Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet dette… om dager som fyker avgårde? Men en liten forskjell har jeg observert-.

Det er ikke bare én dag som fyker forbi, det er faktisk to dager i slengen.

Slik føles det midt i andre uka i januar.

Jeg ser det begynner å samle seg opp med kommentarer jeg ikke får svart på.

Å kommentere andre gjør jeg som en som har syvmilsstøvler på. Det har gått mange dager før jeg er innom.

Jeg tok tak i året for å kontrollere det.

Jeg har satt meg opp timeplan…eller kanskje heller timeplaner på kryss og tvers.

Får gjort mer, men dagene blir kortere.

Jeg følger opp, haker av og gyver på.

Jeg har tatt første halvår i ett jafs. I dag har jeg tenkt på sommeren.

Føler en slag redsel at jeg plutselig skal være på etterskudd.

Men i kveld unner jeg meg en panneflat kveld i stolen.

I går morges føk jeg ut av huset med bager og planer, tannbørsta reiste jeg ifra.

Først var det Kristiansund og da kom det opp et tema jeg har lyst å skrive om; om å reise til Kristiansund i dag og for 50 år siden. Det vil jeg skrive om en dag.

I går altså, reiste jeg til stedet som jeg som barn trodde ha to navn; Kristiansund og By’n.

På tur tilbake var plana å overnatte hos mor med trening først.

Overnatting ble det, men treninga fikk være. Jeg hadde sovet dårlig og kort natta natta før. Så treninga meldte jeg meg ret og slett av.

I stedet kjørte jeg helt hjem, for det ene var at jeg ikke gikk ned til veien med restavfall om morgenen, både fordi det var kort tid og det blas.

Nå er jeg ikke direkte redd for at vinden skal blåse bort enda mer av tida, men orka ikke velta søppeldunker med avfall strødd utover.

Den andre grunnen var for å sjekke postkassen.

Så fikk jeg oppleve den fantastiske følelsen da det viste seg at den var full av konvolutter. Alle bestilte kort var kommet. Jeg var igjen et fritt menneske som kunne gå på butikken for å handle etter at jeg mista korta på slutten av fjoråret.

I pur glede kjørte jeg innom butikk på returen, så mor og jeg kunne kose oss med pai og en rislunsj til dessert.

Prosessert så det holdt, men noen ganger…

Vi hadde kvelden, men jeg var slepphendt så det holdt.

Da jeg skulle ta mors høreapparat greidde jeg å rote bort den ene. Apparatet føk ut av hånden min.

Det førte til stor leiteaksjon.

Jeg fant den i oppvaskmaskina ved en hengsle -.

Da kunne jeg legge meg.

I dag var det befaring på museet.

Jeg kokte kaffe og fant fram twist.

Etter muntlig gjennomgang ble det en fysisk runde.

I slafs, slufs og is.

Innom alle bygga.

Så nå er det bare å avvente pristilbud.

Var innom en dame etterpå og hun ønsket meg inn, men sa jeg gjerne ville gjøre en avtale med henne en dag der hun kunne ta turen ned på museet.

Nå har jeg vært hjemme noen timer, hadde kontortid i kjelleren til slutt.

Nå er det bare kvelden, middag og full velstand.

Godt og ikke skulle noe. Bare skrive et innlegg, pause og samle krefter til nye dager.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle. 

I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.

Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.

Kanskje får jeg det likevel til i år…

Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.

Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.

Først var det planer.

Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.

Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.

Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.

I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.

Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.

Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.

Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.

Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.

Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.

Jeg fikk ikke betalt.

Spurte om de hadde Vipps, men nei…

Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.

Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.

Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.

Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.

Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.

Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.

Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.

Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.

Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.

Så satt jeg i bilen på tur hjem.

Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.

I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.

Og jeg begynte å ribbe treet.

Samla julestæsj på spiseborde.

Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.

Og så kan det være godt med en gåtur også.

Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Joo, jeg må melde meg på dette utspillet Frodith har bedt opp til. Bestemte meg i kveld.

For jeg skulle legge inn bilder av himmel, etter en runde ute. Før mørket tok over, mens himmelen var et lite skue.

Det er da jeg så det.

Spora.

Små trykk i snøer av klover.

