Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mat og mil er fordøyd. Kvelden har inntatt stolen og jeg er mer enn fornøyd.

Muligens ble dagen for krevende.

Men begynner å føle på mer behag.

I dag våkna jeg til en dag der programmet var lagt.

På tur for å hente folk kjører jeg meg fast i ett eller annet som skjer…

Det står en bil foran meg i feltet. I motsatt felt står det ett eller annet stort som jeg ikke skjønner hva er, men noe av det er en gravemaskin.

Den driver og løfter høyballer opp i noe som kan minne om et lasteplan, men det er ingen vanlig lasteplan.

Hvor lenge skal de holde på, ser det ligger mange høyballer på marka fortsatt…

Det kommer en bil smettende forbi fra motsatte lei.

Er bilen foran kanskje parkert?

Jeg kjører fram og forbi den, det går kanskje an å passere…

Observerer at det sittet noen i bilen jeg kjørte delvis forbi, altså ikke parkert.

Vurderer om jeg skal rygge bak den igjen, men ser en ny bil har stilt seg i kø bak, der jeg sto.

Blir enig med meg sjøl om at det må gå å passere.

Kjører fram og det gikk nesten bra.

Men det kommer en liten hvinende lyd, jeg skraper bort i autovernet, får retta opp og kommer meg forbi.

Det ble en skrape.

Dette førte til forsinkelse, men da jeg skulle si i fra, var nettet nede over store deler der jeg trilla avgårde.

Men – jeg fikk plukka opp først søskenbarnet mitt som skulle til optikker, etterpå mor som skulle stramme brillene.

Heldigvis var den store doningen borte på returen, kjørte oppom for å hente eldstemann.

Så gikk ferden videre og vi rakk fint fram til den avtalte tid.

Mor fikk stramma brillene, søskenbarnet fikk tatt undersøkelsen og vi andre kjørte oss en tur mens vi venta på at den skulle bli ferdig.

For plana var klar, vi skulle vei å spise etterpå.

Vi skulle spise ball.

Potetball.

Og vi gledde oss.

For dette er godt.

Med pinnekjøtt, pølse, bacon, kålrabistappe og duppe til ballen.

Hver torsdag er det buffe med ball.

Så vi kan spise og spise.

Men det skuffende er at en blir mett for fort, en porsjon er mer en nok.

Så med kaffe og dessert etterpå er det lokk på matinntak for timer.

Både mor og søskenbarn ville spandere  på meg, fordi jeg kjørte…

Vi hadde en fin stund.

En veldig fin stund.

Før turen gikk tilbake.

Mor sa flere ganger etter hun kom hjem, at dette hadde vært en storveies dag.

Hun ville at vi skulle drikke kaffe før vi kjørte hjem.

Det var nok lurt, for på dette tidspunktet sovna jeg med åpne øyner.

For en blir sliten av å være en hjelpende ånd.

På turen hjem kom hodepinen krypende.

Hjemme dundra den rundt i hodet mitt.

Det gjør meg nesten bort i mot forskrekka denne tåleevnen min.

Men akkurat nå er det bedre.

Jeg har drukket masse vann og tatt en liten smertestillende.

Det er torsdagskveld.

I morgen er det ikke noe på programmet.

Ferien er snart over, så nå må jeg være kjempeflink de siste dagene og få til litt sanking av energi. 

♥

Tanker og handlinger en formiddag. Noen timer fri før resten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En naken og overskya morgen.

Det henger så vidt noen gule blad på bjørkene utenfor stuevinduene.

Det henger også gardiner på snorene, det er til det ene vinduet på stua.

Skal vaske det andre settet i dag.

Sammen med vinduene, vaske dem.

Ute og inne.

Jeg har noen timer før jobb. Fikk endelig skjermene kobla på i går, men sleit med program som ikke funka. Ble fryktelig sliten av dette.

Også over at forandringene som jeg ikke har fortalt om ennå, muligens blir større enn jeg så for meg.

Slike tanker om en har nok kapasitet, dukker opp.

