I dag skal jeg nesten ha fri. Men litt må jeg. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sen start på dagen, for i går ble jeg for ivrig og fikk til mindre enn tenkt, så måtte gi meg.

Jeg dro utover til museet og det første som jeg så var graset…

Himmel, det var langt.

Nesten som det rakk opp i himmelen.

Når det er omlegging er det mye som er annerledes enn det var, så dette må ordnes opp i.

Benker og bord som står ute hadde igjen fått noen objekter fra flygende arter.

Derfor måtte utemøbler vaskes.

Sist jeg var her rakk jeg ikke alt, så måtte ta det jeg ikke hadde rukket.

Før jeg kunne begynne å beise.  

Vurderte om jeg skulle kaste meg på sjøen og har det vært flo tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Men gikk inn for pause og helte på med vann.

Slengte føttene nesten på bordet.

Tenkte å kjøre rett hjem da jeg skjønte at nå var det lureste å avslutte.

Det hadde blitt kveld.

Ringte mor for å høre om hennes dag.

Bare hjemmetjenesten innom, så bestemte meg for å dra framom henne – er nesten på veien.

Når jeg var så sliten er det ikke enkelt å komme seg videre igjen.

Tror jeg sovna i stolen.

Klokka var passert halv tolv da jeg kjører hjemover og så sola fortsatt hang der.

På himmelen.

Nesten midnattssol.

Som jeg har så lyst å se, men må vel lengre nord for å få til det.

I dag er en ny dag, sprett og hopp.

Jeg må gjøre øvelsene mine, tenter jeg.

Kjente en viss motstand, etter jeg har tatt på meg en deminshorts.

Så ser jeg det-.

Jeg må da ta på meg treningsklærne og kjenner med en gang det hjelper.

Litt slik himmelsk å få gjort øvelsene…

Men måtte få i meg veske først.

Limeglasset vettu.

Så etterpå ble det både puls og riter.

Ha en nydelig dag.

Blir det bading i dag, tror du?

Tror også det har vært litt slik «du gode himmel» …

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

Å, som jeg ville.

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke så kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg…

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gårsdagen, lørdagen, blinkende i all sin sommerlige prakt. Alt er en stor lykke.

Følelsen av å ville noe igjen. At en virker, sjøl om en kjenner at overdrive skal man ikke.

Sol, varme, dufter av en annen verden, fuglene som synger og alle ungene som roper på mat.

En verden av summende lyder.

Og min langerma «plen» er et eldorado for de småvingede.

Men så er det det da, plenklipperen virker.

Så kan i hvert fall holde de veien jeg har klippet åpne.

Er det ikke deilig når en plenklipper bare starter?

Når jeg først er i gang forsøker jeg å skille bærtrærne fra hverandre.

Ser det er mange stikkelsbær og tenker jeg må få lagt over netting og frisert denne vegg-til-vegg bærhagen.

Jeg får klipt et breiere stykke helt opperst, der er jordlaget tynnere og kortere vekst.

Gjør en innsats rundt rabarbraene.

Vurderer om jeg skal lage rabarbrasuppe å ta med til mor senere i dag.

Klippet meg veier ned til en kasse jeg skal skrive om siden.

Vurdere å sette et par ting i jorda her, om jeg rekker og får til hull.

Må prøve.

Her er slått vei ned til huset.

Og her går veien ut av hagen, et villniss.

Men det å gå mellom disse veiene med vekster som er himmelhøye, høre lydene og kjenne duftene, det er så enormt herlig.

Så jeg velger fint å nyte framfor å være fortvilt.

Det er nydelig å være til i dette uten at det er frisert.

Den lille lilla syrinen har vokst seg så stor at den har en blomst.

Hvite duppsoleier dupper med blomstene sine og jeg får klippet fram dette blomsterbedet.

Og plutselig ser jeg en forsiktig blomst i bedet, som jeg ikke husker at jeg planta. Gullkorg.

Må bort, kanskje i dag, for å få rydde mer opp i dette bedet.

Og så kommer jeg fram til den store syrinen som ble meia ned i fjor, men en grein stikker seg livskraftig fram.

Den vil nok vokse opp igjen.

Nedom huset har jeg fått klippet et stykke ned langs oppkjørselen.

Og den lille plenflekken framom huset er slått og rundt buskene på kanten.

Nesten ikke som en har lyst til å slutte og klippe når klipperen virker og kroppen likeså.

Men jeg måtte gi meg, slå den av og si meg ferdig for denne gangen.

♥

God morgen. For en morgen. Denne dagen har jeg ønsket skulle vare…

Slik ser det ut da jeg gikk på verandaen.

Noe dis er på tur til å trekke seg bort i det fjerne.

