Skal jeg begynne på et innlegg nå, tenker jeg… Klokka viser kveld og mer enn det.

 

 

 

 

Men så er det dette at jeg er hoppende glad…og litt skjelven.

Og det har ikke noe med valget å gjøre, sjøl om jeg var innom og stemte.

Av og til er stress og ståk verdt følelsen etterpå-.

 

Det har vært en lang dag siden jeg våkna tidlig fordi jeg visste dette ble en lang dag med mye innhold. Likevel tok jeg meg en rolig morgen før jeg gikk ned til første oppdrag.

Etter en times møte gikk jeg inn i konsentrasjon. Da klokka nærma seg lunsj kunne jeg sette punktum ved denne teksten jeg har snakket om så mange ganger. Jeg fikk sendt den til korrektur, mellomste datter tok ansvar med den oppgaven.

Sjøl vrei jeg nøkkelen rundt å dura utover til museet. Rakk akkurat å sette på kaffeen før gjestene kom, to fagansvarlige for musea i Møre og Romsdal.

Jeg blir så glad når folk syns museet «mitt» er fint.

Etter gjennomgang på området hadde vi en interessant samtale med forslag, muligheter og slikt.

Halv fem satt jeg atter i bilen, nå skulle jeg hente mor for å stemme.

Hun spekulerte på om hun kunne sitte i bilen, for hun var ikke fin nok på håret. Nå sa jeg at skulle hun stemme måtte hun bli med inn. Og ellers blir det hårklipp i morgen.

Da dette var gjennomført dro vi opp til lillesøster og hun var glad for besøk. Etter et par kopper kaffe sa vi takk for oss.

Dette har vært dagen for kaffe, det har vært kopp på kopp gjennom hele dagen. Jeg som de fleste dagene ikke drikker kaffe.

 

Det hadde ramla inn rettinger på artikkelen min gjennom dagen, så jeg fikk sagt god natt til mor før jeg kjørte hjem.

Klokka var vel omtrentlig halv ti på kvelden da jeg satte meg ved datamaskinene. Nå begynte jeg å bli såpass sliten at jeg måtte konsentrere meg da jeg gikk i gjennom teksten og fikk retta opp.

Og helt til slutt, lagt inn referansene.

Teksten skulle være på 3000 ord, tror jeg hadde ca. ti ord for mye.

Faktisk så jeg at at skissen jeg satte opp i vår stemte overraskende godt.

 

Denne teksten som har ligget som en større og større mare, som jeg tenkte på nesten hver dag i hele ferien. Som laga fortvilelse, mørke skyer og håpløse følelser.

 

Da jeg trykte send… den følelsen, nesten bort i euforisk.

 

Den gleden jeg følte.

 

Lettelsen.

 

Jeg nyter følelsen.

Nå kan det hende at jeg får tilbakemelding om at dette ikke holder mål. Og uansett har jeg en jobb å gjøre med bilder.

Men i kveld har ikke de to siste setningen innvirkning.

Jeg er bare så happy-happy i kveld…eller mer riktig, i natt.

 

Og på turen hjem, over broene, var verden farga rosa på den ene sida og grå blått på den andre.

Og rett i front spente en regnbue seg ut.

 

I morgen skal jeg sove til jeg våkner.

Og jeg tror natta blir fantastisk god.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Pause i dagen. Akkurat nå steiker jeg bananpannekaker, det er tomt for brød. 

 

 

Så i dag bør jeg gå i gang med ett eller annet, rundstykker eller brød.

Tror jeg har ingrediensene til å lage rundstykker av cottage cheese og gulrot.

For noen timer siden for jeg ut av huset med bare et glass limevann i maven. Ble veldig glad da jeg oppdaga at jeg hadde vann i bilen, for utgangspunktet var litt for lite.

Det er en times kjøring fra her jeg bor og til museet.

Da er det godt med lydbok.

Fikk inn i hus tinga og prat med giver.

Fikk notert.

Samtalen fløt ut, mange interessante temaer som ble lufta.

På tur hjem dukka også blå flekker på himmelen og solstreif.

