Lime og ingefærshot. Fredag. Fortsatt kaldt. Etter hvert må dagen bli mer aktiv.
Det er så godt å sitte her uten stress i kroppen.
Bare være.
Være i stolen min.
Usikker på hva jeg skal pakke inn i dagen. Skulle vært en tur inne på sentrum. Også en tur innom mor. Da må jeg i så fall dra snart.
Usikker på om jeg bare skal la en dag til gå uten den turen til sentrum.
Skal helt andre veien om noen timer.
Tar med meg fotoapparatet, det ga meg bare rosa bilder for en tid tilbake.
Yngste var hjemme og testa for litt over en måned siden.
Hun styra og fikk noen bilder, nesten et klart ett fra henne i stolen sin…
Men det var mange av denne typen.
Jeg tenker meg innom der det ble kjøpt.
Det betyr en stopp i Orkdal.
Sitter på med faren til barna derifra.
Yngsteberta skal ha avskjedsmiddag, på slutten av måneden flytter de til Oslo.
Akkurat nå er hun lei seg, det har vært noen år i Trondheim og hun har et stort kontaktnett, så det er rart for henne.
Skjønner det.
Og jeg har så klart ønsket de fortsatte å bo i Trondheim, men en skal også utfordre seg – så støtter dem i planene. De flytter uten å vite så mye. Det er spennende, det syns jeg også.
Og går det ikke kan de bare flytte opp igjen.
Mor bestemte seg for å ikke bli med på middagen, hun var også invitert. Vi skulle overnatte hos søsteren min. Men mor syns det var for kaldt og det har hun rett i. I tillegg har søsteren min et stort hus de ikke har for mye varmen i. Så en slik utflukt kan bli skjebnesvanger for en dame på 91 år som er veldig varmekjær. Dermed bestemte jeg meg for en kort tur jeg også, hjem i kveld.
Broren blir heller ikke med. Han bestilte tur til seg og sin kjære på hennes fødselsdag. Turen ble bestilt for et halvt år siden, de skal også på konsert med en artist de begge liker.
Og turen gikk til… Island.
Krysser fingrene for at det ikke blir noe utbrudd.
Så det er bevegelse rundt meg.
Jeg syns det er greit å komme hjem i kveld/natt. For å ikke skiple for mye i det jeg sjøl er i gang med; mat, bevegelse og tanker.
Noen ganger kommer urinstinktet fram(fiskerkvinnen). Bland det med nostalgi(Waterboys) og feiring(champagne), blir det en historie fra virkeligheten.
I dag skal du få musikk til innlegget, bare for at det passer. En av mine favoritter fra det bejaende 80-tallet, Waterboys.
Nå er ikke jeg noen mann, men i går slo jeg til som jeger- og fiskerkvinne i en verden av champagne.
Og det var vakkert. Men kan være strevsomt også…
Her er jeg kommet ned til sjøen, ser du – fjorden er som champagne.
“Klukk, klukk” sa det innmed svaberga.
Det var bare en intens glød, en fullstendig harmoni og fryktelig iskaldt.
Sluken var festa og de tova vottene skulle berge meg.
Men først fiska sluken vottene, fikk skilt disse to som ikke hadde noe med hverandre å gjøre.
Så kasta jeg… først ville det seg ikke.
Etter noen kast gikk det kast i kast.
Og plutselig så jeg noe falt i vannet som ikke skulle i vannet, samtidig som jeg fikk denne følelsen av fisk eller bunn...
Det som hadde falt i vannet var sveiva på snella.
Jeg lot snøre være snøre.
Kikka ned i vannet etter det som hadde falt av.
Der nede i sjøen lå sveiva.
Heldigvis var det ikke så dypt.
Fikk lagt meg langflat på berget, dro ermet godt opp og fiska sveiva på land.
Faktisk føltes sjøen varm i den kalde lufta.
Det hjelpte likevel ikke med sveiva, for det var en skrue også som måtte være der for å få det til å virke.
Og den var ikke å se, eller kjenne -.
Så jeg måtte dra snøret inn med handmakt, tak for tak, og noe lite var med opp.
En liten makrell som jeg vurderte om jeg skulle kaste ut igjen.
Den var liksom helt på grensa. Men landa på at den var akkurat over grensa.
Snøret var blitt en floke, uten håp, som hadde floka se inn i tang og kvist.
Så fant ut at tida var kommet til matpakke og te mens jeg vente på at sjøen skulle felle for å se om en skrue kom fram.
This is a fisherwoman…altså ikke en mann, som i sangen til Waterboys.
Her er utsikta mi, og sjøen klukka fortsatt vennlig.
Jeg så bortover mot stranda der sommerens badeplass lå.
Den frista ikke i dag, sjøl om sjøen var varmer enn lufta.
Til slutt hoppa jeg ned fra trestammen jeg satt på.
Tok med meg brødskiva og tekoppen og gikk ned på svaberget.
Etter en del speiding så jeg noe nede i sjøen og det måtte være skruen.
Hvordan jeg skulle få tak i den var jeg mer usikker på.
Når jeg farter slik rundt, langt unna der andre folk er, tar jeg det med forsiktighet. Ser meg for og tar ingen sjanser. Fant likevel at jeg skulle vasse uti, at berget ikke var så der glatt.
