Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

En ny dag er rulla over himmelen. Og jeg ekspederer både det ene og det andre.

Jeg sitter her med en sen middag og kjenner på at dagen er velbrukt og det er jeg også.

Dette livet.

Jeg tror jeg er kommet til et stadie at jeg er lei av å tøye på meg sjøl.

Kjente det i mores, da jeg opplevde at ting ikke gikk så smooth som jeg ville.

Jeg våkna veldig tidlig, tror i femtida. Skulle ut på hjul og hjelpe til med et opplegg i DKSS (Den kulturelle skolesekken). Fire skoleklasser fra 9. trinn.

De er så herlige, de forskjellige variasjonene av personlighet.

Men en dag ute i kaldt sommervær holdt.

Det var toving av ull.

Da jeg kjørte dit kjente jeg at den tidlige morgenen med min trening og øvelser først, gjorde meg til en alt for trøtt sjåfør. Ikke kunne jeg stoppe heller, var allerede for sent ut, så opp med bilvinduet og klaske seg sjøl i ansiktet hjalp.

Men så klart, dette er å strekke denne strikken.

Da jeg kom hjem i ettermiddag sovna jeg på sofaen, da jeg våkna etter en drøy time var jeg ødelagt; iskald og muskler som slo seg bananas.

Etter en dusj og middag er det rart hvordan det retta seg.

Tatt flere telefoner, sendt meldinger og vært rimelig aktiv.

Og så avslutta jeg et forhold jeg har latt gå under radaren. Har gått en liten stund og følt på at det ikke var riktig. Litt sørgelig, veldig letta og glad for at nå er det punktumet satt.

I morgen skulle jeg egentlig til Kristiansund i jobbsammenheng, men to byer på en dag blir for mye og ikke har jeg noe å tilføre, føler jeg.

Og så skal jeg til Trondheim på bloggtreff.

Har funnet ut at jeg tar buss i morgen kveld.

Så i morgen skal det pakkes, om jeg ikke får ånden over meg i kveld, noen timers jobb, til sentrum for å levere noe, handle og framom mor med varer, før jeg suser hjem igjen.

Ser bussen går i sekstida, da skal jeg være på plass til lørdagen sammen med denne bloggegjengen.

Det dumme er at jeg har rukket mye mindre her inne, enn tenkt. 

Men alt blir…

En såkalt frase.

Er nok ikke så glad i fraser, egentlig.

Noe annet som er ‘egentlig’, jeg skulle egentlig startet to uker ferie på mandag. Den må jeg bare utsette.

Ellers har jeg ikke svart legen etter hun svarte meg, om det at jeg tror jeg ikke er flink nok til å ivareta meg sjøl og kanskje for sliten i det jeg står i. Følte ikke hun forsto spørsmålet helt.

Men egentlig (nok et egentlig) i gang med akkurat det, ivareta meg sjøl.

Så jeg syns jeg har ordna opp og styra med mye.

Det ligger likevel fortsatt hauger av gjøremål og ordne opp i, faktisk er det få av dem som angår meg personlig.

Likevel, mye en må orden med og ordne opp i.  

Har du mye på to-do-lista di?

♥

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Ny dag gråere enn gråest. Jeg visste det måtte skje i går-. Da var det litt opphold i en evig strøm av grått regn.

Jeg hadde en frist å forholde meg til.

Den er 1. juni, i fjor gikk den samme turen dagen før. Så jeg var en dag før det.

Turen i fjor gikk tungt, her beskriver jeg den.

Så jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå i år, om turen ville bli like tung.

En effektiv person kom inn fra sidelinja og sa at dette kunne vedkommende utføre i en snarvending.

Men jeg ville ta turen.

Finne ut.

Så i går, etter jobb, pakka jeg ned det jeg måtte ha med.

Kjente jeg var litt sliten da jeg begynte å gå og at det blåste slik at det nesten ga ubehag.

Fotoapparatet fikk ligge i sekken.

Jeg konsentrerte meg om å komme fram.

Og så var jeg framme med kassen.

Den hadde den fjorårets kode på.

