Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.
Søndagen er min.
Eller-, nesten bare min.
Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.
Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.
Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.
Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.
I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.
Ennå står det igjen protokoller.
Det var på høy tid å få tatt dette ut.
Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.
Og så er jeg så spent på hva jeg finner.
Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.
Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…
Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.
Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.
Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.
Det problemet er TID.
For jeg er en tidsoptimist av de store.
Det er det som stresser meg mest.
Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø.
♦
Så har dagen delvis gått.
Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.
Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.
I dag sprakk planen min. Var det dumt eller var det et klokt valg å kaste inn det berømmelige håndkleet…
Nå har jeg ikke kastet et eneste håndkle.
Men jeg tok med meg håndkle i dag tidlig. Til og med to av sorten.
Så la jeg ut i dagen.
I solskinn.
Rakk ferja med god margin. Møtet var jeg framme til i perfekt tid.
Etter møtet fikk jeg utført de to tenkte ærendene. Det ene var å kjøpe skikkelig rød matfarge.
Den skal i bruk om en uke.
Jeg trilla glad ut av byen, skulle bare innom en matbutikk – får besøk i helga og skal ha rakfisk en av dagene.
Før jeg gikk inn tok jeg kontakt med noen jeg skulle ha snakka med og da jeg fikk høre at vedkommende også var i byen og skulle ta ferja om 15 minutter, droppa jeg matbutikken.
Snakk om flaks.
Men 25 minutter, som overfarten tar, går fort. Så samtalen får vi fortsette en av dagene.
Jeg kjørte så innom museet, for lenge siden ble det kjøpt lystette rullegardiner for å henge opp. Men med den lille stillinga jeg hadde da, var det en av alle tingene som ble liggende etter meg i løypa.
Nå må rullegardiner opp før sommerens utstilling.
Kikka først der jeg trodde de måtte stå, ingenting -.
Jeg begynte å leite, men det førte ikke fram. Tok kontakt med en tidligere vaktmester, uten at det førte til noe mer funn.
Var de kommet bort?
Jeg kikka innom et rom jeg allerede hadde sett inn i. Der lå det noe som var mindre enn jeg huska pakkene fra forna dar, men som jeg undersøkte.
Og der var de.
Fant ut at jeg lik gjerne kunne ta mors helgehandel, innom en butikk. Måtte ha noe mat sjøl også, klokka var blitt tre på ettermiddagen. Jeg var oppe halvsju, på den tida hadde jeg spist to små brødskiver.
Tenkte egentlig jeg skulle jobbe på museet fram til senere på ettermiddagen.
Det var bare det med mat…
For jeg hadde en ambisiøs plan for denne dagen. Tenkte å være med på styrketrening 17.30 og svømming 19.00.
Da jeg gikk inn hos mor begynte en masse ting å skje, neglen jeg brøyt i går var revet helt inn til neglebåndet og tålte ingen ting, skikkelig vondt. Så jeg skjønte plutselig at det ikke var så lurt å dra i bassenget med et sår, har prøvd det før og det gikk ikke bra…
Etter jeg hadde spist, kjente jeg hvor sliten jeg var. Ryggen hadde begynt å murre. Til og med tarmene slo skikkelig krøll på seg.
Derfor ble enden på dette to ubrukte håndklær, avbestilling av styrketreninga og et mislykka forsøk på kjøre to treningsopplegg på en og samme dag.
Følte først at jeg svikta meg sjøl.
Men tror likevel det var det klokeste valget, droppe dette forsøket i dag.
Da mor begynte å si at nå måtte jeg overnatte, at jeg måtte høre på moren min…ble jeg nesten panisk. Jeg ville hjem, så den desperasjonen jeg følte da var nok til at jeg klarte å bryte meg på å ta ut kopper fra oppvaskmaskina før jeg dro.
Og nå er jeg hjemme hos meg sjøl, jeg har virkelig behov for denne roen i mitt eget hjem.
