Natta hjalp ikke. Da må reparasjon til. For noen ganger må mer til-.

Neste år har jeg bodd her like lenge som da jeg flytta herifra.

Ikke i huset eller nærmiljøet. Det tar en halv time å kjøre dit jeg trødde mine barnesko.

Jeg husker hvordan jeg så fram mot å flytte, jeg skulle flytte til by’n.

Ved en feil kom jeg ikke inn der jeg hadde søkt videregående, ønsket mitt var å bli ‘reklametegner’.

Men å gå hjemme uten annet å bestille enn å gå hjemme, var fullstendig uaktuelt for meg. Sjøl om foreldra mine syns det var tidlig å sende en 16 åring i fra seg.

Derfor ble det kjole og draktsøm i Kristiansund.

Det var der jeg fikk høre om kunst og håndverksskolen, så drømmen skifta retning fra reklametegner til motedesigner.

Det å flytte var befriende.

Jeg fikk venner.

Jeg torde å betro meg til andre unge mennesker.

For i barndommen lærte jeg meg å beskytte meg mot andre barn.

Torde ikke lite på dem.

Jeg var den som alltid ble valgt sist til gruppearbeid og idrett, utenom om gruppearbeidet som handlet om kreativitet og tegning.

For jeg var ingen populær unge, jeg var heller ingen trygg unge.

Eldst som jeg var ble jeg oppdratt til å sitte igjen med lite sjølsikkerhet. På et vis…

Men jeg tvilte ikke på at foreldra var glad i meg, til tross for min miserable person.

Inni meg var det ikke slingring, jeg visste hva jeg ville og hva jeg ikke ville og hvem jeg var.

Og å flytte bort var en av mine store mål.

Og det ble bra.

Det ble virkelig det.

Det var så godt å slippe de små steders rammer.

Etter noen år kom jeg inn på Statens håndverk og kunstindustriskole.

I Oslo.

Det var bare de som hadde den linja jeg ønska.

Etterpå jobba jeg med klær, men jeg hadde for lite kunnskap til å forstå arbeidet en måtte investere og tiden det tok.

Og det handler sikkert om biologi-. Så jeg gjorde det de fleste gjør, etablerte meg og fikk barn.

Noe som heller ikke gikk helt enkelt.

Uansett er jeg glad for denne gaven, den retninga det tok og at jeg fikk bli mor.

Og så velger jeg til slutt å flytte dit jeg flytta fra som ung.

Til høsten har jeg altså bodd her 15 år, ett år mindre enn da jeg flytta bort.

Det har vært år i motbakke.

Nå skal jeg ikke skylde på at det er stedet som er håpløst, det er som alle små steder, sammensatt av den kulturen som råder ut i fra de folka som markerer sterkest.

Det handler vel mest om omstendigheter.

Timeing.

Min timing har ikke vært så bra.

Jeg står igjen som den siste som bli valgt.

Føler jeg.

Så morgenen min er fargelagt.

Av dagen i går.

Det holdt ikke med en natt.

Jeg er fortsatt sår og skrapa i sjela.

Av ord som faller, blikk som fortelle, handlinger som prissetter verdien.

Det jeg oppfatter.

-Tror jeg oppfatter.

Alt er som det er.

Jeg må ordne opp med sjela mi.

Blant anna med å skrive her.

For det kan hjelpe…

Jeg er nok en sårbar personlighetstype, og aksepterer det.

Ikke bare problemer med å være slik sammensatt, man får også mye fint ut av det.

Noen solstråler slipper gjennom skydekket, både i virkeligheten og i overført betydning.

Hvorfor jeg bor et sted jeg blir valgt til slutt, kan du sikkert spørre…

Si det.

Kanskje er det bare noe jeg tror…

Tror og lar bli en sannhet.

Det er faktisk en del lærdom i dette også.

Å bli valgt til slutt er kanskje mer en metafor på en følelse.

En følelse som er bygd opp av at jeg er alt for ofte alt for sliten.