Samtidig som jeg fikk satt på ny fikk jeg også tatt fram fotoapparatet.

Vinden intensiverte.

Nesten spennende hvor hardt kasta ville komme.

Vannet slo innover stranda. 

Det var vann innover land, slik det er på våren. 

Jeg fikk lyst til å fange vinden og bølgene på bilder. 

Finne de største bølgene, de mest spektakulære. 

Vann og trær. 

Trær, vann og litt sol. 

Solglitter i vannet som lager det om til en skinnende flate av sølv. 

Og så trær da, er det noe som er så vakkert som trær… 

Unge nyutsprungne bjørker og furu, fargene som er i emning fra det blakke. 

Trær som er ferdige, bare minnet står igjen. 

Trær som strekker seg utover. 

Trær som holder runde, karakteristiske berg med selskap. 

Furutrær som nærmer seg slutten. 

Som viser hvordan de har vridd seg etter lyset mens de levde. 

Trær jeg får lyst til å tegne. 

Jeg kom meg opp igjen, tilbake til der bilen sto parkert.

Svimmel av vinden og metta av synsinntrykk.

Uten å ha pausa en eneste gang, uten behov for å sette meg ned, desperat etter en stein å hvile på.

Uten en drikkepause.

Men noen fotostopp ble det, dette er bare et lite utvalg av bilder som ble fanga.

Og på toppen av det hele kjørte jeg framom setra, fikk gått på do og låst opp setra.

I et par år har det vært invasjon av maur inni bua.

Jeg hadde kjøpt med meg noe remedie for å ta på, tok sjøl på meg munnbind for tenkte det var lurt.

Men las ikke bruksanvisninga, som sikkert hadde vært lurt.

For pekefingeren som sikkert fikk på seg av stoffet er kjemperar og nummen på tuppen.

Men det kan være min straff for å spraye gift.

Ellers er jeg veldig glad for at koden er kommet på plass og at jeg greidde ta turen uten problema fra i fjor.

Så jeg er i bedre form, definitivt.

♥

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

♦

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vinter over i vår, hendelser og nye bekjentskap. Spenning og tro på troa.

En snøfull helg kan føre til mye.

Jeg har vært innsnødd før.

Akkurat å være innsnødd behøver ikke være så ille.

Det er som alt lulles inn i hvit stillhet og hele verden er innenfor.

Til og med vinduene er dekket av snø.

Ingen utsikt, ingen ting å se, ingenting å tenke på.

Så kommer våren med fossebrus og fuglesang.

Det blir nesten for mye av det gode.

Husker som ung, følelsene var så sterke at det nesten gjorde vondt.

Etter som en vokser til avtar smerta.

En tåler både fossende vann og fuglesang bedre.

Noen ganger kan alt bare være veldig fint.

Bare nyte og ikke tenke, bare være i alt som livet byr fram.

Lenge kan en være i slikt.

Uten å stille spørsmål. 

Men så kommer den dagen, en må stille spørsmål.

Skal man gå hit eller dit?

Er det noen progresjon?

Er det noe?

Vanskelige spørsmål å stille, for en vet ikke en gang sitt eget svar.

Det kommer en sommer, hvordan blir den.

Men så avdekkes det en kjente på, det var noe som var for lite.

Som støvlene som gnager ved for mange skritt når de er litt for små.

Alle ord som ikke kommer, ikke er der, er det ingen ting…

Skal veien gåes litt til, eller skal en skifte retning.

Når en er i flog gjennom tilværelsen, som på en sykkel, med vind i håret og fin fart, da vil en fortsette…

Men om en vet at slangen har for lite luft, at den kan punktere…og fallet -.

Kanskje bør en sette fra seg sykkelen med en gang og snu.

Ha sola i ryggen og sin egen skygge foran.

Bare gå.

Sola vil skinne foran til slutt, ingen vei har bare sola bak.

Når en sitter med denne kula som viser framtida, i hendene.

Ser inn i den, ser at jorda er for mager til å få de vakre blomstene.

Spørsmåla er stilt og ga for magert svar, som mager jord.

