I dag leiter jeg. Føler meg bortkommen, er bortkommen og finnes ikke.

Eller – føler jeg meg egentlig bortkommen?

For ved nøyere ettertanker kjenner jeg at jeg er her. Bare at etter plana inni hodet mitt, skulle jeg ikke være her, men der-.

Der på jobb, og så to fridager.

Var tanken.

Men kjente at hodet ikke var på plass i dag, litt slik mer under arma…

Gårsdagen gikk bra, det ble konsert, folk trivdes og kosa seg, drakk kaffe både før og etter konsert.

Det ble for lite vafler, rakk ikke følge med at kaffekanna ble tom før den var plutselig var det.

Ungdommen som var med var veldig søt og kunne å jobbe.

Sjøl leita jeg etter hodet mitt, etter konsentrasjon, etter fokus.

Jeg som er veldig glad i musikk hadde ikke energi til å få med meg konserten heller.

Akkurat det er et tankekors.

Ba dem presentere seg sjøl. Kan være greit med litt forandring også, tenkte jeg.

Da jeg skulle regne sammen bega jeg det, det stemte liksom ikke og tenkte jeg fikk ta det i dag…men dagen i dag ble altså ikke etter plana.

Følte det var aller lureste å bare ta dagen helt i ro.

For å se om jeg kommer meg opp i fokus.

Men må si jeg tenker…

Denne hersens helsen.

Jeg vil da bare fungere.

Men jeg er “borte” fra flere områder, for her en dag da jeg kjørte forbi en nabo, så jeg at han hadde fått nummer på huset sitt-.

Vi fikk nummer og navn på vår “gate” for noen år siden.

Like etter fikk jeg besøk av en ambulanse en natt, sa de kom feil og viste de videre dit de skulle. De nesten kniste da de dro videre, for kanskje de trodde det var noe opplegg på gang, hva vet jeg…

Uansett, jeg har ikke ofra hendelsen noe mer oppmerksomhet.

Men da jeg så naboens husnummer oppdaga jeg det var mitt nummer som sto der.

Etterpå begynte jeg å søke og google, det var da jeg oppdaga at jeg bortimot ikke fantes.

På Gule side fant jeg meg ikke, på 1881 var jeg uten adresse.

Dette har ført til en stor undersøkelse, og da viser det seg at andre “bor” på min adresse.

Ikke naboen som har tatt mitt nummer, han hadde heller ikke adresse. Men broren hans, som flytta i 2007, bor her ennå-.

Og søsteren min.

Jeg har ringt og sendt meldinger, tatt kontakt med både 1881 og Gule sider.

1881 kunne jeg få satt inn adressa min, på Gule sider fikk jeg ikke utført noe fordi jeg ikke eksisterte.

Søstera ble irritert og syntes dette var en bagatell hun ikke brydde seg om.

De to brødrene har ikke svart.

Om du spekulerer på om jeg har glemt å forandra adresse til Folkeopplysningen, så kan jeg bare opplyse om at det ble gjort.

Men det har vel sin logiske forklaring at en forsvinner. Både at folk har bodd, flytta, system og at mitt telefonnummer har blitt kobla opp med både arbeidplasser og forening.

Da jeg begynte å sjekke var jeg altså nesten borte og helt andre mennesker bodde her jeg trodde jeg bodde.

Så i dag har jeg leita etter meg sjøl.

Faktisk bruker jeg ofte å google mennesker jeg skal ha tak i, for både bosted og telefonnumer.

Trodde det var til å tro på.

Etter dette ble jeg mer skeptisk.

Men jeg er her og jeg er.

Tror jeg.

Sjøl om hele meg bare ønsker være i ro, helst sove, ikke forholde meg – for tanken skviser utover, men jeg prøver å samle dem.

Og jeg ba om å bli sletta fra gule sider da jeg sendte melding om å få bli lagt inn…nesten som jeg mistenker systemet på pur f... la inn feil, fikk tilbakemelding om det etter jeg hadde sendt inn mail.

