Ting og tang står i kø, mandagen kom meg i møte med et smell.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blå og blåsende sto dagen bredbeint foran meg.

Jeg måtte tenke og handle.

Plagsomme greier.

Jeg måtte foreta noen valg.

Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.

Men måtte innom jobbemailen.

Så der satt jeg da.

Forvirra.

Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.

Pålagt.

Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.

Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.

Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.

Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.

Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.

Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.

Booiiing, sa det.

Hodet smalt inn i en bjelke.

Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.

Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.

Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.

Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.

Det er sol.

Og vind.

Fortsatt.

Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.

Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.

Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.

Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.

Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.

Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.

Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.

De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.

Disse ukene går som en røyk, kan de ikke gå senere….bare litt senere…..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg endelig sitter her og skal skrive, som jeg har gledet meg til – trykke bokstaver i det hvite.

Fortelle…legge ut….male i vei…..om livet mitt.

Når jeg først sitter her ble det tomt. Hodet er så fullt at det ble tomt. Kanskje alle bokstavene og orda trykker seg sammen til en grå og ullen tåke, når de først får komme ut…..

“Du blogger ikke, jeg er spent på om du skriver om forestillinga” sa datteren min for en tid tilbake.

Ja, jeg sa jeg tenkte det.

Nå kommer visst alt i hulter og bulter ut-.

Tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om det.

For noen uker siden var jeg i Trondheim. En varm dag i trønderhovedstaden befant jeg meg under drivhustaket på Dragvoll.

Det var varm. Og det var en opplevelse.

Første studieår i Teater og drama hadde fått i oppgave å sette opp et stykke av Danio Fo, En anarkists tilfeldige død.

De var delt inn i fire grupper og gruppene skulle tolke det hver på sitt vis.

Jeg fikk med meg alle forestillingene kronologisk, og alle hadde kraftfullt spill og samspill.

Kostymer og scenografi var fine.

Må fortelle at gruppa til dattera mi fikk en A.

Veldig artig.

Overnatta hos søstera mi, vi hadde en hyggelig kveld og en lang tur langs forlengelsen av Ladestien.

Neste dag var det yngste og Film og videoproduksjon.

Etter en tur på IKEA, plukka jeg med meg døtrer og kjæresten til mellomste. I regn og rushtrafikk gjennom Tronsheims gater var vi ved kinolokalet, til slutt.

Noe for sent.

Men vi fikk sett alle filmene, fra første studieår til en masterfilm. Yngste og gruppa hennes viste bachelorfilmen sin.

Jeg koste meg fryktelig.

Og gjengen har fått mye skryt, men der er ikke resultatet ferdig ennå.

Jeg fikk hilst på noen av de hun hadde jobbet mest sammen med gjennom tre år. De var bare så hyggelige.

Vi skulle ha middag på en shusi restaurant etter dette, det ble en litt ufrivillig morsom affære – for vi tulla og fant ikke stedet vi hadde bestilt bord. Men det gikk bra, det ble et annet sted og det ble shusi.

Etter dette har dagene og ukene fortsatt og vært fulle av hendelser. Faren min havna på sykehjemmet etter et fall, han kom hjem i går. Det ble noen turer til sykehjemmet. Moren min hadde også falt samme dagen som far falt. De er såpass gamle så vi var spent på hvordan dette måtte løses. Nå er vi tilbake til situasjonen før falla, men det er koblet på mer hjelp. Midt i dette brann båten til den ene onkelen min opp, på tur med han ombord. Det kunne blitt dramatisk, men to unge jenter fikk berga ham. Båten ble starta bygging på i 1961, og hadde mange finesser og historie.

“Ja, hvem hadde ikke vært ombord i den båten”, sa dattera hans.

Men han, onkelen min, morbror min, berga. Det er det viktigste.

Det har vært møter, besøk, bil og vaskemaskin ble reparert. Men så gikk plenkløpperen i stå, jeg hadde fylt på bensin det var kommet vann i.

Den var reparert i kveld.

Birøkterkurset ble avsluttet sist lørdag. Har ikke bestemt meg om jeg skal starte med bier.

Så har jeg rydda og kasta en del, fått mer oversikt og det er godt.

Min ca ett års gamle romanse, som jeg trodde på.

Lenge.

-Er avslutta.

For det vart ikke riktig etter hvert, men trist er det.

Så klart.

