Blå-onsdag

 

 

 

Det er tid for lavt gir. Jeg tumler i rundt uten å vite fram eller bak på meg sjøl. For noen dager er bare slik.

 

Bildet er tatt av janrye fra Pixabay

 

 

Og gudene skal vite disse dagene er kjedelige. Har egentlig ingen vilje til å ville noe.

Men det har garantert sine grunner og det går over.

For en tid er aldri for alltid.

 

Så da data’n frøs fast etter et torden, lyn og haglbyge, så var det helt etter oppskrift en slik dag som i dag.

I tillegg er jeg fryktelig lei folk, føler nok på all strekking opp gjennom åra, av meg sjøl. Her må nok en samtale ut i de små nattetimer ta mye av skylden.

Så det er en slik dag. 

Etter jeg var ferdig med å jobbe skulle jeg vei å handle for mor. Men da ene søsteren min likevel var dratt dit i dag, sjøl om jeg hadde sagt at jeg dro dit, da utsatte jeg det til i morgen. Slik at vi alle ikke drar dit på samme tid.

 

Tror dagen i dag var bra som en dag i selskap bare med seg sjøl.

Lagde meg en vegetar middag med squash, som smakte helt nydelig. I kveld ble det en banansplit med sjokolade og rosiner med piska krem til. Så har prøvd å være snill mot meg sjøl.

 

Har du noen ganger slike dager at du bare ønsker å være aleine med deg sjøl?

 

 

 

♥

 

 

 

Farlig situasjon

 

 

Himlande du… Nå er jeg kommet i en farlig situasjon. Men jeg får prøve å sette inn kontrollgenet etter beste evne.

 

 

 

 

 

Fridag, eller nesten fridag, er plana. Men ikke kommet meg ned ennå.

For arbeid.

Men tror jeg må akseptere dette, etter en dag med å stå på, bør jeg ha ro. Hvile. Eller i alle fall være i min egen modus. 

 

Jeg sov fram til kokka ni i dag.

Gikk i gang med slikt jeg ikke gir så god tid, slik som å vaske og legge sammen klær.

Satte en deig i gårkveld, etter jeg fikk surdeigsstarter. Den hadde heva seg fint.

Las litt både på nett og kokebøker om surdeig. Sjøl om jeg har brukt surdeig en del. Fant ut at jeg bare gjorde det enkelt, men brukte bare brettemetoden. Bare bretta deigen uten å elte.

La den på en steikeplate for mer heving før jeg satte den inn i ovnen. 

Så tok jeg det ut…

Det hadde heva seg og så fryktelig godt ut.

Brukte bare vann, hvetemel og grovt hvetemel, sammen med olje og litt honning i deigen. 

Smurte først bare på Rørossmør på det varme brødet.

Himmel…

Det var bare sååå godt.

Jeg smurte meg på et par til med pålegg; brun ost og brisling i olje. Med kefirmelk til.

Det ble en sen og god frokost.

Og så må jeg bare roe ned.

Var redd en stund at jeg skulle spise hele brødet. 

 

Syns det er så artig å prøve ut. Ønsker helst at det meste jeg spiser er basert på rene produkt. Helst ikke prosessert, men så klart vanskelig å unngå det helt. 

Jeg greidde å stoppe uten at jeg spiste opp brødet. Sjøl om jeg forsto at jeg hadde havna i en farlig situasjon. 

 

Ute regner det og utsikten ut gjennom kjøkkenvinduet er vått, rått og grønt.

Det er så godt med en rolig dag.

Men må likevel prøve å få til en liten arbeidsøkt.

 

Ønsker deg en fin onsdag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

I forbifarten

 

 

Tidlig morgen, snart er dagen i gang. Med sang og annet.

 

 

Jeg drikker drikken min.

Limevann og matcha-teen.

Snart er jeg atter på hjul. Er jeg klar for denne dagen?

Våkna tidlig.

Kan man føle seg godt nok forberedt…

 

Ønsker deg en super tirsdag.

Tar med meg sjøl med i samme rennet.

 

 

♥

Grønt

 

 

En grønn lørdag ruller gjennom et grønt helvete… Det var en overdrivelse, det er bare så grønt og det har blomstra så fort at snart er det bare det grønne igjen.

 

 

 

 

Håpet er lysegrønt, er det sagt.

En av filmene jeg likte godt heter “Den grønne milen».

