Jeg fikk oppskrifta for mange år siden. Kom plutselig på den, men den lå i en eller annen melding inne på netter for flere år siden. Så det var det å finne den. Først googla jeg, for kanskje det var raskest. Men nei…
Så da var det å leite.
Eldstemann og jeg skulle se «Games of the Trones» sammen med middag.
Vi hadde vært innom den eldste i familien først, der vi hadde med is og hadde en liten stund sammen.
Det er varmt om dagen, så måtte se framom.
Da jeg kom hjem var det til å lage maten. Den er rask og enkel. Og så er det ingen tilsetning hverken av salt eller anna krydder. Bare edikk.
Den smaket denne gangen også.
Det morsomme med dette er at døtrene hadde vært invitert til et søskenbarn for noen dager siden. Hun hadde servert akkurat denne retten. Så når det er en rett jeg ikke bruker å lage, syns jeg det var et sammentreff som var godt gjort.Og godt er det.
Å dvele ved en laptop er ikke det som blir prioritert.
Eldstemann er fortsatt her og det er hyggelig. Vi koser oss med mat, prat og serier.
Før helga fant vi en, det vil si, han visste om den. Han hadde ikke sett den mindre enn fire ganger.
Jeg likte den og er enig med han at det rart jeg ikke hadde hørt om den, R.I.P Henry.
I går var jeg borte meste av dagen, jobb og arrangement. Har bare ett til denne sommeren. Det er om to uker.
Så å svare på Utifrilufts utfordring ble det ikke tid til.
Rakk ikke gå ut for å finne et insekt.
Et fint og nydelig ett.
Men på lørdag fikk vi invasjon.
Av fienden.
Dette flygende monsteret som kan gjøre meg gal.
FLUER!
Jeg har aldri opplevd maken. Plutselig var stua full. Først trodde jeg det var et par som poppa rundt i taket. Da jeg begynte å se på de flygende torturskapningene så jeg det…
Ett par nei…
Himmel og alle verdner, det var en hel hær.
I det ene store vinduet regna jeg ruffly 30 fluer.
De var i taket, de krøp under lister, de fløy over alt. Til og med soverommet hadde noen funnet veien. Soverom skal være fritt for alt som kan irritere.
Noe slikt som dette har jeg aldri opplevd før.
Jeg dreper ikke…
Flua er unntaket.
Jeg fant i vindusspray, edikk, fluesmekker og støvsuger.
Og jeg fikk redusert de flygende.
Så dermed må disse være svaret på utfordringa denne helga.
Men kan noen fortelle meg hva det betyr at horder av fluer flyger inn i huset, er noe i vente?
Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…
Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.
Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...
Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.
Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.
Jeg blir stående å hakke slik:
– Men, men, men….
Vi snakker også om kommunikasjon.
Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.
Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.
Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.
Min er frykt.
Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.
Redselen for hva som kan komme til å skje…
Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.
Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.
Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.
For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.
Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.
En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.
Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.
Det rare er at det hjelper, de skjer noe.
Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.
For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.
Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.
Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.
Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.
Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.
Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.
Noen dager har mer spørsmål enn svar. Og noen ganger er det påkrevet å finne svar.
I dag er jeg i krysning mellom å være privat og være på jobb. Jeg har for mye overtid og jeg har ting jeg må ha avklart. I helga er et nytt arrangement, et foredrag om en bunad. Her hadde jeg den med for å vise den fram i vår.
Slike arrangement er det umulig å vite hvor mange som kommer.
Det kan være 6 og det kan være 40.
Foredraget kan kjøres i et lokale som har fastmontert projektor og lerret. Det er såpass lite at det en behøver ikke lydanlegg. Men det er bare plass til 30 mennesker der. Sannsynlig kommer det ikke så mange, men kommer det litt over og en må avise folk, er det synd.
Her er bunadene.
Aure Hemne bunaden
Har et lokale til, men der er det ikke utstyr og en må ha lydanlegg. Så det krever mer.
Så dette var det store spørsmålet da jeg våkna, skulle jeg gamble med at det lille lokalet var greit eller skulle jeg ordne klart slik at det største kunne brukes.
Nå har jeg avtalt henting av projektor og lydforsterker, så dette er ikke noe problem eller uavklarte spørsmål lengre. Begge lokalene kan brukes, etter hvor mye folk som kommer.
Godt og få løst slike spørsmål som starter med at en ikke vet hvordan en skal løse det ut praktisk.
Nå kan jeg nyte dagen.