Det blir så grunnleggende slitsomme tanker, at med verdenssituasjonen, rentestigninger, store omkostninger på bolig, gjør det noe med tryggheta, eller kanskje evnen til å greie og se mulighetene -.

For i det meste trenger en energi og når det er den som er det svake punktet, er det en utfordring.

I dag bestilte jeg meg legetime, for å diskutere dette med legen; helsen, energien og ytelse.

Ikke sikkert det er så mye som kommer ut av det. Og timen er mange uker fram i tid, bare på den tida kan mange av brikkene lagt seg til sjøl.

Så nå er det ingen vits å tenke mer på dette.

Nå må jeg gå på vindusvasken, fikse en kake som Strikkekjerring la fram oppskrift på.

Etter biblioteket i kveld skal jeg ta den med til mor. Spurte lillesøster om hun ville bli med. Dagen i dag var mor og fars bryllupsdag. Da jeg forslo dette for mor var ikke dette noe hun hadde i tankene, men ble glad for planen min.

I morgen har jeg fri og til uka tar jeg ut den ene uka med ferie.

Og jeg har ikke fått svar på flere ting jeg har spurt om…der var jeg tilbake på jobbetemaet…det skal få ligge nå -.

Tida framover er planlagt, ferieuka mi inneholder ett møte mandagskvelden, tur til tannlege og optikker. Heldigvis er det ikke jeg som verken skal til tannlege eller optikker, men skal kjøre.

Jeg jobber etter innfall, plutselig var jeg i gang med andre ting.

Utenfor vinduene holder dagen på å bli blå.

Vaskemaskina durer på vaskerommet, renta er skrudd opp mer, sier de på nyhetene.

Har satt sammen kaken og vurderer om jeg skal lage en tomatsaus slik at vi spiser pasta før kaka.

Nå har jeg spist en skive med humus på og drukket en kopp med Matcha-te.

Vurderer om jeg skal ta en dusj og reise inn til sentrum for noen timer på kontoret først før biblioteket snart.

Vært veldig greit og bli ferdig med et par ting før ferieuka mi.

Du må ha en flott torsdag.

♥

For sliten til å skrive ingress.

Mørkt og høst.

Siste dagen i oktober er dandert til knask eller knep.

Her en det nok ingen som kommer for å ringe på døra, ringeklokka virker ikke.

Ungene har i mange år vært bedt sammen til noe som blir kalt «Hallo venn».

Så liten sjanse at noen finner veien til til mi dør i mørket.

Men jeg fant veien hjem.

Etter en dag på jobb og et besøk hos mor.

Trist å oppleve at enda er jeg sliten etter dagene før helga.

Hodet mitt var bare slitent.

Tåler veldig lite før det krysser seg.

Føler meg uelegant.

Mor hadde tv’n på, høyt.

Det føltes uholdbart.

Hun skrudde ned, men likte ikke at jeg ga uttrykk for at apparatet sto på.

Hun mente hun var så vant til å være aleine at hun ikke slo av sjøl om det var folk på besøk.

Jeg blir bare mer sliten når jeg allerede er sliten.

I natt skal jeg sove godt og lenge, er plana.

Og så våkne frisk og rask i morgen.

Det er også en plana.

♥

Skal jeg skrive eller kommentere her i kveld, eller skal jeg pakke.

Sent hjem er det veldig godt og synke ned i godstolen, bare synke og la tiden gååå…uten en tanke.

Forbruke en masse tid her, lese alle jeg bruker å lese og kommentere – helst alle.

Eller skal jeg skrive?

Sannsynlig kan jeg ikke bruke særlig tid her før på fredagskvelden.

Eller kanskje…

Men egentlig har jeg ikke tid.

Tid.

Tid..

Tid…

Tid…

Times…

Jeg likte Prince.

Men altså, jeg må pakke.

Noen dager på farten.

Jeg har vegring mot å pakke.

Tror det er fra da barna var små.

Det var besteforeldrebesøk x2, det var ferier, det var…

Og jeg ville ha alt på stell, fra hårpynt, slips og sokker som sto i stil med klærne.

