Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Søndag med skyer som visker ut fjelltopper. Søndag før hverdagen starter. Søndag der ferien må sluttføres.

Jeg våkna med tak-tanker ned i hodet og fortsatte med å se katastrofevideoer fra Pakistan. Man kan si at i forhold til de videoene er taket mitt en bagatell.

Tidligere i uka satte jeg meg opp en liste for hva jeg skulle få unna meg, jeg er ikke gjennom halvparten en gang.

Så noe mer på lista håper jeg å få kryssa ut.

For dagen i dag skal jeg klarere høsten, legge til rette for morgendagen, kreve av meg sjøl igjen.

Jeg vet ikke jeg, hvor jeg er i landskapet.

Tror bare jeg har tømt hodet og alt, helt.

Sluppet tømmene…

Egentlig har jeg ikke så lyst til å ta dem opp igjen.

Men det blir lite etter ingenting.

Mennesker fungerer nok best innen rammer, sjøl om de ikke ønskes. Jeg har aldri vært så glad i rammene, likevel har jeg nok laget de, ubevisst.

Ute regner det.

Jeg satte på Nitimen, men den ble for kjaset.

Fant meg en spilleliste jeg har fått oversendt fra en av døtrene. Hun har hatt over 11tusen treff på TikTok det siste døgnet, langt mindre på samme snutten på Instagram.

Barna lever sine liv, jeg henger med i periferien.

Sjøl lever jeg nesten ikke mitt liv, jeg jobber, hjelper mor og ramler sammen i ferien.

Men noe har da ferien min inneholdt.

Det var fantastisk å være på konsert.

Det var veldig hyggelig å møte Heidisverden.

Jeg hadde en uke jeg måtte bearbeide en helg.

Jeg fikk også bada til slutt.

Fikk plukka opp igjen livsstilsendringen jeg starta med i mars, men som jeg falt ut av av en eller annen grunn.

De Tibetanske ritene gjør jeg daglig, det var bare den uka jeg måtte bearbeide, det ble dårligere med utførelsen.

Fikk satt meg ned et par ganger å tegna.

Matmessig er målsetninga å helt unngå bearbeida mat, nå er det nokså vanskelig å leve på kun mat som ikke er prosessert.

Jeg kjøper melkeprodukt, buljong og maislefser blant anna.

Jeg maler så klart ikke kornet, men tror mel har lite tilsetting og prøver så fremt det er mulig å handle økologisk.

Har en målsetning om å preppe mat, for eksempel hver søndag, for kommende uke.

For jeg prøver.

Her inne falt jeg delvis ut.

Tror bare jeg ble lei av å skrive ned tankene mine.

Ble også lei av å høre om andre sine, det var for fullt i mitt eget hode.

Nå står jeg her, det vil si at egentlig sitter jeg i en stol…et forsøk på å være morsom…foran denne høsten.

Jeg har ikke de store planene, bare ivareta meg sjøl.

På best mulig vis.

Og så leve i den tida som heter “Nå”.

Har du planer for høsten som står foran oss?

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Søndag, søndag, siste dag i uka… ja, for det er vel det? Uansett er vi plutselig kommet fram til mandag, for slik går det når tid er noe som forsvinner som sand mellom fingrene.

Det er så mange tanker som tar runder i hjernen.

I tillegg orker jeg ikke tenke.

Befinner meg i en rar tilstand. Og sliten som fy, helt uten grunn.

Orker ikke.

Orker ikke en gang å sitte.

I går scrolla jeg nedover sidene på Facebook.

‘Se på meg, se på meg‘, slår i mot meg, om det er private eller annonser.

Slik vanligvis verner jeg meg mot for mye lesing der inne, blir litt slik “se-og-hør-klissete” i hodet, men i går klikka jeg inn på en dame som ville selge sitt produkt.

