For å fjerne oss fra hele sulamitten oppretter vi i dag en reporter. En dame, hun har rota seg bor i tåka – for dette er et tåkete innlegg. Så kan være greit og ha noen andre til å føre det i pennen.

 

 

 

 

Tåka hadde lagt seg ned som en tett grøt i hver krinkel og krok. Og hun visste ikke hvor hun var. Ikke var det folk å se heller. Ikke så rart, det var nesten ikke hus. Men plutselig dukker det likevel opp en bygning, et hus, kan vel kalles det. Fryktelig slitt. Hun ser et menneske på terrassen, det ser ut som det fotograferes.

 

 

Hun blinker seg av veien og kjører opp den humpete gårdsveien. Tenker at hun kan gjøre et intervju med et menneske som bor i et tåkehav.

Etter litt betenkning blir det akseptert. Kvinnen, ja for det er en kvinne, ser litt oppgitt ut – men kanskje ikke så rart. Bo her hvor alt er viska ut.

 

 

– Hvordan er det å bo her?

– Det er stille og fredelig, utenom trafikken da, det bråker veldig når den er stor.

– Er du født her?

– Nei.

– Det er en gård, er den i drift?

– Nei.

 

(Det var da som søren, må spørre annerledes).

– Hva gjør du her i tåkehavet?

– Det er ikke alltid tåke.

– Ja, men hva gjør du slik generelt?  

– Jeg gjør noen gang mye og noen gang lite.

 

(Hva i alle himmelretninger, damen her var bare krokete).

– Hva skal du i dag da?

– Først skal jeg skrive et blogginnlegg om at jeg er helt i tåka. Når den forhåpentligvis     er letta, skal jeg opp i skogen for å finne ut hvorfor det ikke kommer vann i kranene, forhåpentlig finner jeg det ut og rekker å få vannet tilbake slik at jeg får dusja. Så skal jeg ut å hente noen brukte hagemøbler.

– Har du ikke vann?

– Nei.

– Det var da ille, er det er vanlig problem?

– Ikke vanlig, men det skjer.

– Er dere mange som bor her?  

– Her i huset mener du, nei, ikke nå.

– Hva gjør du på ellers her, jobber du?

– Jeg hadde siste feriedagen min i går, så på mandag er det jobb. Jobber forresten bare halv tid.

– Åja, kan jeg spørre hvorfor?

– Ja.

– Hvorfor?

– Helsen.

– Så helsen din er ikke god?

– Håper den skal ta seg sammen å bli bedre.

– Kan jeg spørre om det er fysisk eller psykisk?

– Ja, du har vel indirekte spurt og egentlig er slikt det samme og henger sammen for så vidt. Men det er slik mange av oss sliter med, leddplager med påfølgende tilleggs diagnoser. Psyken er heldigvis grei den. Men kroppen…og den forbaska fatiguen.

 

– Du blogger sa du, om hva da?

– Om meg sjøl.

– Å, er det interessant da?

(Shit, et spørsmål prega for mye av hva jeg tenker nå).

 

– Ja, jeg syns det er det. Men regner kanskje ikke med at så mange andre nødvendigvis syns det. Liker vel å skrive. Og så blir jeg “kjent” med mange hyggelige mennesker.

– Åja, det høres fint ut, da blir det kanskje ikke så ensomt å bo her, for det ser unektelig litt avsides ut?

– Det er klart at noe “sosial omgang” får en gjennom bloggen, men meg passer det fint å bo slik og folk treffer jeg da.

– Så du trives?

– Ja, gjør det, men akkurat i dag er det for tåkete. Er det for tørt. Er det for lite ferie, i og med den er oppbrukt. Er det for mye jeg ikke vet hvordan jeg skal få løse.

– Så du vil ha hatt mer ferie?

– Kanskje, men jeg har også mer ferie mot slutten av sommeren. Og det blir sikkert greit å være i gang. Når jeg først er i gang.

– Har du hatt en fin ferie?

– Jeg håper det, men har ikke gjort mye, bare vært sliten – egentlig.

– Uff, det hørtes ikke så bra ut, men har det vært noe bra?

– Joo, faktisk er det en ting som har vært bra. Tror faktisk jeg er litt forelska.

– Oj, det høres spennende ut, vil du si noe mer?

– Ja, for jeg har kommet over noe fra tidligere som er veldig spennende.

– En gammel flamme altså og glørne har blaffa opp?

– For så vidt, men uvant med bevegelsene.