Og skruen lå ikke dypere anna enn at jeg fikk plukka den opp. Og så kunne sveiva monteres på igjen.
Fant likevel ut at fisketuren var over, rensa fisken og tenkte at veien hjem var forferdelig lang og bratt.
Skritt for skritt gikk det framover.
Vurderte veien strengt, trea og kvister, at det skulle være plass til et menneske og en fiskestang.
Jeg orka ikke slåss med trær og fiskestang etter alt.
Og jeg kom meg opp på mine kalde føtter, som hadde et sterkt snev av neglebitt.
Støvler vettu-.
Satte på en gryte med edikk, laurbærblad, salt og helpepper i vann.
Der fikk de fire bitene av noe som hadde vært en makrell, trekke.
Samtidig tok jeg en agurk og skar opp, salta og satte i kjøleskapet.
Etter en svært varm dusj tok jeg i dag også turen til mor, sjøl om jeg var der på søndag. Jeg skal ikke dit i dag.
Da det hadde blitt mørkt og kvelden enda var ung, kjørte jeg hjem.
Tok opp makrellen, som hadde ligget i vannet.
Med agurksalat, mandelpotet, gulrot, brokkoli og rømme ble det en nydelig middag.
Jeg følte meg som en ekte sanker som hadde kjempa for maten, og vunnet.
Vil nok prøve meg på fisketur igjen, det må da gå som smurt dette og en vakker dag. Sjøl om dagen i dag absolutt var vakker. Egentlig vakker nok.
Champagnevakker.
Det er andre gangen i høst at det ikke helt går helt etter planen.
Jeg slutter som jeg starta.
Med Waterboys og den låten av dem jeg likte best den gang.
Fra i dag er jeg i gang med min andre periode for å samle energi. Dette prosjektet vi vare fram til siste uka før jul. Det er en prøveperiode… eller en øveperiode. Etter jul er plana å fortsette.
Vi advare deg som ikke er interessert i kosthold, helse og bevegelse om at det er det dette handler om.
Bakgrunn:
Få bort/minimalisere vondter som har vært økende i senere tid
Øve på å få timeplan og struktur inn etter sjukemeldinga (to nye uker sjukemeldt)
Få opp energien
Bedre form
Booste stemningsleie
Vektnedgang
Metodene jeg vil bruke er en variasjon over 5:2* dietten og 16:8**
*Fem dager spise vanlig og to dager spise mindre enn 500 kalorier
**Spise innen 8 timer og faste i 16 time
Hvordan har uka gått?
Mat:
Fulgte plana, men svitsja plan mellom lørdag og søndag. Lørdag var fri og spiste både peanøtt og sjokolade. Tirsdag og torsdag hadde et kaloriinntak på 500. Fulgte periodisk faste med først å spise etter kl.12 og siste måltid ferdig til kl.20, utenom lørdagen da jeg tillot kos.
Bevegelse:
Har gjort Tibetanske riter hver dag og økte fra 3 til 5 rep. midtveis i uka. Daglige skritt ble nådd gjennomsnitlig, men to dager var tur ikke var mulig pga. dårlig form.
Økning av bevegelse er kraftig både fra forrige måned og for ett år tilbake. Det er veldig bra.
Energi:
Starten var bra, god motivasjon. Mot slutten av uka gikk energien ned i kjelleren. Kom fint opp igen på søndag.
Vondter:
Stivhet ved oppstart, ikke så mye vondter annet enn hofter.
Humørskala:
Mandag var humørskalan på topp. Fra onsdag til og med lørdag var det nedtur. Der lørdag var veldig mørk. På søndag gikk det rett opp igjen.
Limevann og ingefærshot vil være dagens første inntak. I hovedsak vil det først måltidet ikke være før kl. 12 og siste før kl. 20, men noen dager vil det være normal frokost. Mer bær skal inn i kostholdet. Noen dager kjøres vegansk/vegetarisk kosthold.
Sukker skal bortimot bort.
Jeg vil etter hvert lage meg en liste for basisvarer som jeg vil bygge kostholdet over.
Noe av det viktigste er bevegelse, slik at Tibetanske riter er på programmet igjen med 5 repetisjoner og at hver dag må over minimum 2000 skritt. To dager denne uka skal over 5000 skritt. Etter hvert må mer inn, både vekter og kondisjon.
Andre uke er i gang.
Denne uken skal meditasjon få plass.
Ukens plan:
Mandagen
Mat 16:8: Drikke – kl.12 brødskive grov – kl. 15 boller og kaffe – kl.19 blomkål med halloumiost (keto)
Bevegelse: Tibetanske riter (TR), tur ut
Tirsdag
Mat 5:2: Drikke – kl. 13 grøt med eple – kl. 17 blomkål m. halloumiost (kcal under 500)
Bevegelse: TR, tur ut
Meditasjon
Onsdag
Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – kl.15 brød – kl. 18.30 middag
Bevegelse: TR, tur ut
Meditasjon
Torsdag
Mat 5:2: Drikke – ett eller to måltid under 500 kcal
Bevegelse: TR, tur ut
Meditasjon
Fredag
Mat : Drikke – etter kl. 12 en vanlig dag
Bevegelse: TR, tur ut
Lørdag
Mat: En vanlig dag fri fra plana
Bevegelse: TR, tur ut
Søndag
Mat 16:8: Frokost m. brød og egg, lunsj bærsmoothie, middag fisk
Bevegelse: TR, tur ut
Jeg vil føre opp og komme med en rapport neste mandagsmorgen om hvordan uka har går. Nå er det fem ukene framover mot jul, dette er en prøve med å øve.