Og smykker.

Regntøy, varme vinterdresser og klær for varme dager, fortsatt huske på sokkene til spesielle antrekk, ullundertøy, luer og vanter.

Det var ikke måte på.

Det var ikke slinger, for jeg ville ha stil…

Himmel!

Jeg blir helt svett og skjelven av å tenke på opplegget jeg kjørte.

Nå skal jeg bare pakke til meg, men jeg har stoppet å kjøpe tøy, så det jeg har begynner å bli oppbrukt.

Da må jeg dikte, det er slitsomt det også.

Men jeg må nok til pers.

Og jeg må antakelig til å fornye…

Syns du det er greit å pakke?

♥

Den kom opp over fjellkanten en gang til, sola. Kjente det i hele kroppen at jeg måtte ut til den.

For snart, alt for snart, forsvinner den bak fjella.

Her jeg bor.

Det var nesten en desperasjon i å samle så mange stråle jeg kunne.

Det var bare en vei å gå, opp på haugen.

På den aller øverste haugen skein den ikke.

Jeg ville leke med den.

Med lyset.

Med strålene.

Være i dem.

Den hadde fortsatt varme i strålene, det har den vel alltid…

Det føltes næringsladende.

En gyllen stund.

Føttene hadde en fart jeg ikke har sett på en stund.

Måtte dit, måtte hit, være akkurat der, her og nå.

Apparatet ble vendt i alle retninger, men mest direkt mot sola.

Det var beint ut en lykke, glitteret.

Nesten litt vår, kanskje er høsten og våren lik…

Søsken på en måte.

Og sola står omtrentlig i samme posisjon.

Som i februar omtrentlig…

Effekten av lys og skygge over alt.

Jeg labba rundt på skogbunnen så det begynte å svartne for øynene.

Kunne ikke ta hensyn til slikt, kanskje litt uheldig om jeg besvimte når telefonen lå igjen hjemme.

Men tenkte såpass måtte jeg tåle, og det gjorde jeg.

Løvet som lå der med vanndråper.

Sola som sendte strålene bakom treleggene.

Sola og jeg, i hvert fall jeg, hadde det artig.

– Sol, du forsvinner ikke ennå…

Faktisk holdt den lengre enn meg, den hadde funnet den høyeste haugen og skein på den.

Men da hadde jeg dansa så lenge rundt i sola, at jeg tenkte jeg måtte gi meg.

Måtte gå ned igjen, ned i skyggeland.

Jeg håper det ikke var siste gang i sola oppi haugen i år.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Morgenen har blitt midt på dagen ved et trylleslag. Sola sveiper hauger og over jordene. Så vidt det er.

Som en stripe nedover jordet en stund, akkurat den plassen strålene hadde.

Jeg ville ta bilde av solstripa, men da var batteriet flatt i fotoapparatet.

Så jeg mista sjansen.

Egentlig skulle jeg til Kristiansund i dag.

Tenkte meg dit.

Skulle i morgen, men det ble avlyst.

Skal på onsdag, torsdag og fredag også.

Det slo ned i meg i gårkveld, at det bør jeg ikke…det blir for det første alt for mange timer.

I tillegg hang det igjen, overarma mi var steinhard der jeg fikk stikket, hodet var vondt, halsen var sår og snufsinga returnerte i går kveld sammen med feberfølelsen.

Jeg ble helt glad da avgjørelsen var tatt.

Jeg skulle gi meg sjøl fred.

Fikk for meg at dette ble bare for dumt, at jeg skal alt dette jeg får for meg.

Så derfor studerer jeg solstråler.

Våkna i tre-fire tida i natt og hva opptok meg da…

Så klart, alt som bekymrer ekstra når morgenen er på det tynneste.

Prøvde å skyve tankene bort, prøvde å slappe av i muskler. Uansett var det en muskel jeg ikke fant.

Til slutt tok jeg frama mobilen og scrolla på den; Instagram, TikTok, spill…før jeg la meg ned igjen.

