Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.
Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.
Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…
Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.
Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.
Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.
Tidsfristen er innen mandag.
Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.
Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen her inne.
Glemte å lagre den.
For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.
Det skulle bli et konsept.
Foretningskonsept, var plana.
Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.
Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.
Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.
Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b altså BforB, ble til.
Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”
Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.
Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.
For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.
Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.
Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.
Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.
Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.
Men jeg må tenke på akkurat det.
I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.
Nå over til DEG!
Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?
Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.
Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…
…da er jeg der.
En dag igjen.
Som sikkert blir lang.
Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.
For da har jeg ferie.
I dag jobba jeg igjen intenst.
Plutselig fikk jeg en bukett roser.
På jobben.
Skikkelig overraskelse.
Og veldig hyggelig.
Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.
Starten på den uka her var langt fra ferie.
Har lyst til å dele denne historien.
Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.
Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.
Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.
Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.
Parkerer og er på tur inn.
Rådhuset er ikke åpna ennå.
Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.
For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.
Det var ingenting anna å gjøre.
Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.
Og nøkkelen – ja den sto i døra…
Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.
Og ja – jeg VAR oppgitt.
Mer enn det.
Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.
Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.
Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.
Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.
Litt svimeslått av dagen, tumler jeg ned i min gråe stol. Etter først en tur foran tv’n som bare fikk meg til å sovne.
Hva skal jeg skrive om i kveld, tenkte jeg og satte mac’en på fanget?
Korona og sprøyter kunne være ett tema.
Eller hva som skjer når en har liten tid og på et mirakuløst vis greier å gjøre den enda mindre, med de farer det innebærer.
Jeg slår opp maskina og går inn på blogg.no.
Svarer på kommentarer.
Tar en kikk på de siste innlegga som er lagt inn.
Da ser jeg det.
Jeg ser!
Sjekka før jeg dro ut i travelheta, at jeg hadde tilrana meg 67. plass.
Så morsomt, tenkte jeg før jeg la alt i bilen og kjørte ut til dagens umuligheter.
For det skulle bli det, men det kan jeg kanskje skrive noe om en annen gang.
Så faller øynene mine på Gryende.blogg sitt innlegg.
Og HVA SER jeg!?
Min blogg er omtalt.
Bildet er tatt av Peter Lomas fra Pixabay
Jeg ble faktisk så flau at jeg nesten løper bak en stol for å gjemme meg.
Dette er ikke koketteri, jeg visste en stund ikke hvordan jeg skulle reagere.
Litt slik tralala mens jeg holdt for ørene.
Eller kanskje øynene blir mer riktig.
Bare forsvinne.
Om jeg ikke ble glad?
Så klart ble jeg glad, jeg ble så glad at jeg ble flau.
Visste ikke hvordan jeg skulle takle denne herlige oppmerksomheta.
Som alltid når jeg leses hennes vurderinger av blogger, er det alltid mange fine ord og superlativer. Ikke noe unntak denne gangen. Og ja, jeg inviterer folk inn i hodet mitt, som hun skriver. En verden uten oppskrift.
Når jeg fikk samla meg, var innlegget mitt klart, jeg måtte skrive om henne som skrev.
For det er heller ikke så lenge siden jeg begynte å ta turen innom hennes blogg. Hun skriver friskt og har meninger, men er aldri ufin. Den friske tonen er veldig befriende.
Og så viser bildene en flott dame med sterkt ansikt, der hun redigerer bildene til å bli enda sterkere.
Det er alltid fint å bli kjent med nye blogger.
Så egentlig, etter flauheten hadde lagt seg, syns jeg dette var veldig artig!
Jeg skal bli bedre kjent med henne, er i hvertfall plana.
Hun syntes forresten jeg hadde en særegenhet hun ikke helt kunne sette fingeren på, som vel kan handle at jeg nok har en tendens til å skrive ufullstendige setninger og la ting henge i lufta.
Ikke det at jeg spiser frokost til kvelds, men jeg skriver om frokosten nå når det er kveld. Med en interessant oppramsing av alt som gikk ned etterpå…:):)
Utifriluft kom med en oppfordring i går, tror det var mer det enn utfordring.
Samme det…
Men jeg kaster meg nesten aldri ut i slike fellesaktiviteter, så tenkte at i dag skulle jeg.
Egentlig var dagen full av planer som ikke ble.
Nok om det.
Frokosten skulle jeg i hvert fall få inn.
Nå blir det litt mer en akkurat bare frokosten.
I alle fulle fall, frokosten min de aller feste dagene er slik:
Ja, så enkel er den.
Tror det er en blanding av mange ting som har gjort dette. Noe er snappet opp fra her og noe fra der. Sunt bra og slikt bortetter, tanker plukka opp til egentlig en enkel…kan jeg si lapskaus?