 

Så langt kom jeg med innlegget mitt i går.

I dag våkna jeg klokka seks.

Skjønte jeg ikke fikk sove igjen. I og med det ble seint nok i går, tenkte jeg å sover et par timer til.

For i går kveld, i går kveld…

Skal skrive om det siden, men jeg var med i et webseminar som førte til mer.

Og dagen i dag står nesten og hopper, for den har program.

Så opp kom jeg meg.

Nå skal jeg ned i kjelleren, utenom det vanlige møtet er det ferdigstilling av tekst.

Har noen timer på meg.

Etter det går turen til museet hvor jeg får besøk, regner med det tar et par timer.

Håper jeg rekker meg tilbake for både å hente mor og rekke stemmelokalet før det stenger.

Så dette er dagen sin.

 

Har du bestemt deg for hva du skal velge?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Lørdagskveld etter en helt fantastisk dag. Tenk om hele september har blitt slik…

 

 

 

Det har vært en dag som jeg vil si ble bra.

Etter noen dager der jeg ramla ut.

Rart dette, hvor forskjellig dager kan være.

For i dag virka jeg.

Etter disse dagene jeg satt fast i stolen.

 

Til slutt kom jeg meg ned i kjelleren,

Ned på kontoret.

Og jeg jobba intenst i over en time.

Greide faktisk å konsentrere meg.

 

Deilig.

 

Himmelen var virkelig blå i store deler av dagen.

Da jeg tok meg en pause fant jeg fram denne her…

Så det plenstykket jeg har prøvd å holde i sjakk denne sommeren fikk en gjennomgang.

Og det å være   u t e  … helt enormt deilig.

Temperatur langt oppe på 20-tallet.

 

Virkelig lykke.

 

Enn å få en slik septemberdag.

Jeg måtte inn igjen.

 

Jobba nok en drøy time.

Lovverk, kvinnesak, sosialpolitikk.

Men da måtte jeg finne fram bilnøklene.

 

Prøver å besøke mor anna hver dag.

Dro innom butikken for å kjøpe hver vår is.

Spurte om hun ønsket seg en biltur. Vi kjørte rundt øya hun bor på, det tar omtrentlig en time.

Jeg burde hatt med fotoapparatet.

Så kunne jeg stoppa hver tiende meter, det var så vakkert så vakkert så vakkert.

Sola som glitret i sjøen, skyggene, grønnfargene, disen…

I morgen blir det visst nok overskya, kaldt og regn.

 

 

Nå er jeg hjemme, ser på Stjernekamp i reprise.

I morgen blir det mer kontor, du verden jeg gleder meg til jeg er ferdig med dette arbeidet.

Så skal jeg utover en tur til museet for å ta imot noen ting som er gitt.

Jeg har også lyst til å få med meg et foredrag i forbindelse med Kultuminnedagen… men jeg må være helt ferdig med skrivearbeidet mitt i morgen.

For akkurat nå er det program, program hver dag godt ut i uka.

Får bare satse på at jeg tåler det.

Og jeg må til å kjenne mine grenser.

Jeg må nok bli flinkere til å skjønne hvor de er.

 

Men at dette har vært en fantastisk dag kan ingen ta i fra meg.

Håper dagen din også har vært super-.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.

 

 

Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.

Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.

Eller noe slikt…

 

 

I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.

Denne tida, men kom meg avgårde.

Planen var å overnatte.

Og det ble slik.

Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.

For ærlig talt, det er ingen ting.

Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.

 

Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.

Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.

Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.

Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.

Det er ikke normalt.

Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.

 

Dette var dagens klagesang.

 

 

 

For ellers hadde vi det hyggelig.

Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.

Ny kontrolltime om 1,5 år.

 

– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.

 

Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.

 

 

Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.

Så gikk vi for å spise.

Her venter vi på maten.

Her er det etter maten, med chilikaffe.

Mor syns det er så godt.

 

Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det gikk ikke lengre, allerede andre dagen sporet jeg av.

 

 

 

 

Tredje dagen tenkte jeg å starte dagen med en liten tur ut.

I dag.

For å ta bilder.

Før jeg satte meg ned.