Vurderte om jeg skulle stå opp like godt.

Men så har jeg sovna likevel og våkna da klokka hadde passert ni.

I dag føler jeg at jeg har lyst til ting.

Laga meg humus, er så godt på brødskiva.

Lader batteri for tenker jeg må ta meg en tur ut i det fine været.

Det er akkurat to måneder til julaften.

I mange år tenkte jeg at dette var en fin dato å begynne forberedelsene på.  

Tror aldri jeg fikk det til.

I år vet jeg ikke hvordan jeg jula blir, hva jeg har kapasitet til.

Orker ikke helt å forholde meg.

I en periode var vi et helt folkhus; barna, foreldra mine, ene søsteren med datter, faren til barna og noen ganger kjærester og en jul var også faren til en kjæreste med.

Jula for snart to år siden var bare mor med hit en liten tur, far var hjemme. Dagen før nyttår  ble lagt inn på sykehjem hvor han ble en måned.

Så snart to år siden han døde.

Søsteren min flyttet til sentrum høsten for to år siden.

Lucas, boffen, døde den høsten og kattene dagen etter fars begravelse.

Så mange som forsvant.

Etter dette har bare barna og faren deres vært her å feira de første juledagene.

De fleste har kommet tilbake for å feire nyttår de siste åra.

I fjor var de unge her og jentenes kjærester og en venninne var også med.

Vi tente bål i skogen og brant det nye året inn.

En spesiell opplevelse.

For meg var det skikkelig utfordrende å stavre meg gjennom snøen for å komme opp på haugen.

Denne forma mi har ikke tatt av, kan en si.

Derfor vet jeg ikke, jeg vet ikke hvordan jeg har lyst å feire jul eller hva jeg orker.

Så det må jeg finne ut på de to månedene som er igjen.

Men ennå er det bare oktober og nå vil jeg ut, sola flommer akkurat nå over et fjell.

♥

Morgenen har kanskje bikka dagen, men like godt for det. Det er lørdag hele dagen og jeg skal skrive om andre dager.

Tilbake til torsdagen, da jeg dro hjem fra biblioteket hadde det oppstått forvirring i mitt hode (litt usikker på hvor det ellers skulla ha oppstått…).

Da jeg noterte besøkstallet så jeg at dagen før ikke var oppført, så jeg hoppa over en linje og skrev 21. …, altså, det var bare 20. på torsdag.

Jeg trodde vi var en dag lengre framme.

I går var vi kommet til den datoen.

Skulle ikke på jobb, men det var det store vaksinasjonsheatet.

Det starta kvelden før, da hadde det i perioder stått over hundre mennesker opp til to timer på vent fikk vi vite.

I går var det helt andre forhold.

Var framom mor for å hente henne, vi konsentrerte oss om influensavaksine.

Ble stukket og stakk.

Det vil si, vi måtte vente 20 minutter.

Så hadde vi en gå-sakte… ikke aksjon, men mor var med på butikken og turen igjennom gikk rolig.

Ikke så ofte mor er med på butikken.

Etter det foreslo jeg vil tok en tur på fars grav, for å se om lyngen som ble planta ned sist søndag så grei ut.

Det begynte visst å ta på med alle disse turene ut og inn av bilen, men det er nå trening sa jeg optimistisk-. Men hun var ikke helt enig i det.

Jeg hadde sendt melding til søsteren min litt tidligere om hun ville komme ned til sentrum å ta en kaffe sammen med oss. Da vi kom ut fra kirkegården ringte hun og kunne være nede om ti minutter.

Vi parkerte, gikk inn og i de minuttene vi venta fikk senterets klesforretning et besøk.

Plutselig var slitenheten som strøket av mor, det ble både jakke, sokker, bluser og et par skjorter. Rakk også å se på et par vintersko, men de tar vi en annen dag.

Orker ikke mor å gå i klesforretning er det et tegn på at hun er skikkelig dårlig.

Etter dette ble det kaffe.