Ett glass med lunka vann med en halv pressa lime i (kan kanskje ikke kalles lapskaus, mente nok et sammensurium av tanker).
Så sitter jeg der da, koser meg med en slurk og en slurk til.
Til glasset er tomt.
Da er jeg klar for dagen.
Unntak skjer så klart. I juler og andre dager der jeg ikke er bare meg.
I tolvtida kommer det som jeg kan tygge på.
I dag så det slik ut:
Grovt surdeigsbrød med peanøttsmør og sardin i tomat.
Skeia ut med en grov bolle, den også av surdeig og med vellagra ost på. Kaffe og kefir til.
Og da var jeg godt mett.
Skal jeg fortsette matpraten ble det pizza på pub til middag, sammen med minstesøster og mor.
Skeia også ut med en kuleis med jordbær.
Er det søndag så er det søndag.
Nå går det i te her.
Så her dala det ned hele kostholdsoversikta for dagen.
Om du ville eller ikke… 😀
Før natt og seng.
Må fryktelig tidlig opp i morgen, for alt jeg ikke fikk gjort i dag.
Det er vel likevel ikke akkurat en bombe at jeg som blogger liker å skrive.
Tror det kan gjelde mange av oss. Jeg legger av og til inn små noveller her.
En stund siden nå.
Det som var spesielt var at det dukka opp da jeg sleit såpass i hverdagen min.
For noen år siden satte jeg med ned for å skrive i en sjanger jeg verken liker eller behersker. Men det som var morsomt var at jeg greidde å skrive over 50 000 ord uten å kjede meg. Jeg ble i stedet enormt engasjert.
Det dukka opp et persongalleri som ga meg overraskelser.
Personene fikk sitt eget liv.
Jeg fikk lyst til å snakke om det med folk, slik som at jeg kunne få lyst til å si “vet du hva hun har gjort nå?”
Men jeg gjorde så klart ikke det, for alt foregikk i mitt eget hode.
Jeg flytta på en måte inn i en fantasiverden.
Det var veldig fascinerende.
Jeg las igjennom manuset.
Hadde glemt mye, men måtte lese alt, før jeg la det ned. Så fortsatt fanga stoffet meg.
Men det var mange feil, mange, mange…
Mye å ruske opp i, mye som burde rettes opp.
Tanken dukka opp, skulle jeg skrive det ferdig?
Flytte inn i denne verden igjen?
Nå har jeg fortalt en av mine hemmeligheter.
Om ikke anna, så hjalp det meg bort fra en tung dag. En dag jeg ikke forsto hva jeg egentlig holder på med i dette livet.
Liker du å skrive mer enn på blogg?
Deler tre sider med dere. En i starten og to midtveis i handlinga.
Veldig upassende når smaken forandrer seg. Forandrer seg, bokstavelig talt.
Blir slik ille.
Smaken-. Riktig ille.
Inni munnen.
I koronans tid kan en bli redd slike plutselige forandringer.
Jeg googler.
Min venn Google forteller meg veldig mye.
Men den sier også at en mister smak, så da kan jeg sukke lettet å lete videre.
Jeg har for mye smak.
Her kan jeg falle for fristelsen å begynne å raljere…for mye smak, smakfull, god smak…tror jeg har poengtert det bra nok.
Men skal ikke falle for den fristelsen.
Jeg har for mye stygg smak.
Akkurat som jeg har suttet på en løvetannstilk eller fått hårspray i munnen.
Skikkelig ekkelt.
Og når jeg ikke har gjort noen av delene, som smaken tilsier. Det har gått flere dager med denne smaken, da må en undersøke.
Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay
Må innrømme at da jeg starta undersøkelsen, tenkte jeg at dette var det nok liten vits i.
Dårlig ånde, sto det…jeg prøvde å lukte min egen ånde uten videre godt resultat.
Prøv det sjøl, lukte på din egen ånde…
Kreft?
Nei.
Antidepressiva?
Nei.
Jeg leser.
Det står faktisk beskrevet smaken jeg kjenner.
Løvetann og hårspray.
Sopp og fordervelse.
Gurgle med salt…
Visst kan jeg prøve på det.
Tannkjøttbetennelse?
Nei…tror ikke det..
Plutselig ser jeg det.
Har du spist pinjekjerner står det-.
Ja visst, en pakke, for noe dager siden.
Av pinjekjerner, står det, kan man få løvetannsmak i munnen, eller som om en har fått hårspray i munnen. Og det kan vare opp til 10 dager.
Står det.
Der var svaret.
Jeg skal passe meg for fristelsen med å sluke en hel pakke pinjekjerner. Det får holde med noen få i salaten, eller som ingrediens i pesto. Får ikke hjelpe at det er godt. Denne smaken vil jeg ikke ha.