Hun hadde kamuflert det ganske bra, det skal hun ha. Du måtte ta flere klikk før du kom fram til produkt og kostnad. Og det er helt greit, greit at folk frembyr ting.

Noe kan det være jeg kan ha bruk for å kjøpe også.

Om det er evig lykke, tro på seg sjøl, tegne eller skrive…

Alltid er det noe som selges.

Hos denne dama kunne en ta en test. Det var en mengde spørsmål. Det handla om chakra, energistrømmene i kroppen. Ut fra svarene ble det regnet ut en sum.

Desidert dårligste skår hadde jeg på det tredje energifeltet, solar plexus.

Handler blant anna om å sette grenser og negative tanker.

Dette var interresant. Faktisk en del som stemte, og ikke minst, det var her ‘bålet‘ til livsenergien satt-.

Nå er det litt mat før jeg tar med meg kanelsnurrer inn til mor.

Kanelsnurrer med ingefær i.

Ute regner det atter en gang.

Switch, swutcch, sier bilene som kjører forbi nede på veien.

Dagen er i farta og folk reiser hjem etter en helg på hytta.

I kommunen min er det knappe 3500 innbyggere og vi har 1500 hytter.

Slik er det men den saken.

Og her gikk jeg meg i bort i lesing, begynte å undersøke mengder fritidsboliger i kommunen.

Etterpå besøket hos mor.

I dag er det atter mandag.

Siste ferieuka mi er lagt opp på bordet.

Tre uker brukt opp og en igjen.

Høsten står og banker på døra og jeg skjønner jeg må til å preparere meg for framtida.

For det første, får jeg denne enorme slitenheta til å gå over…

For å få utført hendelser må en ha energi.

Neste mandag, første arbeidsdag, starter med tre møter, der de to første går inn i hverandre.

Intet mindre.

Jeg har gått inn på noen tabeller jeg lagde meg på nyåret.

Redigerte noen av dem.

Det er oversikt over døgnrytme, mat og bevegelse.

Det som er positivt er at jeg har klart å få vekten ned omtrentlig sju kilo i løpet av denne tida etter jeg laga tabellene.

Om det er at jeg har et matunderskudd, om det er kostholdet i seg sjøl, om det er de Tibetanske ritene eller Matcha teen, det vet jeg ikke, kanskje en kombinasjon.

Jeg lagde en ny tabell der jeg stykker opp dagen for å se hva jeg egentlig gjør-.

Vurderer om jeg skal lage en liste på ønsket utførte gjøremål.

Men verger meg. Grunnen til at jeg verger meg er at om jeg ikke klarer det. Orker ikke legge en ‘list’ jeg ikke kommer meg over.

Trenger ikke det.

Og så har jeg dette ønsket om å bli et bedre menneske.

Ikke la det gå så inn på meg hva andre gjør, ikke bli såra.

–Du er ganske så alene, sa moren min i går.

–Men du har meg, fortsatte hun.

Og ja, jeg har henne og nok noen til.

Egentlig er vi alle aleine.

I oss sjøl.

Ingen kan forstå oss fullt ut, men det er fint om vi forstår oss sjøl.

Og ikke minst, er snille mot oss sjøl, aksepterer oss og er vår ‘egen mor’.

En kan aldri verken forlange eller forvente noe av andre, det må vi forstå.

Jeg må forstå det, beskytte meg for det jeg ikke vil ha.

Lage meg et skjold mot uønska tankegods, si i fra om det jeg reagerer på.

Si i fra på en ordentlig måte.

Mange tanker som plasseres på en mandag i siste ferieuka mi.

Grunnleggende tanker.

Det handler lite om kjøp, opplevelser i form av reiser og slikt. For det er alt til sin tid.

Alt til sin tid.

Ønsker deg en fin mandag.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.

Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne. 

Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill. 

Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.

Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.

Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor. 

Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.

For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.

Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.

Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.

Så ting kommer opp.

Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.

Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.

Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.

Noen få timer med søvn ble det vel.

Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.

Tenkte det kanskje var traner.

Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.

Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.

Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.

Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.

Fikk spist en halv brødskive.

Folk hadde begynt å våkne.

Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.

For det var ikke naturlig.

Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.

Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.

Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.

Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.

Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.

En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.

Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.

Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.

En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.

Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.

Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.

Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.

Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.

Jeg vil si turen var lærerik, det skal den ha.

Det ble altså ingen bading.

Kanskje blir dette sommeren jeg ikke bada, sannsynlig da den første i livet mitt… 

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Uro i kroppen. To dager igjen. Før ferie. Før at det kan bli ro.

– Har du stått opp, mamma, det er midteste som sier det.

Det er enda tidlig morgen og jenta er en tur oppe, før hun murmler videre.

Hun spekulerer på hvorfor jeg har stått opp.

– Fordi jeg er våken, svarer jeg.

Syns sjøl jeg har et veldig logisk svar på det spørsmålet.

Tankene er i gang, og et ønske om å få alt på plass. Alt fra projektor og pc, som riktig nok er kobla mot hverandre nå. Men det viser seg at pc’n jeg fikk tilgang til ikke har nedlasta PowerPoint – så har foredragsholder brukt det, blir det mer utfordringer.

Har han bare bilder går det supert.

Og skulla jeg ha jobba på søndag har ikke dette vært problem, men det er andre som har fått ansvaret.

Jeg skal feire mors store dag.

Dette er noe av det tankene dveler ved.

Og så er det middagen på søndag, det viste seg være problematisk når vi bestilte to retter uten kjøtt i tillegg til stek. Men de skulle ringe tilbake samme dag jeg spurte om det. Etter og fått en utredning over hvor vanskelig dette var…

Det er tre dager siden nå, så dit må jeg ringe i dag – to vegetabilske retter eller med fisk, kan vi fikse sjøl – men det må avtales når vi vil komme å hente maten. 

Og gave til en 90 åring vet jeg ikke hva skal bli…men akkurat det problemet lar jeg være å styre med i hodet nå.

Men har du et godt forslag må du gjerne gi meg et tips-.

Og så er det morgendagen!

Ennå har jeg ikke satt opp spørsmåla jeg skal stille under morgensdagens happening. Men i dag skal vi ha gjennomgang hvordan dette skal fungere i praksis.

Jeg gleder meg til at jeg ser ryggene til publikum når der er på tur ut av salen i morgen kveld.

Da får vi håpe at hodet mitt ikke har koblet ut underveis.

Men seterdagen i går deltok jeg ikke på. Da satt jeg på kontoret og prøvde å få orden på utstyr. Kjørte eldste og mellomste opp og ned. De greidde  fint å være til stede i oppgavene, da jeg kom opp for å hente dem ble det skrytt, både av de og andre ungdommene som var med på arrangementet.

Og til tross for en dag bada i regn, hadde folk kommet.

Nå er det to dager til ferie.

Virkelig!

I helga blir det fullt av folk i huset, i og med at alle mine vil være her.

Da er det en liten detalj som står igjen, hva skal vi spise til middag… i dag, i morgen og på lørdag.

Men akkurat det ordner seg.

Og snart er det ferie…jeg har vel sagt det.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Akkurat som vi ikke har fått regn før, høljer det ned som en syndeflod.

Som jeg har sagt noe om før, er jeg noe nummen over denne uka.

Og jeg vet ikke helt om den går opp eller går i hop -.

Til morgenen hadde jeg gitt meg for lite tid, så noe av tidsplana sprakk.

Så jeg stakk, i full fart ut døra.

Og tusen takk, den smurte matpakken lå igjen på kjøkkenbenken.

Men nå fortæres den med glupsk apetitt.

Mens syndfloden fortsetter utenfor…

Jeg er kommet hjem etter utførte oppdrag så langt.