Og nå, nå er det straks helg igjen – det er en god tanke.
Neste uke blir sannsynlig ganske mer krevende enn denne uka. Så helga må det lades i.
I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…
Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.
Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.
Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.
Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.
Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.
Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.
Og min gamle telefon -.
Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.
Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.
HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.
Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.
Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.
Nå var det tid for å kose seg.
Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.
Men tar turen innom.
Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.
Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.
Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.
Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.
En iPhone 15 pluss.
Gleden er virkelig til å føle og ta på.
Nå er det å få alt opp og gå.
Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.
Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.
Jeg har gjort det!
Og jeg er så GLAD.
Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay
Ellers har vi kost oss.
I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.
I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.
Søndagen min er grå. Ute. Inne er den litt «slik er det». Leiter etter det som er det jeg trenger.
Våkna til ikke å være helt på nett.
Var jeg hjemme, hvilken dag var det, hadde jeg planer…
Etter orienteringa fortsetter det litt. Jeg greier det famøse å slå den krysta limen oppi presskanna der det ligger kaffegrut.
Slår ut og skyller av, ny omgang og greier det.
Kjenner det, jeg har ikke så stor kapasitet. I går kveld var jeg tidlig ferdig med dagen… ikke så der tidlig, men hadde det med å sovne.
Var ute en stund for å skjære opp ved. Kanskje tok det for mange krefter.
Jeg tenkte også på om det var noen på gang…
Kanskje hadde jeg skrytt for mye av ingefærshot’en min…
Sov lenge gjorde jeg også.
Jeg tenker meg en tur ut… eller mer, har tanker om at det gjør godt for meg å komme seg ut.
Skal ned i kjelleren, på kontoret, for å produsere tekst i løpet av dagen.
Middag har jeg ikke tenkt ut.
Tror ikke jeg har sagt det, men tenker å følge fasteprinsippet, det som var, om ikke å spise kjøtt før påske.
Kanskje jeg skal finne meg et stykke kveite og ta opp fra fryseren.
Det er søndag.
I helga er mellomste søsteren min på ferieleligheta, hun og flere i familien hennes. De er mye oppom mor, så jeg har «fri».
I morgen skal mor på en kontroll, jeg spurte om hun kunne ta den. Det hadde hun svart «ja» på, så tenkte jeg skulle konsentrere meg om jobb.
Da hun ringte i dag forsto jeg hun trodde jeg ble med og at bilen deres har problemer med å komme seg opp dit mor bor.
Så da blir det bytur likevel.
Må ta mandagmøtet i fart.
Nå droppa jeg å stoppe opp for å ta en stund sammen med tanteungen min som kom på fredag, da jeg var oppe med det helgehandel til mor – for jeg skulle hjem å gjøre ferdig en statistikk.
I dag drar jeg ikke innover, fikk vite de skulle samles til middag begge søstrene mine og mor, jeg var ikke spurt. Skjønner det er for at jeg skal få være i ro hos meg sjøl, men følelsen blir litt blanda.
Og byturen i morgen passer ikke inn i mitt løp, egentlig gjør den ikke. Men så er det koselig å være sammen, dele tid.
Det er her det kommer inn, hva er det jeg trenger?
Hva bør jeg gjøre ut av de mulighetene jeg har?
Hva er det beste?
Det er mye en ikke kan gjøre noe med, men hvor kan jeg gjøre valg for at ting ikke blir verre…
Skjønner du hva jeg mener?
Ikke så rart om du ikke gjør, knapt nok jeg skjønner det sjøl.
Tror kanskje den turen ut i frisk luft er en av de tinga som er bra å få plass til.
Så da får jeg gjøre det.
Fikk akkurat en melding om at det var feil med strømnettet, så strømmen blir tatt om et kvarter – også.
I tillegg må jeg dysse ned tankene, tror det er bra om meditasjonen får en plass i dagene mine. Meditasjon må en øve på. Øve på stillhet.