 

Utifriluft sin helgeutfordring er «Det grønne».

 

I dag har vi første sommerdag, sjøl om vi har hatt sommer nesten en hel måned.

Jeg var hos mor i dag, hun hadde tatt på seg en grønn jakke.

I en grønn verden.

Skogen sto grønn rundt huset.

Nedenfor terrassen sto grønne blad.  

Vi lever i en grønn verden.

Siden kjørte jeg hjem i den grønne natur.

Og enda skal vi nyte at det er grønt rundt oss, lenge.

Så lar jeg være å drodle mer over hvordan vi bruker ordet grønt i uttaler.

Bare at grønt er skjønt…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bruke opp en trist dag

 

 

 

Noen dager er ikke av de gode. I dag tok jeg unna en slik en.

 

 

En føler pusten til dagen nesten før en har stått opp. At dette er en dag som ikke er en slik dag en ønsker seg.

 

Jeg tror jeg har tatt ut det jeg hadde i dag.

 

Plana var å starte dagen på kontoret, gjøre en jobb før hovedfokuset for denne dagen var i gang. Men jeg kjente at hodet ikke var i riktig vinkel, ingenting som jeg ville greie å produsere. Så jeg tok i stedet morgenen rolig, før jeg så klokka nærma seg faretruende 9. Jeg måtte rekke den passasjen på veien. Veien åpner en gang i timen. Jeg skulle hente mor og hadde en halv time på meg med å smøre frokost, koke kaffe og dra på strømper. Hjemmetjenesten rakk ikke komme før vi måtte dra.

Jeg rakk veien og kunne passere, men resten tok lengre tid, så vi hadde bare 15 minutter på oss da mor satt i bilen og vi skulle rekke fram til kirka. 

Det var begravelse for ett av søskenbarna mine. 

 

Dagen var varm, kjente det tok på etter hvert.

Mor måtte støttes.

Vi satt på plass fem minutter før det starta.

 

Etter begravelsen oppdaga lillesøster at hun var låst ut fra leiligheta si. Prøvde å hjelpe henne med å klatre på verandaen, hente reservenøkkel og styre på i varmen.

Etter begravelsen ble vi bedt på samling, der oppdaga jeg at mobilen var borte og måtte ut å leite etter den. Jeg fant den under bordet jeg satt ved.

 

På det tidspunktet begynte jeg å ikke ha noe å gi mer. Hodet begynte å gå i kryss, greidde ikke fokusere på dem jeg snakka med.

 

Da jeg hadde fått mor i hus hjemme hos seg sjøl og satt nedpå og hvilte før jeg skulle kjøre hjem, fikk jeg en melding…

Den ligna veldig på en jeg fikk i høst fra samme mennesket.

Om pause.

Nå var ikke dette noen kjæreste, men kan kalle det lett dating. Og sette noe på pause tre ganger på den tiden, noe som ikke er noe er nok. 

Første gangen ble jeg veldig overraska, denne gangen ble jeg det ikke. Orker ikke ustabile mennesker.

 

På tur hjem ble jeg spurt om å komme opp til naboen for å se på noe, men dagen hadde brukt meg opp. 

Var framom og henta noen georginer jeg hadde bestilt. Tenkte å plante de ut, men venter til i morgen.

 

Til slutt nå har jeg kokt meg natt-te, jeg skal få lukke øynene, sove og våkne til en effektiv dag i morgen. For den må være akkurat det.

Effektiv.

For det er så mye som står i kø og venter.

Denne dagen har vært en lang og krevende dag. Det er aldri godt med begravelser, det er aldri greit når tilværelsen snubler og det er varmt. Men tror det egentlig var greit med lett dating som tok slutt, ingen pause for meg.

 

Og i morgen håper jeg på en super dag med lette vingeslag.

 

 

Har dagen din vært god?

 

 

♥

 

 

 

Softis og andre viderverdigheter

 

 

 

Dager i ett jafs, fra søndag til onsdag, for dagene går så alt for fort. Men må dele noen nydelige dager tilbake i den virksomme delen av livet igjen.

 

 

 

 

For det er så godt og fungere, etter ikke å ha fungert.

 

Søndagen sto Trondheim på plana. Valgte buss fra Kyrksæterøra.

Ute flimra naturen forbi, varm og vakker, inne var det godt og kjølig.