Etter rådyr.

Dyr, sto det på dagens oppfordring.

Jeg tok turen i rundt en vei.

Fant igjen lydproppane til telefonen da jeg hadde en leiting etter telefon-omslaget som er borte.

Det fikk plass på ørene under dagens tur, hørte lydbok.

På toppen av løypa med himmelen hvelva over.

Og så var jeg nede igjen, nede på veien.

Ikke så mange biler, men noen. Og himmelen viser der sola har gått ned.

Så ikke mer dyr eller spor, å se.

Men var godt med frisk luft på årets første dag.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siste kvelden i året. Jeg har skrudd på kosestemning, talglys og stillhet.

Ute smeller det ett og annet skudd…eller rakett, sjøl om det ennå er en stund til det nye året runder klokka.

Jeg har valgt en kveld i selskap med meg sjøl.

I skinnet fra talglys.

Tidligere i dag laget jeg eggelikøren jeg skulle lage til jul. Litt mye for meg, så spekulerer på om den kan fryses eller hvor lenge den holder seg.

I det nye året skal jeg innta mindre sukker igjen, så blir nok lite anledning til eggelikør da. Jeg har forresten meldte meg på trening 2. januar, styrketrening.

Jeg gleder meg til det nye året.

Har begynt å lese meg i gjennom det gamle. Planen er en gjennomgang, i fjor kom jeg visst nok aldri dit.

Jeg koser meg med aleinenyttårsaften. Av og til er det også riktig.

Var hos mor tidligere, koka kaffe til oss og jeg ble lengre enn tenkt.

Hun syns jeg ble alt for kort, hun hadde nok ønska at jeg ble der i kveld.

Jeg var også bedt til Trondheim, til barna – men kjente at det ville nok ta for mye krefter.

Jeg vil starte året med masse energi.

I dag kjørte jeg til sentrum før jeg kjørte inn til mor. Det ene var å se om jeg kunne være så heldig å finne igjen mappen min med alle korta. Korta er nok borte.

Etterpå kjørte jeg ned til kirka.

Det var for å tenne lys på graven til far.

Det var så fint lys.

Godt endelig å få gjort dette.

Nå går det fort mot et nytt år.

Ønsker bare alle mine gode venner her et riktig

GODT NYTTÅR!

♥

Så er huset tomt, ute snør det stille. Inne er det nesten stille. Juletreet lyser forsiktig, for ennå er verken jula over eller et velbrukt år over.

Jeg kan skrive om så mye. Om at huset er tomt eller at jeg innvier en av julegavene. Eller et sammendrag over et år som holder på å rakner bort.

Jeg kan skrive et sammendrag av jula eller alle som har gått ut av livet, både de unge og de eldre.

Livet.

Og døden.

Men starter med noe lett.

– Hva ønsker du deg, spurte yngste før jul.

Først kom jeg ikke på noe, men så kom jeg på presskanne. Liten også, sa jeg.

Før julekvelden får jeg høre om at hun hadde kjøpt en presskanne, men at beholderen var ødelagt.

Det er det som kan være problemet med presskanne, at beholderen blir ødelagt. Jeg har hatt mange presskanner.

Men så pakker jeg ut en liten presskanne, en akkurat-passe-presskanne for meg. Sammen med en «piper». En greie jeg kan koble på for eksempel nøklene mine.

Nå er jeg rimelig flink til å huske å legge nøklene på en fast plass, i en skuffe.

Men jeg mister andre ting.

Akkurat nå er to viktige ting borte. Kommer tilbake til det.

I dag testa jeg den lille kanna.

Her er den aller første gangen jeg slår kaffeen ut.

Og her står en nytrukken kopp med kaffe.

Det smakte godt med kaffe og «frokost» langt på dag.

For i dag ringte klokka…det vil si, den ringte ikke…jeg våkna før. Til tross for kort natt.

I gårkveld, tosammen, snakka yngste og jeg i skinnet av talglys og julemusikk; om slitenhet, forventninger og jula.

I dag var vi trøtte, da vi skulle ut på veien for å nå en buss. Vi skulle ut på de forskrekkelige veiene. Sannsynlige en av Norges dårligste veier på denne tida, veien fra fylkesgrensa og til Kyrksæterøra.