Men det jeg spekulerer mest på er om jeg skal finnes på det viset jeg gjør i dag, akkurat nå ønsker jeg bare masse tid der jeg ikke skal noe.

Bare finnes.

Finnes i ro og fred.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Fredagskvelden tok meg mykt imot. Den klemte meg så varmt at jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få lagd meg mat.

Med temperaturer mellom tjuefem og tretti, er jeg nesten satt ut.

Men gu’ forby om jeg klager.

I morgen er det slutt.

Og det ble mat.

Enkel mat.

Rå Salmarlaks skjært i tynne skiver og dynka med soyasaus, en kløft hvitløk, sylta ingefær og masse koriander på en seng av ruccola og rista sesamfrø.

Med to små skiver rista loff til.

Det gjorde seg med mat.

Jeg var sulten.

Det har vært noen dager.

For det først fungerer jeg ikke etter ønsket, men kom meg på apoteket og fikk kjøpt D-vitamin.

Måtte stoppe for å ta bilde av utsikta av fjorden jeg bor ved, da jeg kom tilbake. Det var nesten overjordisk.   

Det var problematisk å komme seg på jobb.

I går måtte jeg.

I varmen var det lite folk på biblioteket.

Og så begynte det spøke for helga.

En stund trodde jeg at jeg ble helt alene om arrangementet på søndag.

Det hadde knapt gått.

Men så har noen sagt de skal sette utover benkene og stolene.

Styrelederen sa at hun kunne gjøre innkjøpa og ta billetter.

Og til slutt , først i dag, fikk jeg en ungdom på plass.

Nå skal jeg bare innom kontoret på søndag for å ta med slikt jeg må ta med.

Gjett om jeg er letta over vendinga.

Jeg har tidligere skrevet om at vi var mange søskenbarn som voks opp sammen.

Om sommeren kommer de hjem på tur.

Plutselig kom en melding, hun og mannen hadde leid en hytte denne sommeren. Så ba de likegodt spontant inn til en sommerfest med kjeks, ost og frukt.

Det var i går.

Hytta lå på en høyde over sjøen, men furuskog rund.

Og det er lenge siden jeg har hatt det så hyggelig, praten og latteren satt lett.

Utsikten var så nydelig.

Men kvelden hadde også et mørke over seg også.

Noe fryktelig trist hadde skjedd.

Tidligere på dagen sto en tom bil på en av broene i kommunen, og et par sko.

Etter jobb i dag var jeg framom mor, ble et kort besøk.

Vi drakk kaldt på verandaen.

I morgen skal jeg hente henne, da skal vi på hytta til mellomste søster og hennes familie.

Vi skal feire fødselsdagen hennes.

Jeg kjøper gaven til henne i morgen, tenker også å kjøpe til barnebarnet hennes som nettopp fylte fire år og fødselsgave til henne som kom i april.

Men tenker at jeg må klare å gjøre innkjøpa på en time.

Og på søndagen er det jobb på museet altså og heldigvis er jeg ikke alene om dagen.

Det er en konsert.

Så slik er dagene mine om dagen.

Ennå står alle dørene opp, kanskje det blir tropenatt i natt…

Og da jeg så på kokka nå, var den passer midnatt og temperaturen viste 21 grader.

Det betyr tropenatt det.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Radioen står på, så kommer den…

Sommerens lyder helt tilbake til barndommen, lyden av Reiseradioen.

Og en godt planta sommerfølelse stiger fram.

Helt tilbake til sommer i barndommen.

Mange år med den kjenningsmelodien.

En kommentar over temaet for noen år siden.

Heldigvis er ikke sommern over ennå.

Sola skinner.

Jeg kom sent hjem i går.

Etter forbehandling av to sett føtter, møte over nett og kjøring for å henge opp plakater, innom museet for et overblikk.

Tok mor med på turen og hun satte pris på å se noe annet.

Det regna, regna hele dagen.

