Jeg har satt meg til hest på en ny dag. Håper det blir et fint trav gjennom dagen.

 

 

 

Ikke så mye i gallopp, men luntene og noen gang fint trav.

Jeg har gitt meg fri i starten av denne dagen. Begynner jobb i 11-12 tida.

Kjentes godt med rolig start.

Følte at jeg ikke var direkte på plass, men likevel fungerende.

Fikk avslutta gårsdagen fint, fikk skrevet i boka mi etter rådgiving fra Kari.

Skrev om det her.

Så fikk jeg også en råd fra  Natheless i en kommentar, om å sette opp plan om kvelden for neste dag og i tillegg skrive opp noe å gjøre som gir glede.

Jeg har begynt med begge rådene, ennå litt haltende.

Ser at det jeg skal gjøre for glede er vanskelig å få til.

 

Jeg passer på meg sjøl, vokter, hvordan få dette damemennesket på 178 til å fungere.

 

Fikk også et tips av søstera mi, som jeg har lyst til å få til. Har lyst til å komme i gang med meditasjon. Hun fortalte at av og til etter meditasjonen sin, skrev og tegna hun for seg sjøl det som falt henne inn etterpå.

Syns det hørtes ut som en veldig god ide.

 

Så planer har jeg.

 

 

Dagen starta planmessig i grunn. Tømming av restavfall sto også notert i mitt indre, så måtte ned med avfallet før bilen kom. Kunne ikke gå ned med det i går kveld, det blas og regna for mye. Det er så lett for at dunken bikker da, derfor venta jeg til i dag.

I går forsvant den siste overmodne bananen, i fryseren er det tomt for bakevarer. Det har det vært en liten stund, men bananpannekake har berga frukostlunsjen.

Derfor var neste post baking. Så nå, endelig, står en deig til heving. Rundstykker med gulrot og cottagechees i.

I tillegg har jeg fått kryssa ut to av gjøremåla på lista mi  for dagen i dag, to ting utenom de jeg har nevnt ovenfor.

Ikke den som står for gleden, men to av må’ene.

Derfor føler jeg dagen er i godt trav.

 

 

Nå skal jeg straks bake ut, etter hvert ta bilen og turen til museet, besøk innom mor.

 

Og så, tam-tata-ram, i løpt av dagen begynner jeg med noe jeg har nevnt ved flere anledninger.

Det er et kurs.

I neste innlegg skal jeg si mer om hva jeg er i gang med.

 

 

Ønsker deg som er innom, en nydelig dag med masse glede.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I en samtale her om dagen kom noe opp til overflaten. Det satte meg ut. Det å bli satt ut, bli rista litt i, er ikke så dumt.

 

 

 

For jeg liker meg sjøl ganske godt, jeg gjør det.

Aksepterer meg for den jeg er.

Og jeg aksepterer at andre er dem de er, mener jeg-.

Sjøl om jeg nok kan tenke andre tanker, av og til, inni meg.

Tanker tenker en vel i hovedsak inne i seg, for jeg innbiller meg at tankene sitter i hjernen, sitter i hodet…

 

Men det var ikke tankene jeg skulle skrive om…eller på en måte er det vel det også.

En kan også spørre seg om hvor stor plass tanker skal ta…kan ta-.

 

Men tilbake til starten, jeg mener at jeg syns jeg er ganske ok.

Greit menneske å bo i.

Opplever at de fleste også syns jeg er helt grei.

Kanskje for grei…

Jeg biter ikke hodet av noen, de som biter hodet av andre oppfatter meg nok litt vassen.

Nå har jeg ikke noe ønske om å bite hodet av andre.

I alle fall ikke i utganspunktet.

 

Men så var det den der «snille piken» da. En ordsammensetning jeg ikke kan fordra.

For jeg er ikke det.

Overhodet ikke.

Men så begynne jeg å skjønne…slik jeg lever nå…holder på-.

 

Jo, jeg er nok gått grundig i den fella.

Slik som jeg lever.

Slik som jeg gjør.