Det er papirtømmig, så rusler ned til velen med beholderen, mens fuglene synger rundt meg. Enda er dagen lang.

En dag hjemme, men må jobbe.

Våkna stiv og støl med en tanke vondt hode.

Dagen i går var dedikert mor.

Hørsel og føtter, handling og rydding i skap og skuffer.

Jeg laga middag til oss.

Da jeg kom var hun litt forvirra over alt som skulle skje, men da jeg dro derifra var hun glad for alt som hadde skjedd. Og hun sa ingen ting om at jeg måtte være der lengre.

Jeg fikk forresten baksert plenklipperen inn i bilen.

Skulle levere den.

Og tror du ikke den ble ferdig mens jeg var på sentrum.

Det var en plugg.

Så nesten vurderte da jeg kom hjem om jeg skulle klippe det området jeg har greidd å klippe nedenfor huset. Men gikk inn i stedet og la meg tidlig.

Her er det lille området som jeg vil få tatt og så er det enda litt til.

Men får gjøre det i dag.

Bakom huset er det helt vilt nå, virkelig vilt.

Hørte naboen dro i gang sin klipper, der var det på stell.

Fant fram en ljå da jeg var ute.

Prøvde den og den tok skjermplanter fint.

Så får stå opp i for å prøve meg ovenfor huset i morgen tidlig.

Skal visst være best å slå mens morgendoggen sitter i.

Limevannet er drukket, likeså Matcha teen.

Men har igjen den lille treningsøkta mi.

I går fikk jeg ikke gjort ritene, de Tibetanske.

Dagen går fort, nå må jeg bare i gang.

Ikke lett dette, både skal nyte, gjøre og føle på alt som er godt.

Ha en riktig fin dag.

♥

Søndag med «hummm» ut av høytaleren. Det lager ro i sjela.

Alle øvelser og riter er over.

Musikken står på, den jeg bruker når jeg utfører ritene.

Både limevann og Matcha teen er drukket.

Plenklipperen er henta under tak, for nå faller det regn igjen.

Temperaturen er likevel god, så dørene står åpne.

Har hatt en lang prat med mine døtrer.

Yngste skulle på jobb, hun hadde fått vite om en stygg hendelse. En annen stygg hendelse hadde skjedd med pusen til til kjæresten til sønnen, den hadde kommet inn med åpen buk. Så der ble det operasjon.

Mellomste hadde begynt å lese blogger og det ga henne mange tanker.

Sjøl fortalte jeg om plenklipperen, ting jeg ikke får unna meg og sikkert for lavt nivå av dopamin.

Begge jentene kom med råd, fine råd.

Det er fint å snakke når ting er i litt mindre indre balanse.

Nå er jeg framme ved maten. I dag forsvant siste svarte banan fra kjøkkenbenken.

Blanda med et egg og havregryn, har kjøpt meg glutenfrie, blir det gode pannekaker.

Jeg har en mage som en gedigen muffins, begynte å tenke glutentanker rundt fenomenet.

Men godt er det med Kesam, blåbær og eplebiter til, overstrødd med litt frisk basilikum.

Her er fra gårsdagen «frokost», da gikk nest siste svarte bananen til pannekaker, spist i solveggen.

Når jeg er ferdig, tenker jeg å ta turen inn til mor.

Tanken er en kort tur.

Bør få jobba med det uferdige materialet i kveld.

– En dag er ikke lenge, sa mellomste i dag.

Hun er ikke tredve, men det føles slik for henne også.

Og det er nok dette med tid som gir meg tunge tanker om dagen.

Så tenker du nå at da bør jeg bruke tida godt, til glede og gode tanker... ja, så er jeg veldig enig med deg.

Derfor skal jeg gå ut med det i tankene, alt for langt kommet i år til å bruke opp tida til å sture og sutre. 

♥

Av og til, men bare av og til, skaper ikke vakkert vær full pott i de lykkelige hormonene.

Sjøl om dagen starta bra.

Sola hang på himmelen i dag også.

Nå er jeg blitt fortalt at det gjør den om en ikke ser den også, men i dag var den godt synlig.

For en god dag, tenkte jeg med glede og entusiasme.

Hva jeg gjorde utover dagen er ikke så på plass i tankene mine og egentlig litt uinteressant.

Men jeg både gjorde og ikke gjorde.

Økte de Tibetanske ritene med to repetisjoner og er nå oppe i 7.

Med to økninger hver uker er det 14 uker til jeg er oppe i 21 repetisjoner. Da er vi kommet til september, men det vil jeg ikke tenke på nå.

(Og her regner jeg fullstendig feil, økning på to repetisjoner pr. uke blir 7 uker, da er vi ved 26. juli).

Men det jeg tenkte på var graset.

Slik høyt over alle tinder.