Etterpå, etter middag sammen med mor og sovne i stolen, snakka vi.

Snakka om slikt som betyr, om ikke være et offer, men ta ansvar for seg sjøl.

I hodet.

Hva man tenker-.

Hjemme var veien oppkjørt av traktor.

Plasseringer av høyballer.

Traktorføreren hoppa ut da jeg kom, for å høre om han kunne få plassere høyballer på en stripe til. Jeg sa ja.

Så ble det snakk om huset, om forfallet, om selging, om ansvaret med en slik eiendom.

Sannsynlig er jeg et bygdarykte-.

Orker ikke la det få plass, for jeg vet grunnen.

Jeg føler huset, eiendommen og jeg er i en symbiose, vi er like slitt og forfallen.

Men følelsen er ikke direkte god.

Om ikke anna så sover jeg godt.

Snart skal jeg ut, kjøre inn til sentrum, planlegging, utskrifter, mekke en plakat til, sette opp innkjøp, få skrevet et referat…og så håper jeg dagen blir kort, at jeg får jobba fort.

Regna etter at jeg bør ikke jobbe mer enn tre timer i dag, jeg har allerede nok overtid.

Og så er det sommer, må fokusere på det, ikke alt det andre som veier tungt.

Fra Reiseradioen plapres det lett…

Ha en riktig nydelig onsdag.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

En mandag som ble helt annerledes enn søndagen. Der sola skein i går, regna det i dag.

I går ettermiddag kom noen truende skyer. Tenkte det ble torden, føltes slik i lufta.

Men hørte ikke eller så noe til det.

Temperaturen var så god som en bare kan drømme om.

Nesten for varmt.

Det hadde dura traktorer over jordene og rulla gresset inn i plast.

I dag var det overskya, skyer ned over fjellet.

Jeg ble forsinka med å komme meg ut av huset, hadde en samtale jeg valgte å prioritere.

Og så øka jeg repetisjonene med de Tibetanske ritene.

Gikk opp til fem. Det gikk helt greit.

Skal til slutt være 21 repetisjoner

Jeg kom til lunsj.

Koselig å se gjengen.

Det viser seg at det jeg svarte ja til i går, blir mer omfattende enn hva jeg ble forelagt.

Jeg sitter plutselig med hele arrangementet, med for få mikrofoner og aleine med hele opplegget, lyset, lyden…

Orker bare ikke å bekymre meg for det nå.

Jeg får gjennomgang, så det tenker jeg bare må gå.

Arrangementene til helga fikk jeg laget ferdig plakatene til .

Jeg har ansvaret på søndag.

Da er det en konsert.

Forhåpentligvis får jeg med meg ungdommer.

Om ikke får jeg problemer i og med at jeg har vanskeligheter med å være flere steder på på en gang.

Heldigvis orker jeg ikke å stresse, alt må gå.

Fikk forresten epikrisen fra St. Olav i dag.

Blant anna sto det at jeg hadde for lite D-vitamin.

Sikkert derfor jeg ikke orker å stresse meg opp, har ikke energi til det.

He, he, dette var altså humor…

Jeg kom meg hjem etter jobb, hadde restmat fra i går.

Vurderte om jeg skulle legge meg etterpå, men sovna der jeg satt.

Men plana er og få lagt meg i tide.

I morgen er det møte over Teams og så fotbehandling både for mor og meg.

Føttene mine gleder seg.

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ennå er det bare juni og jeg koser meg med tanken. Vil at tiden skal gå veldig sent.

Det er så godt med varm og god sommer.

Sjøl om jeg ikke evner å få så mye ut av den, vil jeg nyte.

Jeg bruker alltid å ha disse sene feriene, men har prøvd noen år å ha en liten ferie i juni før alt starter.

I år gikk ikke det så bra, som jeg skrev om HER.

Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.

Hovedsøndagen på museet.

Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.

Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.

Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.

Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.

Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.

Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.

Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.

Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.

Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.

En travel uke.

Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så  jeg starter ferien min siste fredagen i juli.