Da jeg gikk ned med dunken med papiravfall så jeg det…

Dagen var nydelig. Lyset var fantastisk.

Jeg må ta noen bilder, tenkte jeg.

Så tenkt som gjort.

Inn for å hente apparatet.

Tok ett bilde med det samme jeg kom ut.

Det ble med det. Neste bilde ville ikke bli til noe.

Batteriet var utlada.

 

 

Håper dette ikke betyr at dagen fortsetter på samme viset som i går, for da fikk jeg ingen ting til.

Den starta kvelden før. Slik som dager alltid gjør, starter alltid kvelden før.

Lillesøstra mi var redd for mor og… slik jeg oppfatta det like før jeg la meg, kritiserte meg. Resultatet var at jeg ikke fikk sove.

Det er noen diskusjoner en ikke bør ta like før en legger seg. Ikke en gang over messanger.

I går var det fryktelig vanskelig å komme seg ned på jobb, jeg fungerte så dårlig.

Samtidig får jeg spørsmål om hva jeg har tenkt framover, jobbmessig, svarer at sommeren ble litt spesiell med mye sykdom og at jeg ikke har greidd å komme fram med et svar.

Hadde også ønska spørsmålet hadde blitt stilt lenger fram i tid.

Siste tanken min har vel vært at det er knapt to år igjen, at jeg kan gå av i juni om to år. At jeg bør klare det.

Men så er det effektiviteten det legges opp til og det fordømte pliktfølelsen min, som ikke er en god kombo…

Og så er det noe med både innhold, sjølfølelse og økonomi, om jeg tar bort arbeidslivet. Man kan alltid drømme seg inn i scenarier, om alt det fantastiske en da kan finne på – men jeg vet jeg er en stor drømmer. Kan ikke dette fort bli en slik drøm og at jeg blir sittende der og ramler nedover i min egen sjølfølelse.

 

Store valg fører til store spørsmål.

 

Midt oppi dette blir det en dialog mellom oss tre søstrene. Lillesøster redsler for mor og mikrobølgeovnen, den hadde lukta brent da hun hadde kommet til mor.

Til slutt får vi landa dette fint.

Litt senere blir jeg oppringt, da er det et nytt tema, om jeg kan passe katten. Lillesøster tenker å anskaffe seg en omplasseringskatt og spørsmålet gjelder for hele august neste år. Om å passe denne katten hun ikke har fått.

Jeg svarer at det er i august jeg har brukt å ta ferien min, blir det slik neste år kan jeg ikke ta på meg et slikt ansvar og være fastlåst hjemme fordi jeg er kattepasser.

Skjønner hun ikke er fornøyd med svaret.

Og i alt dette, mor som har vanskelig for å ta telefonen og det eneste som opptar henne er om jeg kommer.

 

For et bilde!

 

For et bilde jeg maler av mitt liv og det jeg har rundt meg.

Nå setter jeg alt på spissen, egentlig for meg sjøl, kanskje for å forstå at inn i mellom ramler jeg så ut. At jeg lar hendelser rundt meg påvirke meg for mye. At jeg må ha tillit til meg sjøl, skjønne hva jeg skaper…

 

Tror jeg skal sjekke om batteria har lada nok opp til en liten tur ut for å leike med lyset-.

Og det ble en liten tur.

Og det var godt.

Sjøl om lyset forandrer seg fort, så det var ikke helt det samme som da jeg var ute for litt siden.

Nå skal jeg drikke limevannet mitt.

Komme meg ned på kontoret. Har et møte klokka ti.

Så får de skrevne ord modnes når jeg leser i gjennom om noen timer.

For dette handler kun om slikt jeg føler og min reise.

 

Vi gjør alle så godt som vi kan.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En liten gjennomgang og summering. Av sommerferien.  

 

 

 

Fire uker over.

Hvilke forventninger hadde jeg, hva trodde jeg ville skje og hvordan ble ferien?

 

 

Noen forventninger hadde jeg nok.

Litt ønsker.

Samtidig syntes jeg det var dumt med så sen ferie. Må innrømme det.