Hodet, tankene, hjernen…er noe av det mest spennende med oss mennesker. For der skaper vi livet vårt. Hvordan vi ser på alt, hva vi tror på, hva vi mener er riktig og galt, hvordan vi ser på oss sjøl. Hva vi tillater oss.
Se mot lyset eller se mot mørket -.
I meditasjonen kan balansen skapes, hormoner påvirkes.
Tanker…
Ute ser jeg blå flekker på himmelen. Det har kommet et tynt lag med snø og temperaturen er verken kaldt eller varm, bare 0.
I går gikk jeg i boden ta jeg kom hjem, tok med meg den store sagen ut, bort i uteboden.
Jo da, den virka, så jeg lot den henge over strangen som var lagt opp. Kanskje er det en av tingene jeg skal gjøre i dag…
Sage opp ved.
Det vil først gjøre til at jeg føler meg flink, etterpå vil veden gi varme.
Vaskemaskina klasker i vei, en såkalt kokvask ruller i rundt der inne. Fargevask, kjøkkenhåndklær og hjemmestrikka vaskefiller.
På Nitimen snakker de om tegneserier. Og jeg tenker jeg burde tegne mer, holde tegning ved like.
Strekene…
Men det er mer kamp når fingrene-, når hele hånden er bitt mer usmidig, når finmotorikk er historie.
Jeg tenker på dette, når ting en mestra ikke mestres så godt lengre, da unngår en det bare. Uten å egentlig tenke over det.
Men jeg må noe-.
Jeg må tilbake til kontrollen. Den kontrollen som er bra for meg.
Den som gjør at jeg vil holde lengre.
Men ikke bare holde lengre, den vil føre til mer glede, mer livslyst, til å leve bedre og ha mindre av disse vondtene.
Jeg kjente det så godt da jeg var innom matbutikken i går, at grunnarbeidet er lagt.
Jeg var sulten og så en pakke kjeks jeg likte, men samtidig følte jeg på det som var putta i denne kjeksen av fett og ingredienser jeg ikke ønsker inn i kroppen.
Kjekspakken fikk stå i hylla si.
Likevel ble noen av disse produkta jeg ikke vil ha, med hjem. Litt søtt og litt salt. Disse har jeg ikke bruk for.
Når jeg går forbi hyllene med fargerik emballasjer, som roper «kom å ta meg», så kjenner jeg eimen av trans- og mettet fett.
For jeg trenger det ikke, trenger ikke ostepop, smågodt eller andre ting å putte i munne for å kose seg. Kroppen liker ikke å få alt dette i systemet sitt.
Men kose seg skal man absolutt, glede seg og ha det artig.
Det spørs bare hva jeg forteller meg hva som er «kos».
Jeg glede meg til å komme i gang.
Til å legge gode forhold til den fabrikken jeg er, for å få alt i meg til å ha gode forhold.
Det jeg kan påvirke.
Det er så utrolig spennende.
Det er lørdag.
Jeg har fri.
Dagen er bare min.
Shot’en med ingefær, sitron, pepper og gurkemeie brenne herlig i munnen.
I dag trodde jeg en liten stund det var fredag. Heldigvis var det ikke mer enn torsdag.
Denne uka har hatt for mye program etter min smak. Jeg ser det når jeg møter mitt eget speilbilde, jeg ser sliten ut.
Så dette må jeg prøve å unngå.
Husker nesten ikke hva som har skjedd.
Jeg pakka her om dagen flere bager…kanskje var det i går…
Skulle til Kristiansund.
Jeg trodde at jeg egentlig hadde en lang dag med jobb foran meg, men den ble kortere enn hva jeg tenkte. For jeg ville også være med ut å spise først, før forstillingen starta.
Vi var en hel gjeng som skulle møtes.