Graset altså.

Et grønt eldorado som insekter blir glade for.

I fjor tenkte jeg på dem hele sommeren.

Grunnen var at jeg ikke trodde jeg fikk tak i plenklipperen bak en høy stabel av stokker.

Det viste seg, da jeg gikk og kikka på seinsommeren, at inngangen ikke var sperra.

Og i går skreiv jeg om at jeg fikk starta den, og den gikk en stund.

Fikk laget noen veier.

Her er en stripe.

Der jeg kommer opp fra der fjøset ligger.

Her er en ny stripe opp til bærtrærne som nesten er drukna i alt graset.

Bak der var det kortere og enklere å slå.

I dag bretta jeg opp ermene, det vil si jeg tok på meg en gammel topp, full av hull og fant fram en short som var revna hele veien forbi glidelåset.

I stedet for å kaste den satte jeg med ned å broderte flerra sammen igjen.

Voilà, jeg tok den på meg og var kledd til en arbeidsøkt.

Plenklipperen sto akkurat der jeg hadde satt den fra meg i går. Og etter litt moing starta den, jeg dura bortover.

I solskinnet.

Men…

Sannsynlig har plenklipperen forent seg med insekta, for plutselig var det full stopp.

Den spytta bare bensin når jeg forsøkte å få den i gang igjen.

Den ville ikke mer.

Til slutt måtte jeg bare gi opp.

Etter dette ble ingen ting artig.

Prøvde å legge meg på magen på solsenga, bare ubehagelig.

Jeg var bare sliten og hadde lyst til å spise en hel godtebutikk og en gourmet restaurant.

Etter og ha spist middag ble behovet enda større, nesten som jeg vurderte å kjøre til butikken…nesten to mil, for noe å pakke i munnen.

Jeg fant en pose med valnøtter.

Så skifta jeg på senga og når jeg ser på klokka, da skjønner jeg den må bli mitt neste mål nå.

Og så satser jeg på verdens hyggeligste dag i morgen.

Har du hatt en god dag med bare snille gjenstander rundt deg?

♥

Og her sitter jeg, bare så alt for mett. Sannsynlig kunne jeg delt porsjonen og det har vært nok.

Ikke en dag med de store overskriftene.

Bare en vanlig dag.

Tror det er best.

De vanlige dagene.

Jeg sto opp, slik vanligvis starter dagene stor sett slik.

Det vil si jeg starter dagen før det, mens jeg ennå er i senga.

Håper denne treningsiveren holder.

Nå har treninga før jeg står opp blitt et rituale.

Over året har jeg holdt på, øker bare antallet øvelser.

På badet fortsetter jeg.

Har tre forskjellige typer øvelser, øker bare repetisjonene.

Men aller best er det å ha starta opp igjen med ritene, de Tibetanske.

Når jeg ligger med hodet og beina opp, beina i 90 grader, og skal senke beina sakte ned til golvet igjen så kjennes det godt.

Godt å kjenne det styrker magemusklene, at ikke beina raser ned i golvet.

Håper dette også blir et rituale.

Kan tenke meg å ta solhilsen inn, yoga, men det er klart, det kan ta for mye av denne morgentida.

Men kom meg ikke ut på gåtur i dag heller. Ellers har jeg hatt en kort jobbeøkt, vært på besøk.

Og spist.

Så slik var denne dagen.

Spennende?

Nei.

Men helt grei.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En ny dag er rulla over himmelen. Og jeg ekspederer både det ene og det andre.

Jeg sitter her med en sen middag og kjenner på at dagen er velbrukt og det er jeg også.

Dette livet.

Jeg tror jeg er kommet til et stadie at jeg er lei av å tøye på meg sjøl.

Kjente det i mores, da jeg opplevde at ting ikke gikk så smooth som jeg ville.

Jeg våkna veldig tidlig, tror i femtida. Skulle ut på hjul og hjelpe til med et opplegg i DKSS (Den kulturelle skolesekken). Fire skoleklasser fra 9. trinn.

De er så herlige, de forskjellige variasjonene av personlighet.

Men en dag ute i kaldt sommervær holdt.

Det var toving av ull.

Da jeg kjørte dit kjente jeg at den tidlige morgenen med min trening og øvelser først, gjorde meg til en alt for trøtt sjåfør. Ikke kunne jeg stoppe heller, var allerede for sent ut, så opp med bilvinduet og klaske seg sjøl i ansiktet hjalp.

Men så klart, dette er å strekke denne strikken.

Da jeg kom hjem i ettermiddag sovna jeg på sofaen, da jeg våkna etter en drøy time var jeg ødelagt; iskald og muskler som slo seg bananas.

Etter en dusj og middag er det rart hvordan det retta seg.