Var mange hjulspor utom veien, da jeg kjørte den igjen dag.

Men vi rakk både bussen og holdt oss på veien. De var heldigvis ikke så ille som sist jeg kjørte her.

I går kom svoger og søster kjørende, den verste strekninga fra Trondheim.

Før jul kom tanteungen og yngste, tanteungen har kamera i bilen og la ut klippet på TikTok. Klippet fått over hundretusen treff. Det var verste veien på hele strekninga fra Asker.

Så dette er litt av en strekning.

Da jeg kom hjem la jeg meg ned for å forlenge natta. Og jeg sov gladelig noen timer til.

Mens jeg skriver mørkner det, sjøl om dagen har lysna med en halv time allerede fra 22. desember.

Så var det temaet som handler om ting jeg skulle hatt «piping» på.

Her fra 13. desember og siste gangen jeg så brillene mine.

Og innlegget jeg skrev om den turen.

I dag er det omslaget til mobilen som burde hatt en «piper», nå har jeg leita, ringt flere steder uten positivt resultat. I omslaget har jeg mange kort.

Når jeg blir sliten nok greier jeg ikke følge med hva jeg gjør.

Jeg bruker å være snar til å ta mobilen av omslaget, akkurat fordi det er så mange kort. Dette legger jeg i samme skuff som nøklene plasseres i, men i dag lå det ikke der.

Litt desperasjon før jeg skulle kjøre yngste til bussen…hvor var det blitt av?

Har spora det tilbake til at jeg hadde putta det i lommen da jeg var på butikken i går.

Så yngste har rett, jeg bør ha «piping» på det meste, til og med meg sjøl inn i mellom.

Det blir nok godt med et nytt år.

Ny start på alt.

I kveld skal jeg slappe fullstendig av. Til tross for ting som kommer bort.

Det var enormt godt bare å sitte her, ikke skulle noe. Bare kose meg med bokstaver og setninger. Kaffekoppen er tom for lengst og ute er det helt mørkt.

Og kanskje, endelig, får jeg lese meg opp på det dere har bedrevet i jula…

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Femte juledag. Det tømmes. Etter en uke trenger man stillhet. Sine egne rammer, sin egen preferanse. Bare få lov til å være seg sjøl.

For nå er det kaotiske forhold på kjøkkenet, uten oppvaskmaskin og mange folk er ikke så god en kombinasjon. Jeg vasker og vasker, men det blir aldri helt ryddig.

I går ombestemte mor seg, tror hun grudde seg for det tomme huset sitt. Her hadde hun folk. Middagen var ikke planlagt, men vi fant, vi fant.

Yngste tok kommandoen, det ble tomatsaus, spaghetti og halloumi. Pluss restene fra gulrotsuppa dagen før til forrett. Til tilbehør hadde vi film. Fikk endelig sett Barbie-fimen. Yngste og jeg skulle egentlig se den på kino i høst. Så så vi en som het «Beautiful», en tysk film, likte begge, spesielt den siste som handla om at folk ønsker å bli sett og har så alt for lett til å ikke like den kroppen de er fødd inn i.

I dag har vært en stå-på-dag. Mor bruker å ha hjelp til å få dusja på onsdager, den ble avbestilt fordi hun var her. I dag gikk jeg på, fant fram klær, tente opp i ovnen så det skulle være varmt inne i stua, tok fram en trappekrakk, lina opp vaskeremedier, så var det å gå i gang. Mor ble plassert på krakken, utstyrt med vaskeklut og jeg bevæpna med dusjen. Sjampo og balsam og helst ikke få for mye inn i øynene.

Etterpå var ønsket ingen fall på glatte gulv.

Mor fikk på seg støttestrømper og klærne, håret vikla jeg rundt noen bøybare krøll-saker. Så smurte jeg brødskiver og kjeks, kaffe og melk.

Da var klokka blitt tolv.

Inn i mellom var det vasking av kopper. Pakke kofferten, veska, huske på julegaver og laderen til høreapparatet og dosetten for tabletter. Endelig var alt bært ned, bestilling av taxi, mor hadde igjen på TT-kortet sitt og jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg opp. Yngste ble med.

