Himmelen var blå, skyene var rosa. Og det var natt.
Jeg hadde lagt meg uten å dra for gardinene.
Sjøl om klokka nærma seg midnatt hadde himmelen en sterk blå farge.
Og skyene VAR helt rosa.
Vurderte om jeg skulle stå opp for å prøve å ta bilde av dette synet. Men jeg hadde lagt meg. Og jeg skulle på jobb neste dag, helst tidlig. For været hadde så gode meldinger.
Det var da det slo meg, med alle timene av overtid, ingen avtaler og regn senere ut i uka, at jeg kunne ta denne arbeidsdagen når regnet kom.
Så jeg sovna med den tanken.
Og jeg sov.
Jeg sov uten vekkerklokke.
Jeg sov og jeg drømte.
Om vann og bølger. Til og med båten jeg var på, en stor båt, holdt på å kantre. Men jeg var ikke redd.
Da jeg våkna etter åtte og en halv times søvn, var jeg helt omtumla. Slik at en tror en ikke vil greie å bli ordentlig våken mer.
Men en blir alltid det.
Dagen har hittil gått stille i dørene. Skyene har trukket over den blå himmelen.
Jeg tenker.
På ene sida bør jeg bli mer sosial, på andre sida vil jeg trekke meg unna.
Motsetninger.
Jeg tenker jeg må tenke de tankene jeg ikke har tenkt.
Er lei av repriser.
Det er vel ikke slik at en skal sitte fast om en er blitt godt voksen?
Men det er det å finne ut av det, finne de tankene som forklarer for en-.
Nå føler jeg at jeg skrive en slags reprise.
Og – jeg har det helt greit.
Dette er ingen dystre tankeøvelser.
Jeg må bare finne nøkkelen til der de tankene jeg vil tenke, ligger.
Nå skal jeg gå ut å ta et bilde til å illustrere dette innlegget.
Så da jeg får en melding på mobilen om jeg ville ha nydratt fisk, er svaret et klart JA!
Det var en nabo som hadde vært ute på bølgene.
Jeg får overlevert, rensa, oppdelte stykker av sei.
Hun begynner å si noe-, uten å si det ferdig.
Jeg skjønner hun nok tenkte å si at det sikkert var nok til flere.
Tenkte hun på foreldra mine?
Tenkte hun på søsteren min i etasjen under?
Jeg ser på fisken og ser at det er mange stykker, mye mer enn hva jeg har bruk for. Så jeg går inn og slår opp på nettet, leser oppskrifter. De fleste handler om å steke file.
Jeg koker.
Finner en oppskrift der det er brukt hvitvinsedikk i stedet for vanlig edikk, og pepperkorn, salt og laurbærblad. Koker opp og lar den trekke noen minutter.
Finner ett sted at det står at det er godt med majones med kapers i, finner en annen oppskrift med smør og sitronskall, sitronsaft og dill.
Jeg lager aioli med kapers.
Ringer foreldre mine.
Sender melding til henne i leiligheten under.
Alle tre vil gjerne spise sammen med meg.
Vi som bor her i huset kjøre innover til foreldra mine med den kokte seien og aiolien.
Lager smøret, men finner ikke dill, så tar i kruspersille i stedet.
Med nypoteter og gulrot al dente, funker det som en fele.
Vi spiser, vi nyter og skryter.
Smak er en glede, og vi tar gleden helt ut der rundt middagsbordet.
Jeg sender melding tilbake til fiskeren.
Etterpå.
Får tilbake medling om at hun fikk nesten tårer i øynene.
Hun som gledet oss.
En helt vanlig dag i en vanlig uke.
Slik kan det gå med fisk i fri dressur.
Hvordan liker du best å tilberede fisken, om du hører til dem som er liker i fisk?
Usikker er jeg på hvor langt jeg bor fra sjøen, men i dag var jeg nødt ned. Helt pukka nødt.
Jeg kikka inn på Kartverkets flo og fjære, såpass langt unna bor jeg, det er vanskelig å se hvordan ståa er der nede ved fjorden.
Her på Nordmøre er det en rimelig stor forskjell på når sjøen er oppe og når den er nede.
Halv tolv var det flo.
Sto det.
Men så hadde jeg bedt opp henne nede, på en kopp kaffe på terrassen. Derfor var jeg først nede ved sjøen en time senere.
Jeg våkna til varme i morges, så på måleren litt over ti, da så den slik ut.
Det er baklies, her nede ved denne stranda mi, dette paradiset nedom mosekledd skog og bregner.
Og kjeringrokk, heller noe som ligner……
Skulle ha høsta inn, om jeg var sikker. Har passa så bra nå. Nå like før Jonsok.
Floa var fortsatt høy, så jeg, da den lille strandbiten lå foran meg.