Uka er i gang og jeg henger etter. Så i dag tar jeg for meg gårsdagen.
Tanken var at jeg skulle ha tid og endelig ta noe av den tiden her inne.
Lese meg opp hos folk.
Men så bare løp denne tiden forbi meg.
Starten var likevel fin, jeg fikk gjort det jeg skulle.
Laga meg en bærsmoothie, for en av forutsetningene mine er å spise mer bær. Og jeg har en del nedfrosset bær i fryseren, så da er det berre å kjøre på.
Etterpå ble den en tur ut.
Ned til sjøen i dag.
Det regna.
Liker så godt å se sjøbunnen, steinene, så fikk lyst til å bare samle alt jeg så i bilder.
Fjøra viste seg fram.
Alt tanget fascinerte meg.
I form og farger.
Oppe igjen var det å ordne seg til kvelden.
Kom meg avgårde til foredraget.
Fødehistorien.
Det triste var at de kom lite folk.
Foredraget var interessant.
Og jeg skal egentlig ikke jobbe når jeg ikke skal jobbe.
Det var mørkt da jeg var hjemme. Så blogg fikk være blogg i går. Men jeg fikk utretta det jeg skulle. Og da er det veldig greit å avslutte dagen.
For jeg må stramme opp meg sjøl. Så i de neste seks ukene vil jeg kjøre etter en plan.
Jeg vil ta uke for uke.
Mandagsmorgener skal jeg sette opp en plan for uka som kommer samtidig som går gjennom uka som har gått. Spennende for meg og sikkert kjedelig for deg. Så dette var advarselen om disse innlegga for deg som ikke er interessert.
Grunnen til å gå inn i perioden er flere:
Få bort/minimalisere vondter som har vært økende i senere tid
Øve på å få timeplan og struktur inn etter sjukemeldinga (har en uke med sjukemelding igjen)
Få opp energien
Bedre form
Booste stemningsleie
Vektnedgang
Bildet er tatt av G Lopez fra Pixabay
Metodene jeg vil bruke er en variasjon over 5:2* dietten og 16:8**
Limevann og ingefærshot vil være dagens første inntak. I hovedsak vil jeg ikke innta først måltid før kl. 12 og siste før kl. 20, men noen dager vil jeg ha normal frokost. Mer bær inn i kostholdet. Jeg vil kjøre dager med vegansk og vegetarisk kosthold. Sukker skal bortimot bort.
Jeg vil etter hvert lage meg en liste for basisvarer som jeg vil bygge kostholdet over.
Noe av det viktigste jeg får opp er bevegelse, slik at Tibetanske riter skal inn på programmet og at jeg hver dag må over minimum 2000 skritt, noe som fordrer at mobilen min er med meg der jeg ferdes. Etter hvert må mer inn, både vekter og kondisjon. Men første uke får dette holde.
Både mentale øvelser og meditasjon bør inn som en rutine. Første uke er det bra alt som er mer enn ingenting.
*Fem dager spise vanlig og to dager spise mindre enn 500 kalorier
**Spise innen 8 timer og faste i 16 timer
Så er det ukens plan:
Mandagen
Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – rester brokkolispaghetti – fødselsdagsselskap
Bevegelse: Tibetanske riter (TR), tur ut
Tirsdag
Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – middag – te+bolle
Bevegelse: TR, tur ut
Onsdag
Mat 5:2: Drikke – ett eller to måltid under 500 kcal
Bevegelse: TR, tur ut
Torsdag
Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – kl.15 brød – kl. 18.30 middag
Bevegelse: TR, tur ut
Fredag
Mat 5:2: Drikke – ett eller to måltid under 500 kcal
Bevegelse: TR, tur ut
Lørdag
Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – kl. 15 brød – kl. 18.30 middag
Bevegelse: TR, tur ut
Søndag
Mat: Frokost m. brød og egg, lunsj bærsmoothie, middag fisk
Bevegelse: TR, tur ut
Oversikta er enkel, må prøve meg fram og ikke legge for mye inn i starten.
Jeg vil føre opp og komme med en rapport neste mandagsmorgen om hvordan uka har gått. Disse seks ukene framover mot jul blir en prøve med å øve.
En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-.
Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.
For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.
Slik passer det dagen.
31. oktober.
Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.
Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.
Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.
Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.
Jeg løper ut på terrassen…
Dagen er i gang.
Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.
Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…
Det andre er brønnen.
At den er tømt.
Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.
Altså, helt motsatt reaksjoner.
Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.
Hæææ, minus fem.
Det er kaldt.
Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.
Jeg er bevæpnet til turen.
Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.
Oppover den bakken skal jeg.
Og innover i skogen.
Der ligger brønnen.
Enda lengre innover renner elva.
En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.
Jeg går meg rett på brønnen i dag.
Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.
Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.
Og elva er både åpen og frosset.
Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.
Jeg får slått hull på isen.
Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.
Men våt er jeg blitt.
Takk til ullstilongsen, den berga meg.
Bak haugen her er huset.
Det forskrekkelige huset.
Ellers er det en blå frossenverden.
Her går veien rett inn i solskinnet.
Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.
Jeg skal opp til venstre på jordet her.
Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.
Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.
Nå skal jeg vise det aller verste.
Det som livet mitt har ført til.
Noe av det som bare blir verre og verre.
Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.
Det har sammenheng med bankelyden.
For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.
Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.
Den har hakka og gjort stor skade allerede.
Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…
Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.
Dette er ett av mine største problemer.
Nå.
Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.
Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.
Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.
Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.
Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.
Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.
Kanskje jeg vant i lotto.
Slike tanker…
I stedet merkes økonomien nedtur.
Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.
Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…
Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg.
Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.
Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.
Alle har vi våre liv og vårt strev.
Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.
For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene
Nå har jeg sovnet i stolen min.
Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.
Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.
Så kanskje det blir vann etter hvert.
Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg.
Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.
For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.
På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.
Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.
Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.
Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.
Så var det legetimen.
Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.
Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.
Hadde jeg liksom gått til legen da…
Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.
Et skjema er et skjema, skjematisk.
Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.
Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.
Jeg ser også sjøl det kan være greit.
Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.
Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.
Jeg hadde tent talglys.
Jeg hadde tent opp i ovnen.
Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.
Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.
Og så var hun der, snufsete og forkjølt.
Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.
Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.
Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.
Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.
Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.
Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss.
Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.
Greit å få slikt bestemt
Tiden går fort og vi måtte bryte opp.
Det hadde blitt mørkt.
Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.
Vi måtte stoppe for å fotografere.
Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.
Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.
Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.
Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.
Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.
Jeg rista gresskarkjerner.
Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.
Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.
I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.
Datter har jeg ikke sett noe til enda.
Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.
Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.
Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.
Det er søndag.
Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.
Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.
Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.
Nå er det lenge siden jeg har posta en novelle. Her kommer det en:
– Er du desperat. Spørsmålet kom fra søsteren.
Hun angra på at hun fortalte det. Hvorfor skulle hun være så løsmunnet. Hvorfor skulle hun fortelle. Søsteren som satt trygt i alt sitt.
Først hadde hun fått mye sympati. Da hun satt aleine igjen med Kristian. Han var så vidt fylt fire år. Som tiden gikk, ja, så gikk alt seg til. Kristian fikk halvsøsken og han var mye på besøk hos faren og hans nye familie. Linn sjøl konsentrerte seg om å ta en bachelor og siden en master. Økonomien ble til å leve med. Livet var egentlig på stell.
Så var Kristian i gang med videregående og hadde truffet søte Leonora. Han begynte å få både mer og mer sitt eget liv. Det gjorde hun også.
– Du skal ikke finne deg en mann, sa søsteren.
Ja, vennene hennes hadde mer enn ymtet frampå om at var det ikke på tide, egentlig for lengst, å finne seg noen. Men det var da vel ikke bare å gå ut å finne seg noen -.
Gå på butikken å finne hyllen med «menn til salgs». Forresten hadde hun ikke ville ha kjøpt en mann, om det hadde gått an.
Ville hun ha en mann…
Den smertefulle prosessen med å bli avvist, bli svikta, blir valgt bort til fordel for noen andre, ville hun utsette seg for noe slikt igjen. Kanskje var hun ikke en gang interessert i menn…
Hun kom fram til at det var mannen hun kunne tenke seg, det var bare at alle disse følelsene var pakka så godt ned. De var liksom borte vekk.
–Du kan lage deg en profil på nettdating, det var Monica som foreslo det. Hun hadde funnet sin Marius der.
En helg hun var alene satt hun seg ned. Søkte opp siden Monica hadde anbefalt. Skulle hun… Hva skulle hun kalle seg, hun ville ikke bruke sitt opprinnelige navn. Hun tenkte lenge; blondie…butter… eller annabell eller catty. Til slutt falt valget på Meilleur Ami. Det betydde bestevenn.
Hun fant et bilde fra sommerfesten i fjor, der hun så så glad ut.
Interesser? Ja, hvilke interesser hadde hun…
Etter hun hadde skrevet en kort profilbeskrivelse, posta hun. Hun fikk på kort tid svar fra flere, men de lå ikke innen søkerkritikerene hennes.
En helg hun var alene hjemme satt hun seg fore å se gjennom utvalget. Det var da Bjørn dukka opp. Han virka oppmerksom, spurte fine spørsmål og hun likte bildet han hadde lagt ut av seg. Kontakten ble flytta ut fra nettstedet. Første gangen hun hørte stemmen hans slo magen krøll på seg. Hun likte stemmen så godt. De ble enige om å møtes, men avstanden var større enn det som var praktisk. De ble enige om å møtes midtveis, mellom bostedene sine. Hun fortalte ingen om hva hun skulle.
Da hun satte seg i bilen og kjørte gjennom den blomstrete våren var pulsen høy. Hun følte seg forelska i noen hun ikke hadde møtt. Etter flere timer var hun framme, de hadde blitt enig om å møtes ved noe så uromantisk som en rasteplass, men de var enige om at det føltes best og mest upretensiøst. Hun så det sto en bil der, da hun var framme. Utenfor sto en mann med armene i kors. Det var han. Hun følte beina geleaktig da hun gikk ut av bilen.