Måtte smile inni meg sjøl da vi skulle dra, det satt et menneske på en benk å kikka; først tar jeg opp dørene med å løsne opp noe sikring, slik at søster får trille ut i rullestolen sin, så inn igjen for å hente mor som henger i armen min med den ene armen og stokk i den andre.

Vi er litt av en gjeng.

Jeg vil si noe om noe jeg nevnte i et tidligere innlegg, litt om energien… jeg hvisker det veldig forsiktig, redd for å si det for høyt…redd for at energien blir ‘redd’ og forsvinner om den hører den blir snakka om i en optimistisk retning.

Til vanlig har slik aktivitet med hit og dit og være en hjelpende ånd satt meg ut. Jeg vil ha sova i en stol hos mor sannsynligvis.

Mor hadde vasking sist torsdag, men de som hadde vært der hadde glemt å skifta på mors seng. Hun har vasking hver 3. uke og da er det avtalt sengetøysskift.

Jeg fikk tatt av sengtøyet, hengt ut dyne, putene og en ullmadrass. Snudd overmadrassen og mens det lufta seg, ned til en nabo som fylte halvrund dag for en stund siden, med en gave som endelig ble levert.

Nå er det bare fire personer til som har hatt runde dager og dager, som skal få oppmerksomhet…

Snakka litt med de to i huset og satte meg så vidt nedpå, før jeg spurta tilbake. Fikk lagt på nye sengeklær, satt på maskina for vask, opp for å smøre på rundstykker og så en pause. Som riktig nok ble litt lang, men da fikk jeg hengt opp det vaska sengetøyet, henta ved samtidig som jeg fikk dratt inn en stor sekk å satt inn i en gang. Bytta sekk med plastavfall, ned med noe tomgods og fikk tatt med meg matavfallet for å kaste. Og til slutt skrevet i boka som vi kan skrive i både mor, andre i familie og hjemmetjenesten.

Altså… dette er ikke mye, men for meg er det andre takter og handler om noe jeg har hatt alt for lite av. Men jeg tør ikke si høyt at energien kanskje holder på å returnere, sier det bare veldig stille og forsiktig at kanskje er den det-.

Jeg skal likevel innrømme at jeg er veldig glad for å ha mer utholdenhet.

Da jeg kom hjem til meg sjøl satte jeg på en film, den kan jeg skrive mer om siden.

Kan bare fortelle at det er lenge siden jeg har grått så fryktan svært, som jeg gjorde under den filmen.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akkurat nå er hodet nokså tomt. Vi er på slutten av en uke. Igjen.

Akkurat nå har jeg laga ferdig myntegele. Ble inspirert av dette innlegget til Mormsiddag.

Jeg brukte ikke hennes oppskriften direkte, brukte sitron i stedet for eplesideredikk, hadde også i mindre sukker.

Jeg kasta meg over myntene som sto ute da jeg kom hjem fra jobb i går, uten andre hjelpemiddel enn hendene. Det ble også med røtter, de har jeg satt i vann for å plante de ned igjen.

Valgte også å ha i litt farge.

Det ble ikke mer enn to glass.

Ellers fikk jeg et ubehagelig syn, det var søppeltømming på matavfall og restavfall i går.

Jeg har egentlig ganske lite avfall.

Vi har tømming av matavfallet hver 14. dag og restavfall hver 4. uke. Restavfallet har jeg nok hoppa over å trille ned til veien en- eller to ganger. Matavfall i hvert fall to ganger, så minimum 6 uker siden det ble tømt.

Vi har fått noen organiske poser å ha avfallet i, de går lett i oppløsning. Og det hadde de tydeligvis gjort, det så ikke ut i boksen.

Det kreves en grundig vask.

Nå er disse beholderen helt normale søppelbokser, altså nokså store. Det er med andre ord litt av en jobb som jeg gruer meg til.

Vurderer om jeg bare skal utsette denne jobben til i morgen.

Blæææ…

Plana er å kutte ut dette, kjøre i gang bokashi i stedet. Men kanskje ikke så lurt når hele vinteren ligger foran. Og så er jeg såpass usikker på framtida om jeg kan bli boende her jeg bor.