 

Samtalen jeg referer til i ingressen fortalte meg plutselig mer, om hvordan jeg så på meg sjøl.

 

Egentlig.

 

Her inne har jeg innlegg på innlegg der jeg forteller om gjøremål og slitenhet. Slitenhet av en slik karakter at jeg ikke orker noe.

Nesten ikke noe.

 

 

Så hører jeg meg si, at jeg tror egentlig ikke på min egen slitenhet…

 

 

Samtalen gikk ut på å være snill mot seg sjøl, ikke mistro seg.

Det som skjer da jeg sier dette om at jeg ikke tror på min egen slitenhet, egentlig en uttalesen som kom fra et dypere dyp, er;

Stemmen min blir skikkelig grøtete.

Tårene kommer.

Og jeg skjønner at jeg har trykte på et følelsesmessig punkt.

Skjønte at jeg kanskje må til å ta meg sjøl mer seriøst.

 

Finne ut.

 

Samtalen går videre, over til et anna tema, om jeg kan hente noen.

Og jeg har ikke lyst.

Jeg har virkelig ikke lyst, følelsene mine har ikke lyst.

Blir nesten kvalm.

Men så er det noe med å være det gode mennesket, om ikke å holde noen utenfor.

«Alle skal bli med»!  

Tror jeg har hatt denne holdninga fra jeg var lita.

Følte ubehag om noen skulle holdes utenfor, jeg ønsket åpne linjer, ikke slik kokkelimonke.

Men jeg følte jeg ikke makta, at det ville kreve enda mer av meg, om jeg skulle hente dette mennesket.

 

Og det neste jeg legger merke til, jeg vil ha aksept for dette valget.

Når jeg føler jeg ikke får det, prøver jeg å tilpasse meg.

Eller kanskje jeg dropper avtalen om å møtes. For å unngå at jeg burde sikkert hente…

 

Interresante observasjoner av meg sjøl.

Jeg vil ha aksept, jeg vil bli lika, jeg vil bli forstått.

 

 

Nå tror jeg ikke at jeg er den eneste som bedriver indre og ytre kommunikasjon på dette viset, tror vi kan være mange. Det er derfor jeg lager dette innlegget.

Også for meg sjøl, at om jeg glemmer dette kan jeg finne igjen innlegget.

For tror det var en viktig samtale for meg, at det satte et par viktige ting på kartet.

 

 

 

Livet og tankene er virkelig spennende saker, om de ikke blir for tyngende da.

De må ha noe letthet i seg.

 

Så nå tror jeg at jeg skal hoppe opp, følg opp og sette stopp.

Dagen blåses nesten bort, og den blir skikkelig vaska.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En drøm kan være mangt, det kan være noe en drømmer om i framtid, en dagdrøm eller noe en har drømt gjennom natta.

 

 

 

Og det er det jeg vil, jeg vil dele nattens opplevelser.

For det var en fryktelig rar drøm.

Sjøl om den smuldrer bort bit for bit, men ennå husker jeg noe.

 

 

Slik som i de fleste drømmene jeg har, var det bilkjøring og masse folk.

Jeg satt i en full buss, den var fylt opp med ungdommer, hender og føtter og aktivitet. Jeg hadde dyna mi med og noen begynt å dra i den, dra den av meg, dra av trekket.

Jeg prøvde å holde igjen, prøvde å sette trekket på – men orka ikke bry meg for mye om det, orka ingen kamp. Til slutt havna dyna bakerst i bussen.

Dyna så jeg ikke mer etter, men senere fant jeg ikke igjen sekken min.

Jeg skulle ta buss videre og det var i en gate jeg hadde vært før. Men sekken var borte, den var satt fra seg og jeg leita over alt etter den sekken.

Midt oppi alt dette prøvde jeg å parkere min egen bil, prøvde å brette den opp langs en mur. Oppdaga at bakluka var åpen, men jeg hadde ikke nøkler.

Tror de lå i sekken.