Først skjønte jeg ikke hvor spisestedet var, så parkerte alt for langt unna. Parkerte på en privat parkering som kosta etter de andre var gratis.
Det var «bryt-ett-eller-annet» føre.
Da jeg kom fram begynte hjernen min å ikke ville virke. En små-fancy meny satte meg ut, den så ut som en notatblokk noen hadde lagt igjen, der det ikke sto pris i kroner, tror det sto penny eller peng, i alle fall noe i den retning… med lange forklaringer med hva maten innehold, kranfører ditt og datt…
Skulle tatt bilder.
Men klarte til slutt å tolke og skjønne.
Så var alle kommet og bestillinga tatt imot. Men det tok på tida før vi alle fikk maten, så da måtte vi faktisk gå. Jeg sto og spiste før jeg måtte løpe.
Etter dette skulle vi skynde oss opp til der operaforestillingen bruker å bli vist.
Siste året operaforestillingen blir vist i Festiviteten. Neste år åpnes et nytt kulturhus, der skal operaen inn, bibliotek, kulturskole…og museum.
Vi kom oss helskinna gjennom de isete gatene i regn og fikk billettene.
Fant også plassene etter vi hadde hengt fra oss i garderoben.
Og så var vi i gang…
Lydbildet var massivt, musikk fra 70-tallet til et stykke fra 1700-tallet. Jeg ble forvirra av 70-talls kostymer i denne settingen. Men fikk det forklart etter hvert, for komponisten, Kristiansunds egen komponist, hadde skrevet stykket i dette tiåret.
Ellers vil Edvard Fliflet Bræin ha blitt 100 år i år.
Da pausen kom måtte jeg ha pause fra den.
Jeg var overhodet ikke sosial.
Under siste akt skjønte jeg at nå var alt som het energi hos meg, borte. Jeg holdt nesten ikke ut å sitte på stolen, for den var vond.
Og jeg løp ut da applausen starta, kom meg i garderoben for å hente mitt og ut-.
Stykket var absolutt bra, det var bare jeg som var for sliten.
Jeg gjorde noe jeg ikke bruker…jeg dro innom en butikk og kjøpte søtt…og salt, vann og iskaffe.
Ferja og turen hjem til mor gikk uten flere problem. Overnatta hos henne for neste dag skulle jeg tilbake, samme veien. Sparte en del tid på å overnatte samtidig som jeg gledde henne.
Så da er vi framme ved dagen i dag…
Våkna tidlig etter ikke så mange timer.
Gjorde meg klar.
Sa «ha det bra» til mor og satte meg i bilen…
Jeg kom meg ikke langt, jeg kjørte meg skikkelig fast i oppkjørselen.
Strødde på sand, en nabo kom og strødde på mer sand, uten at det hjalp.
Til slutt var det bare å ringe NAF.
Skreiv til jobben at jeg nok ikke kom og sendte to bilder.
Disse…
Mor hadde ikke noe i mot dette, at jeg ble lengre.
Jeg kokte kaffe og smurte på frokost, så satt vi oss i sofaen i solskinnet.
Ute så det bare helt fantastisk ut.
Det tok ikke så lang tid før bergingsbilen kom.
Det viste seg at jeg også hadde lite luft i noen av dekka, så de ble også fylt. Fryktelig glad for at jeg fikk hjelp til det.
Men da var det klappet og klart for det jeg skulle i dag, nesten et par timer for sent kom jeg til Averøya og fikk med meg siste delen av møtet.
Jeg håper ikke jeg gjør deg sliten med alt kavet mitt…
Skal prøve å få et mer regulert liv…ønsker virkelig det.
Så på tur hjem hoppa jeg over siste plan og lot den bagen stå uåpna.
For plana var bassengtrening.
Jeg var bare så trøtt at jeg måtte synge og gaule da jeg kjørte de siste mila for ikke sovne.
Ja, det var godt å komme hjem.
