Det tror jeg kan være på sin plass to uker ut i et nytt år. Hvordan går det? En liten sjekk av realiteten.

 

 

 

Når jeg våkner halvseks en søndagsmorgen og ikke får sove igjen, for alle bekymringer er samla i hodet… Det er ikke så veldig bra.

 

Jeg tok et svalestup inn i det nye året.

Det var artig å gyve løs.

Med alle planene mine.

Jeg gikk målretta ned i kjelleren, satte meg til, slo på data’n. Der fant jeg planene, de toppleide jeg gjennom dagene.

Nå er det litt slik i arbeidet mitt, at når jeg løfte på én «sten» auler det fram med nye oppgaver…

For jeg er i gang med mye.

 

Første uke hadde jeg fokus på formidling, sist uke ble det mye farting.

Så det som viser seg er at det blir liten plass igjen til slikt jeg må-.

Sist uke ble det verken styrketrening, bassengtrening og knapt gåtur.

For prioriteringene på dagene mine er først jobb, så mor… da kan det bli lite tid igjen.

 

 

 

I går kjente jeg meg lei meg.

Ikke slik krise, men en slags sorg, over hvordan det var, hvordan det er…

Det var en lørdag med plussgrader, faktisk var det en fredag med det samme dagen før og en purring i meldingsboksen -.

Fotoapparatet var reparert og måtte hentes.

Det ble levert inn i starten av desember og vært ferdig før jul.

 

Tenkte jeg måtte benytte meg av mildværet, apparatet var levert på Orkanger.

Fredag kom og jeg hadde fri, men var over på gamle takter. Jeg orka ingen ting.

Så da måtte jeg i går.

Plana var tidlig.

Det ble ikke så tidlig, kjørte likevel før 12.

 

Hadde planer om noen avtaler som ble til en.

Det var slush over fjellet.

Kjente det, jeg ville bare utføre ærenda og dra hjem igjen, mens det var lyst.

Avlyste avtalen.

Fikk henta apparatet, innom et par butikker til, det ble både te og noen velværeprodukter.

Kjørte til neste kjøpesenter, sjekka om den knuste innmaten i presskanna kunne skaffes. Det må jeg nok gjøre på nett. Til slutt ble det matbutikk, kjøpte masse grønnsaker og satte kursen hjemover igjen.

 

Det var godt å låse opp døren hjemme etter turen. Orka bare en forenkla påplass setting etterpå. Og jeg liker ikke det jeg ser, nyåret har oppgang av vekt og nedgang av energi.

Nå tror jeg nok den største synderen er sukker, for jeg har en slag etterrettelighet i meg…det søte må bort…gjennom min kropp.

Og det har jeg så godt som klart, så det kjennes og føles.

Så det er bra kjøleskapet fylles opp med grønnsaker.

 

Jeg har en jobb å gjøre for å kunne gjøre en jobb.

 

For nå har jeg et feilskjær…

Det som jeg syns er morsomt vil ikke bli morsomt når energien forsvinner – nå er det bare nede i en dolp, en liten dolp.

I morgen er det tilbake til regime. Det som er sunt og godt og helt topp.

 

To uker ut i nytt år er egentlig for lenge. Jeg kan ikke våkne i fem-seks tida en søndagsmorgen og tenke på alt jeg ikke har fått gjort…

En ting er sikkert, akkurat da får jeg ikke gjort noe.

Og så må jeg ha energien til å gjøre det jeg må gjøre når jeg kan få gjort det.

 

 

Nå kjenner jeg at trøttheta kommer sigende…litt småkvalm av trøtthet, faktisk. Jeg skal besøke mor i dag, må hente ved for henne…ellers må jeg nok forsøke å gjøre slikt som er bra for meg.

Er det å sove litt mer først, skal tro..

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I kveld er skrivelysta falt helt ut. Da skal jeg skrive om hender. Hender som er så viktig.

 

 

For Frodtih vil vi skal. HER skriver hun sjøl om det.

En liten og en stor hånd. 

Hånd som uttrykker noe.

Hender som danser.

Tegne hender er ikke så lett. I hvert fall når du ikke har noe å se etter, bare se de for seg inni hodet.

Føtter er enda verre å tegne. Paraply er heller ikke så enkelt.

En må ha en hånd for å tegne.

Noen tegner også med munn ellet fot.

Hender er noe av det mest fargerike vi har. 

Jeg er glad i hender, både hva de uttrykker og det jeg kan bruke mine hender til.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.

 

 

 

Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.

 

 

Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.

For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.

 

Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.

Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut. 

 

 

En kan ha flaks på mange arena.

Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.

 

Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.