Kom inn i et lokale og leita videre. Folka som var der var ikke særlig opptatt av at sekken min var borte. Alle var opptatt med sitt.

Til slutt kom jeg opp i en kontoravdeling, der var det også masse mennesker. De sto i klynger og snakka. Møtte en hyggelig fyr som tiltalte meg med fornavnet mitt. Jeg ble overraska over at han visste hva jeg het. Han fortalte han skulle begynne å arbeide på min arbeidsplass, som på en måte var forrige arbeidsplass.

 

Han forsvant og jeg gikk videre, møtte noen folk og jeg tenkte at de hadde sikkert sett det.

Og «det» var at jeg hadde blitt avbildet med masse bilder i et magasin for noe jeg hadde gjort. Dette affiserte meg ikke, jeg orka ikke dvele ved den hendelsen. Hadde liksom ikke noe å si om folk visste eller ikke, jeg brydde meg ikke.

Kom inn i et rom der det på en måte var laga et tablå. Det første jeg la merke til var noe som så ut som en innpakka kropp.

Sjøl om dette tablået ikke var laga for meg, skjønte jeg de andre i rommet forventa en reaksjon fra meg. Det brydde jeg meg ikke om, for det angikk meg ikke om det var en kropp som lå på benken eller som det skulle indikere det.

Det som jeg heller ble opptatt av var noen mennesker og noen ting som sto midt på gulvet. Tingene og menneskene var i sorthvitt. Jeg gikk nærmere for å se på folka som sto der.

For de var fysisk til stede, men altså uten farge. Jeg gikk helt innpå og så at det var tynne, sorte striper, til og med i øynene og pupillene.

Som et ikke helt godt trykk.

Jeg hadde en slags kommunikasjon, syns jeg å huske. Men jeg spekulert på hva de hadde gjort for å få dette oppsettet av ting og mennesker til å se sorthvitt ut -.

Jeg fikk ikke svar og jeg fant ikke sekken min.

 

Gjennom drømmen lot jeg meg ikke bry med at jeg skjønte at ønsket var at jeg skulle ha en bestemt reaksjon. Jeg lot meg ikke narre av det som var ønsket.

 

Syns drømmen var fryktelig rar og har prøvd og kjent på hvilke følelser jeg hadde. Uten at jeg greier å knytte det opp mot verken følelser eller hendelser.

 

 

Drømmer du mye og skjønner du drømmene dine?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

 

 

 

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

 

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

 

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

 

For konsentrasjonen er på bærtur.

 

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

 

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

 

 

Har du planer for dagen?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Når jeg leser gamle innlegg er det ikke sikkert jeg husker… dette husker jeg ikke.

 

 

 

Hva som egentlig førte til at jeg delte disse orda i dette innlegget. Så kan ikke fylle ut, hva som skjedde anna enn det jeg leser ut av teksten. Behøver ikke si mer. 

 

 

 

Det gode

Tanker og handlinger som får varmen i hjerterota til å spre seg som ringer i vannet.

I går tenkte jeg på at det skulle vært en klubb for alle som tenker med hjertet. En klubb som skulle hjelpe til med å spre de gode følelsene og ikke glemme at de følelsene er en så viktig en grunnmur for oss alle og for samfunnet. De følelsene som bygger mennesket god med tro på seg sjøl for så å vende det til positive handlinger og spre det utover til andre. Handlinger utført av hjertet og ikke for å oppnå noe for egeninteresse.

I går møtte jeg flere mennesker som viser hjertelag ut fra sin livsinnstilling. -Ikke for å bevise noe overfor andre.

Jeg blir så glad for at disse menneskene finnes og får lyst til å rope ut en stor takk. For de minner meg på alt det gode og det som gjør godt.

Når noen ikke setter regler for å begrense, men som åpner opp og lager storhet for at “små” mennesker skal få oppleve det fantastiske i sine liv. Som tar valg for at noen skal få oppleve viktigheten i sitt liv uten å begrense dem. Akkurat for at akkurat det går an. Det er mange som vil ha valgt reglene og begrensninga fordi det er enklest og fordi det lager mindre bry for en sjøl.

