Ny dag og nye muligheter, er ikke det en frase. Men det er ny dag. Dag med skyer hengende ned over fjella, grått og gult.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

YES!

Ny feriedag, tenkte jeg da jeg våkna.

Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.

Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.

Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.

Fredagen er min.

Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.

Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.

Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.

Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.

Det er et styr.

– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.

Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det  mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.

Det blir en råd.

Ble mange fraser her.

Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.

Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.

Men jeg nyter tida som er mi.

Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.

Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!

Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.

Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.

To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.

Det tror jeg på.

Jeg vil tro på det.

Så får jeg bite tennene sammen  og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige. 

Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.

Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.

Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nye system og tanker om effektivitet, når en snubler i ordlyd som ikke er sjølforklaranes. Så sitter en der da…

Hadde en prat med ene datter i dag, om alle systemene, alle appene, alt som skal foregå over nettet.

Og fornyes, i effektivitetens navn.

Jeg greidde å legge mine to skjermer over i samme sporet, duplisere rett og slett. Ingen vits i skjermer som begge viser det samme.

Ja, for jeg opererer med to skjermer. Da kan jeg ta opp to dokumenter og mer til, om jeg har bruk for det. Men så låste alt seg.

En river seg i håret og frustrasjonen bølger. 

I dag var jeg gjennom problema, plutselig satt jeg der med tre skjermer, medregna laptoppen. 

Og jeg fikk jobba, fikk gjort ting jeg ikke har gjort tidligere og til og med søkt ferie.

En ferie som starter i morgen.

Så fikk jeg melding fra legen som hadde gode nyheter, skrev hun.

Tror legen hadde tenkt kreft-tanken, sjøl trodde jeg ikke det – men så klart ble jeg litt urolig. Da jeg las resultata tenkte jeg «ny sjanse».

Jeg hadde B12-mangel og noe tarmproblemer. Det som står som grunn for at dette kan oppstå stemmer ikke, men dette må det gå an å få retta på.

Så alt la seg bedre til i dag.

Ferie som starter i morgen.

Viste seg at to ferieuker hadde glippa ut av systemet, så de blir lagt inn igjen også. Det betyr fem ferieuker igjen… men håper jeg får utsatt to til neste år og at de kan legges på slutten av arbeidslivet mitt.

Ferien nå skal brukes til kun å kjenne at jeg lever. Til ro, turer og bare kom ajour. 

For det er et virkelig miss rundt meg.

Og i morgen skal jeg våkne og tenke at alt er bra.

For nå skal jeg kjenne på at jeg har en ny sjanse og den må brukes vel.

Endelig skal jeg gang med det jeg lenge har tenkt.

Både i glede og for at jeg må.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er fredag. Ukens beste kveld. Og jeg er endelig hjemme etter et par intense dager. Må bare si det er fantastisk deilig å krølle seg sammen i godstolen.

I går hadde jeg en slik dag jeg ikke visste helt opp eller ned på. For i hodet mitt og på timeplana sto det Kristiansund.  Det var bare at onsdagen hadde tatt såpass på og om kvelden tenkte jeg at det var noe jeg ikke forsto. Nå måtte jeg til Kristiansund uansett, men måtte jeg være der klokka 9… Det betydde at jeg måtte reise hjemmefra klokka 7 og ideelt stå opp klokka 5. 

Jeg skrev en mail til jobben for å høre hva dette egentlig betydde, altså hvordan forholde dagen seg. Det gikk en stund før svaret kom om at jeg bare måtte ta med meg data’n og komme.

Så jeg fikk satt i gang med oppdateringer av data før jeg måtte dra ned til sykehuset for å ta CT.

Der fikk jeg satt inn en lang nål inn i blodåren for å få satt kontrastveske intravenøst også en snartur inn i en tube.

Jeg kom meg tilbake til hovedkvarteret før folk hadde gått, fikk gjort ferdig pc’n slik at jeg kunne pakke den sammen og reise hjem. Dro innom en matbutikk og syntes jeg fortjente en liten sjokolade.

Kjørte rett hjem og fikk frosset ned lettsalta uer, lammekjøttdeig og parkert noen andre matvarer. Satte meg i stolen min, sovna, våkna og visste hverken hvor jeg var eller om det var morgen eller kveld.

I dag måtte jeg ut av huset i riktig tid, skulle i en begravelse. Der var det så mange folk at det nesten var umulig å parkere. Kirka var helt full.

Det var en fin og verdig begravelse, mange blomster, mye musikk og mange som snakka.