Jeg vea utover sjøen.
Det føltes iskaldt.
Ikke har jeg badeand og ikke har jeg badehund.
Så dette…
Dette er nesten mer enn en kan forvente.
En hund nesten på land, men likevel i sjøen.
Sola sila ned gjennom trærne, det var varme vinder.
Så om sjøen var kald, var det bare godt.
I og med at det bare var boff og jeg som var der, så vea jeg utover og svømte mot land. Mange ganger.
Sola leika med sjø og tang.
Og det var aldeles enorm herlig å være menneske.
Tanken slo meg, vi skulle vært flere.
Det skulle vært slik og slik….
Og som kom neste tanke, har opplevelsen vært bedre om vi hadde vært flere?
Og svaret til det var nei.
Nytelsen var like stor om jeg var der alene.
Og fordi jeg var der for meg sjøl, kunne jeg lytte innover og nyte dette i stor åndedrag.
Så konklusjonen ble; av og til er det godt å være mange, for det har sine fordeler, andre ganger er det godt å være alene, for det har også sine fordeler.
Og dagen har vært av de fantastisk nydelige, de det ikke er så mange av, de en skal leve på til vinteren. Svømme i salt vann med lunka vinder og temperatur på omtrentlig tredve grader.
Nå kommer jeg til å dra deg som har kommet inn på bloggen min, gjennom masse bilder og mengder med superlativer.
Jeg må gå tilbake til lørdagen.
En varm og god dag.
Yngste og jeg tok turen til foreldra mine utpå ettermiddagen. Hadde lova å ordna med middag til dem. Og de var veldig glad for å møte det yngste barnebarnet sitt.
Vi dekte på ute, etterpå rydda vi og yngste tok en runde over kjøkkengolvet med vaskefilla.
Det er ikke godt når den arbeidsføre av de to ramler ut, med en fot som ikke lengre vil være til bruk.
Så dette er det minst hyggelige med helga, ikke det å besøke de, men det at de må få mer hjelp inn i tilværelsen sin, den begynner å bli mer krevende.
Klokka var ganske mange da vi var hjemme og yngste begynte å pakke.
– Orker du, mamma, spurte hun.
Egentlig gjorde jeg ikke det der jeg satt, men heldigvis visste jeg mitt eget beste.
Til slutt var sekker pakka, soveposer, mat og ullundertøy. Og sjøl om det nesten var natt, skulle vi tenne bål og grille pølser.
Yngste gikk ekspeditt i gang med bålet.
Jeg tok fram hengekøyene.
Etter litt kunne vi sette oss på hver vår sten.
Bålet varmet.
Ute på sjøen spratt det fisk. Ennå mer aktivt enn sist vi var her nede.
Det var litt mygg, men jeg syns ikke det var så ille.
Yngsteberta hadde litt mer problemer med myggen.
Men du verden vi kosa oss der i sommernatta. Og vi snakka om at de to andre også skulle vært sammen med oss, eldstemann og mellomste.
Det er alltid litt spennede å legge seg i en hengekøye.
Holder knutene…
Slikt-.
Men både den unge og den gamle kom seg nedi.
Nattelufta var rå. Så det var ikke helt enkelt å få varmen inn i soveposen.
Jeg hadde også litt åpning ned mot underlaget, slik at det ble et kaldere parti. Men jeg sovna og våkna noen ganger i løpet av natta. Drømte jeg lå i en hengekøye.
Rundt om hørte en alle naturen lyder. Fugler som sang, fisker som spratt.
– Frosker som sa kvakk, sa yngste.
Hun måtte ut i naturen på naturens vegner i løpet av natta.
Hun lo av den frosken, for den hadde så grov en stemme.
Den måtte være nærme, trodde hun. Ellers så hun to eller tre niser på tur innover i fjorden.
Må si det igjen; det å henge i løse lufta, lett duvende, med alle naturens lyder rundt seg, det er bare så spektakulært og fantastisk.
Da jeg våkna på ordentlig i dag, var dagen blitt varm.
– God morgen, kom det blidt fra den andre køya.
Så gjespa hun en god morgengjesp.
Bare henge og snakke og ta morgenen helt i ro, uten en stressende tanke i hodet. Der den største utfordringa blir å få på seg klærne-.
Bare se på sjøen, høre på alt kvitteret og plaskene fra sjøen.
Jeg ble nesten borte i fargene, mønsteret og stripene på sjøen.
Meditativt innadvendt.
Yngste kom å satte seg på en sten, boffen kom også å satte seg.
Og det var noe med denne stunden. Noe så vakkert at jeg nesten hadde lyst til å gråte.
Det var noe så sterkt som det er vanskelig å forklare.
Der satt vi to mennesker og en hund, vi drakk Bris og boffen bare var der.