Har hatt det slik i over ti år. Ikke for det at noen har sagt jeg må, nei, det er jeg sjøl som har lagt på meg dette.

Nå var sommeren så helt uten sidestykke før ferien, fantastisk, at slik hadde det vært en god følelse av sommer.

Det jeg gledde meg veldig til, var minimalt med timeplan.

Akkurat det ble ikke et valg, men en nødvendighet.

 

 

Jeg las gjennom det jeg har skrevet disse ferieukene, det først som slo meg var at helsa ikke var på parti.

I og med at starten, etter biltrøbbel, var en ny periode med til dels høy feber, legebesøk og skikkelig nedsatt allmenntilstand.

Etter legebesøk og videre henvisning til sykehus, der jeg fikk avslag som jeg var glad for, kom jeg etter hvert til at det må ha vært et utslag av å ha spist for mye frø. Opplevde dette for noen år siden, kom jeg på.

På grunn av at jeg var billøs og ikke kom meg i butikk, fant jeg ut at jeg skulle lage meg snacks av gresskarfrø. Laga meg en god porsjon og kosa opp alt.

Frø er bra, men store mengder blir for hardt for tarmene. 

 

Siste del av ferien fikk jeg en god gammeldags forkjølelse der jeg hoster ennå.

Altså ikke det beste utgangspunktet til å være en energibunt. Til og med de Tibetanske ritene har jeg ramla ut av gang på gang gjennom sommeren.

Satser på at nå har jeg gjort i fra meg slike helseproblemer for lange tider.

Og jeg forstår meg sjøl bedre, at ting ble som de ble.

 

 

Ett av mine målsetninger for ferien var både påfyll av energi og gode stunder med masse latter.

Jeg hadde en dag der latteren satt skikkelig løst, det var på den forsinka feiringa av fødselsdagen min.

En dag som ble veldig fin.

Men alle disse turene i nærmiljøet jeg så for meg, ble det ikke plass til.

 

 

Det ble en uke på avveier, med noen dager i Trondheim og enda flere dager i Oslo.

Dager som var både gode, fine og spennende. Spenninga gikk over, men å møte fine folk var nydelig.

 

Alt i alt inneholdt ferien min mye fint.

De fire ukene gikk likevel fort.

 

 

Ett av hovedmåla, det å skjønne mer av framtida, jobb og evne til å stå i ting, det spørsmålet drar jeg med meg inn i høsten og framtida.

 

 

Det å starte på jobb i går var fint.

Jeg må få litt mer struktur inn i dagen min igjen.

Fram med timeplana og oversikta.

Det slo meg i dag, da jeg sto opp, at det som er godt er forandringene og veksling i det dagene har som innhold. Og det hadde ferien min.

Det bør hverdagen også inneholde.

 

Er du fornøyd med din sommerferie?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En lunsjpause. Varmet opp rundstykker, smurt på smør og skjært opp ost.

 

 

 

 

Det smaker fortreffelig.

Har vært oppe siden halv sju. Etter en urolig natt med masse drømmer jeg ikke husker.

Har bare drukket limevann og Matchate.

Må huske å bestille te, begynner å bli tomt.

 

 

Jeg er i gang.

Det er mandag, det er høst og det er jobb.

Men akkurat nå, pause.

 

 

 

Tror nok ferien har gjort godt. Om jeg i ennå større grad har greidd å slappe av.

Men likevel, ferien har gjort godt.

Og jeg tenker å kjøre jobbelivet mitt i kontrollerte baner i kontrollert løp.

Tror det vil være bra.

Er nok bra en føler ansvar, men måte på.

 

 

Tror det ansvarsgreiene min med fordel kan tones en del ned.  

Blir så frustrert når jeg mister oversikten.

Slik som da jeg ringte kjøkkenet på sykehjemmet, der mor får mat fra, for å oppdage at noen har forandra matplana. Det er sannsynlig hjemmetjenesten.

Mor husker ikke at det har vært snakk om det.

Jeg tar ansvar for at mor får mat, middag, hver dag.

Sjøl er hun ikke opptatt av maten.

Men hun liker fryktelig godt at hun spiser sammen med noen.