Etter hvert skulle jeg på kontoret, før biblio, men ombestemte meg. Jeg har hatt noen ueffektiv dager på jobb.

I går ble diagnosen stilt på problema, det var laptopen som forårsaka dem…så det blir etter hvert en ny.

Så fikk rydda litt i gammelt papir, og jeg er klar over at jeg bør gå gjennom alt i høst. Jeg må få oversikt over spørsmåla jeg må få stilt og få til møter angående det som skal skje etter hvert og som jeg skal skrive om etter hvert-.

Og i tillegg har jeg to uker ferie jeg bør bruke opp.

Ved utgangen av denne uka vil jeg ikke ha mer enn litt over en time overtid. Men i løpet av neste uke skjærer det seg nok, for da er det møter og konferanser på alle ukens fem arbeidsdager. Når en går for ‘halv maskin’ vil ikke dette gå opp.

Heldigvis falt det ene møtet ut.

Her om dagen snakka jeg med en kollega som fortalte at han hadde et mål om å lære noe nytt hver dag.

Det syns jeg var en skikkelig målsetting.

Nå er jeg i tenkeboksen for å vurdere om jeg skal kopiere den.

Her har jeg kommet fram til en kopp kaffe.

Skal smake på myntegeleen.

Har tatt den på rundstykker med hvit geitost.

Om du venter litt skal du få høre resultatet…..

Og da er det smakt opp-.

Kan bare si at dette var virkelig godt.

Cottagecheese/gulrot-rundstykker med Rørossmør, hvit geitost og myntegele på – det var ordentlig namnam.

Ønsker deg en skikkelig fin og god høstdag.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.

For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.

Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.

Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.

Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.

Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.

Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.

Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.

Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.

I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.

I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.

Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.

Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.

Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…

Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.

– Det var så bra, sier hun.

Jeg svarer med at det var en interessant film.

Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.

Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.

Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.

Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.

De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.

Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.

Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.

Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.

For en legger ting bak.

Er du flink til å ta imot komplement?

Etterord:

Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.

Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).

Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…

♥

Jeg er litt gul helt inn til margen, ikke cool, egentlig bare gul og kanskje litt fuktig, nesten rå…

Ikke som ‘i råskinn’.

Det er uteverdenen som trekker inn i meg, for den er slik.

I dag for jeg på jobb, jeg skreiv tidligere at jeg gledet meg til dagen.

Lista jeg håpte å komme meg nedover var ikke eviglang. Regnet med at jeg hadde en rolig dag foran meg.

Den gang ei.

For data’n var skikkelig på vrangsida.

Til slutt fikk jeg jobba på laptopen, men der virka ikke tastaturet, ikke fikk jeg på de to skjermene jeg bruker – de gikk bare i dvale.

Folk fra IKT og andre, prøvde, uten at det funka.

Jeg fikk oppdatert program og ble ikke ferdig.

Må sannsynlig dra innom kontoret i morgen for å se om det går an å komme seg videre.

Hjemme igjen ble det middag, tagliatelle med tomat, løk, sterk ost blant anna.

Etterpå har jeg satt en deig som skal bli rundstykker og sett tv.

For tiden er har jeg kjærligheten på menyen. Jeg ser på ene serien etter den andre om kjærlighet; «Kjærlighet IRL», «Gift ved første blikk», Kjærlighet uten grenser», «Første date»…tror det er disse og det er jammen nok.

Ser du på noen av dem?

Og det verste av alt, jeg drømmer ikke om kjærlighet sjøl.

Syns det har vært logisk om jeg hadde, når jeg syns det er morsom og se på alt dette.

Men jeg syns samspillet mellom mennesker er veldig interessant.

Liker nok best den norske serien “Kjærlighet IRL». Handler om mennesker som ikke tør slippe ned forsvaret sitt og som nesten ikke har datet.

En fin og sårbar serie.

Så slik har dagen vært; datatrøbbel, mat og kjærlighet.

♥