Jeg fikk endelig tatt dusjen jeg ikke hadde hatt tid til sjøl, før jeg kjørte til butikken. Vi skulle spise middag sammen hos mor.

Da jeg kommer dit viser det seg at poteten og kålrabi ikke er satt på. Litt oppgitt spør jeg etter posen som ble sendt med, med matvarer i. Det viser seg at den posen ikke viser seg. Den er borte.

Yngste hadde satt alt inn i bilen, sjåføren tatt alt ut…

Altså, posen var blitt borte, veldig, veldig passende…

Ringte taxien og fikk snakka med en som ikke hadde kjørt mor og yngste. Til alt overmål skulle han som hadde kjørt ha en frihelg og reise bort, kanskje var han allerede dratt.

Men etter en drøy halvtime var posen kommet til rette, han jeg snakka med hadde akkurat rukket han før han reiste bort og den nye sjåføren kom med posen.

Så slik ble det middag etter hvert.

Og så gikk turen hjem igjen, mens nesten en full måne skein på himmelen og laga måne-bro på vannet.

Nå dusjer yngste, jeg har tenkt på talglys og på ovnen brenner det.

Det er er kveld og i morgen blir jeg aleine.

♥

Før jul var det så mye og så mangt. Noe forsvant som en sky ut på sidelinja. Det førte til leteaksjoner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Leeeenge før jul bestilte jeg bladet til Randi Lind. Hun som har den fine bloggen «Natheless».

Jeg har i flere år bestilt bladet hun hvert år skriver, tegner og tar bilder til.

Bladet kom tidlig og jeg la det bort. Tenkte jeg skulle ta det fram i adventstidene, men den gikk så fort. Da julaften blinka med alle lysa sine var bladet fortsatt borte.

Her tror jeg faktisk ikke bladet er tema, men det er yngste fra julekvelden.

I dag var vi framme ved da en skulle vært 4 år og hatt en bror i 5. klasse.

Romjula.

Men å gå ut var ikke det som var så lurt. Det var glatt, eldste datt da de skulle ut på et lite julebesøk.

Jeg begynte med en intens leting da det var blitt mindre folk i huset.

Jeg gikk gjennom papir som skal gåes igjennom. den aller siste plassen jeg så var i en korg med samla papir som skal sorteres.

Der… Der lå konvolutten.

Like lukka som da den kom. Jeg åpna den endelig.

Og der, der kunne jeg ta bladet fram.

Og endelig kunne jeg bla gjennom det.

Mellomste ville også se.

Jeg fortalte at Randi står for alt; innhold med fortellinger og ideer, illustrasjoner, layout og få blada trykt og distribuert. Mellomste uttrykte at hun syns det er en veldig stor kreativitet å stå for alt dette.

Ellers rekkes det i rekkene.

I dag stoppa bussen nedenfor huset og tok med seg de to eldste.

Mor vil hjem, så etter hvert skal vi kjøre henne. Yngste reiser også til nyttårshelga, hele gjengen skal feire i Trondheim. Jeg er bedt, men tror det blir for krevende med Trondheimstur på glatta. Så om jeg tar kvelden bare i selskap med meg sjøl eller feirer sammen med mor, gjenstår å finne ut av.

Nå har det vært masse folk hele jula, så om jeg har nyttårshelga for meg sjøl tror jeg bare det vil være godt.

Tre dager igjen av dette året.

Hvordan blir din nyttårsaften?

♥

Når en sovner i stolen sin midt på ettermiddagen og ikke vet verken opp eller ned fordi tankene er helt slått av.

Slik har jeg det nå.

Helt i ørska.

For jeg har vært å handla.

Slik vilt handla… som en full sjømann på land, er det ikke det det heter, ALT som skal til.

Blomster og gaver, til og med sprit. Planen er å lage eggelikør.

Tanken var å komme seg veg veldig tidlig i dag. Som du skjønner ble det med tanken. Natta var ikke helt slik en ønsker seg.

Men så satt jeg der da, i bilen med en handleliste så lang som en ulykke.