 

 

Jeg ringte henne tidligere i dag, hun hadde en nedtona stemme.

Jeg hørte ikke noen tv som sto på og spurte.

Jo, hjemmetjenesten hadde vært der og da slo de av tv’n. Sannsynlig med feil knapp, slik at det kreves mer for å få slått den på.

Gjør slik og gjør sånn, sier jeg.

Og da hun får det til blir hun kjempeglad.

Dagen er berga fra stillheten og regnet.

Sier jeg kommer innover til henne når det lir på dagen.

Det blir hun glad for å høre.

Stemmen er lysere og gladere da jeg legger på.

 

 

Jeg føler på ansvar for at hun skal ha det bra.

Ansvar for at hun ikke er så flink til å være i sitt eget selskap.

Og noen ganger ligger dette ansvaret som tunge lodd på skuldrene mine.

Og det er så klart mitt ansvar at jeg ikke føler slik, lever og ivaretar meg sjøl slik at jeg greier å være bra både overfor meg sjøl og andre.

 

 

Jeg har leita etter en TikTok video der en ung jente kommer med et veldig godt råd.

Det var omtrentlig slik at hun sa at en må gjøre ting som skaper energi for å få energi, skaper glede, og det er så sjølsagt.

Likevel var det enormt fint å få den påminnelsen.

Da står det igjen og leite etter det som gir meg energi og som er såpass enkelt at jeg gjør det.

Litt øvelser, rett og slett.

Som å lære seg å gå.

På en måte.

 

 

Nå er siste biten svelget ned og jeg må til å finne veien ned igjen.

Til kontoret.

Det er mye å få oversikt over etter en sommer.

Jeg må kikke både bakover og framover.

Det er ganske artig.

 

 

I det neste innlegget skal jeg ta en evaluering av sommerferien min.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Når ting plutselig skjer. Hva skjer da…

 

 

I alle sine liv finnes håp, overraskinger og skuffelser.

For det er så mye en ikke har herredømme over.

Livet bare skjer.

 

Eller er det ikke så tilfeldig som en tror…

Har en mer påvirkning enn en tror?

Nå snakker jeg ikke om det vanlige, de små bølgene som et liv vanligvis inneholder.

Ikke vanlig oppstemthet eller nedstemthet.

Jeg tenker på de store bølgene, de som handler om liv, død og kjærlighet i alle variasjoner.

 

Hvor mye av alt er tilfeldig…

Kanskje er alt det?

Eller…

 

Etter en ubehagelig erfaring for noen år siden, la jeg bort troen på at det fantes noe mer, alt var bare slik vi så. Alle som trodde på noe mer var ikke som meg.

Noen hadde trampa med store føtter inn i det som var det fineste følelseslivet mitt, hadde ødelagt, lagt øde.

 

Tenkte jeg måtte ta et oppgjør med dette.

Ta et oppgjør.

Finne ut hva jeg egentlig mente, følte, trodde -.

 

Fantes det noen mer?

 

Jeg orka ikke ta tak i det på flere år.

Men så skjer ting, sakte åpnes det opp.

Det har vært trinnvis.

 

I går kikka jeg tilfeldig bort på komfyren min, der sto det 11:11.

Jeg lo litt inni meg, hva kan dette bety om det betyr noe, tenkte jeg.

I dag fikk jeg lyst til å se talls betydning og havner opp med numerologi.

Det første som møter meg på siden er 11:11.

Og så står det «Ny start på flere plan».

Da hadde jeg nettopp lagt på etter en spesiell samtale.

En uventa samtale.

 

Tilfeldigheter?

 

Jeg har ikke noe svar.

Her blir det helst snakk om å tro eller ikke tro.

 

 

Når jeg plutselig kjenner rosenlukt på vinteren eller lukt av sigar i et rom i et hus der ingen røyker…

Når en plastflaske plutselig ligger å triller på kjøkkengolvet etter å ha stått på kjøkkenbenken eller en telefon slår av radioen som sender gjennom appen, kan det så klart ha logiske forklaringer.

 

De plutselige hendelsene må en bare ta, om det er en forelskelse, et nytt barn på vei eller noen som dør.