Sammen med oss.
Hadde satt seg tett sammen med yngste og var en del av fellesskapet.
Turen opp igjen, nokså mye senere, ble varm, fryktelig varm.
Først var det opp stien, så gjennom skogen og så opp enga, før vi kunne gå over veien å gå opp gårdsveien.
Vi var utslått etter den turen der, må si det.
Men siden fikk vi grilla på bålpanna.
Spist.
Ja, det smakte godt.
Så kjørte jeg yngste et stykke på vei, bare for å dele ennå litt mer tid sammen.
Og enden av helga ble faktisk litt dramatisk.
Yngste hadde gått på bussen og jeg skulle kjøre hjem igjen. Men hadde fått en melding jeg ville svare på først.
Så begynte mobilen å ringe, opp igjen og opp igjen fra det samme nummeret. Når jeg tok den hørte jeg bare en metallisk lyd.
Og jo da, jeg tenkte på disse utenlandske telefonene som har kobla seg på norske nummer.
Så kom en opprigning fra et annet nummer.
Da endelig fikk jeg høre en stemme, en fortvila stemme, det var yngste i andre enden. Hun var helt skjelven, hun hadde lagt fra seg telefonen på taket av bilen. Og så for seg en knust telefon.
Takket være meldinga jeg bestemte meg for å svare på, lå mobilen helt trygt på taket.
Jeg fikk henta den inn.
Og ikke nok med det, da bussjåføren fikk høre om ståa, kjørte hun inn i en bussholdeplass og venta på at jeg kunne komme etter.
Så tusen takk til sjåføren på buss fra Kyrksæterøra til Trondheim denne søndagskvelden.
Og det var masse biler som skulle hjem etter en finvershelg, så bilkøa var lang opp mot fjellet.
Men til slutt så jeg bussen, og ei flau yngste kom sprettende bortover og fikk mobilen, før turen gikk videre til byen og jeg kunne kjøre tilbake til min landlige tilværelse for å skrive blogg.
Slik var den historien om en underskjønn helg i juni med litt av hvert.
Håper din helg også har vært aller mest av det nydelige slaget?!
Det er så lett å snakke ut i løse luften. Om planer. Her om dagen tok jeg en plan ned.
Hadde sett at været var meldt bra en dag i neste uke. Så sendte melding, vil dere være med, spurte jeg.
Denne plana gikk med på å ta med kollegaer opp på tur i den StikkUt løypa jeg skrev om her.
Værmeldinga heldt ord, været var nydelig da vi dro innover fjellet. Litt kald vind da vi var på enden av vatnet.
Jeg hang dessverre etter på hele turen. Ikke artig å se resultatet av alder, vekt og diagnose. Kanskje ikke så mye alder som de to andre grunnene, aller mest den siste.
Til slutt gikk jeg på stahet.
Og dette er en enkel tur!
Ikke helt artig dette. Men turen var fin. Veldig hyggelig selskap.
Vi gikk ned på setervolden etter turen, tok matpausen der. Var innover for et par dager siden. Hadde på rustoppløser, uten det hjalp mens jeg var der.
Her står det litt om da jeg oppdaget at jeg ikke kom meg inn.
I går tok en i følget, med noe mer krefter og prøvde. Og låsen gikk rundt.
Så nå er det tilgang til setra igjen. HURRA!
Turen tok noen timer, men det er fint å komme seg ut. Så vi sa vi måtte ta en ny tur igjen, snart.
Vel hjemme var ikke jeg til noe mer. Og da jeg skulle legge meg var det med nød og neppe.
En av musklene på innsida av låret gikk i krampe.
Jeg hylte, jeg svetta, jeg trodde jeg skulle besvime.
Til slutt kom jeg meg i dusjen, varm dusj – lenge. Og varmeflaske med i senga. Så natta gikk heldigvis bra.
Nå er det en ny dag med nydelig vær. Jeg sitter inne og skriver. Så må komme meg litt ut før jeg skal ta med mor til lege en tur, før jobben.
I kveld kommer yngste hjem for helga. Og helga, den er lova i sol og varme.
Kan det bli bedre?
Har du noen planer for helga og er været meldt bra?
Endelig ved dagens første pause. Med mat på fat og kaffe i koppen.
Etter en kort natt var dagen i gang. Da jeg kom hjem i går var jeg både oppbrukt og det var sent. Mens min 96 år gamle far kunna tenkt seg en tur til, sa han litt spøkefult.
Jeg hadde behov for litt alenetid før jeg la meg, så ble sittende oppe til sola traff fjelltoppene.
Jeg slutta dagen som jeg starta den.
Med å drikke.
Drakk nesten 1,5 liter bris.
Derfor våkna jeg tidligere enn tenkt-.
