Slutten av juli med alt sitt. Dager som går, år en får. Livet vi lever og alt i rundt.
I dag reiste døtrene tidlig.
Bussen kom og de for.
Det har vært noen hyggelige dager. Sønnen reiser siden i dag.
Jeg har blitt feira. Fødselsdagene begynner å bli voksne.
Yngste pynta kaka med alderen i banan.
Vi hadde spiste kyllingfajitas og pavlova.
Hun som hadde reist lengst syns det var godt å kunne klemme mormora si igjen.
De møttes i påska, så det blir ikke så ofte som da hun bodd i Trondheim.
Det kan forekomme tullete humør når vi møtes, ikke uvanlig.
Latteren satt løst.
Vi hadde det hyggelig.
Om mellomste følte vi hadde seira, vites ikke. Må høre om det er victory hun understreker her…eller om det er noe anna hun har i tankene. Skal jeg spørre om det siden eller kanskje svarer hun her.
Her svinger yngste seg ut med tallerken sin etter middagen.
Ved kaffebordet tror jeg det kom litt mer politikk på bordet.
Mener lillesøster og eldstemann er i konsentrasjon om Amerikanske forhold. Mens mellomste sin samboer lytter til meningsutvekslingene og tenker sitt.
Og jeg vet ikke om det er tanken på et annet kontigent som er mitt fokus, heller er tanken kanskje at hvordan blir dette…
Dette å bli eldre og eldre, hva bringer det.
Det var uansett en hyggelig bursdag. Det ble snakka, ledd og diskutert slik det er rundt bordoppdekningen i dette huset.
Vi har det trivelig.
Jeg skal videre inn og fram, mens jeg likevel er her og nå.
Alltid det.
Har også bestemt meg for å øke fokuset på nåtida. Være i den. Slippe meg fri. Slippe fritt det som har vært ufritt. Bare være og legge tanker som ikke behøver særlig plass, bort.
For veien og alt en er i, uansett om en har nådd 66 år, er så spennende.
Det er så mye en kan lære, oppleve og forstå.
Alltid mer.
Om det er latter, politikk eller mye av alt det andre.
Så er helga over, ferien er over og det fine været er over. Men hva betyr det, anna enn at nye dager kommer oss i møte og at kvelden endte med en blomsterbukett.
Blomster og sol, det var Utifriluft som sa det. Oppfordra til en bukett med sommeren i seg.
Jeg ville finne en i kveld. Så da jeg var hjemme etter besøk hos mor, gikk jeg ut og begynte å finne blomster. Det er litt mindre blomster i rundt meg, men rødkløveren er doppete til stede over alt.
Og så sto jeg der med en bukett i hånda.
Den skal få en vase og settes i vindfange.
Ønske barn og andre gjester velkommen, jenten kommer i morgen. Vil tro sønnen også kommer da.
Så gikk jeg opp og fant fram resten av middagen fra i går. Aubergin, basilikum, persiller, chili med frø, tomater, rødløk, sjalottløk og hvitløk, med forskjellig edikk og olje på.
Sterkt, så fikk et hosteanfall. Men absolutt godt.
I morgen skal jeg slå på pc’n og være i gang..
Først mandagsmøte.
Fikk ikke rydda kontoret, som tenkt, så må kanskje gjøre en innsats.
Og så er det helgas arrangement som må jobbes med.
Når den beste dagen ruller seg fram etter natta, er det en ting å gjøre… Det er bare å hive inn på og nyte alt en kan.
Sjøl om jeg visste noe annet måtte gjøres, det var liksom bare i dag igjen til å kunne.
Den varmeste dagen ut dra meldinger.
Så for å klare det var det bare å få det unna først som sist. Jeg måtte opp å vaske på setra.
Derfor starta dagen tidlig, før varmen ble helt umulig å jobbe i.
På onsdag er det sommerens sæterdag.
I morgen er det meldt regn og jeg begynner på jobb.
Tirsdag er huset fullt av folk, mitt hus altså.