Det som var fint må pakkes ned i minnenes koffert, for nå må en gå til handling.

En handling som vil ta bort glede i det korte perspektivet.

Ta vekk noe en kanskje trodde på, når tankene ble pusta på.

Som sjokoladen i skapet, så søt og god, som en ikke bør ta.

En tid for alt.

Sukker og salt.

Men jeg vil ha mer.

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.

Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…

I dag MÅ jeg ta dagen med ro.

For jeg er skjør.

Altså holdet er skjørt.

Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.

Tror at nå var det nok.

Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.

Så da får jeg bare gi meg.

Tanken var altså å komme meg ned til jobben.

Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.

Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.

Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».

Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.

Så slik kan det gå.

Dagen er grå med fin temperatur.

Etter å ha skrevet dette sovna jeg.

Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.

Så situasjonen var tydelig.

Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.

Har laga meg middag, like enkel som den var god.

Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.

Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.

Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.

♦

Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.

Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.

Tror jeg havna i en telefon.

I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.

Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.

Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.

I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.

Slik går disse dagene.

På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.

Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.

Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.

Faktisk, det var nydelig.

Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.

Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.

Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.

Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.

Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.

Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.

Men i ettermiddag er det altså dugnad.

Kanskje jeg rekker noe først…

♥

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Det er jeg helt sikker på… Om natta. Ikke om dagen, da burde jeg ha lagt merke til det-. 

Tror også det går noen døgn.

– Før det skjer.

Om natta kravler de fram.

Luskende.

Mysende.

Og det foregår her på nett.

Hvordan de ser ut vet jeg ikke.

Sikkert hårete.

Jeg må si at jeg blir sååå lei.

Hva jeg snakker om…

Jeg snakker om disse som forsyner seg av bloggen min.

Kanskje flere sine også-.

Akkurat det vet jeg ikke.

Jeg oppdager det etter ett eller to døgn, noen ganger enda senere.

Skal innrømme at jeg er fryktelig treig til å svare på kommentarer.

Det er ikke vondt ment.

Det er bare at tida og jeg river i hver vår ende av mulighetene for en dag.

Så slik sett er tida også en «spiser» som forsyner seg -.

Men tilbake til innlegget, når jeg skal svare må jeg mange ganger lese igjennom… finne ut av hva som opptok meg da jeg skrev disse «fantastiske» innlegga om noe som sannsynlig bryr storparten av Norges befolkning midt i ratata…

Men lucky me, jeg har mine flotte medbloggere, som jeg prøver å følge med på etter beste evne når Tiden ikke har forsynt seg for mye av det som er mitt, der jeg trodde at jeg skulle greie mangedobbelt.

Det er mer enn godt nok for meg, for gleden med å skrive er min og de som ønsker å lese gjør gleden enda større.

Og ikke minst få lese det andre skriver.

Det er sprengstoff i slikt.

Veldig mye lærdom i å lese andres tekster.

Etter enda en avsporing…tilbake til disse som valser sulten inni nettets irrganger…

Da, når jeg leser nedover disse tekstene om sorg, glede, ærlighet, kjærlighet og lyset mellom linjene…det er da jeg oppdager det.

Nå igjen.

De har vært her.

De har spist av bokstaven mine.

Det skulle stå «sving», men så står det plutselig «ving». Det skulle stå «fløy», men l’n har noen tatt, så det står bare «føy».

Og jeg skjønner; de har vært her igjen.

Disse usle små krypene som spiser opp bokstaver.

Kanskje er de venner med Tiden…

Hva vet jeg.

Noen ganger lar jeg det bare stå slik, stå slik litt på skeive med feil.

Andre ganger går jeg inn og retter opp, setter inn igjen den bokstaven som er spist opp.

Er det bare meg som opplever dette, eller er det fler som har bokstavspisere på besøk på bloggen sin?

♥

Der susa vannkokeren seg ferdig. Dagen er godt i gang og sola skinner, faktisk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I tillegg føles dagene litt mer i plan, en liten bedring fra surret mitt i det siste.

Nå sitter jeg her med limevannet, så skal jeg lage meg matcha te og et krus med fettkaffe for å ta med ned. Straks et teamsmøte, men vil drikke opp glasset mitt før jeg går ned.