Så sliten at navn og begrep fader ut og er borte.

Det er nok det jeg har en jobb å finne ut av, løse og komme ut av.

Kanskje handler det ikke så mye om stedet, men at jeg tok over oppdragelsen av meg sjøl som den eldste.

Og at jeg er alt for streng fortsatt.

Er du for streng mot deg sjøl?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En tur rundt Solsiden. Med sol og alger i følge. Da er det artig å observere.

For det var det jeg skulle.

Observere.

Og intervjue.

Men jeg tok også med meg apparatet. Så fra starten tok jeg masse bilder.

Her er helt fra starten.

Eller før det begynner.

Om du ikke helt forstår- eller tenker karneval, så er det ikke det.

Akkurat nå ser du på ‘alger’, havets lunger.

Det som var morsomt å tenke på da de spratt ut i bybildet var at det var Jordens dag (Earth’s Day).

Men den kunnskapen hadde ingen da dagen ble bestemt.

For det er en stund siden.

Forresten ble det foretatt et slikt stunt for et par år siden også. Men så kom koronaen.

Fredagen var det duka for en ny aksjon. Vi var flere som hang med, en som filma, to som intervjua og tre som var alger.

Turen tok knapt en time og gikk altså rundt Solsiden i Trondheim.

Da var søppelsekken full. Ei hadde skadd seg og minnekortet mitt ble fullt alt for tidlig.

Jeg sprer utover med bildene jeg tok før kortet ikke hadde plass til mer.

Det var fryktelig morsom å gå i utkanten av den dansen som foregikk, observere og høre kommentarer.

Folk var like uforstående til dette opptrinnet som kanskje du også er etter og ha lest hit…

Eller en kommentar som falt;

– har dem ikke noe annet å finne på.

Alle som ble intervjua var positive til det de så. For alle skjønte det handla om å plukke søppel.

Noen sa de fikk flere tanker om forsøpling.

Alle syntes det var et bra tiltak.

Men hvorfor så de ut slik, det var litt vanskelig å forstå, syntes noen.

Avslutningsvis i intevjuet forklarte jeg hva dette var.

Mellomste er i gang med bacheloroppgaven sin i drama og teater.

Hun løser en oppgaver med å bruke søppel som rekvisitt.

I tillegg er hun opptatt av natur og miljø, måten vi lever på og å berøre eller bevege.

Derfor dette stuntet.

Plutselig kommer en jente løpende etter, hun vil vite neste gang de skal gjøre noe slikt og om hun kunne får være med.

Og plana er vel at de skal prøve igjen, men da som en handling og ikke en del av en oppgave.

Det som var både interessant og trist, var at i løpet av denne lille timen ble sekken full.

Full av papir, plast, sneiper og annet etterlatenskap.

I en by med søppelbokser over alt.

Så det er enklere tydeligvis å bare slippe ting rett ned.

Om alle hadde tatt ansvar for sitt har det ikke vært noe å plukke.

Og det å være ‘flua på veggen’, se reaksjonene til menneskene var bare så herlig.

De som ikke så, men så når de så seg usett.

De med lukka ansikter, de med åpne.

Guttegjenger som var tøffe i trynet av usikkerhet.

De som gikk med ansiktet i mobilen og absolutt ikke så.

De som ropte over gata og spurte hva det var som skjedde.

Det var en svært artig opplevelse.

I solskinnet.

En vandring rundt Solsiden en fredagskveld.

Og de som utførte stuntet…de var slitne, for dette var en hard treningsøkt, vil jeg påstå.

Men de var så fornøgde og hadde en veldig fin opplevelse av gjennomføringen.

Til og med hun som hadde fått et lite kutt.

Så det er ikke umulig at de dukker opp igjen med enda flere med seg. Algene i Trondheim.

♥

Mens jeg sitter inne stråler sola ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Straks skal jeg ut en tur.
Lydene kommer opp til meg. Prat, latter og biler. En og annen måke skriker også til.

Det er godt med et lite bybesøk.