Framme hoppa datter fram på bussholdeplassen. Vi bar bagen mellom oss over Blomsterbrua. Begge innrømte at vi ikke hadde spist, dvs. jeg hadde fått i meg noen skiver melon.

Da vi går forbi Solsiden stopper vi opp ved en mexikansk restaurant, med det samme åpna alle slusene og bestemmelsen var enkel. Vi fikk et bord ute, men under tak.

Like etterpå var det fullt av folk i det først halvtomme lokalet.

Fargerikt og herlig.

Vi spiser nydelige tortatillas med aioli og ananas. 

Ute regna det vått og varmt.

Vi nøt maten, fargene og det å være til.

Turen videre ble ikke så mange skritta før det hølja ned igjen, men da fant vi ly under en kran der mellomste møtte en studiekamerat.

Så ble det oppholds igjen og vi la i vei oppover de bratte gatene på Rosenborg. Svetten rann og etter to uker mer eller mindre sengeliggende, tok disse bakkene på. Tenkte bare at dette hadde jeg skikkelig godt av.

Vi tok oss en skikkelig pause med masse vann da vi var framme.

Mellomste hadde så lyst å bade. Foreslo både vann og sjø. Det endte med at turen gikk til Skansen der hun tok en rask dukkert.

Jeg holdt meg fornuftig på det tørre, tror ikke det har vært så smart for meg å bada. Ønsker ikke å bli syk igjen.

Om kvelden bestemte vi oss for å se film i stua og spise pizza. Hun og samboeren lo litt av meg, for jeg sovna gang på gang.

Kvelden ble ikke så sen, mellomste skulle opp i femtida for jobb og samboeren litt etter.

Jeg sto også opp. Ville utnytte dagen med noen timer jobbing, det var på tide for framtida var alt for nærme og oppgavene føles voldsomme.

Men så var tiden kommet til turens egentlige mål, en gave jeg fikk sist sommer; klassisk massasje.

Etterpå, etter massasjen, komme ut i sola og varmen, deise ned på en benk med lydbok på øret og vente på at mellomste kom ned til byen etter jobben sin… Det var bare så deilig å være til.

Jeg hadde vilt ønske om noe salt, chips.

Vi var like ved Sot, en pub, og fant ut vi gikk dit. Vi snakka om at vi savna yngsteberta der. En av hennes tidligere jobbearenaer. Det gjorde han bak disken også. Vi sende meldinger til henne og sa hvor vi var.

Ellers hadde vi et stort ønske dette døgnet, det var softis. Og nå fant vi noen som solgte det inne på Solsiden. Det nærma det seg tiden for at bussen min gikk, så med isen i handa og vesken i mellom oss returnerte vi over Blomsterbrua og kunne svett sette oss en liten stund.

 

Et kort og veldig koselig besøk.

Så satt jeg der igjen, på bussen. Passerte Munkegata og hørte lydbok.

Framme på Orkanger var det skifte av buss.

Da vi kjørte derifra hadde jeg så vondt av en fyr, han kom bort til meg og spurte hvor bussen til Kristiansund gikk. Han spurte bussjåføren på bussen jeg tok og jeg syns ikke det virka han fikk noen særlig hjelp. Han kom tilbake like før vi kjørte, da sa sjåføren at bussen til Kristiansund hadde gått. Mannen snakka gebrokkent og jeg spekulerte om jeg skulle sagt at jeg skulle hjelpe han. Men så hadde jeg en avtale og var ikke sikkert på bussrutene videre, sjøl om det går buss fra min kommune dit han skulle. Så tenkte på om han kom seg videre dit han skulle eller han ble sittende fast i Orkanger.

Tirsdagen skulle jeg på museet for å ha åpne dører. Jeg kobla opp data’n, men fikk ikke til å koble på nettet gjennom mobilen.

Fikk snakka med flere angående skoleformidlinga over helga. Sett gjennom og planlagt. Så viste det seg at et prosjekt som er i gang ikke ville bli ferdig slik jeg hadde sagt ifra om, det var kulisser som ble malt på ett av visningsstedene. Men så kom jeg på at dette kunne bakes inn i formidlinga og historien som skal fortelles til barna, at dette ville bli morsomt med dette innslaget.

Er ikke slikt artig, at det som en tror er et problem egentlig er en gave?

 

Etter jobb gikk ikke turen hjem, men til mor. Der var rosene sprunget ut.