Jeg våkna en time senere i dag enn i går, var oppe klokka 7 i dag.

Og etter det har jeg gjort noen øvelser, dusja, tatt tre telefoner, to for mor; bestilling av mat og hjemmesykepleien og en for meg sjøl; bestilling av dekkskift.

Nå må jeg tørre å skifte disse dekka -.

Håpa jeg skulle få det til denne uka, men det ble på mandagsmorgenen.

Mandagen ble med det en slik dag jeg ikke ønsker, alt for mye som skal rekkes.

Se her da; dekkskift 7.30, møte i teams 9, som betyr kjøring fram og tilbake, lege 11.30, ennå mer kjøring, befaring klokka 13 som blir på tilbaketuren.

Forresten blir det mye kjøring i helga også, på lørdag. Da blir jeg borte hele dagen med å hjelpe til med toving.

I tillegg kommer sønnen på fredag med sin nye kjæreste, slik at jeg får hilse på henne. En samtale som må foregå på engelsk, og min engelsken er rusten. Hun er veganer, det betyr å finne oppskrifter. Jeg lager mye vegetar, men vegansk måltid er en ny erfaring.

I tillegg hadde han planer om å ta henne med seg opp på skogen for overnatting i hengekøye, om været ikke er alt for dårlig.

Så en tanke spent på den fragmenterte framtida.

Men nå må jeg ned for å jobbe.

Så får jeg skrive litt etterpå.

Skrive i zen-modus.

Altså være i zen…rolig, avslappa og i full harmoni.

Akkurat det er jeg ikke.

Data som svikter og følelse av ikke å bli hørt er ikke den beste veien inn til balanse.

Men mat var godt.

I dag går det i havregryn med blåbær og yoghurt til lunsj.

Jeg har tatt meg ut en times pause i håp om at alt er bedre etter pausen.

I stua er det kaldt, temperaturen skrus ned midt på dagen og jeg har ikke forandra temperaturstyring etter jeg flytta kontoret hjem.

Jeg skal uansett ikke være her, men kan være greit å ta maten oppe i stua.

Tente opp i ovnen etter at jeg fant fyrstikkene, de lå heller ikke på passen sin.

Tror jeg skal sette på en vask også, mens jeg er her.

I trærne utenfor leiker dompaper, både hunner og hanner.

Kanskje jeg må ut med mat til fuglene…

Våren er ikke helt her, sjøl om trærne begynner å få et grønt slør.

En onsdag midt i uka i starten av mai, der jeg er piggete utenfor meg sjøl.

Jeg må nok vatre meg, tror jeg skal legge inn en lang tur i skogen etter hvert.

Men først litt mer arbeide.

♥

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Du verden hvor flink… eller flink er nok ikke ordet. Men når jeg skal noe med tidsfrist, da kan jeg virkelig bli en utfordring.

Utfordrende i hovedsak for meg sjøl.

Jeg har dagen i dag og i morgen for å bli ferdig med en artikkel.

Hver dag denne uka har jeg unngått dette omtrentlig helt.

Jeg skrev en setning på mandag…

I dag har jeg rydda kjøkkenet, vaska vasken og rota til igjen.

Det som jeg ser på som bra er at jeg faktisk gjør noe.

Som jeg skrev om i går; noe er det.

Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.

For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.

Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.

Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.

Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.

Det gode er at i dag føles dagen bedre.

Tilbake til ingressen…

For i dag gjør jeg noe.

Men ikke det jeg skal.

For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.

Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.

Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…

Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.

Her har jeg skrellet gulrøtter.

Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.

Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.

Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.

De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.

I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.

Nå vil jeg prøve igjen.

Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.

Sjøl om jeg prokrastinere vilt.

For jeg gjør ikke det jeg skal.

Virkelig ikke.

Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.

Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.

Forstå det den som kan…

Prokrastinere

♥

Om dagen er dagene en flurete vei, ingen dans og hopp og «hei på deg». 

For det første sliter jeg noe fryktelig for å komme meg i jobb. Det er som 10 ville hester holder meg borte fra den.