Skal fortelle om grunnen siden.

Nå er det snakk om å besøke en bruktbutikk. Så blir det lunsj før turen går hjem igjen.

Nydelig lørdag til folk i både bygd og by.
Og på båt.

I natt drømte jeg om at jeg var på en båt, det var store bårer og jeg var sammen ned en mann som var mindre enn meg.

Drømmer ass…

♥

Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.

Dagen har gått veldig fort.

Dager går fort.

Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.

Om teppet er stort?

Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.

Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.

På YouTube.

Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.

Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.

Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.

Det som kalles positiv narsissisme.

Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.

Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.

Stemmer det jeg føler?

Kan jeg tro på det jeg tror?

Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.

Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.

Og han i meg.

Trodde jeg i alle fall.

Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.

Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.

Etter hvert ble det tydeligere.

Og jeg ble skikkelig redd.

Følte faktisk både redsel og usikkerhet.

Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.

Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.

Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.

Etterpå følte jeg en enorm lette.

Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake. 

Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.

Å lese om. Å høre om.

Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.

Liker å lære.

For litt sitter tilbake.

Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.

Da tenkte jeg, hjelpes!

Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.

Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge. 

-Eller vaske.

-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.

Det er forresten litt ufyselig også.

Været altså.

Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.

I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.

Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.

Er du interessert i psykologi?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…

jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.

Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.

Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.

Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.

For vår tolkning av andre mennesker.

I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.

I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeg er -.

Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.

Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.

Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.

En av de i flokken min sa her en dag følgene;  til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.

Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.

En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.

Vi er forskjellig sammensett.

Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.

Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.

For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.

Det er jeg helt sikker på.

Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.

Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.

Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.

Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.

Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.

Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.

Men jeg tror mest på å tro på.

Tro på mennesket.

Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.

Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.

En svært interessant påstand.

Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.

Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.

Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.

For vi vet aldri nok om andre.

Knapt nok om oss sjøl.

På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.

Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.

Så vær snill mot andre og ikke minst deg sjøl.

Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.

Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!

Ønsker deg den fineste lørdagskvelden du kan få.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En dag i livet mitt. Det har vært vakkert vær, nå daler snøen igjen. I dag narrer været april.

En følelse av å være mer i flyt er på plass.

Litt tid for meg sjøl, ikke fullt av arbeidsoppgaver.

Uka har hatt mange gjøremål, så nå er det godt å se fram mot en roligere tid.

Sønnen er reist tilbake igjen. Han hadde vært heime et par dager for å avslutta det han hadde begynt på.

Jaktprøven sto for tur.

Han var med innover til sentrum da jeg dro på jobb.

Det ble venting inne på kontoret der han las om arter som tydeligvis hadde et mye større mangfold enn hva jeg har visst. Han gikk til oppgaven med tanken om at han ikke måtte bli alt for skuffa om han strøk.

Han kunne ha ti feil.

En stund etter kom han tilbake med et dystert uttrykk.

Bare for å lure mora si.

Han hadde hatt fire feil, så han var godt innenfor marginen.

Og da var det en ting å gjøre, vi måtte ha viltgryte til middag for dette måtte feires.

Det er fint å kunne feire alt som feires kan.

Og ja, den smakte helt fortreffelig.

Så var tida kommet til han måtte dra, han omfordelte i sekker og forklarte og fortalte. For han skulle på tur, på påsketur og gledde seg enormt.

– Kanskje jeg får skrive om den, spurte jeg.

– Du kan forresten gjesteblogge, foreslo jeg.

Det siste var ikke aktuelt, men jeg skulle får skrive om turen. Så når turen er over skal jeg lage et innlegg.

For han skal på seiltur.

Han skal være med å seile fra Tromsø til Bodø.

I morgen tidlig reiser han nordover med fly for eventyret.

Som mor er jeg forplikta til å bli nervøs, i alle fall jeg-.

Sjøl om avarten av PTSD jeg har slitt med er borte, popper den tydeligvis opp der jeg blir utfordra av noe jeg ser fare i.

– Du må glede deg, sa ene datteren, glede deg med han.