Ikke bare mine, men moren min sine, også.

Og sertifikatet.

Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.

Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.

Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt. 

 

I går tikka det inn en melding.

Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.

 

Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.

 

Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…

Blir vifta inn til sides, det er kontroll!

 

– Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.

 

Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.

Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.

Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.

Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.

 

 

Jeg vil nesten kalle det for flaks.

Syns ikke du også?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Her kom jeg over en ny utfordring en sen kveldstime. Oppfordringa kom gjennom en blogg jeg las. Kjente hvor morsomt dette var.

 

 

 

 

Så her kaster jeg meg begjærlig over oppgaven.

Det er Bunny som spør hva vi er glade for, hva vi verdsetter…

 

 

Og jeg kjenner det med hele meg, det er nesten som jeg snubler i min egen ivrighet:

 

For det første fikk jeg bli meg.

Så fikk jeg muligheten til å oppleve og lære.

Jeg får føle sterkt og det tåler jeg.

Jeg elsker livet, alt jeg får bli kjent med.

Ord gir meg en enorm glede, det samme gjør fargene.

Det å skape.

Det å tenke.

Det å elske.

Det befriende i å kunne gråte.

Det å leve, være fødd her jeg er, det å ha mulighetene jeg har og har hatt.

Barna mine, det å få bli kjent med de er nok det største.

Alle fine folk som finnes, de jeg har møtt.

De jeg har delt kjærlighet med.

Naturen må få et kapitel for seg, bekken, den varme bakken, blomster og bier, bartrær og bare trær.

De nye knuppene som våren sprenger fram.

Byen, lysene, pulsen, alt folket som beveger seg i sorg og glede.

Stillheten.

Musikken.

Musikken må med, den er så viktig.

Og dansen.

En kropp i bevegelse.

Jeg har kommet gjennom en krevende tid der jeg greier å ta fram engasjement, der jeg igjen styrer.

Faktisk tror jeg også jeg kan takke Bunny for energien jeg har ervervet.

Her skrev jeg om det.

Glemmer jeg å ta på meg hjertet en dag, føler jeg energien blir blekere.

 

Det er enormt mye med glede i livet.

Og det, det er fantastisk.

 

Jeg har kunnet skrive en hel bok om alt, men det skal jeg ikke gjøre.

Så jeg har så mye å være glad for, virkelig mye.

Det siste er planene mine, de er jeg nesten forelsket i, for de hjelper meg med gjennomføring.

 

Jeg er heldig.

 

 

♥

 

 

 

 

Vi er i den mørke årstiden. Og mørket omslutter oss. Men vi beveger oss mot en lysere tid. 

 

 

 

Igjen er Frodith ute med sin utfordring. Det er 11. januar og hun ber om mørke.

 

Faktisk er en måneskinnskveld nesten helt lys.

Trolsk, mørk og lys -.

 

Men måneskinn er også mørkt.

Måneskinn kan være uhyggelig, vakkert, mystisk og farlig.

Den Italienske gruppa Måneskin presenterer her mørket med låta “I wanna be yor slave»:

 

 

♥

 

 

 

Lys… et godt ord mens det lysner dag for dag. Lys kan ha mange tolkninger.

 

 

 

 

Igjen er det Frodith som oppfordrer.

 

 

Akkurat nå, akkurat i dag, den 10. januar, er ikke sola kommet hit jeg bor.

Men dag for dag lysner dagene.

Og plutselig en dag i februar vil den komme over over kanten på fjella.

En så god tid.

En blir helt lys og får lette tanker når dagene blir lengre og lysere.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet dette… om dager som fyker avgårde? Men en liten forskjell har jeg observert-.

 

 

 

Det er ikke bare én dag som fyker forbi, det er faktisk to dager i slengen.

 

Slik føles det midt i andre uka i januar.

 

Jeg ser det begynner å samle seg opp med kommentarer jeg ikke får svart på.

Å kommentere andre gjør jeg som en som har syvmilsstøvler på. Det har gått mange dager før jeg er innom.

 

 

Jeg tok tak i året for å kontrollere det.

Jeg har satt meg opp timeplan…eller kanskje heller timeplaner på kryss og tvers.

Får gjort mer, men dagene blir kortere.

Jeg følger opp, haker av og gyver på.

Jeg har tatt første halvår i ett jafs. I dag har jeg tenkt på sommeren.

Føler en slag redsel at jeg plutselig skal være på etterskudd.

Men i kveld unner jeg meg en panneflat kveld i stolen.

 

 

I går morges føk jeg ut av huset med bager og planer, tannbørsta reiste jeg ifra.

