Sannsynlig er det ikke mitt valg en gang. Det valget blir nok gjort for meg.
Jeg sendte ut en snapcat.
For det er det jeg føler. Og det er det gjør.
Jeg har stort sett sett i veggen i dag.
Sjøl om jeg også har tatt en hel rekke med telefoner.
For det er denne morgendagen…
Valgets kvaler er om jeg klarer og det er kanskje ikke et valg, strengt tatt.
Og det går nok om jeg ikke drar, sjøl om det skulle vært et menneske til der.
På sommerens siste arrangement denne sommeren.
Det er konsert i morgen.
Jeg får våkne i morgen å se hvordan formen er
I dag sov jeg et godt stykke i ettermiddag.
De smertestillende tablettene slår meg ut og nakken er nok ikke bedre.
Men jeg ordnet meg med god mat til kvelds; reker med chili majones og avokado med en grov brødskive til, stekt kalkunbacon med dadler, vannmelon og fersken.
Nå er jeg veldig mett.
Ser på ungdom som konkurrerer i klassisk musikk.
Det er ikke den beste lørdagskvelden, men det er det en nakke som kan for.
Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn.
Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.
Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.
Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.
For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.
I kveld er den litt bedre og det er godt.
Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.
Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.
I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.
Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.
Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.
Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.
Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.
Så jeg går i hi fram til søndag.
Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.
Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.
Men det er en grønn tid.
Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig.
Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.
Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.
Derfor er det en fin tid, en god tid.
For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.
I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben.
Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.
Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…
Noe jeg ikke liker.
Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.
I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.
Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.
Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode.
Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.
Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.
Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.
Føles som en god dag, til tross.
Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.
Denne dagen kan ha mange innfallsvinkler. Den sender mange signal. Det er ikke en dag for å plukke stjernene ned fra himmelen.
Den er litt merkelig på sitt vis denne dagen.
Skal jeg jobbe, tenkte jeg og mente jeg vel også så vidt det var det jeg skulle.
Men etter hvert skjønte jeg det, at denne dagen var ikke av slikt slag.
Litt fragmentert sitter jeg her.
Mange impulser.
Fragmenterte impulser.
Vanligvis kommer ordene av seg sjøl når jeg blogger. I dag er de ufullendte. Det er så mye.
For jeg tror dette er en ladedag.
888 sto det.
Dagen i dag. 8. dagen i 8. måneden med et år som har tverrsummen 8.
Om det betyr noe?
Jeg vet ikke.
Nyhetene forteller om enda større anspenthet og norske diplomater som ikke får tilrettelagt arbeidesforhold i Palestina. Og utenriksminister Barth Eide har innkalt den Israelske ambassadøren i Norge
– Vi får krig sier sønnen, 3. verdenskrig.
Han har snakka om verdensmaktene, økonomi og retning i uken som gikk.
Nyhetene må settes på pause.
Jeg må lade.
Prøver å meditere.
Fuglene flakser og bakser i bærbuksene, måkene sparker utpå nyslåtte jorder, insektene surrer og bilene passerer nede på veien.
Nakken som var i ulage da jeg sto opp blir verre mens jeg sitter der.
Nesten umulig å bevege seg før det skjærer i.
Finner meg et lite stykke stoff med sau-ull og legger på nakken sammen med å svelge ned tabletter. Noen ganger må man ta -.
Jeg må lade.
Gårsdagen var trivelig, men en dag der handlinger og tid ikke samsvarte kan ha en pris.
Skriver om den dagen siden.
Plutselig durer det kraftig og det er best å lukke vinduene.
Vinden er sterk, men gir seg raskt.
Jeg drikker en kopp kaffe og blir supertrøtt.
Det er bare å gi dagen både ro og fred. Ingen oppgaver, bare la dagen tusle fint avgårde.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