Snart skal jeg ha noen uker ferie. Men oppstarten av sommersesongen på museet er på hælene. Det får bli som det blir, men har en del å få på plass før ferien.

Jeg har for lite venner, tenkte jeg her om dagen.

Livet mitt består av gamle og syke mennesker og et firkantet administrativt liv. Jeg må finne meg venner. Jeg må gjøre noe annet.

Det skjer i rundt meg.

Mye kav.

Mye motbakke.

Men det er bare å orden opp. Komme seg gjennom, finne disse løsningene.

De finnes alltid. Og kanskje nye venner, eller moe annet. Jeg vil bare leve slik at noe av tida er til meg også.

Nå skal jeg kjøpe meg bokashi, jeg skal omdanne matavfall til jord.

I morgen skal jeg ut å grave opp løvetannrøtter.

Slik er det.

Omtrentlig.

For meg.

Om dagen. I går tordna og lyna det, og så ramla det store isbiter ned.

Nå vil jeg finne ut hvordan det står til med dere i bloggverdenen, dere jeg bruker å lese bloggene til. Håper alle har det fint og iallefall fint nok.

Lørdagen måtte jeg. Og vi. Handle. Vi er; foreldra mine. Egentlig mor.

Mor ringte meg da jeg ikke dukka opp til den tiden jeg hadde sagt. Da var jeg riktignok straks på tur ut. Formen min om dagen er ikke den mest spretne.

Hun fortalte at faren min også ville være med.

Min 95 år gamle far, som nesten ikke har vært annet enn hjemme og bevega seg rundt med sin rullator, i den ene etasjen i det huset de bor i. Etter oppholdet på sykehus og sjukehjem etter fallet i mars.

Først tenkte jeg på det vi skulle rekke før butikker stengte, men så fant jeg ut at kattene faktisk kunne greie seg på mat kjøpt fra vanlig butikk noen dager. Og for far, få våren inn gjennom bilvinduet i kaskader; grønne jorder, trær i alle de vårlige nyansene, heggen som hadde begynt blomstre og sjøen glitrende i sola.

Det var en dose av inntrykk som er vanlig for oss som er frie og “unge”, Som kan bevege oss fritt dit vi må.

For mor også var det en opplevelse, sjøl om hun er mer ute. Hun en voksen damen på snart 87 år med begrensninger i fysikk.

Da vi handla på kjøpesenteret ble det for mye for henne også. Det forhindret ikke at en eldre mann i handlekøen begynte å snakke med henne.

“Kjente du han” spurte jeg.

“Nei, jeg har bare draget “sa hun med glimt i øyet.

Eldre er ikke annerledes.

Enn alle oss andre.

Enn de unge.

De kan spøke, flørte, tulle og være dønn seriøse og samfunnsengasjerte.

De er de ikke annerledes, sjøl om skinnet er skrukkete og energien lavere, mentalt kan de være helt på plass.

De ville vi skulle spise ute, og jeg var med å skeia ut fra min kontrollerte livsstil.

De syns det er så artig å kunne se andre mennesker. Nå skal det sies at det var sørgelig lite mennesker å se der vi var.

De snakket om dette at eldre mennesker er radert bort fra de menneskene en møter i hverdagen, og da snakker jeg ikke om de yngre eldre.

Nå er det nok slik at mange er borte fordi livet rakk ikke så langt som for mine foreldre. Og resten er på institusjoner, innestengt. Plassert borte fra å være plagsomt til stede.

Da de var hjemme sovna far i stolen sin. Han hadde fått inn mange inntrykk og energien var oppbrukt. Men han hadde mestra å være ute i livet og mestra krykkene igjen.

Vi må ta flere turer der han og mor får se mer enn stueveggene og tv’n. Det gir livet deres innhold.

Når jeg har foreldre som fortsatt er blant oss, både mentalt og fysisk. Men som far sa med en latter da vi satt og spiste, nå er det jeg som må hjelpe de – før, for dog utrolig mange år siden, var det de som hjalp meg med maten og alt det andre. 

Livets forunderlige runddans.  Men som lita jente tok jeg det sjølsagt, foreldra mine er så ubegripelig takknemlige.

Så takknemlige at jeg får dårlig samvittighet.

Ser du mange eldre mennesker i din hverdag, ute i butikker og på gaten?

Ein enkel dag etter helga. Ein dag med å venta, og ein dag å bia….med å tenkje på bier.