– Ehee, nå ramlet jeg litt ut her, bevegelser?

– Ja, det å stokke hender og føtter riktig.

– Nå må jeg innrømme at jeg får opp bilder jeg ikke vet om jeg vil få opp her…det kan   vel ikke være så vanskelig?

– Blir nok enklere når jeg har øvd mer.

– Er det lenge siden du har hatt kjæreste?

– Kjæreste…nei, jeg snakker om å øve på Tai Chi.

– Åååå, var det slik, er det kurs eller noe slikt du er med på?

– Nei. Vi har internett.

 

Og her forlater vi både reporter og intervjuingsobjekt. Får håpe reporteren kom seg videre.

 

 

Og så får vi også håpe at den småtverre damen får vann i kranene, for det siste angår meg ganske så personlig.

 

 

Riktig fin lørdag, og beklager for et noe tåkete innlegg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I dag fikk jeg en liten forsmak på jobb. Jeg har rota bort et gavekort og tatt årets første bad.

 

 

 

 

Så en dag med sprik.

Jeg er trøtt.

Og så er jeg drittlei av å være sliten.

Men jeg fikk hengt opp noen plakater og henta ut et lydanlegg tidlig i dag. Var også en snartur innom kontoret.

 

Vel hjemme fikk jeg faktisk solt meg og lest i en bok.

 

Inni mellom leter jeg.

 

I fjor fikk jeg et gavekort til fødselsdagsgave.

Skulle kjøpe et plommetre.

Det nærmer seg datoen for at det ikke er gyldig.

 

Så fant jeg det, trodde jeg.

Men sannsynlig skal det være et kort inni denne papirfolderen, og her er ikke noe kort.

 

 

Jeg må bare finne det, men hvor…

Fikk det av barna, og fryktelig sørgelig om jeg ikke får benytta det.

 

 

I kveld sendte en nabo melding om jeg ville være med å gå tur og ta et bad. Så nå har jeg tatt årets første bad.

Det var på tide.

Vi bada i kulpen på sætra.

 

 

Men jeg har blitt så passiv, tiltaket har stukket helt av.

Etterpå, nå, så er jeg helt ferdig.

Mens jeg venter på at to brød skal bli ferdig. De står og heves, skal stekes.

 

Har hatt en ny leteraid.

Slik er det med leting, det gir deg ikke fred.

 

Er noen av dere synske og kan fortelle hvor gavekortet ligger?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen ganger må en gi bort dagen sin. I dag var en slik gi-bort-dag.

 

 

 

 

Og det er også koselig, så jeg har nok også noe igjen.

Det tror jeg.

Men skal innrømmes jeg er grådig på disse siste feriedagene mine.

Nesten som jeg bruker dem opp på forskudd i min egen grådighet.

 

Da vi feira i helga, forteller mor på tur hjem at det hadde gått gale med en tann.

På mandag glemte jeg hele greia, for det er jeg som må ta ansvar for slikt.

I går kom jeg på det og ringte tannlegen hun bruker.

Der var det ferie. Så da ringte jeg tannlegen i nabokommunen.

 

Hun fikk time tidlig i dag. Jeg pakka med meg en liten bag for overnatting hos mor, for om ikke måtte jeg såpass tidlig opp i dag.

Så her har det vært tannlege, optiker og handling av garn, ja, og så mat. Innom apoteket ble det også.

 

– Jeg er blitt barnet ditt, sier mor.

 

På tur tilbake var vi innom her hos meg, da skein sola slik at ny, brukt solseng rooopa på meg.

Har ikke prøvd den ennå.

 

Men jeg måtte videre.

Måtte kjøre mor hjem.

 

Da jeg var tilbake hos meg sjøl hadde skyene senka seg ned over fjella og jeg satte meg i en stol.

Der sovna jeg.

 

Etterpå har jeg sett ferdig “Famiilien Durrells greske eventyr”.

 

 

Jeg har grått mine modige tårer over de elskede som ikke får hverandre.

 

Jeg ser ut på skyene, gjennom blomstrende orkideer, og snufser…

Faktisk er serien basert på en sann historie.

 

 

Og så tenker jeg på en gledelig nyhet jeg fikk vite i kveld, som jeg ikke kan fortelle, men som jeg spekulerer på hva fører med seg -.

Spennende, skummelt og forhåpentlig positiv ringvirkning.

 

Og en gang, en gang kan jeg nok fortelle mer om dette.

 

 

 

 

♥

 

 

 

Når dagen har vært en varm glede fra morgen til kveld, der dagen bare får gå. Gå uten å skulle en ting.