Så da måtte jeg i dag.
I år har jeg sagt fra at jeg ikke kommer på arrangementet for jeg er da blitt så gammel at jeg gjør hva jeg vil…
Og til helga er det museets største arrangement , så tar bare litt hensyn til meg sjøl. Skal bake en kake, det får være med det i år.
Men bua måtte vaskes.
Og behovet var stort. Det hadde ramla ned masse støv fra taket, det var edderkoppspinn og fluer. Madrassene måtte ut og kostes av.
Tror jeg jobba der fra klokka var ni til nærmere halv tolv.
Bua er lita, men det tok tida likevel.
Endelig kunne jeg anse meg for ferdig og låse døra.
Nesten sørgelig å dra ned igen.
Jeg kunne ha bada i kulpen, men jeg hadde bestemt meg for at i dag skulle ned i sjøen.
Så baderdrakt kom på da jeg var hjemme og turen nedover skogen var full av vegetasjon. For jeg hadde ikke holdt stien oppe i sommer.
Nede var det flo, såpass høy at jeg måtte vasse i sjøen noen steder. Så jeg satte igjen skoene og labba barfot bortover i graset og balanserte på steinene.
Fram til den lille stranden, den lå helt i skyggen.
Møtet mellom min oppvarma kropp og sjøen var friskt. Men likevel ikke sjokkerende, bare deilig.
Jeg svømte en ring blant tangkloksene. Når jeg bader aleine er jeg forsiktig med å ikke svømme langt ut, men en liten runde måtte jeg unne meg.
Å sitte på en sten og høre på lydene, vannet som klukker inn mot steinen, en båt i det fjerne, vinden som ruska i bladverket til trærne, er balsam.
Det kom noen lyder som jeg ikke skjønte hva var først, om det var fugler…
Akkurat som knirkete prust.
Men så fikk jeg øye på hva det var. Ute i fjorden var det en rygg som rulla gjennom sjøen. Det viste seg etter hvert at det var flere rygger som var oppe og rulla og prusta, i alle fall var det fire. Jeg tror det var niser som var på tur, sjøl om ryggene kunne se brune ut. Jeg mener niser er svart.
Vinden blåste varme vinder, sitte der i skygge med litt sol var helt nydelig. Jeg måtte en tur til uti sjøen før jeg gikk bakkene opp.
Så endelig har jeg fått sjøbada og faktisk årets første bad.
Oppe, etter noe melonskiver gikk jeg ut å satte med i solstolen.
Det ble sent, fredagen hadde gått langt inn i lørdagen før dyna fikk dekka meg.
Jeg dro også sent for å handle til mor.
Gårsdagen var liksom ikke til så mye. Ingen ting i meg ville noe særlig, så da ble det slik. Var ikke hjemme etter handling, snakk, strikk og tilbringe tid sammen med hun som fødte meg, før i ellevetida.
Med lydbok på øret kjørte jeg hjemover. Jeg er skiftesvis rundt Molde og i Amerika. Det er Edvard Hoem’s fortelling og serie om de som flytta og de som ble, jeg er i gang med.
Ikke så lett å avslutta, så jeg ble sittende utover natta og bare lytte. Tror klokka var mellom to og tre før jeg kom tilbake til meg sjøl og skjønte at jeg burde ha lagt meg for lengst.
Da er det alt for tidlig å våkne klokka fem.
Jeg skjønte etter hvert hva som hadde vekket meg, utenfor vinduet var det fullt av fugler i busker og trær.
– Kysjjjjjj, sa jeg og vippa soveromsvinduet mitt opp.
Da jeg hadde lagt meg var de tilbake. De satt i et tre like utenfor vinduet.
Etter jeg hadde gjort denne øvelsen noen ganger skjønte jeg at det ikke hjalp, så jeg sto like godt opp. Vurderte om jeg skulle gå ut å plukke noen av bæra vi nok konkurrerer om.
Det var en stor flokk som tok til vingene da jeg gikk ut på terrassen.
