Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
En hel fridag er stått opp sammen med meg. Tror den er på sin plass.
I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på månedsvis, tenne opp i ovnen.
Trenger varmen og hyggen fra flammene.
For å være ærlig har dagene slept seg tungt avgårde.
Det blir slik at en blir usikker på alt-.
Tunge tider har vi alle.
Jeg tror ikke det tunge sitter i hodet, men i det jeg opplever. Så da blir kunsten å ikke gi det plass. Ikke la det komme til. Noen ganger lykkes jeg og andre ganger gjør jeg ikke.
I de stille stundene i bil fra A til B kan det komme over meg.
Så er det å prøve skyve tankene bort.
For en kan aldri, aldri bestemme over andre enn seg sjøl.
Husker jeg fikk beskjed om det en gang, få et menneske til å gjøre noe noen andre ville. Jeg husker jeg ble sjokkert, for jeg anså ikke det som min oppgave å bestemme over et annet menneske, et voksent menneske.
Jeg liker ikke spill og manipulering.
Høsten har snart farga alle bjørketrærne gule, spesielt bjørketrærne.
I går ble naturen fargelagt av sola. Men da hadde jeg nok med å henge i. Til slutt var jeg innom mor, da hun fikk en telefon, dro jeg. Det var hun ikke fornøyd med, men det holdt på å mørkne og jeg ville hjem etter en lang dag. Jeg skal ringe henne.
I dag spekulerer på om jeg bare skal være hjemme, gjøre huslige ting og kanskje komme meg en tur ned i kjelleren for å være kreativ.
Jeg må også en tur på apoteket, jeg bruker flere produkt derfra og ser det begynner å bli tomt. Det har også vært så mange runde dager som som burde ha fått oppmerksomhet med en blomst, om ikke anna. Så det betyr at jeg må i butikk.
Tror jeg vil gå for første plan, tror det har vært lurt og ha gjort noe kreativt i dag. Kanskje tegne lua jeg drømte om i natt…
Da jeg innreda nede for kreative sysler, så jeg for meg aktiviteter rundt bordet, at vi var flere som gjorde-.
Det har det vært lite av, men et par ganger har det skjedd.
Men jeg må puffe unna tanker av det som ikke har blitt, tanker som bygger ned, slå av tankene om så er…
Jeg kan bare gjøre noe med meg sjøl, ingen andre.
Jeg kan gå ned å tegne.
Det er kanskje den leksen jeg skal lære.
Så da må jeg slutte å tenke.
Slutte å tenke på det jeg ikke får gjort noe med.
Og – en kan bare gå ‘trappetrinna’ oppover, når en skjønner mer, får til mer, greier å se et annet perspektiv, blir alt sannsynlig bedre.
Det snakkes om voksesmertene når barn vokser opp, ikke så mye de fysiske, mest de mentale. Når barnet går gjennom utviklingstrinn kjenner ikke barnet seg sjøl igjen og føler frustrasjon.
Når vi blir voksne slutter vi å utvikles på det viset, men vi kan søke utfordring- eller at livet gir oss utfordringer.
Vi søker likevel helst det trygge, der vi kjenner oss sjøl igjen og blir møtt slik vi er vant til å bli møtt.
Når livet puffer oss, må vi kanskje gjennom voksesmerter igjen, og det er ikke lettere som voksne å trø i det ukjente.
Det som er fint er at en kan ha mulighet til utvikling, komme seg et ‘trinn opp’.
Med det perspektivet kan utfordringer være noe veldig fint.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
Dagene kommer og går. Sola har vært raus i den siste tida. Men sommeren er over.
Fra dagens motivasjonstur
Lørdagen dukka opp i dag.
Dagen får meg nesten til å føle panikk med alt solglitteret. Den kommer etter en torsdag og en fredag som ikke funka.
Plutselig er det slik det ikke skal være. Energien er nede. Tåler ingen ting før jeg får denne følelsen som om jeg har feber, kvalm og vondt i hodet. De Tibetanske ritene er satt på pause. Vet ikke om det er de som har ført til at jeg har problemer med å gå.
Så med andre ord, nesten bare sorgen.
Men bare nesten.
For sola skinner og det er så nydelig ute.
