Det er kveld. Mørket lukker utsikten. Kroppen holder stolen med selskap.
Dagen kom.
Den gikk.
Og så gikk den ned i havet.
Veien forsvant bakover under hjula.
Folk og folk.
Snakke i øst og vest.
Mål med tid i mente.
Meninger og mangfold.
Det er kveld.
På himmelen blinker stjernene.
Det blir godt å dra dyna over alt.
I morgen står en ny dag opp.
♥
Det er mandag og uka er i gang. Jeg har gjort det som dagen bestilte.
Mandag og jobb.
Jeg våkna før jeg skulle, nok for tidlig. Har gjespet i hele dag. Men jeg fikk noen timer på kontoret før neste oppdrag.
Mor er invitert til dåp til tredje oldebarnet i Trondheim. Hun grudde seg for å treffe mange folk på grunn av dårlig trena imunapparat. Og det er reelt.
Så i samråd med mor ringte jeg legekontoret for å bestille et par vaksiner. Mor tok ingen i høst.
Nå er det utført.
Da jeg kjørte henne hjem varma jeg opp og gjorde klar middagen hennes.
Etterpå var det bare å ta og snu bilen hjemover. Eldstemann skulle reise og vi vart enig om et barndomsminne til middag.
Pannekake!
Det smakte godt, utrolig godt.
Jeg syns det er koselig å bli med ned til bussen når noen drar.
Trulsepus ville gjerne være med ut. Han har fått smaken på uteliv. Og han er snar til det han vil, så vi må lure oss ut. Ned til veien ønsker jeg ikke en skal gå. Det er mye trafikk forbi her jeg bor.
I går tok jeg han med meg på tur.
Skogstur.
Med rompa rett til vers var utforskertrangen på topp.
Med meg var to ting tydelig, forma mi er skikkelig elendig som nr. 1.
Jeg hadde feil sko, jeg burde tatt støvler, så når jeg skulle ungå å bli våt ble balansen ikke bedre, som nr. 2.
– Kom, sa jeg til pus.
Og han kom.
Her ved denne steine var det spennende. Han snusa under den.
Plutselig hoppa han inn under steinen, rett opp i dammen som hadde danna seg.
Han kom seg fort opp.
Prøvde å slikke de våte potene
Prøvde å vaske seg tørr.
Jeg måtte ta en raskere vei tilbake. Etter litt, løfta jeg han opp og putta han under genseren. Truls frøs.
Han skalv.
Men dette hindrer han ikke, han vil ut igjen og igjen.
Klatre i trær… han har begynt, får bare håpe han finner veien ned igjen om han prøver seg på de høye trærne.
I kveld blir det en tdlig kveld.
Og i morgen er nok en dag.
♥
Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.
Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.
Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.
Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.
Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.
Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.
Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.
Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.
Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.
Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.
Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.
Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.
Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.
Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.
Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.
Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.
Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.
Det var fine samtaler.
Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen.
Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.
Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.
Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid.
Trulsepus har fått smaken på livet ute.
Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.
Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.
God søndag.
♥
Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.
Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.
Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.
Det gjorde meg godt.
Det jeg er bygd på som den jeg er.
Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».
Jeg velger meg en søndagstur.
Det var mange søndagsturer.
Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.
Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.
Søsteren min og jeg i like kjoler.
Hun var tre år yngre enn meg.
Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.
Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.
Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.
Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer.
♥
Utfordringen i helga hadde dette temaet…
…og helgen varer helt til mandag.
Men det er ikke sant, for det er ikke sant. For jeg har jobbet i flere timer med jobb. Nå gikk jeg opp.
Tok fram data´n.
Ute blåser det.
Det er helgeutfordringa til Utifriluft jeg prøver å ha en innledning til. For en utfordring om hva som gjør meg glad kunne jeg ikke la gå forbi.
For hva gjør meg glad?
Det vil jeg si er en hel masse. Tror ikke det finnes noe som gjør meg gladere enn alt anna. Så jeg får bare ta hånda opp i krukka å se hva jeg finner…
Og dette var dette som kom opp.
Truls!
Det gikk litt fort i svingen da jeg i høst foreslo for sønnen, at om han flytta utover kunne vi ordne oss en katt på deling.
Litt slik skjødesløst forslag.
Jeg har egentlig bestemt meg for at så lenge jeg bor her aleine vil jeg ikke ha ansvaret for et dyr. Noe jeg fortsatt mener.
Det var bare at når det var foreslått fanga bordet.
Sønnen har en kamerat som har en mor… ikke noe uvanlig med det. Men moren hadde katter, altså flere. Og de skulle selges.
Moren til kattungene var en Maine coon, faren var av den huslige typen som spredte seg i rundt. Sannsynlig flere fedrer mente moren til kameraten.
Jeg ønska et av avkommene til en av de andre fedrene.For jeg er ikke så glad i svarte og hvite katter med rosa nese.
Da starta en overbevisningstaktikk.
Etter litt skjedde noe.
Og da vi fikk beskjed om at vi kunne få pusen før jul var gleden stor helt til Oslo -.
Er det sant, var det vantro spørsmålet som kom.
Og så kom alle hjem til jul og storebror med en veske.
Den lille frøsen som ikke er redd har spredt en enorm glede til alle.
Også til meg.
Han gjør meg glad til tross for noen skarpe klør.
♥
Nei da, ikke første fredagen i år. Men den andre, altså den første, var så smal mellom alle helgedagene.
Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.
Her skrev jeg om systemet mitt.
Nå er det helg.
Sønnen kom nettopp med en kopp kaffe.
Han er hjemme.
Pusen elsker å ha mange folk rundt seg.
Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?
Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.
Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.
Og så var fredagen over og det samme var jeg.
Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.
Noen som ikke har dårlig form er han her.
Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.
Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.
♥
Utvid helga til en mandag. Det går da an.
Det var Kari som foreslo å utvide helga.
For i helga var det for lite mulighet til å delta i Utifriluft sin utfordring. Lenge siden sist nå, at jeg har deltatt.
Så jeg tar tak i et blikkfang både fargemessig og smaksmessig.
Desserten vi bruker på julekvelden.
Himmelriks munnfull.
Nå pakker vi jule ned, men mitt blikkfang er julekveldens dessert.
♥
Under en time igjen av et gammelt år.
Så har vi brukt opp enda et år. Livet er et år kortere.
Livet har samle enda mer.
Av alt.
GODT NYTTÅR!
♥
Av og til, om enn ikke ofte, får jeg lyst til å krangle. Det skal likevel litt til for å gjøre meg så sint.
I dag ble jeg det.
Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.
Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.
Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.
Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.
Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.
Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.
Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.
Det er her det ble for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.
I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.
Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.
Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.
Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.
Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.
Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.
Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.
Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.
Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.
Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.
⊗
Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.
Og et år som var nytt er blitt gammelt.
Jeg har krøpet meg opp i stolen min.
Gir meg tid.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Noen er viktigere.
Hva er den viktigste greia i di jul?
♥