Prøvde å jobbe litt hos henne for nå hadde jeg nett. Og så fikk jeg starta på teksten og plutselig rann bokstavene gjennom fingrene.

Vi la oss likevel tidlig, for neste dag skulle mor til MR i Kristiansund.

 

Jeg våkna fem i dag tidlig og kom meg opp. Satt meg ned ved pc’n igjen og fikk en stund jobbing slik at jeg fikk sendt fra meg en del tekst. Gjett om det føltes godt.

Må ettersende noe, men plutselig løsna det. 

Før jeg la meg i gårkveld kom jeg over en TikTok video. Der dukka det opp en som sa «calm down» , du rekker det du skal, ikke stress. Det tok jeg til meg.

 

Og morgenen var så vakker at det nesten ikke går an.

Vi hadde veldig godt tid, det er så godt. God tid til ferga gikk, god tid før mors time.

Og så jobba jeg litt underveis. Fikk en mail med spørsmål om jeg hadde skaffa gravetillatels, akkurat det forsto jeg lite av – men fikk videreformidla spørsmålet. Jeg kan ikke ha graving når det er arrangement på museet. Det skal likevel endelig bli nett, akkurat det blir fantastisk godt.

 

Etter sykehus ble det en matbit. Og så rykka det i softislysta igjen.

Kanskje vi skulle sjekke ut at vi hadde fått en aktør som solgte det i vår kommune. Sendte melding til lillesøster og hun ville absolutt være med på det.

Så det ble et lite, men hyggelig møte med en alt for søt is som smelta for fort. Lillesøster spekulerte på om softis ikke var så godt lengre. Og det kan godt hende hun er inne på noe der.

På turen tilbake var jeg innom et gartneri, plutselig fyller så mange folk runde år at en rekker ikke følge med. Så det var godt å få løst dette. Og for en vakker plass dette gartneriet lå, hadde tenkt det mange ganger at jeg skulle kjøre framom. Skal ta bilder neste gang jeg er der.

 

Og ennå er det mye mer som har skjedd og skjer, men alt kan en ikke ramse opp.

Men må si det var godt å stoppe utenfor huset sitt.

Sjøl om graset har vokst meg over hodet…nesten.

Jeg er trøtt, litt småsår i halsen og det går IKKE an. Så skal koke meg en kopp te før jeg legger meg.

I morgen er en ny dag der jeg skulle vært med på et møte i Kristiansund, men så må jeg delta i en begravelse.

Slik er det.

 

Men jeg gleder meg over at jeg virker igjen, at jeg ikke er syk – men kan gjøre -.

Det er nesten utrolig at jeg kan det, for da jeg var syk tenkte jeg at jeg klarer sikkert aldri å gjøre noe mer.

 

Takk for følget gjennom noen dager.

Nå lukker jeg dagboken for i dag.

 

 

♥

 

 

 

Noe du ikke liker

 

 

Utfordringa eller oppgaven og det jeg svarer, er helt i trå med hvordan jeg løser den. Tid, tida, hele tida tida. Og hva det fører til; stress.

 

 

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

 

Det er Utifriluft sin helgeutfordring.

 

For nå gjør jeg akkurat dette.

Presser tida.

Om en og en halv time skal jeg sitte i bilen. Ikke har jeg dusja, ikke har jeg pakka.

Jeg er en evig tidsoptimist.

Tror at alt skal gå.

 

Jeg har blitt bedre.

Før, da jeg var ung, kunne jeg sette opp en svært stor fart, intensivere.

Så jeg kom i mål.

 

Senere, da jeg fikk denne perioden at jeg begynte å slutte å virke, da begynte strikket som hadde kunne strekkes miste evnen til å ha strekk.

Fortvilelsen var i perioder ekstrem.

Så skjønte jeg at dette ikke gikk.

 

Men ennå…

Jeg har en haug av oppgaver som skulle ha vært levert før forrige uke.

Det å bli syk hjalp ikke på.

Denne uka er fullsatt hver dag, fredag har jeg forresten fri…

 

Tid som ikke er parti.

 

I dag er forma såpass at kjøkkenbenkene kom til syne.

Jeg skal pakke…

Og så vil jeg IKKE stresse.

Det er det verste jeg vet.

 

 

♥

 

 

Dagen med mest flagg

 

 

 

Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.

 

Gratulerer med dagen.

 

Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.

Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen. 

På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg. 

Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner. 

Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.

Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.

Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.

Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.

I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.

Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.

Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.

Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.

Folk ass.

Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt. 

Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont. 

Og over alt blafrer flagget.

Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.

Og himmelen er blå på tv’n også.

Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.

 

Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola. 

Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.

 

Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.

 

Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.

Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.

 

Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.

Takk til hennes utfordring.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

I skyggen

 

 

 

Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt. 

 

 

Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.

Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.

På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.

I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.

Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.

Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.

For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.

Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov. 

 

 

I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg. 

Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand. 

Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.

Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.

Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.

 

– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.

 

Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.

Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.

Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.

Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.

I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan. 

Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene. 

Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.

Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.

 

Gratulerer med morgendagen.

 

 

 

♥

 

 

 

Ingenmannsland

 

 

Når jeg reiser til ingenmannsland kan det både være fint og ugreit. Akkurat nå er tankene slått av og ingen ting mer er å si om den saken. 

 

 

Så kan en spørre seg sjøl, hvorfor skriver jeg likevel et innlegg…

Til det blir jeg bare ordløs, stille og litt slik svar skyldig. Fordi jeg vet ikke. Er det kjedsomhetens reaksjon. For jeg gjør i alle fall ikke det jeg burde.

Tror kanskje ikke det er helt uvanlig om folk spacer ut.

Inn i mellom -.

Grunnene kan være så mange. Noen ganger er en overloaded, og så kan en fortsette å spørre seg sjøl hvorfor jeg skal skrive noen av orda på engelsk…

Igjen blir svaret hengende gjennomsiktig i lufta uten en gang et forsøk på svar.

Nasen renner.

Litt slik plutselig styrter det ut klart vann. Hodet verker.

Så jeg vurderer…

Nede på kontoret ligger en uskrevet tekst i lufta, jeg tok den fram og ble forstyrra ev en telefon.

I dag skal det leveres et utkast.

Ingen ønskesituasjon.

Mor holdt på å forkomme i varmen, fortalte hun, ringte henne i en pause. Ringte etterpå hjemmesykepleien for å få de til å gjøre noe når de er framom. For eksempel skru ned varmepumpa. Satser på at det gikk greit.

Tror faktisk jeg har bomull i hodet også.

Må nok gjøre slikt jeg ikke bruker…

Jeg må virke.

Så tror jeg bare må, slikt jeg ikke bruker. Ta en tablett for å legge demper på denne situasjonen.

 

– Kommer du oppover snart for å ta massasjetimen, spør datter. Det er en gave og jeg har mai måned på å utføre.

 

17 mai spør andre, hva tenker du da?

Mor har lyst ut i huset, det vil si samfunnshuset, og det er egentlig bare jeg som kan ta henne med, av oss som sannsynlig er her.

Spurte noen av barna om de kanskje ville komme… det har vært fint. Men regner kanskje med det ikke skjer. Sjøl om de også syntes det kunne være fint.

Og så er det andre ting, uansett, alt får en ikke til.

Mai har for mange fridager og for mange spørsmål.

 

– Hva skal jeg si, det var ene søstera som spurte.

 

Så da flytter jeg til ingemannsland, uten spørsmål, mai-dager eller artikler som skal skrives ferdig. Mens jeg snufser og hører på flua som surrer rundt i stua.

 

Ute er det vakreste vårværet du kan tenke deg, lufta er så tett av blomsterduft at den nesten kan skjærest i. Så her sitter jeg, ganske så daff og skriver et bloggeinnlegg.

Men akkurat det er det ingen som bryr seg om, og det er helt greit. For i bloggverdenen finnes så mange forskjellige mennesker, slik som i resten av verden. Med sine tanker, sine følelser, sitt behov for å bli forstått. Lett for å bli såret, alt for lett for å såre.

For ord er et ganske sterkt medium.

Og jeg er på en måte glade i dem alle, både de jeg leser og de jeg ikke leser. For bak sitter mennesker med sitt. For meg er det viktig å vise respekt for mennesket bak orda. Både med å sende kyss, klapp og klem med hjerte på og der jeg ikke svarer.

For noen skriver med klør og de får være. Og veldig mange, helt sikkert fine, rekker jeg ikke. Men ærlige blogger elsker jeg.

 

Nå må jeg ned, skrive om helt andre ting, få hodet til å virke og produsere bort dårlig samvittighet og tett hode.

Det er mai, verden er vakker og hodet dett.

 

 

 

♥