Sola kjem på skrå i møte, no midt på dagen. Akkurat da kan den varme litt. Om morgonane er det eit anslag av rim. Ein morgon måtte eg fram med skrapa….
Eg tru sommarkleda kan pakkast vekk. Vurderer om eg skal pakka ein koffert, slik i alle tilfelle………..
Eg har tenkt at helst to gong i året når det er som kaldast…….i alle fall ein gong -, skal eg reisa mot sol, sjø og strand.
Har tenkt det i haust. Vurderer om eg kan ta ei slik reise utan selskap, og er ikkje heilt sikker…..
Helsa. For helsa.
For eg tru det vil gjera bra.
I går gjorde eg noko anna som er bra. Eg møtte opp med papir og tusj. Enklast har det vore å teke med seg strikkinga. Men eg skal teikna igjen tenkte eg.
Det må øvast på som alt anna. Så i går tok eg ein stivbein joggetur med tusjen.
Det var triveleg, så eg dreg nok neste gong også og eg melder meg nok inn att.
I dag har eg fokusert på kropp.
Eg fekk nokre sterke tankar. Om korleis eg har behandle kroppen i gjennom år. Gjennom eit heilt liv.
Har det berre vore meg har det på ein måte vore greitt. Men vi er så mange, så utruleg mange. Som ikkje låner kroppen eit øyre.
Eg har hatt time hos psykomotorikeren.
Spesielt vi damer er flinke til å ignorere den. Vi vil den skal være slik vi vil og vi treng.
Kroppen sin stemme høyrer vi ikkje på.
Vi vaskar den, smør den inn og steller med den for at vi skal lukte og kjenne oss bra.
Vi slankar på den og presser den for å sjå bra ut etter tidas forventningar. Vi pakker inn og skjærer vekk.
Vi spring og sprenger for å få den til å yte. Den skal fungere.
Den SKAL!
Men når spør vi kroppen om kva som er best for den………….
Kjenner du terne dine, kva fot som bær tyngda akkurat no.
Korleis har fingrane det -.
Kva gjer du med skuldrene?
Er dei løfta?
Og pusten, korleis er det med den?
Eg har ikkje høyrd på kroppen min. Ikkje eigentleg. Jau, eg trur eg har gjort det……men det var for at den skulle presentera. Kroppen har å lystre slik eg vil den skal.
Men korleis er det med tyngda, står eg riktig, har knea mine det bra……..
Og når ein kan ropa eit rungande NEI, da starar ein å skjøna noko……….med hjelp.
Plutseleg skjønar ein at ein aldri har høyrd på kroppen, kjent på korleis ein stoppa å puste når noko er ubehageleg. Alle dei ørsmå mekanismane som handlar om kropp, sjel og intellekt.
Da eg skjøna kor dårleg den har vorte bruka kjende eg tårane, eller kanskje var det kroppen som vart så glad over å verta høyrd……..
Let du kroppen din ha ei stemme?