Gjorde et framstøt med klipperen, fikk starta.
Fikk klipt.
Tror det var ca. 15 meter.
Det har kommet nok noen utbrudd, og jeg tror jeg slår ut med hendene i en slags fortvilelse, over at det skal være såååå tungvindt å klippe gress.
Det må være noe feil-.
Men så var stunden kommet til benker og bord, så jeg måtte i vei å ta imot det. Settet var fint og ble plassert.
Etterpå gikk turen ned på setra. Den er like ved.
Men der hadde låsen rustet fast i løpet av vinteren.
Ingen som sier at noe skal være enkelt.
Derfor tok jeg meg bare en runde, helt enkelt, så på alt vannet i elva.
Badekulpen som er fantastisk herlig å dukke seg ned i etter en overnatting på setra. Setra det nå var umulig komme seg inn i…
Etterpå måtte det derfor bli en butikktur. Ny lås, rustmiddel, kattmat og sukker.
Ja, sukker.
Som jeg ikke bruker.
Men vil prøve meg på løvetannsirup.
Og er det først slik at ingenting skal funke, så må en bare være med på det. For i gårkveld låste dekslet seg til cd’spilleren i bilen.
Jeg er fryktelig glad i å høre lydbok på kjøretur.
Men etter litt plundring, fikk jeg den opp slik at jeg kunne fortsette lyttinga.
Jeg fikk kjøpt det jeg skulle og ikke minst-, truffet han som hjalp meg med plenklipperen i fjor, da det var kommet fukt i bensinen. Så nå har jeg avtalt å komme dit med den, det hørtes ut som forgasseren, sa han.
Det sier ikke meg noe.
Stakk også innom foreldra mine for kursing av ny mobil.
Mor går helt i vranglås og påstår at dette er hun fryktelig lite interessert i. Og jeg trøster henne med at å tilegne seg ny kunnskap er alltid bra for hjernen.
Hun mente i går at det måtte kunne gå bra med en smartelefon, i dag var hun ikke like enig i dette.
Så vi er på nivå ring og ta en telefon.
Slik går dagen og dagene.
I hulter og bulter.
Lydboka jeg hører på nå, handler om karma, og at dette livet er et produkt av forrige. Skulle det være slik, må jeg si jeg spekulerer på hva jeg da gjorde, i mitt forrige liv. De snakker også om lykke. Jeg har kanskje ikke lykka helt med meg når det er så mye som ikke virker og blir slik som tenkt.
Men “lykke” er så mangt. Det ene er det som skjer og det en har. Men noe helt annet er balansen i ens indre. Er den slik rimelig på nivå, tåler en noen utfordringer.
Og så har jeg en ljå til utbedring og et kurs i slåing på vent, for fjorhøsten kom for raskt. Så nå er det nok dags for å ta opp den tråden……eller ljåen… For noe av plenen holder på å utvikle seg til en eng.
Og for å se helt nøkternt på det, så slapp jeg både plenklipping og vasking av ei seterbu i dag.
Våkne til en fri fredag i fantastisk vær bør være fabelaktig.
Og er det på sitt vis.
Men jeg er bare fri fra jobben.
Om noen timer skal jeg sette meg i bilen. Foreldra mine er uten telefon, og det går ikke for godt voksne mennesker. De vil være med, så må kjøre feil vei først for å hente de. Håper vi likevel ikke bruker hele dagen på dette. Møter så vidt sønnen, det blir koselig.
Tenker å rekke noen striper med plenklipperen først. Bare den starter. Den gjorde det i går, før den ikke ville mer.
Og gresset vokser. Har ikke rukket å ta hele plenen ennå, fordi klipperen bare stopper og til slutt ikke vil starte.
I morgen skal jeg på fjellet å ta i mot et bord med benker, tenker å ta turen innom setra for å se hva vinteren har gjort med den. Har bedt med meg folk på tur til uka, kanskje vi skal dra innom. Så bør nok innom for å tørke over med en klut, bruker å være en del døde fluer i vinduskarmen etter en vinter.
Har også planlagt jobb-jobbing i helga. Bør ha delvis ferdig en presentasjon til mandag.
Og ennå er det mange tanker som fyker rundt i hodet mitt en fri fredag. Mens jeg sitter og drikker flere glass med vann, ett med sitron, ett med MSM, ett med bare vann og ett med vannkefir. Og etter dette skal jeg kose meg med en kopp kaffe med colagenpulver i.
Ja, ja, hørtes kanskje ikke ut som den mest fantastiske frokosten.
Men jeg har også vannet plantene ute, plantet ned noen avleggere, tømt oppvaskmaskinen, tatt inn klær fra snora, satt på en vask som skal henges ut og ikke minst stått opp. Så dagen er absolutt i gang.