Det er et eldorado av bær rundt meg; villbring, solbær, stikkelsbær, rips. Og søtmisplene er også fulle av bær.
Her er ett av trea foran huset, som lokker fuglene hit.
Sjøl om klokka hadde blitt halvseks på dette tidspunktet, var det litt for tidlig å begynne med bærplukking. Lufta var også veldig frisk.
Jeg begynte i stedet å rydde, sette kopper på plass. Legge på plass sammenlagte klær. Vanne blomster og jordbærplantene. Smake litt, både på jordbær og bringebær.
Og så kom sola opp.
Sjøl om det er et villniss hos meg dette året, har det også noe ved seg. Noe jeg liker. Til tross for selja blir angrepet og er blitt brun, stråa står og vaier i fritt villmarksliv og blomstene som er fine, sjøl om de også hører med til det som er fritt og ikke planta.
Etter og ha stulla rundt slik, klokka nærma seg 7 om morgenen, fant jeg ut at dette kunne likevel bli for tøft å bruke dagen etter så lite søvn. Fuglene hadde stilna, føyet sin vei.
Så da gikk jeg å la meg. Og sovna.
Klokka var 10 da jeg våkna igjen. Etter 5 timers deltsøvn.
Og dagen er av disse herlige, med luft som fløyel.
I kjent stil vil jeg både det ene og det andre.
Og noe blir det garantert for dagen er fri uten en enda ting jeg må…
Trondheim i regn. Det å oppdage at jeg vil noe jeg aldri vil…
For dagen våkna med store vindusglugger som omkransa meg slik at været nesten kom inn. Men det gjorde altså ikke det.
Jeg lå der å scrolla på telefonen. Fikk også kommentert på blogg gjennom telefonen, noe jeg ikke er så flink til.
Etter hvert kom to søvndrukne mennesker ut fra rommet sitt, søvnen hang godt i hos begge.
Så hva skulle dagen inneholde utenom å dusje og spise frokost…
Jeg skulle etter hvert kjøre hjem, men vi hadde snakka om bruktforretninga «Bruk om».
Men jeg kjente at det å dra dit bort i regnet frista mindre enn lite.
Det er da jeg foreslår stedet jeg egentlig unngår og ikke har vært på lange tider, slik som på mange år.
Da jeg bodde i Trondheim tok vi ganske ofte turen bort da vi skulle storhandle. Vi bodde da i nærheten.
Jeg husker allerede da, før vi flytta fra Trondheim, at stedet gjorde meg litt dårlig. Svimmel, svett og kvalm.
Så å foreslå det var overraskende for meg sjøl også.
Midterste ville være med.
Så dro vi rett og slett på et besøk på City Syd, et kjøpesenter med ganske mange butikker over tre etasjer.
Vi starta på Ark, bøker er alltid spennende. Og så skulle jeg ha flere skrivebøker. Den første var en bok, en slags dagbok, kontrollbok, motivasjonsbok for tanker og handlinger. At jeg ikke glemmer jobben jeg er i gang med, at jeg husker og ikke irritere meg, bli oppgitt og slikt, over andre. Heller ikke meg sjøl. Huske hvem jeg er. Ikke stresse, være i meg, være meg og så legge meg sjøl bort. Arbeidet for balanse og lys.
Her er den boka:
Ikke skrevet noe i den ennå, men skal begynne i dag.
Så vil jeg lage meg en kokebok, min egen bok. Med matvarer som jeg anser viktig, oppskrifter jeg har funnet fram til. Mat fra grunnen. Mat som gjør meg godt, mett og som fører til at jeg føler meg flott.
Her er den:
Til slutt måtte jeg har en bok, den mest krevende boka. Denne boka har ark som kan tas ut. Ark som kan brennes. Her skal jeg skrive ned opplevelser som har ført sorg med seg, ført følelser av urettferdighet, hendelser som har kosta. Hendelser som går på repit i tankene og som bare tynger tilværelsen. Hendelser som jeg skal skrive fra meg og som jeg ikke skal føle behov for å bruke ord på etterpå, etter jeg har kasta det som ikke har opplevdes som godt.
