Fjerde mandag i år. Nestsiste mandag i januar. ‘Yes, here we goes’ inn i det nye året som ikke er så nytt lengre.

 

 

 

Jeg kom hjem med en god følelse i ‘sekken’ i ettermiddag.

Akkurat i kveld er ikke følelsen like god.

Og så er jeg trøtt.

 

Jeg våkna i firetida i dag tidlig, da var musklene i spenn. Over alt som er problematisk.

I kveld kjenner jeg på det ene problemet, huset vibrere. Det blåser og jeg er engstelig.

Så det skal bli en tidlig kveld.

Jeg er trøtt.

 

Dagen starta med to møter på Teams. Jeg fikk sendt ut noen spørsmål.

Og så var jeg på vei til museet. Befaring av ett av bygga.

Det skal ha en omfattende utbedring, både vegger og tak.

Etterpå fikk vi satt opp en oversikt over tidsperspektivet på dette. Dette går under forvaltning.

Så fikk jeg snakka med et par mennesker, om skole og buss. Skal opp med et tilbud, dette går under formidling.

Fikk også rydda ned utstillinga fra i sommer.

Nå er bilen min full av visnings-dukker, kropper og armer, som jeg skal ta med meg til Kristiansund ut i uka.

Der skal jeg blant anna ha møte med henne som er utstillingsansvarlig.

Skal snakke om sommerens utstilling som jeg gleder meg masse til.

En annen kollega kommer også innom med noen bøker jeg skal låne om barn og lek.

Utstillinga med leker.

 

Hadde også en samtale om at det har vært artig med formidling til eldre.

I morgen skal jeg ha ha møte om formidling til skole.

 

Det eneste som da står igjen er tid. Tiden jeg har til disposisjon med det jeg både ønsker og skal.

Men det er fryktelig mange artige oppgaver jeg er i gang med.

 

 

Da jeg kom hjem stoppa jeg ved postkassen.

Der lå en pakke.

Den var lett.

Inni var det bobleplast.

Jeg brettet den ut…og der lå de…

Jeg fikk en melding to uker ut i det nye året. Vi har funnet briller, sto det. Er de dine?

Og det var de.

HER skrev jeg om at de var borte.

 

 

 

Det eneste jeg kjenner jeg utsetter er å sette meg ned ved telefonen i kveld. Jeg skulle ha funnet i personer som sier «ja» til å sitte i et styre. Jeg er i valgnemda.

Kreves at jeg er i et spesielt mood når jeg skal ringe.

 

Det er mandagskveld. Har laget meg en nydelig kyllinggryte til middag.

 

Håper at ting løsner framover slik jeg ønsker.

Både jobb og privat.

Spesielt det som har med trening. Det har fungert dårlig de siste to ukene.

Da fungerer alt det andre også dårlig. Derfor er det så godt at jeg har denne følelsen i kveld, følelsen av progresjon.

 

Vinden er ikke noen god.

Så nå skal jeg straks gå å legge meg for å sove meg bort fra vinden.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

En maske. En maske er så mangt. Assosiasjonene er mange… Kan være mangt.

 

 

 

Maske, sier Frodith og lar tolkningen være opp til oss.

 

 

For den som strikker vil fort tenke masker i strikking. Hvor kjedelig er det ikke når en maske ramler av pinnen og det blir oppdaga en stund etter.

Ennå verre når en bruker strikkemaskin. Da kan det rakne langt nedover.

 

Av og bruker en å legge maske når en skal male, maskere, for ikke sette farge der den ikke skal være.

 

 

Og så kan vi sette på oss en maske. 

En ansiktsmaske.

 

Eller så tar vi på oss en maske for at vi ikke skal bli kjent igjen.

Kanskje vil vi skjule den vi er. Gjemmer oss bak en maske, ingen skal få se hva vi tenker, føler eller mener -.

 

 

Da jeg var lita brukte vi å feire nyttår hos mormor og morfar min. Vi var en hel gjeng av søskenbarn. Besteforeldra mine hadde seks barn, alle seks bygde seg hus like ved foreldra.

Disse nyttårsaftenen var bare så artig.

Men en gang-, jeg kunne vært to-tre år, da jeg opplevde noe som satte en skrekk i meg. Under en pute i en lenestol lå en maske, en julenisse-maske. Det var en så skremmende opplevelse som satt i meg lenge etterpå.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Engler i snøen. En sang. En gang… Det er vinter og snøen er en venn. 