Mor fikk fjerna stinga, og panna så forbausende bra ut.

Men hun hadde vært sydd fra like over det ene øyelokket.

Jeg tok meg en liten lunsj hos henne, fikk samtidig utført ritene, for dem rakk jeg ikke hjemme.

Framme ved kontoret viste det seg at jeg hadde hatt en avtale, og flaksen var at vedkommende som skulle komme var forsinka.

Det må en si var skikkelig flaks.

Det viste seg at en projektor og en pc ikke ville kommunisere med hverandre og folka på IKT var gått.

Til søndag skal dette fungere. Jeg er ikke er med på dette arrangementet i år, så de som har fått ansvaret må ha utstyr som fungerer.

Dermed må jeg på jobb i morgen også og seterdagen må jeg derfor skippe. 

Nå har jeg to “barn” som kommer hjem i kveld, som skal hjelpe til.

Jeg måtte opp på setra i dag for å ordne noe.

Legger ut triste regnbilder av turen opp dit.

Det var ingen der oppe da jeg var der, og det var like greit.

Vel nede ringte sønnen, han tar en buss som er framme, så langt den går, mellom halv tolv og tolv.

Den er den mellomste også med.

Hun ringte meg da jeg var på legekontoret med mor, sa jeg skulle ringe tilbake og da timene gikk og jeg ikke fikk tak i henne, begynte fantasien å ta over.

– At det hadde skjedd noe.

Hun hadde bare kjørt bil – og det er stykke til Namsos.

Jeg skal ut på våte veier for å hente de to om noen timer.

Føler jeg befinner meg i firma “flygendeflaks og fart“.

Jeg får ta en dyp innånding og puste langsomt ut…

Er redd for at de neste dagene har litt av samme omdreiningene.

Jeg ser lengselsfullt på værvarslene utover for august, så langt jeg kan se -.

Måtte varslene bare vise en annen side av tema “vær”.

Ikke har jeg bada ute i år.

Ikke har jeg pakka ut sommerklærne.

Tror jeg har sittet i en solstol en gang.

Ikke er alle putene i sommermøblene lagt ut.  Og snart er juli over.

Ute er det grå grått og det regner fortsatt.

Skjønner ikke at vi skal ha synda så mye…

♥

Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene. 

Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.

En uke igjen av juli.

En uke igjen til ferie.

En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.

I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.

Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.

Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.

Jeg må komme meg gjennom.

– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.

Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne. 

– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.

Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.

– Du kan holde den hos meg, sa mor.

Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.

Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.

Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.

Må derfor innom butikk i løpet av dagen.

I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.

Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.

Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.

Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.

Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk. 

Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.

Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.

Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.

Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.

Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .

Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.

Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?

Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.

Jeg klarer det.

Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.

Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.

Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.

Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.

Det er bedre å innse det.

Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.

Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.

Ikke bry meg så mye.

Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.

Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.

Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.

Men det blir.

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tirsdagen har stått opp og jeg med den. I går og i dag, en ny uke med nye tanker.

Det er bare to uker igjen til mors store dag, planlegginga har liksom drukna i alt det andre.

Men i går tenkte jeg vi ikke kunne vente lengre.

Kanskje var det allerede for sent å bestille mat…

Og hvor mange kom, egentlig…

La ut spørsmålet på en felles-chat.

Stedet vi skulle bestille mat ifra hadde ferie, viste det seg.

Men etter litt undersøkelse og kontakt med mor, ble meny bestemt og bestilling gjort fra et anna firma.

Så da var vi kommet litt lengre i dette prosjektet.

Etterpå ble det ikke så mye praktisk gjort.

Bare en klesvask og vasking av kopper.

I stedet gikk jeg inn i tenkemodus.

Uten at det kom noe svar.

Jeg tenkte på ferien min i år og ferien min i fjor.

Til slutt bestemte jeg meg for å lese hva jeg hadde skrevet på blogg.