Sjøl om jeg ikke helt greier å få ‘føtter’ på denne dagen.
Tror alle nyheter, høsten, uløste problemer blir litt mye og følelsen av utslåtthet skjer.
Ennå finnes blomster i blomst
Dårlig energi, vondtene(som har vært nesten fraværende lenge) i kroppen og mange gjøremål er en så dårlig kombo.
For det første har jeg dette som burde ha blitt kutta opp.
Både rydding for fiber og nedhogd tre fra et anna område
Og så har jeg denne uløste takproblematikken.
Så legger jeg ut dette som bare er trist…
I går fikk jeg tatt mange telefoner som går på bredbåndet, om oppsigelser jeg må foreta, tidsplan når det blir montert og klagen jeg sendte på arbeidet som ble gjort her tidligere, men ikke fått svar på. Ikke mindre enn fem forskjellige firma kontakta jeg for én sak.
Men den som skulle gi meg pris på kostnadene ved det ødelagte taket må jeg sannsynlig purre på for fjerde gang.
Det er så trøstesløst når folk sier ja, men ikke gjør det de har sagt.
Og stå i alt er som sagt ikke alltid bare lystig, så må nok arbeide med hodet mitt.
I dag må jeg innover til mor, handle og slikt. Da vil denne finværsdagen gå til det.
Nå har jeg avspasert en del av overtida mi i håp om at det skulle hjelpe. På den bortevekk energien.
Vil tro det gjør det, om jeg ikke kjenner det ennå.
Neste uke er det full fart og jeg må jobbe etter slik jeg ikke fikk gjort i uka som har gått.
Det er møter både over nett og fysisk med tilreise.
Masse tenkearbeid som må skrives ned.
Mye å få en oversikt over.
Så nå har jeg sutra meg gjennom disse tankene her.
Får prøve å håndtere noe til handling.
Og går ikke denne hofta seg til (hilsen gammel dame), altså at det ikke er muskulært, men slitasje i beinstruktur (for vet det er noe på gang der), så må jeg bare ta et legebesøk.
Nå skal jeg blåse en kraftig vind gjennom hodet mitt og rydder i tankene her…oooiiiii…
JA, det er et fantastisk vær-.
Og være i redusert form er OVERHODET ikke dødelig-.
Jeg blir bedre igjen-.
Blir det alt for mye, er det noe som heter sykemelding-.
OG, jeg er heldig som har en mor i livet-.
Jeg kan gå på føttene mine!
Slik!
Nå tar jeg med meg fotoapparat en tur ut, det er det lureste jeg kan gjøre nå.
Ett av flere tre som ble planta i oppkjørselen, de andre ble brøyta ned
Som en bustnellik møter jeg speilbildet mitt. Håret har hatt gode vekstforhold i sommer.
Er det alt regnet, kan en spekulere på.
Hjelper regnet på hår?
Jeg pikker inn en melding på messanger.
Får svar og får time.
Det er på tide og få ryddet opp.
Rydde i utvokst hår.
En solskinnsdag parkerer jeg utenfor salongen.
Havner rett i stolen.
Denne gangen ga jeg fritt spillerom,
– gjør helt hva du vil sa jeg til frisøren.
Men så mye sprell ble ikke ristet ut av ermet.
Sitte å se på seg sjøl i speilet syns jeg er fryktelig plagsomt.
-Skrukkene, dobbelthaka og ansiktsfargen.
Alt oppleves som anstrengende.
Jeg blir liksom verre og verre, rødere og rødere.
I tillegg er samtalen så full av slikt jeg syns er nokså slitsomt.
Om all normaliteten, om sykdom, om sommeren som er gått, slik og sånn -.
Jeg formulerer ord, men kjenner det begynner å bli vanskelig å finne ord til de orda jeg trenger.
Jeg er ikke i frisørsalongmodus.
Noen dager er slik.
Man er ikke i noen annen modus enn å være sammen med seg sjøl.
I stillhet.
Så skal håret skylles.
En kommer seg opp av frisørstolen, mens kroppen roper “au“, samtidig som en less prøver å være hoppende sprek.
Så er seansen over og jeg ser nok bedre ut enn før jeg starta, får vi håpe.