 

 

 

 

 

Det er igjen Frodith som drysser ord, i dag er det snø som har dryssa ned med engler i…

En dag i vinter, mellomste var hjemme for det var jul.

Vi tok en runde ut i snøværet.

 

Skal vi, sa vi til hverandre…

 

Og så klart skulle vi.

Jeg dumpa ned i det hvite.

 

 

Gamle kunster var ikke glemt.

 

 

Etterpå kunne jeg reise meg og jeg hadde laget en engel i snøen.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.

 

 

 

 

Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring… 

…og jeg ser for meg vekter.

Noe som viser styrke.

Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.

Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.

Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt. 

 

– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.

 

Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er. 

 

– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.

 

En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…

 

Jeg, meg, MEG…

Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.

Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.

Også når en snakka…

I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…

 

– Jeg og de andre…

 

Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.

 

Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.

Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.

Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.

En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.

Det ble nesten for sterkt.

 

En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.

For det var så sterkt.

Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.

Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…

Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.

 

For jeg føler sterkt. 

 

 

Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel. 

 

De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.

 

 

Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Er fredag gul? YEAH, sier Frodith. Hun har kanskje en gul kjole i dag…

 

 

 

Det Frodith som sprer ord utover hele januar måned. I dag oppfordrer hun til en farge.

 

GUL.

 

 

Jeg starter dagen med å drikke.

En gyllen drikke.

Leiter i arkivet og finner en tegning av antrekk.

Er det noe som er gulere enn sola…

Antrekk fra 80-tallet. Nå ble ingen av disse sydd opp.

Omtrentlig 30 år senere er vi i gyllent bryllup i Trondheim.

Mellomste er også gyllen den vakre sommerkvelden.

Nå har jeg ikke spurt henne om å få bruke dette bildet av henne, skal sende henne en melding etterpå nå.

Men før sommeren er det mye gult.

Påskeliljer strekker seg optimistisk inn i våren.

Så kommer de herligste, bustete blomster du kan tenke deg, løvetannen.

Som jeg har laget likør ut av.

Her er jeg igang, en liten jobb.

Etter løvetannen kommer smørblomsten, den lyser også gult i mot en.

Utpå sensommeren, sto disse i strandkanten i Åsenfjorden.

Og slik har jeg nok kunnet fortsette, for det finnes så mange gule bloster og annet kult…nei, gult.

 

Men Frodith hadde ikke kjole i dag, hun hadde genser.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ensom er et ensomt ord. Alene. Uten andre eller noe annet. Det å være ensom…

 

 

Frodith vil vi skal si noe om ordet «ensom».

 

Hva er det å være ensom?

Jeg måtte google.

 

Det er et ord en oppfatter trist.

Noe en tenker på som ufrivillig å være alene. Det virker som ordet tolkes som noe ufrivillig.

 

Er jeg ensom?

 

Jeg fyker ikke rundt for å treffe venner og har ikke et veldig sosialt liv. Og jeg blir nesten glad når jeg opplever meg litt ensom, fordi det tolker jeg som litt mer overskudd.

 

Stort sett trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, jeg opplever meg som et godt selskap. Jeg har lange samtaler med meg sjøl, jeg ler og gråter og elsker min egen alenetid.

Det er ikke noe trist i det, så jeg tror ikke jeg kan si at jeg er ensom.

Jeg er i stedet veldig glad i alenetid.

 

Over store rom, stillhet og balanse. 

 

Bildet under tok jeg da jeg hadde vært på møte på Smøla.

Ble helt lykkelig over det ensomme landskapet, himmelen, myrene og veien.

 

Skal dra dit på sykkel med fotoapparat en dag.

Eller kanskje bil…

 

Jeg vil fotografere mer himmel, lys og myrer inn i evigheten. 

 

En tenkebenk som står på et berg med utsyn rett ut i havet.

Benken står ekstra ensomt til når det ikke sitter noen på den og tenker.

Noen som i ensomhet tenker tanker.

Det er heller ikke trist.

Er kanskje ikke ordet trist?

 

Huset nedenfor er ensomt.

Skogen holder på vokse inn i huset.

Det er forlatt.

Og dette huset er Trist.

Virkelig ensomt og trist. 