Det er også den fredagen filmen skal vises.

Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.

Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.

Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.

Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.

Det la seg bare aldri til slik.

Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.

Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.

Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.

Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.

Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.

Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.

Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.

Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.

Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.

Himmel, dette blir et langt innlegg…

I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.

Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.

Jeg tok på meg oppdraget.

Har heldigvis en måned på å forberede meg.

Jeg kjente sirkushesten  kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.

For utfordringer liker jeg.

Men jeg liker ikke å være nervøs.

Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.

Liker du utfordringer?

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Ny dag og nye muligheter. Det leker overskya, men tror det blir sol.

Jeg drikker limevannet mitt og gjør meg klar for dagen.

Oppskrifta er som følgende; riter, dusj og smøre matpakke.

Er i mellomstadiet med frokosten… skal, skal ikke, liksom.

Faste eller tradisjon-.

Syns det er veldig praktisk å vente med maten til klokka 12, uten at jeg overholder fasteprinsippa helt.

Våkna i fire-fem tida med vondt hode, la meg forresten med det også. Og det er slik ennå, venter på at det skal gå over, men må antakelig ta en hodepinetablett.

Er ikke så glad i slikt.

Det er nok derfor jeg har skippa sprøyta for revmatismen i flere uker, men tok sprøyta med på badet i går kveld og fant fram en saks for å klippe av litt plaster.

Kom på det da jeg lå i senga, jeg glemte resten-.

Må nok bare i dag.

Virkninga av sprøytene sitter lenge, men ikke godt når de slutter å virke.

Men morgenstund har gull i munn.

I dag blir noen få timer på kontoret, skrive ut papir og ta med laptoppen, så handling for noe å bite til i det andre møtet. Første møtet begynner klokka 13, så må kjøre fra kontoret i rundt tolv.

Blir en lang dag.

Lovte å stikke innom mor på hjemturen, hun følte seg bedre – men var grov i målet. Var hos henne i går og hun var ikke i form, men tror den beste medisinen var besøk og omsorg.

I morgen skal jeg hente henne for da har hun en avtale igjen.

Denne lilla uka flyger avgårde før den er i gang.

Yngste spurte om jeg vil hente henne i morgenkveld, hun kommer med en buss som ikke går helt fram. Hun skal videre neste dag, får kjøre med noen ned til en festival lengre sør og hun drar på mange skatebrett. Hun er spurt om å kurse brett på festivalen. Blir koselig å se henne noen timer.

Torsdag er det besiktigelse av huset og skader og fredag har jeg foreslått befaring i skogen. Det var om problema med huset jeg skrev om HER.  

Så dette var oppramsinga på uka.

Men rekker jeg det jeg bør, før en uke ferie, blir sannsynlig det store spørsmålet…

Nei, jeg må nok bare starte med denne hodepinetabletten…kjente dette innlegget ikke gjorde det bedre.

Men tror det blir en nydelig dag.

Og det ønsker jeg deg også, en fantastisk nydelig dag, hele dagen.

♥

I går måtte jeg. Da jeg hadde gjort det var jeg skikkelig oppbrukt.

Det var så vidt jeg krekte meg ut av bilen hjemme.

Lenge siden jeg har lagt meg så tidlig, og dagen i dag blir nok ikke jeg noen racer.

Men må på jobb etter hvert.

I går var siste frist for å få opp koden til StikkUt-kassen.

Det står at den åpner i dag.

Heldigvis pakka jeg med meg vann.

Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro og ta masse bilder, og det gjorde jeg.

Poster mange bilder som likevel er et lite utvalg.

Det er mye gammel furuskog som har voks sakte og vridd seg etter sola.

Syns dette tørka eksemplet er flott.

Vridd materiale var brukt før, det hadde en større styrke enn rette stokker.

Syns de kantete formene på gammel furu er så fine.

Så det ble mange bilder av trær.

Syns også variasjonen mellom ny løvskog og furu er så fint på våren. Det går en bratt fjellrekke over.

Det er også lagt en annen tur opp og bak disse fjella.