Det er livet.

Vi kan sove nok, få bevegelse og frisk luft, ete næringsrik mat og tenke de positive tanker som er best for oss.

Det vil hjelpe på den kjemiske fabrikken vi er.

Men om noen stenger deg ut fra livet sitt, kanskje uten forklaring, må det bearbeides.

Når en tror en har funnet drømmepartneren vil en bli ganske euforisk uansett hvordan en har levd.

Når barnet du bærer på blir født før livet kan begynne og man står foran døden, da får en grundig kunnskap om sorg.

 

Er alt tilfeldig?

 

Når en åpning i skogen åpenbarer seg badet i solskinn…

Som også kan være en metafor i livet -.

 

Jeg vet ikke…

En må uansett bare leve og glede seg over blomstene på sin vei.

En kan spre kjærlighet og ellers leve gjennom det som blir tildelt.

 

«Sorgen og gleden de vandre til hope» skrev Thomas Kingo i 1681.

Og det er vel det, at det er akkurat slik det er, også i 2023.

 

 

Har du åpning for spirituelle tanker?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Andre høstdagen, helg, men hverdagen banker på. Jeg vet ikke jeg…

 

 

 

 

Jeg er som et sort hull i hodet. Tanker og planer blir sugd inn i det.

Det er liksom ingen ord igjen.

Jeg får ikke til å ta ned en retning.

Kommer ikke langt nok ‘ut’ i fra meg sjøl til å få overblikk og forstå.

Jeg føler jeg ingen retning har…

 

 

Ferien er nesten over, eller den er over. På mandag stiller jeg til det vanlige møtet.

Til tross for energitomhet, gleder jeg meg.

Tror jeg.

Kanskje energien kommer da…

 

 

Fra i fjor sommer til for noen uker siden har fokuset på inntak av mat vært ganske konstant. Faktisk lå omtrentlig 15 kilo igjen på ‘veien’ jeg har gått.

Nå med ferie og slikt, har et par kommet tilbake.

Og hodet mitt virrer.

På den ene siden et overfokus på mat, jeg vil spise.

Ikke nødvendigvis usunt.

Riktignok drakk jeg en flaske cola her om dagen, det smakte faktisk.

Jeg syns brus er alt for søtt.

Har også spist lys brødmat som er kjøpt.

Men alt slikt bør tolereres når det ikke er det regelen.

 

 

I går handla jeg.

Jeg tok ‘ruta’ mi; grønnsaksavdellinga, meiriprodukta og noen hermetiske bønner.  

Kjøpte litt ren fisk og et lite stykke rent kjøtt.

Ble også en pakke peanøtter og to øl.

Helt greie innkjøp.

Men inne i kjøleskapet har jeg en overmoden brokkoli og noen rødbeter.

Jeg bør få brukt disse, dermed går turen inn i oppskrifter…og så kjenner jeg den dårlige energien på å gå i gang med noe.

Bør også bake brød.

Burde en hel masse ting.

Må handle for mor.

 

 

I går, etter tannlege og handling var jeg fullstendig oppbrukt.

Tannlegen sjekka, stakk redskapene mine inn i munnen, pirka bort i nakne tannhalser så det skar.

Ingen hull, men hun tok en puss.

Til og med tannpuss er grusomt, jeg prøvde å slappe av.

 

 

Hjemme var jeg ikke til noe mer, ville bare sove.

Fikk med nød satt varene inn i kjøleskapet.

Greidde ikke konsentrere meg.

Greidde ikke lese, greidde ikke tenke.

Tror det var det å sitte i tannlegestolen som var årsaken.

Planene var mange nok; støvsuge og vaske noen rom, ut å se etter sopp, en tur innom kontoret.

Jeg prøvde meg på såkalt alternativ tenkning, tok opp noen sider på netter, forsøkte å se en video.

Hodet tok ikke imot noe.

Litt slik er det i dag også.

Litt tungt og nokså tomt.

 

 

Ute regner det.

 

 

Jeg har tatt av senga, skal skifte på den.