Før og etter begravelsen hadde jeg noen samtaler som var av en slik art at jeg ingen plass hadde. Sa det til mor da jeg kom til henne, at dagen var tappende. Begravelser er også det, sjøl om de er verdige.

Det skulle vise seg at det fortsatte.

Tappinga.

Oppdaga at oppvaskmaskina var full skitne kopper og skulle sette den i gang. Det virka som det hadde vært prøvd, men vannet var avskrudd. Satte vannet på og satte maskina i gang.

Da jeg en stund etter kom på kjøkkene spekulerte jeg om det var jeg eller kjøkken som var tåkete.

Samtidig lukta det smelta plast.

Kjøkkenet lå i en lett tåke. Så jeg satte av maskina.

Det neste jeg oppdager er at alt som heter kontor har stengt for helga…

Slikt passer aldri og det passer ikke det minste bedre når formkurven er så nede for telling.

Først ringte jeg hjemmetjenesten, i og med det nok er de som har skylda i dette. De ringte tilbake om at dette kunne ikke dem hjelpe med.

Nå syns jeg hjemmetjenesten gjør en veldig bra jobb og mangfoldet av mennesker du møter der må en bare ta høyde for. Men jeg må nok skrive en rapport på dette, få stilt noen spørsmål om hvilke oppgaver de skal ha, for i vaskemaskina lå det klær som nok har ligge en stund uten å bli hengt, matavfall som ikke var kasta osv. Pluss episoden med oppvaskmaskina. Den må undersøkes før videre bruk.

Ser nok for meg at jeg må opp med noen lapper med retningslinjer. De er som sagt mange folk, så vi må både som familie og tjeneste legge forholdene til rette for at det skal funke best mulig. 

Så ettermiddagen ble altså ikke slik jeg så for meg.

For jeg turde ikke dra fra mor, tenk om dette kunne utvikle varme. Til slutt fant jeg fram til mennesker som jobber med det elektrisistet sjøl om kontor var stengt og det var fredag. Og helt til slutt kunne jeg sette meg i bilen, etter å ha vaska kopper, hengt opp klær og tatt med meg matsøpla. Det ble karameller, saltstenger og Bris på butikken. Noe i kveld og noe i morgen.

Jeg har alenehelg, i morgen skal jeg være hjemme.

Det betyr at jeg våkner til morgendagen uten en plan.

For en deilig tanke…

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lørdagen trådte inn på scenen, «her er jeg», sa den. Den har ro i bevegelsene, en stressfri og grå dag.

For det fine og varme været har tatt en pause.

Usikkert hvor lenge.

Kanskje en uke, kanskje mange måneder, opp til et halvt år.

Men en må bare bli med. Bli med på det som skjer. 

Helga har allerede forandra seg flere ganger.

Ikke besøk.

Sønnen har ødelagt andre foten på trening, ingen jaktføtter der i gården.

På søndag skulle jeg være med for å hente et lam, for turens skyld og for skravletid.

Det er utsatt.

Det har vært koselig med både besøk og tur, men det er godt å ikke skulle noe også.

Og såpass energi er det i meg i dag at jeg har lyst til å gjøre en innsats.

Starta med å flerre sengeklærne av og henge ut dyna, vaskemaskina surrer. Venter et sengeklesskift til med å ta fram vinterdyna. Neste uke vil ikke temperaturen komme opp på to tall. Så bevilger meg flanell på sommerdyna før den legges vekk.

Og så er det vinterklærne, tror jeg bare pakker ned sommerklærne nå. Er liksom på tide.

Lengter jeg etter frie kjøkkenbenker, gulv skulle vært vaska, kjøleskap avrima…

Nå har jeg ikke ambisjoner om å klare alt dette, men et par ting eller mer, har vært bra.

For ikke å snakke om tur ut.

Slik som nå er det farlig å sette seg i stolen jeg sitter i.

Plutselig er alt av konsentrasjon borte, om jeg skriver et innlegg eller skal lese innlegg eller anna på data’n. Jeg sovner bare fort vekk.

I går henta jeg mor, tok henne med meg på tur, handling og kaffe. Jeg blir så fort irritert inni meg over å gjenta meg på grunn av hørselen, det er ikke godt for noen. Tror likevel det var godt for henne denne kaffekoppen og ciabatta’en, se andre ting. Men jeg liker ikke at jeg ikke kan kose meg mer, at jeg ikke har energien til anna enn å bli irritert så fort.