Nå er det en avtale i morgen, må få unna noe statestikk…SÅÅÅÅÅ…er det helg!
I dag er det flere dager i en. Det er søndag, det er fastelavn og det er morsdag. Og så er det full vinter.
I innlegget mitt i går lovet jeg å fortelle hvordan planene for dagen gikk.
Og ja, jeg er tidsoptimist.
Jeg gjøv på dagen med ermene bretta opp.
Det vi si, de ramla hele tiden ned, både fysisk og psykisk.
Jeg fikk rydda kjøkkenbenken. Og så ble den rota til igjen.
For jeg bakte, først brød – det gikk glimrende. Etterpå var det bollene, da sleit jeg mer.
Kom meg ut for å hente inn kvister.
Det er fastelavn som sagt i dag.
Her jeg bor er det ikke noen virksom sanitetsforening, så disse kvistene med fjør i finner du ikke.
Altså, det er ikke av grådighet jeg tar inn kvister.
Og så har jeg tatt vare på fjøra fra da jeg fikk kjøpt.
Plukka inn slik at jeg kan ta med meg en bukett til mor senere i dag også.
Så nå har stua fått dette tidligtegnet på hvilken vei det går.
Mot sol og vår.
På bordet står buketten slik den har gjort mange ganger på denne tida.
Og ute var vinteren frisk og en lang tur hadde gjort seg…
Og her, mellom fjella bak i bildet, vil sola snart stige.
De siste tre punkta på listen ble ikke.
Jeg fikk en lengre telefonprat, som var både fin og god. Den var viktigere.
Badet tok jeg i dag.
Jeg kom fram til at spa-plana passa bedre i dag.
Og hva passer ikke bedre enn å meditere mens jeg tar en maske.
Så det er plana for å ta vare på meg sjøl i dag.
Senere tar jeg med meg boller og krem inn til mor, dit kommer lillesøster også. Da skal vi feire… det betyr for min del så klart mer arbeid.
Men det å ta ut en time der jeg skal knugge, klippe, stryke og tilfører fukt og lukt, til meg sjøl.
Det skal jeg gi meg i dag.
Tekte litt på dette at ingen av mine tok turen hjem i helga.
Det er greit, men kanskje er det bitte lite grann sårt også.
Men om jeg har hatt besøk har det også betydd mer tanke på at andre skulle ha det bra.
Nå skal jeg lage det bra for meg sjøl.
Etterpå skal jeg smake på brødet jeg stekte i går. Her gjør jeg et praktisk grep, fordi jeg tenker å være hos mor rundt tre, tar jeg å steker kyllingbacon, steker egg og varmer bønner til – da blir lunsjen også middag.
Lurt syns jeg.
Egentlig syns jeg at jeg sjøl er kjempelur i dag, he, he…
Og egentlig burde jeg tatt denne turen ut også, da har jeg vært virkelig lur, snill og alt slikt.
Men tida er en streng venn som kan bli en uvenn, om en ikke lystrer den-.
Så vi får se.
Riktig fin søndag, feirer du slike dager som i dag?
Så kan jeg sige ned i stolen min. Innpakka i et pledd. Det er fredagskveld.
Sjøl om jeg ikke orker å tenne opp i ovnen til tross for en del minus ute, er det nydelig.
Lage en enkel middag og vite det er helg.
Dagen i dag tror jeg har vært veldig nydelig, men hadde liksom ikke tid til å dvele ved det.
Har egentlig fri på fredager og skulle egentlig hatt muligheten. Men jeg hadde en nøkkel å lever.
Aller først hadde jeg en lengre telefonsamtale. Den var av det heller tunge slaget.
Ute hadde fuglene igjen tømt materen.
Nede ved veien sto bilen nedsnødd.
Vet nesten ikke om jeg orker å dra historien, jeg begynner å bli lei av de. Virkelig lei av å skrive om kav og strev.
Men ok… får ta denne.