 

 

 

 

I kveld har jeg sittet ute, rusla i graset, bare sett ut i lufta på farger og nyanser.

 

Jeg vil nesten påstå at jeg har latt dagen gå uten å løfte en finger.

Men litt har jeg nok bevega fingrene, jeg har vanna planter, vaska klær som fikk tørke ute før jeg tok de inn. Vaska kopper har jeg også.

Til og med spist.

 

Faktisk har jeg fått flere telefoner, til og med fra folk jeg ikke har snakka med på lang tid.

 

Jeg tenkte å sole meg, men sola gadd ikke vente på meg. For det skya over før jeg kom meg ut.

 

Det mest spennende jeg har gjort i dag er at jeg kom på noe.

Noe jeg hadde veldig lyst til for mange, mange år siden.

 

Plutselig kom jeg på at jeg kunne se om jeg fant noe om det på nettet.

Og der fant jeg mange instruksjonsvideoer for nybegynnere.

Så jeg så på mange.

Kvelden ble natt.

 

Og jeg kjenner fortsatt på lysten.

Det jeg har lyst til er å lære meg er Tai Chi…eller hadde lyst til.

 

 

Men føler fortsatt på at det er interessant.

 

 

Kanskje det er det som må til.

For å få opp livsenergien…altså energien.

For når det er så fryktelig greit å ikke gjøre noen, da må jeg gjøre noe for at det ikke er fullt så greit.

Av alle ting jeg hadde planer om å gjøre i disse ferieukene mine er det å slappe av og gjøre ingenting, jeg har greidd best.

 

Har du kunnskap om Tai Chi?

 

 

 

 

♥

 

 

 

Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…

 

 

 

 

For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.

Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.

Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…

 

Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.

For dette kalles stress.

Det vil jeg absolutt IKKE ha!

 

Så nå skal jeg vatre meg.

Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.

 

 

Jeg kan ikke vite om den  kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.

 

 

“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.

 

Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.

 

Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.

Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller. 

Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.

Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.

For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…

 

 

Det var interresant da jeg oppdaga dette.

At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.

At jeg er mye det andre tror – i stor grad.

I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.

Sannsynligvis utvikling også. 

 

For hvem er en?

Vet du hvem du er?

 

Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.

 

Tror bare jeg går ut i sola, jeg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.

 

 

 

 

Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.

Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.

Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…

Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.

 

 

Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.

Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.

Men tror ingen krise.

 

 

Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.

Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.

 

 

Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.

 

 

Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.

 

 

Før vi møte en sau med lam.

Slik halvtam.

 

Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.

 

 

Så møter vi denne gjengen.

 

 

Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men vi hadde ikke med noe å gi de.

Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.

 

 

 

Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.

Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.

 

 

 

Vann er så godt.

En kan hvile øynene i speilingene og formene.

 

 

Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.

Spesielt her, kanskje.

 

 

 

Vi kan likevel ikke være ved i det triste.

Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.

 

 

Vi er kommet til der demningen er murt opp.

Kikker over kanten og kikker utover byen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er god utsikt ned til havna.

 

 

Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.

 

 

En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.

 

 

Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.

Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.

Med å hente barn fra aktiviteter.

Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.

Rart!

Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.

 

 

Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.

Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.

Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.

Den lukter så herlig.

 

 

Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.

Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.

 

 

Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.

Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.

Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.

 

 

Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.

 

Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.

 

Vi sees ganske snart igjen.

Bare noen dager og det er godt å vite.

 

Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.

 

 

I dag er en ny dag.

En ny dag og den har sol.

 

Jippi!

 

Nå må jeg ut å nyte den.

Riktig fin dag til deg<3.

 

 

 

♥

 

 

 

I dag har det regna gull over dagen. Øynene har sugd inntrykk, bada i det vakre. En skikkelig innsprøytning.

 

 

 

 

 

For slikt trenger vi.

I dag skulle vi besøke Galleriet ved havet, som ligger akkurat der, ved havet.  

Det var første gang jeg besøkte stedet, men det blir overhodet ikke siste gang. Det var et fantastisk sted.

Da vi kjørte dit passerte vi også kongeskipet som lå ankret opp utenfor, nevner det bare som en kuriositet.

 

Vi gikk inn porten og der åpna en verden av gull seg…

 

 

Det var gullregn over alt. Gullregn som en noe av det fineste jeg vet. 

 

 

Det var utstilling av to kunstnere, Ane Vik Eines med tekstil og Irina Moen  med dukker.