Da jeg ble ringt opp for å høre om det var greit å legge ruten over min grunn fikk jeg veldig lyst til å ta denne turen sjøl. Men det spørs, etter gårsdagens opplevelse tror jeg denne turen ligger utenfor min kapasitet.

Turen jeg gikk er egentlig bare en spasertur.

En del av veien er slik, glatte berget.

Jeg skal inn til innerste enden av vannet du ser på bildet.

Trær og formasjoner.

Trær i mange fasonger. 

Langs vannet er det ujevn og det var her det skjedde slikt jeg har blitt redd for.

Jeg tryna.

For det viser seg jeg har blitt mye mer snublete, føttene vil liksom ikke helt være med på det jeg vil.

Så lå jeg der da, konstaterte først at fotoapparatet hadde berga. Brillene som var skubba opp på hodet på grunn av kondens, var berga og lå i gresset.

Og jeg var hel.

Men ene skuldra var ikke akkurat blid, viste det seg.

Tror likevel ikke det ødela for slikt jeg er i gang med.

Ble bare forslått.

Jeg måtte konsentrere meg kraftig for at føttene ble satt riktig ned.

Endelig var jeg kommet til enden av vannet.

Det er så fint.

Nærheta til vannet, sanden og sola som skinte.

Jeg skulle inn til den solfylte tangen.

Der er kassen koden skulle settes opp på.

Jeg satt lenge ved vannet.

Spekulerte nok på hvordan jeg skulle komme meg tilbake, for jeg var fryktleig sliten.

Skulle jeg ta veien over elva?

Tok turen bort til den.

Det er ikke det at den er så dyp, men den er bred.

Gikk oppover et stykke, der ble den smalere, men det ligge små øyer jeg må over og jeg så ikke hvordan elven gikk bak øyene.

Så gikk tilbake til stranda, hadde egentlig ikke bestemt meg. Elva bruker ikke være mer enn meteren dyp.

Satt lenge og var usikker, tenk om jeg falt mens jeg gikk over elva. 

Det ville ikke fotoapparatet tåle.

En båt ble lagt ut på den andre bredden.

Vurderte om jeg skulle vente for å se om båten rodde i min retning slik at jeg kunne spørre om å bli rodd forbi elveløpet.

Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte ta samme veien tilbake og begynte på returen.

Enda flere trær med greiner som strakk seg utover.

I dette området er det et kulturminne, en fangstgrop.

Sola hadde bevega seg over himmelen og dette motsolsbildet var ett av de siste jeg tok.

Nå måtte jeg konsentrere meg om å klatre oppover igjen.

Se om jeg fant stener å hvile på, stener uten maur.

For det var et yrende liv.

Og jeg kom meg opp og ned til veien igjen, uten å snuble slik at jeg datt mer.

Bilen sto på parkeringsplassen og venta på meg.

Fikk krekt meg inn i den.

Det er ingen overdrivelse.

Hjemme igjen sto en ting igjen å gjøre og det var å legge seg.

Noe så ille.

At det har blitt slik som dette med meg!

Turen var uansett veldig fin.

Jeg mestra den.

Og jeg vil ha flere slike turer, men må nok få sjekka opp noe jeg er redd for.

Ha en superfin onsdag.

Her kom regnet igjen i dag.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

En ny uke banker på døra. “Kom inn, kom inn nye Uke, hva har du i sekken din?”

Uka kikker forsiktig opp på meg, veiver lett med venstre hånd.

– Vet du om bakeriet er åpent i morgen, sier den forsiktig.

Jeg rister på hodet og går inn på Facebook, hva står det for morgendagen…

Der står det ingen ting, så sender en melding.

Får raskt svar. Det er i boks.

Dagen starter med møte i Teams, etter det må jeg starte bilen for å dra ut til museet. Kommunesenteret ligger omtrentlig midt mellom der jeg bor og der museet ligger.