Jeg blir så trøtt bare av tanken.

Når jeg først har kommet meg i gang skal det ingen ting til for å blåse meg bort.

Blåse meg av banen.

En melding, en telefon… hva var det nå jeg holdt på å gjøre, hva var jeg i gang med -.

Hodet mitt nekter på gjøre noe som fordrer mer enn en kort tanke.

Vil ikke tenke i rekker.

Vil bare springe flagrende på grønne sletter med blå himmel over som har skydotter som små lubne lam.

I tillegg har det dukka opp et problem, et problem det er nokså lenge siden jeg lukta på.

I lengre tid, i flere måneder, kanskje over året, husker ikke… men maten har hatt et anna fokus.

Hvilket fokus har mat hatt for meg, si det…

Som ung og til jeg var voksen var mat underordna.

Jeg likte mat, men jeg kunne godt glemme å spise for jeg var opptatt av andre ting som tok fokuset. Og jeg var tynn, kroppen var lett å ta med.

Etter jeg etablerte meg i familieliv og kjørte tette graviditeter, sørga fryktelig over de to første som ikke fikk liv og alt i den tida-, ulvetid som det var… så føk vekta på kort tid massivt opp.

Og jeg tror mat har hatt funksjon som trøst, ikke det at jeg overspiste, men det kan virke som kroppens forbrenning ble forandra.

Det hjalp ikke på at ryggen min sleit bananas i mange år, smerter i resten av kroppen ble en del av dagene, tålte dårlig at barna kravla over meg i leik på golvet.

Husker jeg gråt den dagen jeg kjørte hjem fra legen og hun hadde sagt jeg hadde fibromyalgi.

For jeg hadde følt meg som en idiot over alt jeg kjente på, alle vondtene, og da legen hadde gitt meg den forklaringa følte jeg at det jeg kjente likevel var reelt, jeg aksepterte.

Så kjempa en seg videre, det ble etter hvert skilsmisse og flytting og nye kamper.

Mange ganger har maten vært det som var trøsta i livet.

Til jeg nå kunne se bakover og oppdager at maten har fått mindre fokus i takt med omlegging av kosthold og mindre fokus på vekt.

Slikt blir en glad av.

Når jeg ser tilbake på det levde livet mitt har det aldri vært i smult farvann. Det har alltid skjedd mye, vært forandringer og hendelser.

Slik er det fortsatt.

Det er liksom tida er for lita til livet.

Og det skjer, hele tida skjer det… sjøl om jeg trekker meg unna og prøver å leve så stille som mulig.

Det skjer likevel.

Det siste halve året har det også vært store forandringer som jeg har skrevet om her inne.

Nå er det noe jeg ikke greier å få tak i…

Det er noe som roter til som jeg ikke får tak i hva er.

Konsentrasjonen som er ute å kjører, vil liksom ikke det jeg skal.

Plutselig kaster jeg meg over mat, hadde en pose twist i skapet – den var borte på et par dager.

Jeg er ikke en gang spesielt glad i sjokolade.

I går kveld da jeg kom hjem spiste jeg opp middagmatsrestene.

Jeg bruker ikke spise om kvelden.

Og jeg skjønner og jeg skjønner ikke.

Jeg skjønner det noe som nå vipper meg ut av balansen, men jeg skjønner ikke hva det er, ikke eksplisitt.

Tenker, skal jeg gjøre slik eller slik, men ingen svar ramler logisk ned.

Det er nok flere ting som spiller inn i hverandre.

Så akkurat nå er den beste løsninga å slutte å tenke, så enkelt som det er…

Akkurat nå er det ikke klart for å grave fram grunnen.

Derfor blir dette en trening i å fokusere på å ikke tenke eller styre tankene sterkt unna tankene som vil problematisere livet mitt, slik det er om dagen.

Kjenner du deg igjen i at du kan miste kontrollen på deg sjøl når det er noe i livet ditt som du tror ikke stemmer?

♥

I dag skulle jeg skifte til sommerdekk. Det er en ny uke på gang etter helg.