Har nydt en tallerken med grøt etter et innlegg Kari hadde for noen dager siden. Den smakt godt. Jeg plussa på med honning.
I sol og sommer kom en gjeng barn springende nedover bakken. De kom inn med en liten bøtte.
– Vi skal levere denne fra bestemor, sa den ene gutten.
Bøtta kunne settes inn på kjøkkenet.
Litt etterpå kom bestemora til gjengen, hun hadde enda et mindre barn med seg.
De ville gjerne kjøpe vafler.
Så satte de seg rundt langbordet og varme vafler med syltetøy og rømme smakte små munner.
De fekk en mugge med saft til.
På spørsmål svarte de greit på hvor gamle de var. Eldste gutten var 9 år, neste gutten var 7, ene jenta 6 år, neste jente 5 og den yngste jenta 2 år. For den yngste svarte bestemora.
Etter de hadde spist sprang barna ut i sol og sommer igjen. Bestemor fulgte etter med to-åringen.
Bildet er tatt av Prawny fra Pixabay
Et minne om barndom, leik og det å være sammen med en liten flokk.
Bildet var nydelig, det passa nåtida, men den passa også minner for alle år bakover i tid. Et evigvarende minne av barndom og sommer.
Sommer med bringebær, skrubbsår, solvind i bladverk mens ei omsorgsfull bestemor alltid var i nærheten.
Plutselig rives idyllen i stykker med høye skrik.
Skrikene tar ikke slutt.
Inn kommer en liten jente på 5 år, helt utrøstelig.
Alle var forsvunnet og hun var alene i sommeren, uten sine.
En slik hendelse må tas på alvor. Hvor hadde de andre gått?
De større barna hadde klatra bortover et berg og hun hadde ikke klart å følge de, fikk hun fortalt mellom hiksta. Og bestemor var også borte.
Hjelp, støtte og trøst måtte til. Om at det ville gå bra, alle ville bli funnet.
Femåringen gråt og snufset.
Opp bakken kom bestemor med to-åringen.
– Var ikke du sammen med de andre da, ville hun vite.
Og så fikk hun vite om veien de hadde tatt som var for tøff for en jente på 5 år, i kjole med brusende skjørt og sløyfe i håret.
Det kom noen hulk og flere snufs fra den vevre jenta.
Det er da to-åringen resolutt klatrer ut av vogna. I body, bleier og strømpebukse.
Lillesøsteren.
Hun tar hånden til storesøster og jentene begynner å gå bortover veien hånd i hånd.
Den minste viser trøst og omtanke.
Ryggen ble rak som en general, kroppsspråket var svært tydelig, to-åringen nesten voks der hun gikk og var den som skjønte at fem-åringen hadde opplevd noe grusomt. For det var hun, to-åringen, som greide å gi trøst. Ryggen til den vesle jenta fortalte sitt tydelige språk, for hun kunne trøste storesøster og den største tok imot og ble hel.
Når en får livet på nytt, når en har lagt strabaser bak seg… Når det er mandag med regn og hele verden er god, da er det godt.
Våkne tidlig og vite at nå kan jeg bare stå opp, ordne meg og sette meg ned for å blogge…
Det er en ganske god følelse. Jeg skal ikke noe før klokka er 9 og tror det jeg SKAL gjøre i dag er kort og fort gjort.
Da jeg kom hjem i går var jeg slik jeg forventa og drøyde det ikke alt for lenge før natta fikk komme og dagen var omme.
Dagen var virkelig over!
Når jeg skriver dette nå og vet hva det betyr, føler jeg sterkt på en fantastisk god følelse.
Dette er over.
Denne dagen som har kosta, som jeg har strekt meg langt ut over hva som er bra og vært virkelig oppbrukt etter.
Nå kan jeg sette strek.
Skjønner du følelsen?
Så hvordan gikk dagen, denne dagen…
Den gikk bra.
Veldig bra.
Folk kom jevn utover hele dagen og ga god respons.
Det har heller aldri vært så mange folk til å få gjennomført arrangementet som i går.
Klippfiskens dag.
Slik sett har jeg aldri stressa så lite eller snakka med så mange. Og til tross for at været ikke var det beste, kom det folk.
På forhånd tok jeg kontakt med bedrifter som eier et ubebygd industriområde for å høre om vi kunne bruke området til parkering. Vi har en parkeringsplass, men den er ikke så stor. Og det var fullt, både plassen som hører til museet til og på industriområdet.
Her er minispelet om gründeren Jappe Ippes i gang, han som kom til Nordmøre på slutten av 1600-tallet og var den første som starta med klippfiskproduksjon. Området som museet ligger var en av hans baser.