Her er den:
Dette føler jeg er tre viktige bøker på hvert sitt vis. Så da er det det å gi de plass til å arbeides med.
Det blir ikke tid til stress i dette.
Etterpå gikk turen til toppen, der de hadde fått en bruktforretning, et konsept som finnes mange steder i landet, «Kirppis».
Der kan en både handle og selge.
De hadde noen gode såper som jeg likte lukta på. Men kjøpte ikke. Fant en fin veske som jeg også lot ligge igjen. Fant også noen nydelige kopper, moccakopper i blått glass med gull på. Tenkte likevel på hvor ofte ville jeg ha bruk for dem. Jeg er ingen flink handler, for det meste trenger jeg ikke.
Det ble varmt og vi fant ut at vi hadde behov for påfyll.
«Jordbærpikene» ble stedet og det å kunne bestille og betale ved bordet en satt, passa meg.
Smoothie og salte poteter med aioli.
Men det er noe med støyen på slike senter.
De siste butikkene som skulle besøkes var for innkjøp av mat. Fikk kjøpt en del grønnsaker, melk fra Rørosmeiriet og slikt. Helt til slutt var vi innom «Life» for å handle mel og et par ting til.
Det gikk greit tross alt. Vi kom oss i gjennom. Og det var greit sjøl om kjøpesenter suger energi.
Her tok jeg avskjed med mellomste, hun sprang over på andre siden av gata og jeg sto på parkeringa og vinka til bussen tok henne med seg. Hun skulle vei å trene.
“Skal du klippe deg», har mor spurt om en del ganger i det siste… og jeg ser hvorfor hun spør.
Jeg skulle innom sønnen med det han hadde hatt med seg på turen og som lå i bilen.
Han syntes turen dagen før hadde gjort godt.
Vindusviskerne var i bruk på hele turen hjem.
Det var godt å låse seg inn, sette tingene på plass.
En kort, kort tur er over. Den var fin, flott og alldeles perfekt.
Så var jeg igang med en liten ferietur.
Kanskje ble det en dag…
Kanskje to…
Turen gikk nordover.
Det var Mette som ga meg tipset for noen uker siden om denne plassen.
Jeg hadde pakka inn i bilen og var på tur.
Det regna.
Først henter jeg sønnen og så mellomste datter.
Vi skal til Levanger, Frosta og kanskje ta turen innom den «Gyllne omvei». Det siste ble ikke.
Her er vi framme ved det først målet, Vuddu Valley, som jeg altså ble tipsa om.
Mellomste syns det er mye rart å finne.
Bilen er ikke så rar da.
Men det er mye.
Vi får bestilt mat, mellomste og jeg tar turen opp til museet etasjen over der det også er veldig mye. Det er også en utedo.
Vi har bestilt hamburger og cola, hva passer bedre liksom.
Men vi blir sliten av stedet og syns det er godt å komme seg ut.
Vi kjører utover på Frostad. Det er et «matfat». Vi ser åkrer med purre, poteter, kål, noe vi tror kan være asparges. Og det er grønt, flott og flatt i bølgende kurver.
Vi skal ut på Tautra.
Vi sier det til hverandre at her skulle vi ha sykla.
En lang molo på 2,5 kilometer som forbinder Tautra med fastlandet må kjøres over.
Og så kommer vi fram til ruinene.
Det var et kloster for cisterciensermunker som ble oppretta for Jomfru Marias ære i 1205.
Klosteret ble sekularisert i 1537.
I 2003 ble det oppretta et nytt Mariakloster, ikke så langt unna.
Men der var vi ikke.
Det har vært et flott bygg dette gamle klosteret.
Så dro vi tilbake over moloen.
Vi fant ut at vi skulle besøke en bruktbutikk, uten at det førte til noen handel.
Vi kjørte så videre nede ved sjøen igjen.