Og når jeg tenker tilbake kommer jeg på en episode.

Jeg sender melding til sønnen og skriver at jeg var et år tidligere ute.

Vel var det sommer den gangen.

Men det året jeg fylte tre tiår var jeg på besøk i Trondheim for å feire de samme åra med han jeg senere ble giftet meg med.

Etter feiringa reiste jeg til Bergen og der gikk jeg ombord i en seilbåt som skulle segle fra Bergen til Egersund.

En svært fin opplevelse.

Og jeg gikk berserk med foroapparatet på turen.

Tror ikke turen blir mindre spektakulær på denne seilasen sønnen skal være med på.

Men som sagt, jeg skal etter turen få lage et innlegg fra turen han skal være med på.

I går kveld posta han et stykke musikk.

Han har jobba lite med slikt i det siste. Men tror det som skjer i rundt han nå er veldig positivt; jaktprøven og seiltur blant anna.

Deler musikken med dere, den trenger både godt volum og litt tid. Stykket varer over 12 minutter.

Han er ikke ferdig med det.

Men han la det ut og jeg fikk lov til å dele.

Trykk på bildet, så kommer du inn på stykket:

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Midt i mellom brøddeig, kjøring og andre oppgaver, tar jeg meg en kopp kaffe.

For å være mer presis er det vel frokosten jeg er i gang med.

Enkel og grei. Gulrotrundstykker med stikkelsbærssyltetøy på og kaffe.

Dagen har vært i gang en stund.

Det første jeg satte i gang med var å ta av senga og henge sengetøyet ut til lufting, samtidig som jeg fikk satt på en maskin klær.

Den skal jeg få hengt ut ute nå.

Satte på vann, laga meg limevann og kaffe.

Satte så i gang med en grov brøddeig med mange vendinger.

Sjekka at sønnen var våken, for han kom hjem for et par dager siden.

I går kveld kom også yngste datter.

Sønnen er hjemme for å ta jegerkurs.

Nå har jeg kjørt han til sentrum der kurset blir holdt denne helga.

Etter jeg kom hjem fikk jeg satt en ny deig med rundstykkene med gulrot og cottage cheese.

Så nå er det godt med en liten pause.

Når bakinga er ferdig skal vi inn til sentrum, hente sønnen, handle for mor og besøke henne.

Det har vært noen dager i travlere modus.

I går var det møte i byen og denne gangen ble det krevende på et annet vis, men samtidig er jeg glad for at jeg sto i det.

Greidde å snakke, dog med en stemme som ville svikte i gråt.

Men jeg sto i det, jeg var bare fryktelig sliten etterpå.

Egentlig var det ikke personlig, men det kunne oppleves slik, når en blir pekt på i plenum.

Jeg fikk også beklagelse etterpå, i plenum.

Det handler om å få mye ubedt fokus.

Men jeg sto i det. Jeg gjorde det.

For noen år siden har jeg nok knekt sammen.

Slik ser en at en både lærer og utvikles.

På returen rakk jeg akkurat ikke ferga.

Bommen var lagt med, dermed kjørte den.

Timeplana mi etterpå var heldigvis slik at jeg tålte denne halvtimen med vent.

Det skal sies at i går kveld med to stk. barn i hus, etter maten, etter prat som jeg var for sliten til, sovna jeg som en duppe da hodet møtte puta.

I dag våkna dagen til sol og foreløpig fjorten grader.

Er det ikke fantastisk.

La dette vare e v i g.

Nå skal klærne opp på snora.

Nyt lørdagen din.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For mange har det kanskje vært uutholdelig å våkne en dag og vite at du nesten ikke hadde en plan for kommende uke.

Å våkne til en søndag og vite at slik er det, er alldeles enormt fantastisk.

For meg.

I går fikk jeg kjenne på denne delvis mye omtalt energien min.

Vi var ute og skulle spise.

Feire at yngsteberta fylte 25 år.

Ett år siden sist fylling av år allerede.