Når en møter et annet menneske som sier at “når jeg kan glemme meg sjøl og få andre til å bli god har jeg det godt”.

Er ikke det fint?

Og når dagen avsluttes i Aure Arena med foredrag om “Der ingen kunne tru at nokon kunne bu”  med Oddgeir Bruaset som med enkle ord og lite bildemateriale formidler det fantastiske. Formidler det med hjertet. Fortellinger om mennesker som har valgt annerledes og har si livslykke. Som har valgt en annen livsveg enn de fleste. Som har turt noe annet uten sikkerhetsnett. Som har valgt det som er viktig for dem.

Jeg tenker på om alt dette gode og kloke har blitt samla uten begrensninger. For en oase, for et sprengstoff.

Jeg tror på det gode i mennesket. Det er mye større enn det vi ser. For alle prøver det beste de kan ut fra sine “verktøy”, det tror jeg. Jeg tror på mennesket. Og jeg er heldig fordi jeg får lov til å møte mange av disse fine og kloke menneska.

Og hvorfor skriver jeg dette, hva vil jeg oppnå med denne tildels pompøsiteten?

Hovedsakelig måtte jeg skrive dette fordi jeg blir så glad når jeg møter mennesker som har så mye av det gode i seg og som bruker det og gjør en forskjell. -Opplever all den plassen disse menneskene skaper, plass av at hver enkelt er god nok.

Og så tenker jeg på alt jeg får lov til å lære. Et liv uten å få lære har vært meningsløst. Hele tiden få lære og utvikle seg. Jeg har så mye jeg skal lære, jeg kommer til å bruke hele livet på å skaffe meg min lærdom. For jeg forstår så lite, det jeg kan er så begrensa av mine erfaringer.

Og etter hvert som lærdommen sviver inn har jeg mulighet til å bli et bedre menneske for både meg og andre. Og en utvider ikke horisonten sin for det materielle, men de store og gode følelsene. Livslykken.

Jeg er så glad for at jeg har fått så mange muligheter til lærdom. Fordi jeg skjønner litt av hvor lite jeg veit og kan. Men jeg får lov til å føle glede over å møte disse som kan minne meg på dette og godheta. Der er det grobunn for læring, utømmelig grobunn for læring.

Tenk om det fantes en klubb som minte oss på godheta slik at vi alle fikk det bedre…….

Ha en riktig god helg alle og en hver.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Tid og hår vokser og fyker avgårde. Det som var i går er egentlig både uker og måneder siden.

 

 

 

 

Moren min sier egentlig det hun ser og mener.

Det er en god stund siden hun begynte å spørre om jeg ikke snart skulle gå å klippe meg.

Egentlig tidlig i sommer falt de første spørsmåla.

De betyr at hun også ønsker å klippe seg.

 

I noen år nå, etter jeg begynte på å klippe meg hos frisør igjen, har jeg tatt med mor. Salongen ligger der mor bor.

Da jeg feira fødselsdagen min i slutten av august var håret verken ‘fugl’ eller ‘fisk’.

Og akkurat det er greit, det skal ikke være det-.

Men jeg er enig med mor, jeg trengte en klipp.

For noen dager siden hadde vi time.

Før jeg dro tok jeg bilde, for jeg tenkte det kunne være greit med slik før og etter bilde.

Til og med en liten hestehale får jeg til.

En del timer etter var jeg igjen hjemme og klippinga utført.

Dama som klipper er kjempehyggelig, vi voks opp på samme sted og vi er tremenninger.

Men om kvelden var jeg bare så sliten, noe som syns på bildet.

Jeg føler meg alltid litt for strigla når jeg kommer ut fra frisøren, så neste morgen, før dusj og med masse frisørstuff i håret så jeg slik ut.

Egentlig er jeg godt fornøyd med klippen, syns det ble en bra form på håret.

 

Før i verden gikk jeg aldri ut før jeg kikka på meg fra alle vinkler, studert hele ansiktet og resten med lupe, la på sminke og gikk misfornøyd ut i verden. 