Dette ble det beste ved hele turen.
Trondheimsfjorden.
Bølgene.
Vinden.
En selfie av mor sjøl.
Eldstemann gikk under radaren.
Mellomste er steingal…
For stranda var full av steiner.
Jeg balanserte meg ned på rullesteiner med litt bevende hjerte, oppdaga at jeg var rett og slett litt ubalansert.
Ved sjøkanten rulla bølgene inn.
Vannet var varmt.
Det var hav, vind, varme, en fantastisk herlig opplevelse.
Men i horisonten kom mørke skyer med lovnad om et anna vær.
Etter rådslåing fant vi ut at Inderøy med sin «Gylne omvei» fikk vi ha til gode.
Vi tok en stopp til, for Frosta er historisk.
Her er hellristninger.
Det var mange på et lite område.
Dette sto på skiltet.
Da vi satt i bilen med kurs tilbake til Trondheim kom regnet.
Vi bestilte pizza og var enige om at slikt burde vi gjøre oftere.
Morgenen er grå, skikkelig overskya, for skodda… Men det har ingenting å si. Det er onsdag midt i uka.
Jeg har lina opp starten. På dagen. Matcha-te og solbærshot.
Ved godstolen står glasset med varm lime som skal bli lunka før jeg drikker.
I gårkveld var det vanskelig å sove.
Noen ganger kan det være det, men oftest er det en grei sak.
Kjenner jeg har litt forventning til dagen.
Verandadøra står åpen, slipper frisk, fuktig luft inn med en touch av salt.
Jeg liker den, kjenne at jeg bor ved sjøen.
En ensom fugl slår en trille, ellers stille.
Det eneste er klokka, den på veggen, den tikker. Litt som den sier; ikke bruk for mye tid.
Jeg skal pakke en liten bag, kanskje koke en termos med kaffe, legge ned det ene brødet jeg bakte i går.
Snart skal jeg sette meg i bilen.
– Kommer du hjem i morgen, spurte mor i går.
Jeg tok med brød til henne også, vi spiste kveldsmat. Jeg kokte et egg til hver. Den ene pakken i kjøleskapet som det lå to egg i, gikk ut i april, egga fløt opp i vannet og var bare å kaste.
Jeg snakka til henne som en nyoppvåkna, gang på gang, om lyset. Hun fikk ikke med seg så mye, var mer opptatt at det sto en bil utenfor et hus. Det er bare noen få år siden hun sjøl var sliten av ektemake og bror som var tunghørt og ikke fikk med seg det som ble sagt. Nå er det hun som er der.
En stille stund før dagen er i gang.
– Du må ta med badetøy, sa midterste.
Kanskje finner vi en strand, med litt sand og mulighet.
En liten tur, midt i uka.
Enda har jeg noen dager igjen av ferien min. I dag starter min ferietur, en bitteliten en, men jeg gleder meg til. Noen timer med tur. For den blir fin og kan bli interessant. Siden skal jeg levere et lite referat, om vei, land og mat.
Tror natten ble litt kort, men det går helt fint. Alle dører og vinduer kunne settes opp da jeg sto opp og solstrålene lekte med de hvite dottene på himmelen.
Morgenen var bedre å våkne til enn på lenge. Alt jeg har bala med de siste dagene, og kanskje lengre, hadde planta meg midt i meg sjøl. Da jeg gjorde de gjentakende øvelsene for skulderparti før jeg sto opp hasta jeg ikke med å bli ferdig. 30 gjentakelse til hver side kan føles for mye og ta for lang tid, men i dag greidde jeg å konsentrere meg om pusten.
Dagen var i gang og i god flyt med tankesettet mitt om dagen, bestemte jeg meg for at tanken for dagen skulle være gleden av å ha et rent og ryddig kjøkken.
Om det er det… nei.
Men ut i fra å bruke det jeg har lest og sett i det siste, dette at en får tilbake det en sender ut, ville jeg teste det. En skal eie følelsen av slik en ønsker å ha det. Jeg ønsker meg et ryddig kjøkken. Først.
