseet. Det var lenge snakk om at jeg skulle fortsette å ha kontor der jeg har hatt det i drøye tretten år. Der jeg har samling av etterlatenskap av å ha jobba i masse små stillingsbrøker; kulturminner, ungdomsklubb, kulturelle spaserstokk, sekretær, ansvar for ungdomsråd, kulturskole i flere fag…husker nok ikke alt, men i senere år har jeg også jobba noen timer i bibliotek.

Snakk om å være potet.

Jeg har i perioder vært en skikkelig utbrent potet.

Men nå ser det ut at jeg altså skal jobbe hele stillinga mi med en ting, ett fagområde.

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal holde til.

Og kontoret må tømmes på noen uker.

Alt jeg har jobbet etter blir annerledes.

Det er spennende, men samtidig er jeg usikker om jeg er «sulten» nok.

 

 

I dag har jeg fri, jeg skal om litt, når vaskemaskina er ferdig, ta på meg støvlene å gå en lang tur opp i skogen.

Jeg trenger å tømme hodet, ikke tenke på hvordan alt er.

Og så er det liksom så mye hele tida at jeg mista drømmene, jeg har alltid vært en drømmer.

Her om kvelden bestemte jeg meg å ta fram drømmer igjen, så jeg kommanderte meg til å tvangsdrømme.

Det skal jeg fortelle om en annen dag.

Hvilken drøm jeg bestemte meg for å drømme om.

 

Håper du har en rolig, avbalansert og vakker dag foran deg.

 

 

 

 

 

Dager som går inn i det uvisse

 

 

 

 

Nå er vi slik nesten midt i november. Det er lørdagskveld og i kveld tror jeg at det blir tv.

 

 

 

 

 

Dette skrev jeg i går, altså så langt kom jeg på et innlegg. Jeg mister konsentrasjonen mens jeg skriver.

 

 

 

I dag er det søndag.

Det er som jeg sklir gjennom tilværelsen.

I morgen er det tilbake. Uka med ferie er over.

Tror jeg håper på en plutselig oppvåkning, der hodet og kropp fungerer toppers.

 

I går kom jeg meg ut en liten tur.

Etter det ble mørkt.

Gikk bortover veien med refleksvest og lys. Kommer en bil imot. Ser han kjører så langt ut på sida at hjula er over hvitstripa. Bilen kjører veldig sakte og det er tydelig at han ikke ser meg, sannsynlig på grunn av møtende biler.

Alt gikk bra, regner med at bilføreren fikk et støkk da han skjønte at noen var på veien rett foran, det vi si, jeg hadde kommet meg ned i grøfta.

Tror mørkekjøring var noe denne mannen burde holde seg unna.

 

 

Det er mørkt om kvelden.

Fulgte sønnen ned til bussen fredagskvelden, han hadde tenkt å være lengre, men yngste og kjæresten skulle ha innflyttingsfest og han syntes han måtte dra dit. HER skrev jeg om at de hadde fått seg leilighet.

 

Det er nesten trist å dra, sa han.

 

Og det er bedre enn om han hadde vært lei av å være her.

Vi hadde det fint.

 

 

Nå ligger framtida foran, som den alltid gjør.

Jeg har en intensjon om å leve mest mulig i nå-tid.

Men det er en del som må på plass innen rimelig kort tid. Jeg har en ferieuke til i uke 50.

Det er fire uker igjen til det.

På denne tida skal jeg ikke jobbe over tida jeg har til rådighet, som er på atten timer og tre kvarter, slik cirka i uka.

Der flere dager går bort i møter, det vil si møter med reisevei.

Samtidig skal jeg rydde kontoret mitt etter tretten år.

Gå igjennom ALT!

Og i tillegg vet jeg ikke hvor jeg er når året igjen bli nytt…

 

Jeg kjenner jeg spacer ut når temaet presser på. Fingrene visner og hodet slår seg av.

Jeg orker liksom ikke ta inn mer.

Eller produsere, slik som å blogge.

Eller planlegge…

Slik som jula.

Vet ikke hva jeg vil med jula i år.

 

Jeg er på en måte i et ingenmannsland. Og de neste ukene jeg bare fungere.

 

Snakka med mellomste i går, om å gjøre slikt en vil. Det er bare det at jeg vet ikke hva det er for meg lengre…

Akkurat det forskrekker meg.

Tror likevel jeg forstår.

 

 

Nå skal jeg finne fram…tror det må bli støvlene.

En tur i skogen er på sin plass.

Tankene skal ligge igjen hjemme.

For en eller annen løsning vil det bli, jeg vet den bare ikke ennå-.