Det har jeg slutta med for flere århundre siden, i dag møter jeg verden oftest usminka og er mye mer fornøyd.

Det å ha for mye sjølfokus er nødvendigvis ikke så heldig.

Men inn i mellom tenker jeg at kanskje skal jeg bli litt mer forfengelig.

Kanskje jeg blir det etter hvert, etter kurset jeg skal begynne på…

Neste uke begynner jeg, og gleder meg.

Kurset, altså.

Tanken er at jeg skal fortelle litt om det.

Kanskje…

Etter hvert.

 

Nå er denne dagen godt i gang, skal ned på kontoret.

Akkurat nå sitter jeg i stolen min i en fillete singlet og ser slik ut.

Og håret og klippen er jeg fortsatt fornøyd med. Krever lite.

Men jeg vet det ikke varer så lenge.

For hår og år går fort, vokser, fyker, ryker og fer avgårde. Forandrer form og farge.

 

Ha en nydelig dag.

Liker du å gå til frisør?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Så er kvelden her. Ute er alt skjult. Septembermørket er tett.

 

 

 

Dagen var ikke så lett å få i gang i dag.

Jeg ville liksom ingen ting.

Men til slutt…, og da var det bare å stupe inn i det.

Ble ikke så lang jobbedag. Hadde en skikkelig ubehagelig opplevelse, så ubehagelig at den må modne litt lengre før jeg sier noe.

Heldigvis har jeg lært at det er bare en ting å gjøre, finne løsning.

Men den finner jeg ikke ennå.

 

 

Været var ganske bra det meste av dagen, så etter jobb dro jeg på meg støvler og tok turen ut og opp i skogen.

Hadde også med meg fotoapparatet, men det ble ikke så mange bilder tatt.

Jeg måtte bare la føttene gå dit de gikk.

Mest lyst hadde jeg bare til å kikke, kikke langt inn i det fjerne. Bare stoppe opp og bare se-.

 

– Det gjorde sikkert godt, sa moren min en god stund senere, etter jeg hadde vært å handlet inn til henne.

 

Faktisk gjorde det ikke noe til eller fra, var bare glad jeg ikke ble utslått av trøtthet etterpå.

Butikken var en prøvelse å gå gjennom.

En av tingene jeg skulle kjøpe til meg sjøl var fint sammalt hvete, masse sammalt hvete som var grov, men tomt for fint. Faktisk flere typer av den grove, men der den fine skulle stått var det tomt.

Jeg kikka lenge, for kanskje jeg så feil, men det gjorde jeg ikke.

Sikt blir jeg såååå lei av.

Ikke fant jeg en strekkode da jeg skulle slå inn en vare, så fikk tak i betjening.

Strekoden sto under, den. i en sammenbretta bunn.

I tillegg hadde jeg pakka tyggummi inn i munnen på tur innover til sentrum. Fant en tyggispakke i en lomme, noe jeg egentlig ikke bruker å ha.

På butikken begynte jeg å bite meg i kinnet eller innsida leppa, det er så vondt.

Gjorde det flere ganger og følte meg helt i ulage.

Sitter her nå med sår munn.

 

 

Så var det den obligatoriske kaffen hos mor. Hadde kjøpt skolebrød til oss. Blir også lei av å kjempe med alle disse «nei’ene». Tror mor nesten tar det som en fornærmelse, men i dag orka jeg ikke å kjempe imot.

Er i en periode der jeg som en støvsuger.

Sikkert for å overleve.

Og akkurat det tror jeg det er ingen fare med.

De siste par ukene har vekta bare byksa oppover.

Jeg er nok i en dårlig fase. Kanskje jeg kan lære meg å «kjøre» bedre i dårlige faser.

Det vil jeg drømme om i natt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

Tror det er kork i flaska, propp i systeme- det er for lite flyt.

 

 

 

 

 

– Er det for lite system, tenker jeg.