Bra jeg skal ta en sjekk i slutten av måneden. Må bare få skrevet ned alt dette som fjusker i kroppen.  Sannsynlig er det meg sjøl som kan være min beste lege. Men det er klart, forsetter jeg blir det ikke bedre og verre kan bli ille. Men greit å sjekke om det finnes synlige avvik.

Jeg må også sette opp liste for å ha fokus, for jeg må nok i stor grad skape gledene ut av indre tankekraft. Og så må jeg lage meg vintershots med masse c-vitamin. Har kjøpt inn både sitron, ingefær og gurkemeie.

Jeg må sannsynlig til å sette meg opp lister på ALT. Slike som jeg kan krysse ut.

For det er mye.

Jeg har bare ikke vil ha hatt lister, det var for mye som jeg ikke evna.

Og jeg vil bare le, kysse og spise lakris.

Jeg vil ikke alt dette jeg må.

Så må jeg likevel greie gjøre og utføre det for å kunne le den gode latteren.

Lakrisen er ikke bra for noe.

Kyss har jeg fordelt over for mange frosker opp gjennom tida. Og den unge meg er borte for lenge siden og alt det som en likte å se på også.

Her om dagen så jeg at han som ga meg det aller først kysset var borte fra de levende. .

Jeg må konsentrere meg over livet, dagen og nå’et.

Konsentrere meg om det jeg kan. 

I gårkveld ble jeg sittende å se på “Leo og de farlige”. En serie på NRK som ga et sterkt inntrykk.

Hvorfor? tenker jeg.

Hva er det som gjør dette, hva er det som fører menneskesinnet ut i det fatale.

Hvorfor berges mange som det kan gått ille med.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at livet er slik…

Og jeg har mitt svar, funnet det jeg kan hvile i.

Men likevel føler jeg utryggheten, fordi en aldri vet hva som ligger der foran. Hva en skal i gjennom.

Jeg vil le, jeg vil nyte, jeg vil gjøre de gode valg i balanse. Og jeg kan aldri greie å gjøre noe mer enn mitt beste. Det beste ut i fra det ståstedet jeg sjøl har. Alle gjør det, sitt beste, ut i fra muligheter, ressurser, biologi og det som ligger i «ryggsekken».

Jeg må løsrive meg fra denne stolen med armer som holder meg fast, må ut i dagen for å finne fram gleden, virksomheten, balansen i det som er mitt liv.

Og jeg elsker å ha en dag uten en plan.

Men jeg må ha en plan.

Nyt dagen din for fulle mugger, det skal jeg også.

♥

Dunk, dunk «sier» det. Jeg har drukket for lite vann. Det må jeg gjøre noe med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg lina meg opp.

Web-seminar.

Det er mange av dem.

Hvordan få et bedre liv, like deg sjøl, bli slank, få energi, sove bedre…

Lista er lang.

Av og til trykker jeg delta.

De er lagt likt opp.

Dette handla om tarmer og var absolutt interresant.

Med masse tid har jeg kanskje meldt meg på produktet som ble solgt.

Det som slo meg etterpå, det som jeg nok har størst problem med er stresset. Tror det er derfor jeg har så lite energi.

Ett av punktene som ble skissert opp som uheldig.

Dette har vart i for mange år. Tror jeg går rundt med skjult stress.

Det er der jeg nok må sette hovedfokuset, hvordan slutte med noe jeg ikke en gang nesten ikke vet jeg gjør. 

Jeg starta dagen i dag nokså idiotisk.

Pakka ned det jeg hadde brukt for, hadde time hos fysio først og trengte tiden.

På tur dit kommer jeg på at det er tømming av restavfall i dag, men hadde ikke tid til å snu for å ordne det, må komme tidsnok.

Akkurat det gjør jeg ikke, jeg kommer en time for tidig til behandling…

Rekker likevel ikke kjøre hjem, eller…, jeg passerte søppelbilen så har nok ikke rukket å kommet meg hjem før søppelbilen hadde passert hjemme hos meg.

Stakk innom biblioteket uten jeg hadde med meg alle bøkene jeg nå kan levere etter innlevering av artikkelen. Tenkte bare det var greit å ha bøkene tilgjengelig til artikkelen går i trykken.

Men var veldig hyggelig å møte henne som jobber på biblio.

Etter behandling dro jeg innom bedriften jeg jar skrevet om, kikka gjennom en hel mengde av papir for å se om det var noe som kunne brukes til illustrasjon.

Ikke hadde jeg med meg vann og ikke mat.

Etter noen timer var jeg ganske lei av gamle arkiv.

Ikke var det lett å ta bilder heller.