I går skulle jeg trene i basseng, det er et varmtvannsbasseng.
Torsdagene er der revmatikerforeninga som leier. Det er åpent to timer der det er trening ca. tre kvarter.
Veldig deilig.
Har bare vært der en gang etter jula.
Nå var bagen pakka og jeg satte meg i bilen. Det snødde så ille at da jeg hadde børsta av bilen og gikk inn for å hente det jeg skulle ta med, var bilen dekt av snø da jeg kom ut igjen.
Veien var sporete og sikten dårlig.
Jeg må opp en lang bakke før en er ved lokalet. Da jeg nesten kjente klorlukta ville ikke bilen mer. Det vil si, den greidde ikke å dra seg mer oppover. Jeg satte på bremsene og da begynte bilen å skli bakover. Men samtidig vridde den på seg. Til slutt sto jeg på tvers i veien. Da sto jeg riktig nok i ro.
Jeg hadde fryktelig lite lyst på bilberging.
Bak meg var et rekkverk og foran meg en grøft. Veien var ikke særlig bred. Prøvde å rygge og møtte rekkverket, fram igjen var det fare for å bli stående fast i grøfta.
Men på et eller annet merkelig vis fikk jeg bilen til å skli i rundt slik at den sto med snuten nedover.
Tenkte jeg fikk parker i busslommen å så gå opp, men kanskje hadde jeg bare brukt for høyt gir…
Det måtte testes.
Og så la jeg til oppover igjen. Denne gangen kom jeg meg ikke så langt opp som først en gang. Bak meg var en innkjørsel, så jeg fikk snudd og sklidd sakte ned igjen.
Da jeg var ned så jeg at dette jeg hadde streva med hadde tatt tid. Det var nesten en halv time siden det starta og skulle jeg gå opp ville jeg bruke en stund på det også. Så turen gikk bare hjem igjen, den.
Uforretta sak, altså.
Og der var det også blitt ganske mye snø og umulig å komme seg opp. Det var bare å sette bilen i snømassene og vea opp i dypsnøen.
Så i dag sto bilen der nedsnødd.
Jeg bevæpna meg og vassa ned i snømassene.
Brøyteren hadde prøvd å brøyte, men hadde sannsynlig ikke turt å kjøre forbi bilen.
Jeg fikk børsta bilen fri og skuffa bort snøen i rund.
Opp igjen for å ordne seg, da var tida begynt å bli knapp.
Først etter at nøkkel var henta og levert, handling for mor unnagjort, parkert bilen nedenfor bakkene hos mor (prøvde ikke en gang på å kjøre opp den bratte veien hos henne), kokt kaffe og satt meg ned, at jeg fikk spist.
Mor var bestyrta over at jeg ennå ikke hadde fått meg mat.
– Du må smøre deg mat, sa hun.
Men jeg hadde smurt meg matpakke; mine egenproduserte grove rundstykker med gresskarfrø i, chilimajones, perletomat og vellagra hvit ost…mmmm, nydelig.
Og så hadde jeg kjøp en stor bukett tulipaner og berlinerboller.
På søndag skal jeg innover med fastelavensboller, bjørkeris og morsdagsgave. Ja, tulipanene var også morsdagsgave, men greit hun kunne nyte de hele helga.
Da jeg pakka for å dra syntes hun jeg kunne ha blitt, overnatta.
Men det var viktig å komme seg hjem kjente jeg.
Dro enda en gang innom butikken og holdt på å glemme det jeg dro dit for å kjøpe.
Nå er jeg altså HJEMME, og i morgen skal jeg også være det heeeele dagen. Ingen avtaler, sjøl om det er mye jeg burde, skal jeg bare gjøre det jeg vil.
Nok en hektisk uke er over. Og fredagskveld er egentlig ukens høydare.
Når en vet at en kan sitte på hendene sine hele neste dag, om en vil.