 

Ane er opptatt av å bruke strikk i nye uttrykk og er inspirert av havet. 

 

 

Irinas dukker hadde mange uttrykk og en ble ikke lei av å se på alle utgavene. 

 

 

Etter utstillinga kjøpte vi oss kaffe. Her har vi to utgaver av gudenes verge på benken. Mormor og barnebarnet som deler samme navn.

 

 

Vi måtte også framom orangeriet. Og både mamma’n og datteren kjøpte seg hver sin plante. 

 

 

Vi ble vist forskjellige vekster. Her er en koreansk gran, konglene står oppover.

 

 

Etter en og en halv time gikk turen hjemover, metta av inntrykk og sulten i magen.

 

Vil anbefale Galleriet ved havet på det sterkeste.

 

 

Vi hadde invitert mor på middag, gammeldags laks.

Det vil si laks med nypoteter, agurksalat og rømme til.

Det ble bare gulrøtter som grønnsaker, hadde glemt å kjøpe brokkoli.

Til dessert ble det bær og frukt. 

 

 

Maten gjorde godt i de allerede omtalte sultne magene. 

            

 

En veldig fin måte å bruke en søndag.

 

Nå sitter bare datter og jeg og lar tiden gå inn i natten.

I morgen er en ny dag.

Visst nok med regn, men hva har det å si…

Vi har da ferie.

Og dette var ikke ironi.

 

 

Det er bare godt med fri, sjøl om det regner.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.

 

 

 

En arbeidsuke er over, og en ferieuke.

 

Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.

 

De første dagene var jeg stresset.

Det slapp ikke.

Men jeg tror jeg har landa mer nå.

Og jeg er i overmål tiltaksløs.

 

I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.

Hun blir her noen dager.

Det er koselig.

Vi har snakka oss tørr, nesten.

Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.

Spennende samtale.

 

 

Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.

 

Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.

Masse blomster.

Til å ha i krukker.

Ute.

 

 

Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.

Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.

 

 

 

Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.

 

I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.

 

Det er ferie, sommer og helg.

Og ute synger fuglene hele døgnet.

 

Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dagen ligger overskyet foran meg. Litt småsur værmessig med tidlig start.

 

 

 

 

Første feriedag har opp til flere avtaler.

Først noe koordinering meldingsveien, siste rest med jobbrelaterte ting.

Så skal jeg bli stukket for noen bloddråper.

Til slutt skal jeg få sommerføtter. For noen år bestemte jeg meg for at føtter skal en være snille mot.

Så to ganger i året får de behandling.

Og i dag er en av de dagene.

 

 

 

Ellers, om det er flere som vil følge oppfordringen her, er det mulig ut dagen i dag.

 

I morgen blir det et innlegg om de som har svart.

 

 

 

 

Nyt dagen :). 

 

 

 

♥

 

 

 

 

Endelig! Endelig er jeg der jeg skulle vært på fredag. Men jeg er inn i hampen sliten…

 

 

 

 

På overtid starter ferien. Jeg er egentlig flink til å narre meg sjøl.

Men da sola skein så fantastisk på fredag, låste jeg døra og dro heim. Sjøl om jeg ikke var i mål.

 

I går var det tung å dra seg ut av huset, for å gjøre det ene og det andre -. 

Jeg fikk svart på noen mail, tatt ut plakater, hengt opp, vaska, satt ut salgsvarer, handla inn.

 

Tok mor med på siste del av dagen, hun fikk en super dag. Fikk sett, fikk snakka med folk. Fikk være med på det hun ikke er en del av lengre.

 

Og til slutt dro vi på pub.

Da jeg endelig kunne avslutte for ferie.

Vi fikk servert alt for mye mat, så overmett og sliten låste vi oss inn hos mor.

Bar opp handleposene etter helgehandel for henne.

 

Kroppen min hadde fått stor nok dose av MÅ’er og kvitterer med frost.

Jeg frøs og var kroppsjuk.

Så på sofaen hos mor, under pledd, sovna jeg.

Det ble så jeg overnatta.

 

Nå har jeg vært hjemme hos meg sjøl, uten å ville noe annet enn å sove.

Så da er ferien min starta.

Og det blir bedre.

Det som på en måte er idiotisk er at ingen sier jeg skal holde på som jeg gjør.

 

I morgen starter dagen tidlig med blodprøver og etterpå behandling av føtter.

Det som er så fint å tenke på er at i løpet av disse ukene med ferie vil jeg ha samla energi.

 

Det er fint å tenke på. 

 

 

 

♥