Så sto de der ved sannhetens øyeblikk. De tok hverandre i hånden og kikka hverandre i øynene. Og hun likte det hun så og følte. De snakka en stund og ble fort enig om å finne et sted for overnatting. Aller først måtte de kjøpe seg mat og fant et passende sted. Det var veldig hyggelig og maten smakte. Praten gikk og det viste seg at ståstedet deres var på mange måter mer like enn de hadde skjønt. Da de kom på rommet føltes det helt naturlig å holde rundt hverandre, kyssa som kom.
Linn som ikke hadde følt på kjærlighet til en mann i alle disse åra, kom følelsen flommende som en flodbølge. Plagg for plagg forsvant og nærheten var nydelig, sjøl om fullbyrdelsen var noe skuffende. Det gikk så fort. Men det å sovne inntil han var så godt. Også å våkne om morgenen. Det føltes bare så naturlig. Spise frokost sammen var også bare helt som det skulle, de lo mot hverandre.
Da hun var på tur hjem igjen følte hun seg lykkelig. De hadde ikke lagt nye planer, men de skulle snakkes.
Nå gikk dette lengre enn hva hun hadde sett for seg dette vårdøgnet med epleblomstring og gjøken som gol i liene. Ikke hadde de ferie på samme tid og det var noe han måtte ordne opp i. Da hennes ferie starta var han i jobb, men hun foreslo at hun kunne komme til han.
Slik ble det. Hun kjente følelsene flomme opp i seg bare ved å sitte ved siden av han. Det å krype inn til han om kveldene var så nydelig, ligge med nasen inn i ryggtavlen hans. De kunne ikke ha sex, først hadde hun tenkt det kom av at han ikke var interessert nok. At det hadde skjedd noe i løpe av tiden de ikke hadde møttes. Men han hadde et problem, fortalte han. Han måtte gjøre et inngrep. Da hun fikk vite grunnen var det bare fint, fint å vente, for dem hadde hverandre og tiden. Det ble noen fine dager. Hun kjente hun likte det hun så, dele tid med han var bare enormt nydelig. Om dagene når han var på arbeid fant hun turer i området.
Hun reiste lykkelig hjem til høsten, til en framtid, de hadde ikke snakka så mye om framtid. Den kom, framtida ville komme.
Og det gjorde den. I takt med gradestokken sank også temperaturen i det som var starta opp mellom dem. Han hadde ikke så mye tid, han foreslo ikke noe nytt møte og i tillegg syntes hun han hadde mange damebekjenskaper på facebook. Hun så også han fikk nye. Dette føltes ikke godt lengre, hun ville ikke bli svikta mer. Og så gjorde hun det slutt.
Det var tungt, det var fryktelig å føle det hun følte. Hun tok på seg joggeskoene. Jogging var en god medisin.
– Du var uheldig, sa søsteren.
Etter et par år tok han kontakt.
– Jeg tenker på deg, men det er også noe nytt på gang, jeg kan bare ikke glemme deg, sa han.
Da hadde hun også fått kontakt med en ny mann som bodde enda lengre borte. Han ville komme på besøk og kom.
Det første hun la merke til var at han hadde mista en jeksel. Men likevel var det noe med han, utseendet var bra. Det gikk ikke så lang tid før hun følte at dette var som det skulle være. Han var spennende. Fortalte om ungdomstiden, om opprør, om et liv med innhald. Han var veldig åndelig opptatt. Fortalte at de tok kontakt. Åndene. Hadde gjort det fra da han var liten, fortalte han.
Det var sprøtt det han fortalte, men skulle han være kjæresten hennes måtte hun gå inn i denne verden. Hun kjente at hun syntes denne verden hans var rar, men hun ble trukket inn i den.
Bildene fra måltider, de er så forelsket og han ser helt salig ut. Han syns hun er så fin, har så mange gode ideer og skjønner så mye. Hun drar på besøk til han i ferier, han kommer til henne. Han er uføretrygdet, men skriver mye og er veldig opptatt av sine ting. Åndene snakker til han, han refererer til det de uttrykker. En morgen vil han ikke fortelle, hun må spørre gjentatte ganger og til slutt forteller han at det var en ånd som hadde sagt han kunne få yngre damer. Ånden ville ødelegge for dem, sa han. Hun tenkte at dette var nok noe han sjøl tenker.
De drar på turer. Hun møter familien hans. Han møter hennes.
Og han begynner å forandre seg. Hun forteller han at hun tenker å skifte ut en lampeskjerm og han tror ikke det blir bra. Hun begynner å ikke glede seg til å komme hjem fra jobb når han er hos henne. Han spør henne aldri om hvordan dagen hennes har vært. Han opplyser henne om at jobben hennes er ikke han en del av, så han er ikke interessert i den delen av livet hennes. Hun legger merke til at han innynder seg hos Kristian, samtidtig som han begynner å latterliggjøre henne. Etter hvert er ingen ting av det hun gjør bra.
Hva har skjedd?
Hun skjønner ikke, det er noe som er feil. Hun kjører han til flyplassen, han skal reise og han er helt forandra. Han er stressa for reisa og oppfører seg så rart, kritiserer og sier hun ikke forstår noe. Hun når ikke fram til han og slik skilles de.