Turen fra meg tar nesten en time, for jeg og museet er i utkanten av kommunen på hver vår kant. Det blir nok kjøring.

Dette er grunnen til at jeg skal innom bakeriet, for å kjøpe med bagetteer og noe søtt å bite i.

Første mai ble det ansatt ny direktør på hovedmuseet, det er hun som kommer for å besøke “mitt” museum. hun virker veldig trivelig, så tror det blir et bra besøk.

Håper det det er presentabelt etter bryllupet i går. Stakkars folk, det regna kaldt hele dagen. Det er sagt at det betyr lykke meg litt regn i sløret, men måte på…

Så det er dagen i morgen.

– Husk du har gode bremser på bilen nå, sier Uka.

– Det er når den står i ro det, sier jeg. Det var brekket.

Lovte mor et besøk på returen.

Ellers nærmer 1. juni seg og jeg har ikke fått opp koden til turen jeg har ansvaret for og som åpner da. Jeg har to dager igjen å få det opp på.

– Ok, sier Uka.

Den ser litt bekymra på meg.

– Hva med tirsdag da?

– Joo, da skal jeg ta med mor først til en avtale. Etterpå skal jeg skvise pupper….blæ, men har funnet ut at jeg bare må ta såpass ansvar for meg sjøl.

– Skvise pupper, spør Uka, og ser småligen forvirra ut.

Men så går det opp et lys.

Og da er det jeg også lyser opp.

– Da har jeg ikke anna på plana enn biblioteket på torsdag, sier jeg.

Så da kan jeg jobbe med referat, plakater, utlegging på nettet, finne ut om jeg har ungdommer på plass, planlegge møte, skrive mer på guide manualen jeg starta opp med, registrering…

Blir ikke tom for arbeid med det første.

Nå må jeg tenke over hvordan jeg skal legge opp morgenens besøk og så finne fram nattskjorta. 

Har du noe du gleder deg skikkelig til i uka som kommer?

♥

Noen kan syns jeg skriver mye om barna. Det er ikke det at jeg har hørt noe om det, men jeg ser muligheten.

Nå håper jeg ikke det er slik at folk tenker det.

Barna er voksne og jeg er engasjert i det de er i gang med, slik vi som foreldre er.

Og det er i samråd og i samspill med dem det jeg legger ut.

Bare så det er klart.

Ingen av de tre barna mine er mainstream, de velger annerledes enn massen. Noe som så klart kan være en større utfordring.

Mellomste leverte inn bacheloren for Drama og teater ved NTNU i Trondheim for en uke siden. Noe både hun og vi i rundt henne var glade for.

Jeg har lært meg ordet prokrastinere, utsettelse, fordi hun har brukt det ordet jevnlig i ‘snuttene’ sine.

Noen av snuttene har jeg delt her også.

Hun har jevnlig over et år posta små musikalske tekster der hun har stått for alt fra teksten, lydsetting, filming og klippinga til et ferdig lite produkt.

En dag fikk hun telefon fra en nettavis Trd.by, de hadde blitt tipsa om henne.

Det resulterte i en reportasje, som du kan se HER.

Der ble det større fokus på bacheloren hun holdt på med enn de små ‘snuttene’. Og det stuntet de hadde i Trondheim rundt Solsiden på slutten av april og som jeg lagde et innlegg av HER.

Vi syntes vel at artikkelen gjentok at dette var “rart” for ofte og budskapet kom for lite fram, men slikt har en ikke kontroll på – da journalistens ståsted vil være toneangivende.

Men det er godt hun er ferdig med innlevering, men den satt visst fortsatt i utover uka.

Så da laga hun en ‘snutt’ på det som jeg gjerne deler her. 

Her kommer en til om utsetting:

Jeg syns det er spennende å følge med gjengen min.

Samtidig vet jeg at med det at de ikke velger “trygge” yrkesveier kan den være lite strødd med sølv og gull…

Og når vi først er innom det temaet, jeg skrev i et innlegg om at jeg hadde problemer med feiringa av 17. mai i år, og dette var grunnen;

I høst flytta mellomste og samboeren til en ny leilighet, de var flinke og sto på med flyttinga. De lånte bil og frakta fram og tilbake mellom der de hadde bodd, som var på Lademoen og ned til Solsiden.

