Fredag og fri. Fri og fredag. Jeg har igjen vært i en sentrifuge, eller noe slikt. 

 

 

 

 

 

Da jeg hadde fått pusten igjen i går kveld, etter å undersøkt litt.

Det var da tanken falt ned, jeg blir testa.

For mange gir nok ikke en slik tanke noen mening.

På bakgrunn av kurset jeg starta med dagen før, som sa at alt lå foran en som muligheter…og ikke minst, at en skaper framtida med tankene-.

Hvordan tenke at alt er juhuu etter en slik hendelse.

 

Nå skal jeg skrive om nok en utfordring, et uhell. Der jeg sitter igjen med to følelser, enten kunna spole tida tilbake eller gå ut en dør i tilværelsen og inn i en lettere en.

 

 

Og så over til historien:

 

I går skulle jeg i et møte og ble spurt om jeg kan ta med en til i bilen.

Så klart kunne jeg det. Jeg arbeider med er å unngå stress, dro derfor tidlig avgårde for jeg hadde noen ærend. 

Passasjeren ville gjerne hjelpe til, så da jeg både skulle inn et bakeri og fylle drivstoff på bilen, gikk jeg på bakeriet etter jeg hadde trykt inn bank-koden ved pumpene.

Vi kjører i fint driv videre.

Eller fint…

Bilen starter tidlig å lugge litt.

Og den lugget mer -.

Til slutt spør jeg om det ble fylt diesel og ikke bensin, opplever jeg får bekreftet og svarer at det sto så klart i luken inn til tanken hva som skal fylles.

Lugginga blir verre, og jeg girer om ofte for å se om det gir seg. Hjernen min tenker at det må være feil drivstoff, samtidig at jeg prøver å si at det må være noe annet, til meg sjøl.

Etter fire mil skal jeg innom en butikk. Underbevistheten sier meg at jeg kommer ikke til å starte etterpå.

Og det stemmer.

 

Den følelsen -.

 

Det var fylt bensin.

 

Og regnet pøsa ned.

For det gjorde det.

En perfekt illustrasjon til situasjonen, til en film-.

 

Det var igjen under en kilometer dit vi skulle. Kort vei å gå, men ikke i det øspøsende. Så vi vart henta. Det ble ringt til verksted og bilberging. Og det gikk buss vi kunne ta tilbake.

 

Og bensinfylleren tok på seg hele skylda, men egentlig følte jeg for å dele den… for jeg skulle vært tydelig på drivstoffet. Men det var virkelig borte, skikkelig borte, for i mitt hode var det så opplest hvilket drivstoff bilen brukte, at det var ikke en mulighet.

I starten og lenge etter jeg hadde kjøpt bilen, hadde jeg realitets-sjekk på jeg tok riktig pumpe. Hadde bensinbil tidligere.

 

Møtet gikk av stabelen, bilen ble henta, vi ble kjørt tilbake og jeg helt hjem.

Og på det tidspunktet var jeg helt doven.

Jeg fikk kommentar på at jeg ikke ble sint, nei…

Kontrollapparatet mitt sier til meg at det er det ingen vits i.

 

 

Det var hysterisk godt å være hjemme etter dette, men jeg gikk også rett i «kjelleren» med det samme.

Jeg syntes det var så ekkelt, så unødvendig og så håpløst.

For jeg følte jeg absolutt burde være mer etterrettelig i situasjonen og dermed var medansvarlig.

Men jeg har beint fram ikke råd, det er ikke så lenge siden at alt oppsamla kapital gikk ut i denne bilsituasjonen pluss at jeg også måtte bruke kreditt. Jeg som ikke drar kredittkort. 

Og så begynner bremsene igjen å bli dårlig. Livredd for å oppleve dette igjen.

Så dette krever også et verkstedbesøk.

 

Men jeg har sjekka, at dette går nok på forsikring…mister sannsynlig bonus – men det får jeg ta på min kappe.

Da blir det bare egenandelen igjen. Nå vet jeg ikke hva den er.

Dette skal jeg få sjekke senere, når jeg kan spørre om når bilen kan være klar om et par timer.

Sist tok det lang tid.

For… jeg skal handle, både til meg og mor, på mandag skal jeg kjøre mor på sykehuset og på mandagskvelden kjøre søsteren min hjem etter hun har satt bilen på verksted. Blir ikke bilen ferdig, må jeg ringe for å avbestille timen på sykehuset.

 

Så nå må jeg arbeide hardt med tankemønsteret, overbevise meg om hvor heldig jeg er og ha god tro på alt som kommer meg i møte… for nå vil jeg ikke mer-.

Om det er slik at du skaper framtida med tankene dine…

 

 

Jeg vil tro og være sikker på at alt som kommer meg i møte er helt superfint.

 

 

 

♥