Vi ble vist til bordet og der var det mørkt. Så jeg har problemer med å lese, både på grunn av mørket og at hele prosjektet begynte å bli for ambisiøst.

De opererte med QR-kode.

Maten skulle bestilles og betales med bruken av mobil.  

Når det tillegg var snakk om tapas, sier det seg sjøl det var mye en skulle ta stilling til.

Der satt jeg i mørket, var sulten, greidde ikke å lese, med høy lydstyrke i lokalet.

Jeg kjente det var på grensa av min tåleevne.

Men da maten kom på bordet var dette glemt.

Og maten smakte nydelig.

Hun som fylte år var smilende.

Her en liten kavalkade over åra som er gått.

Vi var familien og kjærestene.

Etterpå dro vi opp til mellomste for kaffe, hun og samboeren har størst plass.

Vi tok med meg skolebrødene mellomste og jeg bakte tidligere.

De unge skulle videre, først skulle en hel gjeng hjem til henne som feira og etterpå ut for å danse.

Kvelden hadde vært vellykket fikk jeg vite i dag.

Faren til barna og jeg tok veien ut av byen, bilen min sto hjemme hos han.

Jeg kom meg på veien videre.

Det viste seg at turen over fjellet ikke ble av de beste. Det sludda, det snødde, det blas, det var glatt og veien var ikke brøyta.

Så jeg måtte ta det med ro.

Da jeg var på tur ned fra fjellet møtte jeg et lysshow.

Det blinka fra så mange lys at en nesten fikk vondt i øyene.

Så der ble det full stopp.

To biler hadde kollidert og en trailer med biler på, hadde sannsynlig prøvd å unngå bilene og havnet i grøfta.

Så der var det mange utrykningskjøretøy.

Han som dirigerte trafikk fra den siden jeg sto, fortalte det ikke hadde vært noen personskade, utenom at en måtte en tur på legevakta.

Det ble et opphold, usikker på hvor lenge.

Jeg måtte sette av bilen, for drivstoffet begynte å gå tomt.

Endelig fikk vi kjøre videre, jeg tok en avstikker for å få fylt på den nærmeste bensinstasjonen.

Veien videre gikk ikke mindre rolig, for det var glatt. Mista veigrepet foran en sving, men heldigvis kom det ikke bil og farten var lav.

Da jeg endelig sto utenfor mi eiga dør og kunne låse opp var følelsen bare helt enorm.

Og det både å legge seg og våkne å vite…vite at denne uka skal ikke skuldrene henge på ørene.

Jeg kan puste helt ned i tærne.

Følelsen…den er nesten religiøs.

I dag nyter jeg, jeg pusler, jeg bare er til.

Dette trenger jeg så inn i de innerste krokene. Bare være, bare flyte sammen med musikken og bare være til.

Nesten ikke tenke en gang.

For meg er det det aller beste nå.

Det kan ikke være bedre enn det.

(Etterpå har jeg sovnet gang på gang, derfor fikk jeg ikke postet innlegget før i kveld).

♥

Om en halv time må jeg være ute. Det er bare litt travelt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så en snartur innom.

Skal med ferge og hører det er noe vind.

Den kombinasjonen der er jeg ikke så glad.

Møter i hele dag.

Men det som er bra er at jeg ENDELIG får henta brillene mine, så nå blir det nok et nytt syn, tenker jeg :).

Håper der alle har en fin fredag.

Så snakkes vi igjen.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.

Torsdagen starta knall tidlig.

Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.

Det var ikke måte på, liksom.

Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.

Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.

Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.

Fersk pasta og tørr salta bacon.

I dag fungerte jeg normalt, greit.

Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.

Det er enormt godt etter en dag som spora av.

Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.

En slags kortslutning.

Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.

Så godt at dagen i dag var til å fungere i.

Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.

Og gjett, det blåser ikke.

Det snør, men temperaturen vil stige igjen.

Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.

Det smakte godt med pasta carbonara.

Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.

Det var mektig og godt.

Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.

Har dagen din vært bra?

♥