Han livsreise inneholdt nok dramatikk.
Det er en monolog på 45 minutter og han som bærer rollen ga den liv.
Til takk fikk han som er produsent og han som bar rollen, en strikka «klippfisk» som er et sitteunderlag, til takk.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Det som er vanskelig ved slike arrangement er å vite hvor mye mat en skal kjøpe inn. Bacalao’en som var bestilt gikk akkurat opp, litt til overs som de som hadde hjelpt til fikk med seg. Vaffelrøra tok slutt like før forestillinga som var lagt til slutten på dagen. Men brus måtte jeg vei å kjøpe inn mer av.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Da alt var over, alle dratt, både publikum og hjelpere, holdt jeg på å glemme skiltinga. Fikk kjørt meg en runde og honka skilt inn.
På tur hjem stoppa jeg og fikk hengt opp plakater til neste helg, et langt mindre arrangement.
I dag skal jeg ha en kort arbeidsdag. Først mandagsmøte.
Etterpå noen telefoner.
Men ellers skal dagen få lov til å spasere rolig avsted.
Det er tid for utfordring. Og denne var ikke enkel.
Det var Utifriluft som har kommet med ny helgeutfording. Den kaller hun Valgets kval, og det må jeg tilstå at det absolutt var.
For jeg liker alt, men jeg måtte altså velge.
STRAND ELLER FJELL?
Først tenkte jeg å ta en sleip en, legge inn bilde av en strand på fjellet. Men jeg er nok en tanke mer glad i sjøen. Så da måtte jeg velge steinstranda på Frosta i år. Det var så godt og fritt å være der.
MORGEN ELLER KVELD?
Jeg har vært en nattugle. Det vil si, som barn både la jeg meg sent og sto opp tidlig. Nå prøver å legge meg tidlig, sjøl om jeg ikke lykkes hver gang…hm.
Og jeg syns kvelden er fin, den kan ha vakre himler. Men jeg syns morgenstund kan være utrolig fin med hele dagen foran seg, så velger den tross alt.
Bildet jeg valgte er fra en tidlig morgenstund jeg våkne ute i hengekøye. En fantastisk opplevelse da sola kom opp over tretoppene og alle lydene fra naturen som satte i gang samtidig.
BIL ELLER BÅT?
Jeg eksler å kjøre bil. Bil med lydbok er en nytelse. Med musikk også.
Men så er det noe med denne sjøen og båtliv. Om båten går fort og som her pløyer sjøen eller det er jevne åretak, har ingen ting å si. Her er fra området utenfor museet jeg jobber på. Vi var på besøk fra en holme ut mot havet som tidligere hadde et lite samfunn med til og med skole.
Endelig ble det mat. Det smaker veldig godt når en venter lenge nok.
På tallerken ligger tre skiver hjemmebakt, grovt brød. Det ene har kyllingleverpostdei med rødbeter, det andre humus med tomat og agurk og det tredje roastbiff med agurkmix, løk, tomat, persille og remulade.
Så her skal jeg kose meg.
Klokka er halv tre og det eneste jeg har tatt inn er drikke.
Det vanlige.
Men hadde havremelk i matchate’en.
Nå står et glass med kefir klart. Jeg syns kefir er godt.
Det er lørdag. Jeg måtte jobbe litt i dag også. Legge inn priser for morgendagens salg. Vi skal selge bacalao og pølser med brød i tillegg til det vi bruker. Og hvordan er det med vippsnummer og vekslepenger til forestillinga. Fikk også vite at det kommer en båt som er verna, på besøk. Det måtte også annonseres.
Jeg kjenner det er helt greit at det er siste året med dette ansvaret. Tenkte litt slik i mitt stille sinn, at på de åra jeg har hatt dette ansvaret har jeg blitt ganske drilla. Nå har jeg heldigvis med meg hjelpere.
I morgen er det tidlig på og i morgenkveld skal jeg legge føttene høyt opp og vifte med tærne.
Tenk det, etter 14 år i denne stillinga er det siste sommeren jeg kaver med dette.
Jeg har begynt å rekne ned; Om jeg tar ferien på slutten av arbeidslivet mitt betyr det at jeg har igjen ti og en halv måned.
Og det er så klart mange tanker og følelser som kommer etter disse åra.
Tenker jeg skal bli meg sjøl igjen, som jeg var i den unge meg.