Nå skjønner jeg at det ikke skjer av seg sjøl…
Det har ingenting å si at det er jeg som gjør det, bare det blir. Bare jeg gjør det som må til.
En litt morsom lek.
Og leken, da jeg senere sto på terrassen følte jeg en følelse som jeg har tenkt jeg må få mer opp av… Følelsen av å være i seg sjøl, som da jeg var barn.
Og da jeg sto der med koppen min i sola og bøyde meg over bringbærbuskene, mens sola sendte alle varmer stråler ned på meg og det var et mylder av av flygende insekt som summa, da kjente jeg den; Følelsen av sommeren jeg hadde som barn.
Bare være der i seg sjøl, uten mer fiksfakseri. Bare at alt føltes godt.
Jeg ville røre bæra for å ha på bananpannekakene jeg ville lage av den ene overmodne bananen.
Med kaffe til ble det et godt lite måltid.
Samtidig har jeg satt en brøddeig. Men vanlig gjær denne gangen. Surdeig-starteren min avgikk med bobling, så må enten lage eller få tak i en ny.
Mat.
Jeg er veldig opptatt av mat. Av å slippe å kaste, av å lage fra grunnen, av å prøve minst mulig butikkgang. Og jeg greier det.
Balanse.
Er opptatt av den, balansen. Med alt. Hvordan jeg lager livet mitt. Helheten og sannheten.
Latter.
Jeg må jobbe med den, jeg vil ha mye mer befriende latter inn i livet mitt.
Og så kutter jeg oppskrifter.
Jeg skal kjøpe meg en bok i dag, for å skrive i. Kanskje har jeg den, det har vært mange gode intensjoner og bøker kjøpt inn til formål «bedre liv».
Så viser det seg at livet er forbaska så bra det.
Er usikker på om jeg må foreta en rydding for å gi slipp, kan være en mulighet. Da blir det to bøker.
At denne ferien skulle bli så bra har jeg nok ikke kunne håpa på.
Jeg fikk også lyst til å ta turen gjennom skogen ned til sjøen. En lyst jeg ikke har greidd og følt på denne sommeren. Må bare sjekke ut når det er flo.
På programmet står det ellers, for litt program har jeg:
Steke brød.
Besøke mor.
Rydde mer på kjøkkenet.
Og altså, kanskje bade…
Hvilke planer har du i dag…om du ikke allerede har blogga om dem da?
Siden er det en økning av pussige sammentreff, slike som at du skriver eller sier noe samtidig med at det samme ordet blir sagt på tv eller radio. Litt mer enn ofte.
Kanskje bare tilfeldigheter.
Men jeg blir ført framover og fram til slik uten at jeg fører.
Nå er jeg havnet i ideen om frekvenser. Og da, når jeg havner i det, så må jeg finne ut mer.
Det jeg kommer over er veldig spennende lesning; At hjertet skal bli det som styrer og ikke egoet. At sorg, sinne, redsel og misunnelse vil forsvinne. At jordens energi skal heves og alt vi kjenner til i dag, forsvinne. At det blir en tid der det er plass, glede og kjærlighet til alle.
Åja, det høres ut som en utopi. Spesielt slik vi ser verden nå.
Det må være himmelen.
Men det vil ikke skade å leve mer etter dette.
Når en føler en blir urettferdig behandlet på det ene eller andre viset, så la det fare, ikke ta det med videre i tankene.
For jeg tror de fleste av oss bruker tiden til å irritere seg over andre, over å føle at andre ikke er som de skal, og så videre i den retninga der.
La sorg og redsel dra sin kos.
Bare ha tillit til at det ordner seg og det som en snubler i er der for å snubles i,
Noen vil nok syns dette er helt nonsens.
For meg er det en spennende plass å dvele i.
Så her er det jeg er, i dette.
Det er mye jeg må legge bake meg.
Tenkte på det her om dagen, er problema opp gjennom livet min “krone”.