Det er noen ganger jeg har ønsket at jeg var minst to.

Veien gikk dit det var pol, som betyr en liten fjellovergang. Da jeg skal kjøre ned igjen oppdager jeg det, det er glatt.

Veldig glatt.

På tur ned tar bilen over styringa, midt i en sving med bil i mot. Det var ikke eneste gangen jeg var redd det kom til å gå riv ruskende gale.

For det fortsatte.

Bilen var plutselig blitt en levende farkost med sin egen vilje… føltes det som.

Den virra, plutselig skar den ut hit eller dit. Sjøl om farta ble tatt ned følte jeg meg veldig usikker på hvordan dette ville gå.

Jeg er av dem som liker å kjøre og føler meg trygg bak rattet. Men ikke i dag, tror aldri jeg har opplevde det slik.

Det virka ikke som andre biler hadde det på samme viset, spekulerte om det bare var hjula mine som var glatte -.

Etter handlinga grudde jeg meg for hjemturen. Jeg tror jeg kjørte 40 kilometer i timen mye av veien, og når det kom biler bak meg kjørte jeg ut. Og det gikk bra, hjemveien føltes også bedre… men jeg hadde fått skrekk i meg på turen dit, så valgte å ta det med ro.

Jeg VILLE komme hjem hel.

Muligens var det dette som slo meg så ut, jeg fikk pynta opp med lys utenfor før jeg tok med alt pikk og pakk inn.

Etterpå, etter et par brødskiver, sovna jeg. Da jeg våkna hadde det gått en time og jeg visste altså ikke verken opp eller ned…

Men etter hvert må jeg -, må jeg alt som jeg må…

Vet ikke helt hvilken ende jeg skal starte, men tror det kan være lurt å begynne med kjøleskapet. Legge alt på plass. For jul er en tid en ikke skal sulte, for å si det slik.

Snakka med barna, de kommer alle i morgen kveld. To fra Trondheim og ei fra Oslo.

Hos eldstemann er det julenisseverksted. Mellomste hadde blitt forkjølt med bulderhoste, oppfordra henne til ta dagen med ro. Yngste skal sitte på med et søskenbarn og jeg håper veiene i sør er mye bedre strødd, skal være glad når de er framme.

Neste dag, lillejulaften skal vi hente mormoren. Faren kommer også da, om han er frisk nok, forkjølelse der også.

Da skal det være full jul med lutefiskmiddag om kvelden.

Jul er et krevende stykke arbeid, men jeg gleder meg.

I går var det også handling, moren min hadde bare en ullskjorte og skulle så gjerne hatt flere. Jeg kjørte inn til sentrum, tenkte å besøke en bruktbutikk der. Det var glatt i går også og butikken lå opp en bakke, så det var risikabelt å komme opp.

Da jeg var oppe var døren låst, butikken var stengt, sto en lappe på døra at den var åpen et par timer i dag… men da fikk det være.

Det ble i alle fall skjorter mor. Sjøl hadde jeg et par gavekort, så faktisk ble det en kjole på meg. Nå inneholdt den polyester, noe jeg har blitt enig med meg sjøl at jeg IKKE skal kjøpe. Men det ble likevel som jeg gikk for denne kjolen.

Brukskjole.

Tenkte på juleantrekk, lenge siden jeg hadde fått meg noe… men det fikk være.

Fant ut at jeg måtte til å mate fuglene igjen. Etter denne hendelsen HER, ble det så jeg slutta. Nå ble det kjøpt inn en riktig stor mater. Håper ikke hakkespetten kommer tilbake for å ødelegge den også.

Kjørte innom mor med skjortene og tok en liten pause der. 

Hjemme hos meg sjøl starta det å blåse, så fikk det for meg at no var det løsna taksteiner igjen. Derfor flytta jeg bilen før jeg la meg, så den ikke skulle bli ødelagt av takstein.

I dag ser det likevel ut som at takstenene ligger på plass. Tenkte litt på om en kan bli ødelagt av å streve så med et hus, at en rett og slett begynner å innbille seg ting.

I alle fall sov jeg ikke helt godt som jeg starta innlegget med

Så her er ringen slutta, jeg er framme ved utgangspunktet.