Ikke den store avstanden.

Sjøl om de passa på og gjorde så godt de kunne oppdaga de at en veske var kommet bort. Ikke visste de om det hadde skjedd her eller der.

I den veska befant det seg det som var verdifullt, blant anna pass og sølvet til bunaden hennes.

Hun fikk bunad til konfirmasjonen. Sølvet, slikt som stølene til beltet, var gitt til fødselsdager og julegaver over flere år. Sølje, mansjettknapper og offerdåse fikk hun også i gave.

I veska som kom bort lå alt, sølvbeltet og bunadsveska.

Borte, borte.

Og det verste, dette tok ikke forsikringa-.

Dette er en stor sum å miste og ikke bare å ordne opp i.

Derfor gjorde det vondt å tenke på bunad.

Jeg var så glad for at jeg klarte å skaffe bunader til jentene mine, når de ønska seg det.

Men slik er livet og en venner seg til alt og mye får en ordna opp i. Mye må en bruke tida på, for tid hjelper på mye.

Så dette ble et innlegg om mellomste, som tenker sjøl og har mye å lære bort, ikke minst til mora si.

Hun fortalte at da hun gikk på grunnskolen skjønte at når unger kunne være ekle, handla det ikke om henne, men om dem.

Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte det og kan fortsatt ha problem med å forså.

Nyt søndagen din, og klapp deg på skuldra over at du har kommet i gjennom nok et langt innlegg fra meg.

Riktig fin dag :).

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fredag med vær. Skiftende vær. Regn, vind, sol og kaldt.

Da jeg kjørte mot bilverkstedet var himmelen fragmentert blå og sola laga skyggetegninger på veien.

– Det regner, sa moren min.

Jeg snakka med henne på telefonen og så at i hennes retning var himmelen skjult av blågråe tunge skyer.

Mens jeg satt innenfor et vindu der sola skein svett på meg.

Jeg hadde levert inn bilen for feilsøk etter opplevelsen jeg hadde HER.

Tok med meg en bok om Tibetanske riter.

Veldig interessant lesing.

Har lyst å prøve.

Som Audun Myskja skriver på side 82 i boka De Tibetanske ritene; “Stemningshormonene serotonin og dopamin, som formidler de gode, optimistiske følelsene, gir også lyst og drivkraft til å bevege seg.”  

Jeg tror på det.

Spekulerer også på om jeg kan ha for lite av de hormonene.

Slik ser ritene ut:

Tror på at en kan bygge seg opp.

I dag skal det så mye til for at jeg fungerer godt.

Tida gikk, det skulle ta i mellom en halv time og en time.

Da det nærma seg to timer og sola hadde varma meg godt opp i ryggen der på innsida av vinduet, pakka jeg sammen boka.

Satt en mann og venta også, han hadde venta en time lengre enn meg. Hans bil var inne til EU-kontroll. Han tenkte også vei å etterlyse når det var passert tre timer, sa han.

Men jeg så han hadde kommet etter da jeg sto å venta på min tur ved disken.

Han bak disken beklaga, bilen min var ferdig, men de hadde tydeligvis glemt å si i fra.

Når det handler om feil med bil kan en bli redd, så jeg spurte hva som var feil med tanken på hvor mange tusenlapper som ville flagre avgårde.

– Det var bare brekket som måtte strammes til, sa den humane ekspeditøren.

Og det var gjort, kostnaden var bare på litt over en lapp.

Det er da en med glade skritt kan gå ut samtidig som en spekulerer på hvilken fantastisk handling en nå skal utføre.

I stedet dro jeg bare hjem.

Hjem for å smøre meg et par brødskiver og se om jeg kan gjøre noe nyttig.

Og nå er regnet kommet hit også.

♥