Har vaska noen kopper og sett på oppskrifter, som jeg allerede har skrevet.

Jeg vet jeg kommer meg inn på «veien» igjen.

Kanskje tok også disse videoene jeg kikka på for et par dager siden en del energi.

Så to videoer med «nær døden» opplevelser.

 

 

Jeg er i en prosess.

Tror en alltid er i prosesser på den ene eller andre måten.

Akkurat nå må jeg finne en «tråd» for å starte å nøste.

Finne fram til min vei igjen.

Og så er det kunsten å gjøre de riktige valga her og nå. For å få dopaminutløsinga, for det handler kanskje aller mest om det.

Gjøre de riktige valga for seg sjøl og bli glad for det.  

 

 

Og for å avslutte dette innlegget, som kanskje virka noe dystert. Dette handler overhodet ikke om jeg har det tungt, det er bare masse tanker og det er spennende. Så ingen depresjon og jeg håper virkelig ingen ble det av å lese.

 

Ønsker deg en lørdag full av glede.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter her med ikke alt for mye tid og hodet mitt blir i skvis. For hva skulle jeg skrive om…

 

 

 

 

 

Tanken var å skrive litt om dagen og litt om gårsdagen, mens jeg lytter til musikk.

Musikk er så viktig i livet mitt, så viktig at av og til må jeg ha det stille.

Jeg setter gjerne på radioen, men av og til greier jeg ikke å høre på det som forekommer meg som skvalder.

Og så har jeg fått en vane som egentlig har blitt en uvane.

For en bør ikke sitte med mobil eller annet skjermlys like før en legger seg.

Jeg drar med meg mobilen til soverommet og før jeg sovner ser jeg på TikTok videoer.

Der dukker det opp mye rart.

Treningsvideoer kan det hende jeg legger i en mappe. Sammen med andre ting også. Mat, for eksempel.

Musikk finner jeg her også.

Nettopp nå er en artist dukka opp, en artist som ser ut som en artist.

Låten som går igjen på TikTok er denne:

 

Artisten kaller seg Yungblud og jeg vet lite om han.

Så her og nå hører jeg gjennom det andre han har.

 

 

Mens jeg skriver ser jeg plutselig at det regner og må skynde meg ut for å ta inn klær på snora.

Vel tilbake til skrivinga kjenner jeg kribling på arma.

Der kryper det en flått, så får kasta den i do.

Nå er jeg av de som flåtten ikke er så glad i og det er jeg veldig glad for.

 

 

Foran meg ligger slikt jeg ikke liker, en tannlegetime.

Men vet den også blir historie.

Håper det ser greit ut.

Har skallet av en tann som har forandra positur, men håper den kan få stå lengre.

Skal handle etterpå.

Litt tomt for disse varene jeg vil ha i kjøleskapet.

 

Ellers har jeg en rolig helg foran meg og så er ferien over.

I går hadde jeg likevel et innsmett av jobb.

Kjørte utover til museet for å se over, utleie i helga.

Oppdaga da at det har gått for mye tid siden sist utleie og jeg fant ikke koden til sist gang det var utleid, av det jeg hadde dokumentert.

Samtidig kom det et Østtysk par som spurte om museet var åpent, noe det ikke var.

Men låste opp ett av husa bare for å oppdage at jeg ikke visste hva «sild» heter på engelsk.

Det heter «herring», så det må jeg huske fra nå.

Må bare ile til å tilføye at guiding har jeg andre til å ta seg av.

Uansett, jeg bør bli flinkere med det engelske språket.

Kjæresten til sønnen snakker foreløpig bare engelsk og spansk.

 

 

Mor mi var med for å se noe annet enn sin egne vegger, og stakkars, hun ble fryktelig lei av tiden dette tok. Vi fikk spist middag etterpå, da ble hun i bedre humør. 

Jeg fant en annen løsning på nøkkelproblemet.

Så må jeg leite videre etter koden, har også hatt en gedigen flytting etter sist dette var brukt.

 

 

Tiden nærmer seg til tannlegetimen, så skal jeg poste før må jeg slutte nå.

Fin, fin dag.

 

 

 

♥