Ja, kanskje er det for mye som flyter, men ikke som «i flyt». Det å være i en slik tilstand skal være bra.

 

Er det alder eller er det energi.

 

Uff, energi igjen… Tror om det mest brukte ordet i innlegga mine er ordet «energi», utenom «på», altså preposisjoner, «og» og «å» …slike ord.

 

 

Det var en ung jente inne på en av plattformene som kom med et innlegg som ga meg noe å tenke på, sjøl om det var logisk. Hun sa omtrentlig noe slikt; at for å få energi må du gjøre ting som gir deg energi…

Skulle gjerne ha linka til innlegget hennes, men har leita etter det uten å finne tilbake til det.

En bør lagre ting en kommer over som en liker.

 

 

Jeg ble sittende å tenke på hva er det som gir meg energi og som er av en slik karakter at jeg kan oppnå dette. For tror det må være enkelt å få til.

For hva er det som skaper energi?

 

 

Jeg liker veldig godt å snakke med mennesker, snakke med mennesker er nesten alltid interessant. Men du verden hvor sliten jeg kan være etterpå, så sannsynlig tapper det mer enn gir.

Det kan så klart være alderen, jeg møter i litteratur og egentlig over alt, at jeg er gammel. Jeg som nettopp er starta, som ikke har begynt på det egentlige livet ennå. Det er så mye jeg vil og skal, uten at jeg vet helt hva det er.

Før visste jeg det veldig godt.

 

– Skriv opp, sa Kari. Du vet Kari i blogg-verdene.

Innlegget mitt handla om det evindelige temaet, ‘slitenhet’.

Hun kommenterte:

“Mora di ser ut som ei vital og hyggelig dame 🙂 Det er ikke godt å føle at man “klarer” mindre og mindre. Noen ganger kan det hjelpe å skrive ned alt man gjør i løpet av dagene i f.eks. ei uke. For å se hva man faktisk gjør, enten det er mye eller lite. – Bare for å se det i perspektiv eller ha noe å forevise en lege. Kan også være greit å skrive ned hvordan du føler deg etter det ene og det andre, i så fall, for vi glemmer fort hva vi gjorde når. ❤️»

Det var dette innlegget hun kommenterte.

 

I går fant jeg fram en bok for å skrive i.

For å se etter sammenhenger.

 

 

I natt drømte jeg vilt og kaotisk, ikke drømmer som ga glede. Det er alltid så mange folk i disse drømmene mine. Og bilkjøring.

 

Neste uke begynner jeg på et kurs som jeg er fryktelig spent på. Det har jeg lovet meg å gjennomføre. Onsdagene blir hellige.

Det er et kurs som skal gi energi, tror jeg.

 

 

Og dermed er jeg inne på noe annet jeg må ta tak i. Jeg nevnte det tidligere i innlegget, det at det flyter for mye, for lite struktur. Jeg må nok bestemme meg for struktur, mer enn nå.

På grunn at jeg nesten er allergisk for planer som er tidfesta, etter år med stress, har jeg gått helt i andre retninga. Bare det jeg MÅ har tidspunkt. Ellers er tida flytende…men tror ikke det egentlig er så bra. Det heller.

Så må nok føre inn timeplana, har riktignok en timeplan, men en med noen faste få punkt med avtaler jeg lager bare med meg sjøl – og gjennomfører.

 

For det å gå inn i høsten med alder, begrensninger og muligheter jeg føler nå, gjør bare høsten mørkere.

Og det vil vi ikke ha.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget syns av en eller annen grunn ikke.

 

 

Legger link til innlegget HER.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---

♦

---

 

Når jeg i dag ser tilbake på dette kapitelet av livet. Alle åra som har gått både etter flyttinga fram til i dag og de seks åra jeg ser tilbake på i innlegget.

Det var seks krevende år. 

Og de ti åra etter, fram til i dag.

 

Det rare er at jeg føler jeg står i en portal inn i nytt liv.

Ikke som i «flytte», men som en periode er over og noe nytt i gang.

 

En spennende følelse.

♥