I en telefonsamtale en stund etter sier han at han syns hun har forandra seg mye og han spekulerer på om de bør ta en pause. Hun sier at det er best de avslutter.
Det føles bare så riktig og hun er letta.
– Han var fryktelig sjølopptatt, se alle bildene han legger ut av seg, sier søsteren.
– Det var ubehagelig når han skulle få meg til å se ned på deg, sa sønnen.
Det ble aldri til at han flytta til henne, som plana var. Og hun må si hun føler seg nesten berga over at det ikke skjedde. Hun føler seg kurert. Kurert med å finne en mann.
Og så blir samfunnet stengt ned. Pandemien er et faktum.
Hun får medling fra Bjørn, forholdet til henne han var sammen med er over.
– Jeg tenker på deg, sier han.
Hun orker ikke tenke på menn. En dag tenker hun likevel på at det har vært godt å finne denne mannen. Han som kunne vært både bestevenn, kjæreste og fortrolige. På nytt lager hun seg en profil på et nettsted. Ett datingsted hun har vært medlem av før. Kjenner igjen flere av fjesene.
– Jeg er en 52 år gammel mann, står det i teksten. På profilen står det at alderen hans er blitt 59 år.
Hun blir lei seg, over alt dette; savn- eller er det å aldri tørre, tid som bare går…kanskje er det grønnere på andre sida av gjerdet alltid.
Hun fikk nettopp vite at eksmannen hadde skilt seg, hun som ble bytta ut med henne holdt heller ikke, eller var det hun som bytta hanut…
Litt ut på nyåret får hun en lang melding fra en som skriver godt. De sender meldinger fram og tilbake og han er tidlig framme med at han gjerne vil møte henne. Og denne gangen bor han i nærheten. Hun utsetter møtet. En dag sier han at han kan komme innom henne.
Det blir til at hun sier ja. De har hatt mange fine samtaler og snakka med hverandre mange ganger på telefonen. Og så står han der i hennes gang. Han er nummeret for liten, men veltrena og ansiktet er fint. Et fint modulert ansikt. Øynene er litt unnvikende. Han er veldig hyggelig. De snakker og ler. Hun har laget en enkel rett og han har tatt med seg vin. Linn reier opp sengen på rommet til Kristian, han kan ikke kjøre hjem.
Så kommer han inn og legger armene sine rundt henne. Først er hun ukomfortabel og løsner grepet, men etter et par slike framstøt var det nok. De havner i samme seng.
Nå kommer en tid der de deler helgene. De går på turer og han snakker. Han spør ikke så mye, men forteller. Forteller om sitt. Hun forstår at han ikke syns om å spørre folk, at det mener han er nysgjerrighet.
De er ikke så like.
Han syns hun skal trekke seg ut fra nettstedet der de ble kjent, han er også snart ferdig, sier han.
Påska kommer, Kristian vil komme hjem, han studerer i en større by. Henrik dra på hytta si og skal feire sammen med sine barn. Etter påska fortsetter de å møtes.
–Vet ikke om dette vil vare, sier Henrik.
Hun føler ikke at forholdet utvikler seg. Hun har avslutta abonnementet på datingsplassen og spekulerer på hva han hadde gjort. Men syns ikke det er hennes sak å spørre om det, hun må vel ha tillit han. Likevel settere hun seg ned en dag og lager en ny profil, uten å legge inn bilde. Hun skriver hun kommer fra et annet sted i området. Linn ser han ikke har sletta profilen sin og fortsatt er aktiv. Han kommer også inn på den nye profilen hennes. Hun blir for frista da han skriver til henne, hun svare uten å røpe sin identitet. Han skriver en stund og vil møte henne uten å be om bilde.
Så han vil møte henne uten å vite mer om henne. Hun spør om det er lenge siden han har vært i forhold. Han svarer at han har nettopp avslutta et forhold og at det gikk greit.
I den virkelige verden tar Linn kontakt med Henrik og sier forholdet må være over.
– Skal vi avslutte allerede nå, er reaksjonen hans.
Hun hadde ansett han som både ærlig og redelig og det verste er at hun tror han sjøl også mener han er det. Nå ser hun også på seg sjøl som redelig og ærlig, men hun har heller ikke opptrådt redelig. Litt etter avslutter hun kontakten med Henrik på denne fiktive profilen og lager den om til sin egen konto.
Det går ikke lange stunden før hun får kontakt med en som virker veldig oppvakt. Han får henne til å le med sin finurlige måte å skrive på, før de går over på facetime.
Han forteller ganske tidlig at han er både syk og at han er gift. Han vil ikke føre henne bak lyset, sier han.
Wilhelm er intens, han kan ringe henne flere ganger om dagen.
– Du må bare si i fra om jeg er for intens, sier han.
Kona vil ikke ha noe med han å gjøre, forteller han, han må gjerne finne seg en dame.
Da hun senere på sommeren skal møte han, må hun innrømme for seg sjøl at dette er galskap. Det er bare at kan hun la være å følge opp noe som likevel virker så bra.