Først var det Kristiansund og da kom det opp et tema jeg har lyst å skrive om; om å reise til Kristiansund i dag og for 50 år siden. Det vil jeg skrive om en dag.

 

I går altså, reiste jeg til stedet som jeg som barn trodde ha to navn; Kristiansund og By’n.

På tur tilbake var plana å overnatte hos mor med trening først.

Overnatting ble det, men treninga fikk være. Jeg hadde sovet dårlig og kort natta natta før. Så treninga meldte jeg meg ret og slett av.

I stedet kjørte jeg helt hjem, for det ene var at jeg ikke gikk ned til veien med restavfall om morgenen, både fordi det var kort tid og det blas.

Nå er jeg ikke direkte redd for at vinden skal blåse bort enda mer av tida, men orka ikke velta søppeldunker med avfall strødd utover.

Den andre grunnen var for å sjekke postkassen.

Så fikk jeg oppleve den fantastiske følelsen da det viste seg at den var full av konvolutter. Alle bestilte kort var kommet. Jeg var igjen et fritt menneske som kunne gå på butikken for å handle etter at jeg mista korta på slutten av fjoråret.

I pur glede kjørte jeg innom butikk på returen, så mor og jeg kunne kose oss med pai og en rislunsj til dessert.

Prosessert så det holdt, men noen ganger…

 

Vi hadde kvelden, men jeg var slepphendt så det holdt.

Da jeg skulle ta mors høreapparat greidde jeg å rote bort den ene. Apparatet føk ut av hånden min.

Det førte til stor leiteaksjon.

Jeg fant den i oppvaskmaskina ved en hengsle -.

 

Da kunne jeg legge meg.

 

I dag var det befaring på museet.

Jeg kokte kaffe og fant fram twist.

Etter muntlig gjennomgang ble det en fysisk runde.

I slafs, slufs og is.

Innom alle bygga.

Så nå er det bare å avvente pristilbud.

Var innom en dame etterpå og hun ønsket meg inn, men sa jeg gjerne ville gjøre en avtale med henne en dag der hun kunne ta turen ned på museet.

 

 

Nå har jeg vært hjemme noen timer, hadde kontortid i kjelleren til slutt.

Nå er det bare kvelden, middag og full velstand.

Godt og ikke skulle noe. Bare skrive et innlegg, pause og samle krefter til nye dager.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Kjærlighet er det største ordet, det innebærer så mye. Har så mye i seg. Det rommer så masse vakkert.

 

 

 

Det er ordet for dagen, dagens ord fra Frodith.

 

For meg er det et ord som rommer mye og mye forskjellig.

Og på så mange måter.

Den første tanken er kjærligheten mellom de to som elsker hverandre. Som vil hverandre det beste. 

 

Men den reneste kjærligheten er den en har overfor sine barn, for den krever ikke noe tilbake. Og den er så altomfattende stor.

En kan føle kjærlighet overfor natur, dyr, andre mennesker. De fleste, tror jeg, føler kjærlighet overfor sine foreldre. 

 

Kjærligheten kan også bli en floskel, men en bør ha respekt for ord.

Respekt for livet og kjærligheten.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I kveld inviterer jeg deg inn i en blå bildeverden.

 

 

 

Dette fordi Frodith har bedt meg om det… eller alle som vil være med å poste daglig i januar etter ord hun har delt.

 

Velkommen inn i en blå verden og med den ønsker jeg god natt.

 

      

       

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Helga over. Litt sliten av akkurat denne helga. Kuldeperioden vi har hatt er straks over for denne gang.

 

 

 

Det er fortsatt Frodith som oppfordrer. Kulde, ber hun om -.

At vi lager et innlegg om.

 

 

Viser bilde fra.

Nå skal jeg ikke klage på kulden. Her på nordvestlandet har det vært mer minusgrader enn som det bruker å være. Likevel er ikke tallene så høye, sjelden to-sifra.

Må likevel ile til å si at lufta her er fuktig, da føles det kaldere.

 

I kveldinga i går tok jeg på meg ull, både inne og utenpå meg.

Kveldslyset «ropa» meg ut.

En enslig stjerne var kommet opp på himmelen.

Veien lå bretta ut og klare for mine skritt. Sollyset sendte sitt gylne lys opp fra horisonten.

Det ble mørkt og den isete berghammeren der jeg snudde, var nesten borte i mørket.

En god tur før lørdagskvelden ble et forsøk på å spise opp søtt.

Det lyktes jeg ikke med denne julen, det å ha så det holdt akkurat. Og jeg har ikke savittighet til å kaste. Så da får jeg spenne livremmen når jobben er gjort.

 

Ny uke ligger foran.

 

 

♥