En ensom måne som er blitt halv en blå vinterkveld, er heller ikke trist.

Bare stille.

Til tross for at mine bilder som skulle illustrere det ensomme, ikke er triste, kommer nok av at ordet ensom, alene, ikke trenger å være trist.

Det spørs på oss som tolker ordet. Og så tror jeg at det å være litt ensom er bra.

Jeg sa «litt»…

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vann er fascinerende, livsviktig og vakkert. Jeg blir aldri lei av å se vann. Og gjett om jeg har mange bilder…

 

 

 

I dag oppfordre Frodith oss til å legge ut innlegg om vann. Jeg måtte skikkelig ta meg sammen for ikke ta helt av-.

I dag er det fryktelig mye vann rundt meg, frosset vann…snø heter det.  

Så etter en dag med intens arbeidsøkter, var det ikke dette jeg ville legge ut.

 

I stedet velger jeg å gå 358 dager tilbake i tid.

Til i fjor.

Det hadde regne og ute i havet var det vind, sterkt vind.

Inne mot land fikk vi såkalt stormflo.

Strandsona var dekt av vannet.

Sjøen.

Sjøen hadde steget over sine bredder.

 

Naturen så ut som bildet av en drøm.

Tidligere, tidligere hadde vi høst.

Sjø full av liv.

I mitt neste liv tenker jeg på å bli delfin.

Her spredte det seg blå ringer på en høstfarga sjø.

Og så må jeg ta med et bilde til.

 

Av våren.

 

Maigrønn skog rundt utløpet til en elv.

Bildet ble tatt for snart to år siden på tur oppe i fjellet.

Et vannspeil er så fullt av ro og gir så mange fine tanker, at en kan bli sittende lenge…

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Tull og fjas på en helt ordinær tirsdag, går det da an? 

 

 

 

Frodith som spør og nå skal jeg gjøre et tullete forsøk…

 

 

Men det er ikke lett.

Slik rett og slett.

På en tirsdag med snø, der kjøring ikke er for de enkleste frø.

Jeg ga opp noen planer, tok bilen, parkerte og gikk og kom meg fram dit jeg skulle uten et vrikk.

Med snakk og strikk og timene gikk, så trening og effektiviteten stakk.

Tusen takk.

Men alt kan ikke være på plass med en gang,

litt feil og vind i vrange seil

Det blir en frynsete sang med en tullete klang. 

Ikke en gang kan tas med en tang…

Enn om den var lang.

 

Nå blir bare dette bare tull,

som tova ull i krull.

Bare fjas som ikke er noe stas.

 

 

Tak for mig!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Å uttrykke seg med dans, skape bevegelse etter rytme, finnes det noe bedre…

 

 

Det er Frodith som byr opp.

 

 

Som lita ville jeg bli danser.

Balletdanser. 

Jeg sto på tærne uten beskyttelse. 

I mange år var tærne stive av behandlinga. 

Stuka.

Jeg ble ikke danser.

Men jeg elsker å se på dans.

 

Deler en video.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

Om å se ut og se inn, det tenkte jeg på. For øynene var mitt vindu… er mitt vindu. 

 

 

 

 

 

Det er igjen Frodith som oppfordrer for 14. gang i år, den 14. januar.

 

 

Jeg tenkte slik, at øynene mine var mitt vindu til å se ut og verden kunne se inn.

 

 

Og jeg hadde alt for stor øyne, syntes jeg.

En kunne se for godt inn gjennom mine «vinduer”.

Rett inn.

Jeg ønsket meg smale øyner, slik at ingen kunne se inn på meg.

Se inn i meg.

Slik tenkte jeg en gang.

Jeg følte meg naken. Hadde behov for beskyttelse i ukjente situasjoner.

Ville ikke ha innsyn.

Innsyn inn i meg.

Gjennom øynene.

Jeg var nok ikke den eneste ungdommen som følte behov for å beskytte seg.

 

 

I dag er det jeg som ser.

Jeg ser på verden.

På ett vis kan jeg se og mange ganger føle jeg forstår.

Øyner sier så mye.

Har så mange uttrykk.

Øyner er kanskje noe av det jeg har tegnet mest.

Jeg blir aldri lei av å se på øyner.

Og jeg er veldig glad for å kunne se.

Jeg tåler også at andre ser på meg.

 

 

 

♥