Tror er dette som er grunnet til hodepina nå i kveld, så mange timer uten vann og mat.

Jeg skal få bredband på museet, fikk melding om at de kunne komme klokka åtte i morgen. Det hadde betydd at jeg må ha kjørt hjemmefra sju. Sa det passa senere på dagen.

Disse dagene…

Jeg må øve meg på å ikke stresse, være her, vare her og nå hele tida.

Så enkelt og så vanskelig.

♥

I dag kombinerer jeg en oppgave og en oppgave og summen av dette.

For først sniker jeg meg med for å svare på Utifrilufts utfordring for den helga som var.

Jo, da, det er mandag. Men sammen det. Kan være fagerik på en mandag også jeg.

Fant fram et gammelt bilde allerede må lørdag.

Så slik var det meste klappa og klart. Men ble det tid da…

Til å skrive.

Og svaret på det er at det fantes ikke tid i helga, for meg. Til å gjøre slikt.

Jo da, jeg skreiv, det gjorde jeg. Men ikke blogg.

Og bildet er en fargerik affære fra noen somrer siden.

Spørsmålet kan sikkert bli, varför gör hon på detta viset…

Ja, hvorfor kler man en bil i fargerike stoff-stykker.

Det var liketil sommerferie da bildet ble tatt. Og jeg gjorde sommerens aktivitet.

Vil du vite mer om dette, er det bare å lese HER.

Det er midt på dagen og det er verdt det…

Virkelig.

I dag trykte jeg på «send» noen minutter før lunsj.

Artikkelen som skal ha plass i årboka føk gjennom eteren.

Jeg fikk levert i sjette time.

Samtidig var det siste gang.

Tror jeg.

Men det er virkelig verdt det.

Etterpå.

Artikkelen er sendt, men må finne bilder. I morgen må jeg ta noen telefoner.

Dagen gikk. Så reiste sønnen i kveld.

Det ble ikke noe fangst. Han kommer tilbake om fredagen. Ny helg og ny sjanse.

Det er en rolig lomme. Jeg har landa nok en gang.

En mandagskveld og nye sjanser.

♥

Av og til… Er alltid. Alltid er av og til. Og alt det som er i mellom. Jeg har fått et par dager ekstra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Du burde ta deg noen uker fri, ble sagt.

Og kanskje det.

Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.

Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.

Sola og høsten.

Men litt må jeg nok gå ut i det.

Jeg er et miss.

Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.

Det siste er øyet.

Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.

Denne artikkelen koster å skrive.

Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.

Etterpå butikk.

Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.

På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.

Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.

Han kjente igjen meg, sa han. 

– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.

Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.

Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…

Ha, ha.

Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…

For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.

Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.

Har du det slik?

Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.

Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.

Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.

Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme. 

Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.

Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.

Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.

Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.

Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.

Riktig god lørdag.

♥

Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.

Om jeg skal dele noen av dem…

Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.

Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.

Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.

I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.

Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.

Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd. 

I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.

Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.

Festlig.

Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.

På radioen spilles Cure.

Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.

Jeg liker bandet.

Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.

Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.

Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.

Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.

I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.

Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.

Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.

Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.

Det blir nok.

Plutselig.

Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.

Høres fryktelig gammelt ut.

Hadde en gammeltante som ble over 100 år.

Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.

Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…

Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.

Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.

De har jeg vært i over 30 år nå.

Blir godt å slippe fri.

♥

Når en bare vi sitte skal en bare sitte da?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.

Her kommer noen plager og klager.

Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt». 

Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.

Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt

Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.

Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.

Er lei av disse helsemessig avsporingene.

Men en må nok bare igjennom.

Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.

Ute regner det.

I dag er det høst.

Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.

Jeg må jobbe.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.

Jeg sitter her og hører på et opptak.

Reprise på Ni-timen.

Et innslag fra tidligere i uka.

Om Jokke.

Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.

Sola kom fram siden.

September med glød.

Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.

Konsert.

Jokke og Valertinene.

De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.

Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.

Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.

Og slik ble det.

Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.

Eldste var med meg.

Vi møttes hos mellomste.

Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».

Og så var det igang.

Lyd og lys.

Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.

Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.

Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.

Jeg kjente rytmen.

Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.

Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.

Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.

Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.

At den definitivt var over.

Og jeg kjente det var greit.

Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.

Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.

Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.

Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.

Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.

Likevel, jeg angra ikke.

Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.

På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.

Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk. 

Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.

Folka på nabobordet ble stille.

Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.

Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.

Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…

Alle kommer etter, altså gjengen min.

Vi går foran hekker og stakittgjerder. 

Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.

Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.

Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.

Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.

Fullstendig oppbrukt.

Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.

Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.

♥