Det er vinterveier fra Aure til Kyrksæterøra sier de på lokalradioen.

Er det det ja, tenker jeg og tar en fort drodling over utsagnet.

Kanskje er det det…

Eller, det er det, når jeg ser ut er det hvitt.

Jeg ringer verkstedet og sier at jeg tror ikke dagen i dag er riktig for å skifte til sommerdekk.

Og får for så vidt medhold i det.

Jeg må bare avvente.

Det er mandag.

Og det har vært helg.

En helg jeg så fram mot med skrekkblanda følelsesregister.

Jeg må ta et prat med dette hodet mitt, det tenker for mye.

Forrige uke var prega av helga, det vil si lørdagen. For det skulle gå en museumsfestival av stabelen og jeg hadde fått ansvar for ull.

Hodet laga det til ull i krull som gikk i tull.

Jeg skulle tove, tenkte jeg.

På fredag flaksa jeg fra et møte, som ble for kort, til neste post.

Jeg kava og kritiserte meg sjøl.

Over at jeg skulle ikke gjort dette, men dette…

Men så viser det seg ofte at det valget en tok var helt greit.

Ble så jeg reiste med alt pikk og pakk etter jeg har vært innom dette korte møtet med styreleder, henta ting og tang på museet og tok ferga til byen.

For å rigge.

Men da jeg kom fram viste det seg at bodene ikke var kommet opp.

Fikk likevel henta ut alt av bilen og henta inn det andre jeg hadde bruk for, så alt sto samla til dagen etter.

Fra ferga og hjem er det nesten en time å kjøre, mens til mor litt over en halv time.

Så kjøpte med mat og landa hos henne, det var planlagt og avtalt.

Det ble ikke så sen kveld, for det viste seg at jeg måtte dra tidligere tilbake til byen enn tenkt.

For fergene på lørdag går ikke så ofte.

Så jeg var tilbake i Kristiansund i god tid og rusla bortover i kaia i ro og mak, forbi småbåthavna.

Været var helt greit og dagen lå foran.

Det tok en tid før bodene kom opp og ennå lengre tid før jeg fikk en planke som en hylle i bakkant.

Men da var det bare å få ting utover, og slik så min bod ut. 

Tok meg en runde før festivalen var åpna rundt om på området, her er det tinnstøping. 

Er ikke sikker på hvor mange stands vi hadde… 

De som viste skole fra gamle dager sto inne og hadde det varmt og godt. 

Ute ble temperaturen utfordrende i deler av dagen.

Det begynte og regne og blåste sterk kuling i en periode, så da ville veggene og boden og alt dra sin vei. Prøvde å få alt inn under tak. 

Oppdaga da jeg skulle ha på meg en ullbukse at det var en høyhalsa genser -.

Men hadde med både votter og lue, så holdt varmen.

Og alt i alt gikk det bra.

Artig å snakke med folk.

Barna fikk stempel av en rosa sau hos meg.

Og jeg prøvde også å fortelle litt, noen var til og med interessert i mer en stempel av en rosa sau.

Og plutselig var dagen over, med sol, regn og blåst.

Fikk alt dit det skulle, noe ble lagra i bilen.

Føttene føltes gnaga opp til knærne og ryggen var delt i to.

Da jeg satt på ferga tilbake sa jeg høyt til meg sjøl;

– YEEES!!!!

Endelig hjemme, der var varmt og godt og middag som laga seg sjøl.

Plutselig var søndagen her.

Den ble ganske rolig. Været var fortsatt surt og uvenlig.

Hadde et møte på ettermiddagen, om en vei.

En vei som er for dårlig og som verken vedtekter eller kapasitet er nok for til å få slik den bør være.

Så der var vi som eier grunnen der veien går.

Et arbeide pågår.

Til slutt kom søndagskvelden og jeg, jeg var bare veldig, veldig, veldig… ja, du skjønner.

Var i seng halv ti og det er temmelig tidlig til meg å være.

Slik våkna jeg helt av meg sjøl klokka seks i dag tidlig.

Og da sto en ny dag opp.

♥