Tatt flere telefoner, sendt meldinger og vært rimelig aktiv.

Og så avslutta jeg et forhold jeg har latt gå under radaren. Har gått en liten stund og følt på at det ikke var riktig. Litt sørgelig, veldig letta og glad for at nå er det punktumet satt.

I morgen skulle jeg egentlig til Kristiansund i jobbsammenheng, men to byer på en dag blir for mye og ikke har jeg noe å tilføre, føler jeg.

Og så skal jeg til Trondheim på bloggtreff.

Har funnet ut at jeg tar buss i morgen kveld.

Så i morgen skal det pakkes, om jeg ikke får ånden over meg i kveld, noen timers jobb, til sentrum for å levere noe, handle og framom mor med varer, før jeg suser hjem igjen.

Ser bussen går i sekstida, da skal jeg være på plass til lørdagen sammen med denne bloggegjengen.

Det dumme er at jeg har rukket mye mindre her inne, enn tenkt. 

Men alt blir…

En såkalt frase.

Er nok ikke så glad i fraser, egentlig.

Noe annet som er ‘egentlig’, jeg skulle egentlig startet to uker ferie på mandag. Den må jeg bare utsette.

Ellers har jeg ikke svart legen etter hun svarte meg, om det at jeg tror jeg ikke er flink nok til å ivareta meg sjøl og kanskje for sliten i det jeg står i. Følte ikke hun forsto spørsmålet helt.

Men egentlig (nok et egentlig) i gang med akkurat det, ivareta meg sjøl.

Så jeg syns jeg har ordna opp og styra med mye.

Det ligger likevel fortsatt hauger av gjøremål og ordne opp i, faktisk er det få av dem som angår meg personlig.

Likevel, mye en må orden med og ordne opp i.  

Har du mye på to-do-lista di?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ny dag gråere enn gråest. Jeg visste det måtte skje i går-. Da var det litt opphold i en evig strøm av grått regn.

Jeg hadde en frist å forholde meg til.

Den er 1. juni, i fjor gikk den samme turen dagen før. Så jeg var en dag før det.

Turen i fjor gikk tungt, her beskriver jeg den.

Så jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå i år, om turen ville bli like tung.

En effektiv person kom inn fra sidelinja og sa at dette kunne vedkommende utføre i en snarvending.

Men jeg ville ta turen.

Finne ut.

Så i går, etter jobb, pakka jeg ned det jeg måtte ha med.

Kjente jeg var litt sliten da jeg begynte å gå og at det blåste slik at det nesten ga ubehag.

Fotoapparatet fikk ligge i sekken.

Jeg konsentrerte meg om å komme fram.

Og så var jeg framme med kassen.

Den hadde den fjorårets kode på.

Samtidig som jeg fikk satt på ny fikk jeg også tatt fram fotoapparatet.

Vinden intensiverte.

Nesten spennende hvor hardt kasta ville komme.

Vannet slo innover stranda. 

Det var vann innover land, slik det er på våren. 

Jeg fikk lyst til å fange vinden og bølgene på bilder. 

Finne de største bølgene, de mest spektakulære. 

Vann og trær. 

Trær, vann og litt sol. 

Solglitter i vannet som lager det om til en skinnende flate av sølv. 

Og så trær da, er det noe som er så vakkert som trær… 

Unge nyutsprungne bjørker og furu, fargene som er i emning fra det blakke. 

Trær som er ferdige, bare minnet står igjen. 

Trær som strekker seg utover. 

Trær som holder runde, karakteristiske berg med selskap. 

Furutrær som nærmer seg slutten. 

Som viser hvordan de har vridd seg etter lyset mens de levde. 

Trær jeg får lyst til å tegne. 

Jeg kom meg opp igjen, tilbake til der bilen sto parkert.

Svimmel av vinden og metta av synsinntrykk.

Uten å ha pausa en eneste gang, uten behov for å sette meg ned, desperat etter en stein å hvile på.

Uten en drikkepause.

Men noen fotostopp ble det, dette er bare et lite utvalg av bilder som ble fanga.

Og på toppen av det hele kjørte jeg framom setra, fikk gått på do og låst opp setra.

I et par år har det vært invasjon av maur inni bua.

Jeg hadde kjøpt med meg noe remedie for å ta på, tok sjøl på meg munnbind for tenkte det var lurt.

Men las ikke bruksanvisninga, som sikkert hadde vært lurt.

For pekefingeren som sikkert fikk på seg av stoffet er kjemperar og nummen på tuppen.

Men det kan være min straff for å spraye gift.

Ellers er jeg veldig glad for at koden er kommet på plass og at jeg greidde ta turen uten problema fra i fjor.

Så jeg er i bedre form, definitivt.

♥

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

♦

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.

♥