Hun drar for å møte han med håp om at det ikke skal føles riktig. Det gjør det ikke heller, han er veldig syk, verre enn hun hadde sett da de snakke sammen på facetime. Hun er letta da dette kan legges bak, men også en følelse av å bruke seg for mye.
Hun er ikke laga til så mye dating, så mange treff, så mye håp. På denne tida kommer Bjørn inn på arenaen igjen med mer intensitet.
– Kan vi snakke sammen, ber han.
De får noen fine samtaler, han vil så gjerne de kan møtes. Nå er det en stund siden hun har gitt opp å tro på han. Hun har også sagt at greier han å komme på besøk, er det greit. Det er snart ti år siden de ble kjent og møttes.
Disse samtalene gir henne likevel mer tro på at han mener det han sier. Og han sier at han må komme før midten av oktober, for etter det er veiene for dårlige. Og så blir det stille fra han. Det vil si hun får noen korte meldinger uten innhold. Hun mister igjen troen på at han noen gang vil greie å ta turen.
Hun har enda noen måneder igjen på profilen hun starta på i vår og tar seg en tur innom. Der ligger det en melding fra en som sier at han likter profilen hennes og vil gjerne bli kjent med henne. Hun ser på bildet og syns ikke han virker så interessant, men svarer. Han foreslår at de kan møtes, men hun utsetter det. Men så tenker hun at han virker som et hyggelig menneske og en kaffekopp kan hun alltids ta med han. Regner ikke med at det fører til noe.
En lørdag skal de treffes, hun kjenner seg lite nervøs, hun er så sikker at dette ikke vil bli noe. Han kommet ut av bilen sin da hun parker, det er bare deres to biler som står på parkeringsplassen. De blir stående å snakke mellom bilene sine. Han er veldig lett å snakke med. De går inn og han spanderer. Praten går fra tema til tema. Hun liker øynene hans, ellers virker han litt for gammel. Men hun kjenner at det er helt ok å møte han igjen. Han gir henne komplement og da de skal skilles kommer han med en bukett blomster.
Han sender melding om kvelden, god morgen melding neste dag. Da hun skal levere inn bilen sin vil han komme å hente henne. Hun ber han på kveldsmat. Og praten går og stemninga er god. Hun kjenner på at det er en kjemi som er i ferd med å vokse fram, så hun velger bevisst fysisk avstand. Han sier at han vil ikke slippe henne, ingen andre skal få henne nå når han hadde funnet henne. Han spør ganske tidlig om de kan være kjærester.
Dette går veldig fort og hun forteller noen få om dette, sjøl om de har kjent hverandre i såpass kort tid.
Det er ikke noe imot henne å bli mer kjent med han og hun tenker at høsten vil bli fin og at det nok vil bli mange felles opplevelser. Han ber henne på en flott middag hjemme hos seg og hun blir bedre kjent med han, hun kjenner hun trives bedre og bedre i selskapet med han.
Hun opplever at han er kommet lengre aldersmessig, at han har et anna fokus, men tror det kan gå. De snakker om å være ærlig overfor hverandre. Han sier det kan være vanskelig.
Hun overnatter hos han. De spiser frokost sammen og etter hvert kjører hun hjem.
Hun er igang med dagens planer, søsteren er på besøk. Linn snakker entusiastisk om mannen hun har møtt. Det kommer en melding og hun tar opp telefonen.
«Jeg må ha en tenkepause» står det. Han ville si i fra.
Hun kjenner hun blir helt vissen, akkurat som alt blodet forsvinner fra kroppen hennes. Men hun sier ingen ting til søsteren, dette må bearbeides.
Litt sener svarer hun at det er bra han sier fra, følelsene sine kan en ikke bestemme over. Hun skulle likevel ønska at han ikke gikk ut med at han var så sikker på henne fra starten og at hun følte seg narra.
Han svarte ikke.
Hun fikk sagt i fra til dem hun hadde fortalt om dette til, at det var avslutta før det hadde begynt.
Tante Guri, som hadde møtt han, forsto ingen ting.
– Han virka da så interessert i deg, slo hun fast.
Sjøl kjente Linn at hun var ferdig med han og at hun gjorde som tidligere når ting røynte på, tok seg noen joggeturer. Og så var han for gammel.
Det nærma seg midten av oktober. Bjørn hadde oppgitt at det var siste sjanse for at han kunne komme. Etter bare noen korte meldinger fra han en tid, noe som Linn tolka var hans måte å trekke seg ut og bort. Det var derfor hun lot det gå så langt med daten til han som nå lå bak henne i løypa.
Hun følte seg egentlig flat av alt som hadde vært. Alle følelser som hadde vært i sving. Hun sa det var greit han kom, men hun regna med han ikke ville dukke opp.
– Jeg kjenner jeg blir forelska i deg, når vi snakker sammen og jeg ser deg, sa han og tok seg til hjertet.
Det var bare været som kunne ødelegge for dette. Men værmeldingene var perfekt, full sol både der han bodde og hos henne da tiden nærmet seg. Han skulle kjøre natt til fredag. Torsdagskvelden fikk hun melding om at han hadde sittet innom et åpent vindu og ikke følte seg helt frisk. Han var usikker om han kunne dra.
Fredagsmorgen fikk hun en ny melding, han var syk.
– Har du feber, spurt hun. Han trodde ikke det.