Takker og betaler og kommer meg ut.
Ut i bilen som står der trofast og venter.
Setter meg så inn, føler meg mer og mer normal, slipper å se på skrukker og dobbelthake.
Tror ansiktsfargen har blitt slik jeg tror den er, igjen også.
Nå er det noen måneder til neste gang.
La oss håpe jeg er tynn som en strek, hvit i huden som Snøhvit, ung og hoppende sprek med ord om alt som er normalt, med en liten touch av spenning, som renner ut i glatte ord, i en akkurat passe rosa farge med litt innslag av oransje.
Og at jeg ser rett inn i speilbildet på en skjønnhet.
Dagen i dag ble annerledes enn hva jeg tenkte. I går kveld skjønte jeg at det sikkert var lurt å forandre hva jeg hadde tenkt.
Men det er rart med det, det er ikke bare å forandre planer.
For min del handler det om samvittighet, jeg skulle egentlig noe anna…
Nå er det ikke mer dramatisk enn at etter plana skulle jeg på jobb. Hadde skrevet i timeplana at jeg skulle jobbe til ett, eller var det to?
Ellers hadde jeg ingen avtale med noen.
Likevel føler jeg på skulk.
Det går ikke ut over noe.
Det er rart dette, hvordan pliktsystemet slår inn uten grunn.
Grunnen til at jeg valgte å være hjemme er at jeg tror det kan være lurt.
Nå er drømmene så kaotiske og fulle av mennesker at det er et tegn på for stor aktivitet. For mange planer og for mye å henge med i.
Jeg prøver å få energien min til å vokse, da må jeg ikke gå inn for å kvele den.
For i gårkveld begynte jeg igjen å sovne sittende i stolen, orker ikke være så sliten.
Derfor skal jeg andre ting i dag.
Nå sitter her jeg med limevannet mitt etter noen dager uten.
Det er godt.
I går økte jeg ritene fra 9 til 11 repetisjoner.
Jeg er øm i lårmuskelen i dag, sikkert grunnen.
Da jeg kom hjem etter jobben i går skulle jeg egentlig opp på sætra for å beise, men så ble det utsatt til i kveld.
Derfor fikk jeg dratt ned mye av kvistene jeg skulle forflytte.
Men jeg er noe rotete om dagen.
Ting kommer bort.
Det ene er minnebrikkene til fotoapparatet.
Finner bare en full en.
Nå fant jeg to, men den ene virka ikke. Tror begge er bare litt slik tulleminnebrikker.
Bildene som lå inne husker jeg ikke en gang jeg tok.
Bilder av gamle tegninger jeg har tegna en gang.
Jeg skal ha to som har god plass, men i himmelens navn har jeg gjort av dem.
De bruker være en av tre steder; fotoapparatet, i mac’en eller i fotobagen.
Så hva har jeg gjort her…?
Det andre er noen notater jeg tok før ferien, i starten på sommeren. Notater jeg må ha på jobb.
Jeg blir helt spist opp av å ikke finne.
Det blir lett slik om en har for mange planer, avtaler og gjøremål.
Derfor ennå en grunn til å roe ned.
Ellers gikk helga ut over vekta, talla har gått feil vei.
Ute skinner sola, temperaturen er ikke helt på nivå shorts, sjøl om jeg har dratt på meg en.
Det går seg nok til utover dagen.
Men jeg er så glad for at jeg tross alt har lyst til å gjøre-.
Har en sofa og teppe som skulle hatt en omgang med støvsuger, jeg bør få bakt brød eller rundstykker for er nesten helt tom og kjøpebrød orker jeg ikke kjøpe. Prøver å unngå det etter beste evne.
Kanskje sette på en klesvask.
Sette på plass kopper, de skal jeg skrive om senere.
Jeg har begynt og satt opp lister på ukentlige gjøremål igjen, det var lenge jeg valgte å skippe det for jeg klarte å utføre så lite.
Jeg sier det veldig lavt, men jeg spekulerer på om jeg kanskje har fått bitte litt grann mer energi.
Nå skal jeg snart åpne døra ut, sette meg i sola og kjenne på varmen fra solas stråler med en kopp kaffe.