Sjøl må jeg til å virke, har nok å gjøre. For det er visst nok snart jul (etter gammeldags tidsregning).

Kan ikke sitte her å sende bokstaver ut på nett, så å er det mange nok ord i dette innlegget.

Fin torsdagskveld til deg.

♥

Søndag uten å være helt dag. Svartsøndag. Og dagen er nokså og helt snøfri. Radioen står på med Nitimen fyller lufta med sang og prat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og de prater, prater og prater. De kommer inn på julepynt som blir laget på skoler og i barnehager. For mange er ikke den pynten bra nok for de mange møblerte hjem. Noen tar den ikke fram, andre henger den på sted den ikke syns.

Jeg kjenner jeg faktisk blir opprørt. Litt slik følelsemessige blir jeg ordløs eller ordfattig.

Og mens jeg skriver popper noe annet opp. Til sommeren har jeg lyst til å lage en utstilling der temaet er barneleker. Barneleker gjennom noen tiår. Noen fikk laget miniredskap som en rive eller kjøpt en dukkevogn.

For hvordan blir barn tatt med inn i verden de blir født i?

Fikk de dukkevognen for underholdning eller for å bli dugende mennesker som voksne…

Hvor mye tid har blitt og blir brukt på barndommen. Hvilken plass får et barn i sin oppvekst. Plass til å bli dugende…på ordentlig.

Barndommen er grunnmuren til det voksne mennesket en skal bli. Er menneske vil alltid ha med seg barndommen, hvor mye ble lagt til rette for at den «grunnmuren» skulle være trygg på den du ble.

Hvor mye må repareres etter en barndom?

En er faktisk et menneske når en er et barn også. Et helt menneske. I starten er en helt hel, før de voksne menneskene begynner omformingen til den en blir. Avhengige av hvor HEL de voksne er.

Et barn vil kanskje legge sin sjel i oppgaven med å lage julepynt. Hva sier det barnet når den pynten ikke blir fin nok å pynte opp med.

– Du holder ikke mål, lille venn.

Det du har lagt din glede og tid i er ikke bra nok. Din innsats og dine følelser er ikke det som passer inn i vårt hjem.

Du blir aldri eldre enn det barnet du var, men du kan lære å bli annerledes, for den du var holdt ikke mål.

Og det er klart en skal utvikle seg gjennom naturlig utvikling fra barndommens rike, men en er alltid bra nok, det en gjør holder mål og må bli bekreftet fra det ståstedet en har. Innsatsen en gjør når en er 4 år er like viktig som det en gjør som 30 åring.

Da jeg fortalte mellomste om utstillinga til sommer, begynte hun å snakke om en artikkel hun hadde lest og jeg ba henne sende den. Artikkelen heter «Nå skal disse være i nøytrale farger for å matche interiøret:»

Altså lekene.

Skal barna være pynten, dekoren, for de voksne.

Design-barn i et design-hjem?

Formen du skal ha er allerede der før du blir født, du skal passe inn. Du må du forandre deg til å passe inn.

Husker jeg som barn så andre barn som absolutt oppnådde det jeg sjøl ønsket meg, for eksempel popularitet. Jeg registrerte at latteren kunne tiltrekke seg andre, men jeg husker jeg tenkte at jeg kunne ikke leke å være noen andre enn meg sjøl. Jeg kunne ikke le masse om det ikke var naturlig, for det ville være som å bygge min egen «mur» ustødig.

Og jeg er enig med det barnet jeg var, vi må håpe på å få en stødig «grunnmur» for livet vårt.

Nå skal jeg ikke uttale meg om barn får det bedre av fargerike leker, som artikkelen skriver om – barn på tidlig 1900-tall hadde nok ikke så mange fargerike leker. Men mange ble dugende mennesker. Og mange ble grunnleggende trygge på seg sjøl og noen konstruerte den tryggheta. Da som nå.

Jeg syns likevel at om et barn har hatt stor glede og har lagt mye innsats i å lime bomull på en vedskie og personliggjort den til en nisse, skal slippe å bli refusert allerede som 4 åring. Fordi det ikke passer stilen i hjemmet.

♥