Det viste seg jeg hadde skrevet mye i august i fjor.

Og det jeg skrev, det jeg vet jeg har skrevet om, grunnen til at jeg starta å blogge, har noe av det samme tema.

De samme funderingene, den samme problematikken.  

Og jeg må si jeg ble veldig betenkt.

Jeg skriver om det samme.

Hel tiden er det den samme funderinga.

Jeg kjente hvor lei jeg ble av å observere dette.

Tenkte på dette som jeg har skrevet tusenvis av ord om.

Og så tenkte jeg … i himmelen navn hva er det jeg bedriver…

Jeg drar problemer som en tynn film utover hele livet mitt.

Hva er det jeg holder på med?

Problemer, kav og mas.

Det er jeg som tillatt det.

Det er en essens her jeg må forandre på.

Skal jeg bruke neste år, de ti neste åra…hvor mange ti-år er det sannsynlig jeg har igjen…

Jeg sliter og sliter og sliter, og tillater det.

Kjente jeg ble så enormt lei.

At livet har sine utfordringer har det for de fleste, men hvorfor -?

Hvorfor dette pliktløpet mitt?

Jeg las om sommerferien min i fjor der jeg stranda ganske fort ut i intet .

Hvordan vil jeg ha den i år?

Må si denne lesinga av et år tilbake i tid satte ting i et underlig perspektiv.

Hvordan skal jeg snu trenden?

Si det, det handler i hvert fall om mønster.

Så jeg må rett og slett finne et nytt ett.

Et nytt mønster.

Jeg fikk virkelig noe å tenke på.

I dag våkna jeg sammen med problema jeg ikke vi ha.

Så jeg sto opp.

Kjenner de små tinga føles store.

Bare å forflytte seg.

Vil ikke ha det.

To dager har jeg droppa Tibetanske riter.

Kan ikke tillate det.

Jeg må skille fra hverandre; det som er min personlighet og det som jeg har latt bli slik.

Ingen enkel oppgave.

Jeg vil bare ha et lettere liv uten å bli overfladisk.

Dette må tenkes på.

Tar du ofte måten du lever på til revurdering?

♥

Men akkurat for det at jeg kan. Kan knote litt, kle hjemmet på meg og vite at jeg ikke skal…

Det eneste jeg skal, er å reise meg for å gå på badet for så å legge meg.

Ingen alarm skal stilles.

Jeg er nettopp kommet hjem.

Hjem etter en lang dag.

Føttene har trava att og fram, bakke opp og bakke ned.

Tross pissregn kom det en del folk.

Da jeg stoppa opp hos mor etter endt arbeidsdagen, sovna jeg etter en kaffekopp i stolen jeg satt i.

Når en endelig er hjemme kan en nesten ikke legge seg.

Morgendagen er fri, bare noen telefoner som må tas.

Det er to uker til ferie og jeg gleder meg.

Jeg vet lite av hva jeg vil og skal.

Hittil står en konsert på programmet.

I fjor hadde jeg gode planer som smuldra bort.

I år skulle jeg gjerne funnet en helt ny vei.

En vei som gikk i en helt annen vei. Med mye latter og glede. Ikke brolagt med plikt.

Har noen sett skilting til en slik vei?

Har noen forslag til hvordan jeg skal finne veien?

Jeg bare spekulerer, skulle så gjerne funnet den veien

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Mandagen kom som en grå dis. Eller er det mer regn? Uansett er det mandag.

Så var det enda en ny dag, ei ny uke.

Plana er arbeid.

Må sjekke fingeren til mor, kanskje må jeg bestille legetime til henne.

Jeg må i alle fall huske på å bestille suppe til søndag.

Fant ut at jeg ikke skulle øke de Tibetanske ritene denne uka, holder med de fem repetisjoner jeg gjør.