I mange år var morsrollen det viktigste, en gedigen runde på slipestenen. Virkelig langt unna historiene som fortelles i søtladne amerikanske filmer. Etter det fikk jeg endelig innpass i yrkeslivet, etter krasjet og betaling av jappetid, sår og skrubba opp etter åra der livet ikke ville det samme som meg. Et arbeidsliv jeg også fikk lære et par lekser i.
Nå skal den gamle meg fortsette med all lærdom, alt liv som den unge meg ikke hadde.
Det er vilt spennende.
Men først morgendagen.
Og så noen måneder til.
I dag skal jeg bare være hjemme. Hjemme uten en omdreining av hjul og ratt.
Da jeg var ferdig i går med innkjøp for jobb og morgendagens arrangement, henta jeg mor for at hun kunne være med ut for å se mer enn det hun ser fra sitt eget hus da jeg skulle handle til henne. Kokte så kaffe og var sammen med henne etterpå, hun er mer med når hun får folk å snakke med, så klart. Etter far døde ble jeg den hun følte var den stabile til stede for å snakke med, sa hun. Og jeg vet det. Sa bare at jeg ikke er far. Jeg kan ikke ta hans rolle med å være tilstede.
Da jeg kjørte hjem var klokka blitt halv tolv, i en rundkjøring ble jeg stoppa i en politikontroll. Ja, faktisk i rundkjøringa!
Sertifikat og blåsing.
Jeg overrasker meg sjøl med den laidbacke holdninga jeg inntok. Vanligvis får jeg høyere puls av politi, uten at det er noen grunn.
Da jeg ikke fant sertifikatet med det samme, det lå ikke i vesken men i en av lukene i bilen, så var det ikke antydning til hurtigere puls. Og da poitidama sa at jeg bare ta med meg røret jeg hadde blåst i, spurte jeg om det var for at jeg kunne ramme det inn. Riktig en «moroklump» var jeg. En kan alltid overraska seg sjøl med å ikke være den en tror en er.
Mens jeg har skrevet har jeg spist opp maten.
Jeg skal hylle meg inn i lørdagen. Kose meg i mitt eget selskap.
Det er så godt å bare være uten å skulle…
Fordi kan jeg.
Fordi jeg kan.
Ønsker akkurat deg som har lest hit, en fantastisk fin lørdag.
Godt med ro en fredagsmorgen. Litt ro slik i starten, før dagen fortsetter med sitt.
Jeg sitter her skikkelig rød og overraska over at jeg klarte det. Uten å tenke det kunne bli resultatet.
Grunnen er gårsdagen.
Etter arbeid.
Eldstemannen og jeg satte oss ut på terrassen for å spise. Det var godt å sitte der i sola, snakke og spise.
Da han reiser drar jeg inn til mor. Tar med restene av pavlova’en og koker kaffe. Hjemmesykepleien kommer mens jeg er der, en ung jente som er kjempesøt. Det er da jeg ser henne, søte jenta, at jeg skjønner kontrasten…
For jeg sitter der skikkelig rød i fjeset, jeg har solbrent meg og er ordentlig fargerik. Det er så klart ikke det lureste å gjøre og jeg burde vite beder. Men tanken slo meg ikke da jeg satt der på terrassen med eldstemann, at sola tok.
Av og til kan en spekulere på om det bare er en hjernecelle som virker om gangen.
– Kanskje jeg skal flytte hit, sa han da vi satt der.
Han er glad i natur og kanskje kan det være en god idé.
Jeg kom sent hjem i går. For da jeg skulle hjelpe mor med å ta av høreapparatet oppdaga jeg at det ene var borte. Så det ble en skikkelig leiteøkt. Til slutt satte jeg meg ned for å skrive ned beskjed om at dette hadde skjedd. Jeg tok meg enda en tur på badet og la meg på kne for å se helt under skapet. Og der…
Det er en enorm lette når en finner slikt en tror en må gi opp.
Og så er vi altså framme ved enda en fredag i livet. Programmet for denne, etter den rolige starten og etter å kjøre i gang en klesvask + en økt med prosjekt kjøkken, så skal jeg ned på kontoret. Må ta noen telefoner, gjøre ferdig en plakat for å skrive ut. Senere skal jeg utover til museet, se over, handle og ta i mot de som skal øve til helga. For på søndag går det største arrangementet i løpet av sommeren av stabelen; Klippfiskens dag.
Etter jobb skal jeg handle for mor, så dagen blir en reise i gjøremål. Derfor godt å ta starten i ro.
Og så blir det godt å være hjemme i kveld en gang.