Var hun skuffa, nei, hun var forberedt. Senere fortalte hun det til søsteren sin. Det var da hun spurte om hun var desperat.
Var hun det?
Hun så tilbake på det siste halve året, utenfra sett kunne det absolutt ha et hysteri over seg, en desperasjon. Men hun følte seg ikke desperat. Og nå følte bare for å roe ned, bare ha det fint uten et kobbel menn. Når de ikke evna å se hvem hun var, da brukte hun ikke mer tid på dem. Var hun ikke verdt mer…
Hun fikk være veldig glad for at hun sjøl syntes det var fint å være sammen med seg sjøl.
Hun slo på datamaskina, gikk inn på datingplassen og sletta profilen sin.
Så tok hun på seg fjellskoa.
Kjente det var ikke noe hun behøvde jogge i fra, holdt fint å gå ut i høstfargene med sekk på ryggen med termos og matpakke i.
En klar og kald dag er igang. Jeg våkna uten å vite hva klokka var og sto opp.
Den var ikke så mange, men det var nesten lyst. Jeg åpna mobilen, der lå det meldinger.
Hadde jeg sendt inn historien, spurtes det i den første. Jeg er blitt syk og kan ikke komme, sto det i neste. Det er i orden med 7. november, vi kan ha foredraget da, sto det på den siste.
Dagen var i gang.
Satte på vannkokeren, satte på en maskin med vask. Svarte på meldingene.
Det er alltid best å jobbe fra morgenen.
Jeg må foreta meg et par handlinger, jeg er sykemeldt en uke til.
Jeg må ordne med regninger og jeg må gå i gjennom to tekster.
Slik sett blir helga roligere uten besøket.
Først skulle vi på besøk, snakka om å ta med meg mor opp til Trondheim for å besøke søstera mi. Men med sommerdekk på har jeg ikke så lyst over fjellpartier.
Og så er det denne ‘helsikkes’ energitomheta.
La den fram for legen i går, den har aldri vært hovedtemaet, mer en bi-greie som ikke har fått fokus.
Sover du bra, spurte legen…greier du å konsentrere deg, hvordan er fritiden… og jeg skjønte hva han tenkte. Jeg sa som sant var at jeg er nok ikke deprimert, men jeg fikk et skjema til å fylle ut.
Tenker over dette, at mange leger er så lite flinke til å summere og se ting i sammenheng. Man kan liksom ikke ta en tablett for livets hendelser. Men tror en kan bli sliten av når livet byr opp til en for intens dans, der helsa til slutt svikter.
Jeg fylte ut skjemaet og var snill pike. Reiser tilbake for å samtale med legen neste uke, så får jeg høre på han, hva han mener.
Har jeg bare hatt en oppskrift på hva som virker best for slitenhet, for jeg vil ikke være det og har vært det alt for lenge.
Jeg er også så lei av ordet «sliten» at jeg vil helst vil kaste det langt bort.
På returen fra legen kjører jeg innom mor, hadde lovet det. Tenkte jeg kunne ta henne med meg ut, sola skein på det viset at en måtte aller helt komme seg ut.
Fikk vaska en bedrøvelig skuffe i kjøleskapet først og tømt oppvaskmaskina.
– Hva vil du helst, sa jeg.
Og svaret kom kontant.
Så først kjørte vi til sentrum og handla, fikk kjøpt med en kaffebrød og så gikk turen til broren.
Der ble vi lenge, det ble snakka, aller mest om det de liker best, slekt. De er glade i slekta si.
Og mor med høreapparat hørte. Morbroren min svingte seg rundt i stolen sin, ordna med kaffe og timene gikk.
Tror dette gjorde godt for dem begge.
Tilbake i mors hus fikk jeg varmet opp hennes middag, før jeg jeg kunne låse meg inne hos meg sjøl en halv time senere.
Da hadde mørket senket seg såpass at jeg orka ikke ta inn ved.
Fikk laget meg en helt merkelig middag da jeg kom inn; avocado, kokt egg, tomat, aioli, nudler med ett rundstykke til. Til dessert ble det rosiner og valnøtter.
Da jeg gikk til sengs var jeg veldig mett og i dag viste vekta helt feil retning.
Men nå må bloggen legges til sides.
Dagen kaller, ute ristes trærne slik at alle blada skal falle av.
Vi nærmer oss november, kan ikke være igjen blad på trærne da…
Vi står foran en helg, håper jeg i kveld kan krysse ut alt jeg har tenkt for dagen i dag.
I helga har jeg også planer om å skissere noen vedtekter og jobbe med organisasjonsarbeid, det er verken jobb eller privat.
Jeg har alt for mye å gjøre til å kunne bruke ordet jeg ikke vil bruke, men en ting er bra…denne helga får vi en ekstra time...her får jeg tilbakemelding om at det er ikke denne helga vi skal snu klokka, så her var jeg for tidlig ute, først neste helg den skal snu 😀
Hva skal du bruke den timen til? Derfor ble spørsmålet mitt her feil…så spør i stedet hva du skal bruke alle timene i helga til… (kanskje et vel omfattende spørsmål, syns det sies fra nettet, akkurat nå, “les bloggene da vel»). Tror jeg stopper å spørre, jeg, leser i stedet.