Sønnen ble imponert over at mora greidde å løfte føttene strakt opp i været liggende på golvet. Og det er klart, om det er få gjentakelser hjelper det likevel på styrken.

I går tok vi en prøvetur.

Opp i skogen, opp i fjellet.

Ikke noe imponerende ved det, vi kjørte bil – men tok noen avstikkere.

Synd jeg ikke tok med fotoapparatet, det var så nydelig.

Vannliljene som holder på å sprette ut.

Det stille vannet som hadde vokst etter alt regnet og bekken som flømte nedover var bred og fossende.

Ja, ble våt på beina-.

Orka ikke ta på fjellskoa, er så ekle å kjøre med, men kunne så klart valgt støvler.

Den muligheta kom jeg ikke på.

Men nydelig var det.

Enormt.

På onsdag skal vi på befaring med rutinerte folk, er det noe som er lønnsomt å sette i hogst?

Da vi kom hjem laga vi oss middag og så på serie, “Girls”.

Lørdagen var vi forresten framom mor, jeg laga potetsuppe.

Rart at en potetsuppe kan være så god.

Og mor var veldig glad for besøk.

Det blir ensomt for henne.

Ellers vil den uka her handle om helgas arrangement, et foredrag.

Denne sommeren er som andre sommere, den fosser avgårde.

Og til tross for at jeg har ferie fra august, ønsker jeg juli måned skal vare.

Tror de fleste av oss vil det.

Riktig fin dag og fin uke til deg.

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Fredagen sto opp sent, og den ligger halvveis klar foran meg.

I går tenkte jeg slik jeg har så lett for å tenke; “jeg drar på jobb i morgen”.

Men så gikk jeg i stedet innom kontoret og etter jeg var ferdig på biblioteket og fikk unna meg det jeg følte jeg måtte.

Og da greidde jeg å ha mange timer for lite denne uka, så får ta unna meg noe av overtida også.

Slik kunne jeg kjøre glad og lykkelig hjem å vite at jeg ikke behøvde ut å kjøre i morgen, altså i dag.

Jeg fikk lagt meg med tanken om bare å tømme ut alle tanker og sove.

Og jeg sov.

I dag våkner jeg inn i ørska, med følelsen av en tanke energi.

O’lykke!

Nå har jeg ryddet litt, snakka med mor på telefonen og ringt sykehjemmets kjøkken om at hun ikke fikk den bestilte maten i går.

Jeg har plukket fram mel-poser til både brød og rundstykker med gulrøtter og cottage cheese.

Og ambisjonsnivået stopper ikke der, jeg tenker både støvsugtanker og vasking av golv.

Men jeg sier det veldig lavt, for plutselig er det over.

Nå sitter jeg med et forsinka glass med lime-vann, etterpå blir det de Tibetanske ritene.

De får jeg gjort uansett, det var en dag den uka her jeg måtte skippe dem.

Da fungerte jeg dårlig nok-.

Føler ritene nesten livsnødvendige.

Og etter det baking.

I kveld kommer sønnen min.

Orka ikke tanken på å gå i butikk i går, for å tenke, planlegge og handle.

Derfor må jeg bruke slikt jeg har i hus.

Jeg altså blant anna helt tom for brød.

Kanskje jeg får laga aioli også.

Ellers har jeg karbonadedeig i fryseren og forskjellige røtter, tror jeg har for å få til en middag.

Ute er det grønt og litt lettere vær.

Bortmed fjøset ser det ut som en slagmark, i hvert fall er det oppkjørt og høyballer ‘an mas‘.

Og lengre oppe har det vært en motorsagmassakre, det er saga ut en gate for passering av nett.

Det blir bra med fiber, så det må jeg være glad for.

Men ennå mer arbeid, for det må ryddes.

Dagen er altså i gang.

Godt i gang.

Jeg håper at jeg får til det meste av planene.

Det har vært fantastisk godt.

Hvordan er din i dag i dag?

♥