Først og fremst venter eg, eg ventar på rørleggeren som det hittil har vore stilt i frå. Rundt klossetet ligg ein våt dam. Eg har fri i dag og vil tru han dukkar opp før arbeidsdagen hans er slutt.

Om nokre timar skal eg køyra yngste til bussen. Vi har hatt nokre koselege døgn saman. Det er kanskje vanleg, eg håpar det, at ein trivest så godt saman med sine. Eg storkosar meg saman med ungane mine.

Her er det kos med boffen. Han fyllte ti år for eit par dagar sidan sidan. Tenk det, det har snart gått ti år sidan han kom til oss ein mai-dag i 2009.

Dyr altså.

I går var eg på kurs. På kurs om eit anna dyr, dyr med vinger. Meir nøyaktig bier og kubar.

Vi var mange som hadde møtt opp til kurs på ein søndag.

Eg må seia 1. dag var interessant. Kurset går over tre dagar.

Lærekurven i går var bratt. Ikkje visste eg at inne i ein bikube finnest det ei dronning, nokre fleire dronar som er hannar, og resten av gjengen; arbeidarane. Og at arbeidarane er alle hokjønn. Vi fekk vite korleis ein kube er bygd opp og om næring og årstider i kuben. Kva for planter bør væra i nærleiken og om sverming og sjukdom.

Kvifor eg har meldt meg på…. tjaa…..eg synest birøkt som sagt er interessant. Om eg startar opp er eit anna spørsmål, det er mykje som skal til.

Men det ligg bra til rette for å gjera det. Eg har grunn, eg har husmasse og eg synest det er bra med tanke på miljø. Men ein bør være frisk, ikkje minst ha ein god rygg, der er ikkje situasjonen heilt på parti.

Men først skal eg gjennomføra kurset. Så får eg tenkje.

Men no har eg fått med meg ein nabo på årsmøtet i viltforvaltninga, som lederen har uttrykt – det er dumt å ikkje delta når ein sit der med nokså mykje grunn.

Kanskje eg ender som ekte gårdbrukar til slutt likevel. Og eg som var svært glad for at eg ikkje kom frå ein gard da eg var lite, og som skulle til Paris for å designa klede.

Det er litt kontrast over valg og vendingar. 

For ein stil på livet mitt. Eg er heilt pumpa av jumpa det gjer.

Slik vanlegvis har eg eit både jamt og godt humør.

No er det litt skyer på denne himmelen min. For mykje styr eigentleg.

Og eg gløymer og styrer i veg, kjaser og er frynsete-.

Så når eg i tillegg får to trafikkbøter i går, ETTER eg har betalt. Da er liksom tolmodet slutt. No kan eg legge fram dokumentasjon på at dette er i orden, men det er så himla unødvendig å bruka tid på slikt som skal fungera.

Mest heime oppdaga eg at eg hadde gløymt av bankkortet mitt….heldigvis har eg eit anna kort, slik at eg får kjøpt det eg må.

Eg var på kontroll på sjukehuset i går, og eg skal visst stoppa med noko av medisineringa som nok har ført til problem med auga. Over på noko nytt og anna, men ført må eit kobbel av leger diskutera saka.

Eg vil ha VÅÅÅÅÅÅR!!!!

Eg vil ha latter og glede!

Ikkje slufs, snufs og slafs, snø og sludd og kladd.

Er vår, humør og skyfri himmel i din sfære?

Laurdagskvelden smyg seg rundt meg og legg dagen mørk. Og dagane ljosnar, dag for dag.

For sola er atter her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Våren er like bortom dagane.

Dagane som kjem i møte.

Med alt innhaldet den har å by på.

Den siste veka har trilla og tralla over himmelhvelvingen.

Med nytt, med søtt og salt, men innpass her.

Eg har ikkje hatt den store tida til å gjera meg kjent med det nye. Det ser så langt greit ut. Såpass greit at eg kan blogga om mitt.

Måndagen starta med tur til Trondheim, det vil seia, eg skulle forbi og fram til flyplassen. Men med det verste føret hittil i vinter, kom eg meg ikkje lengre enn byen. Og han eg skulle henta, måtte ta bussen inn dit.

Der var vi invitert til mellomste og samboaren. Yngstejenta kom også.

Mellomste hadde steikt skikkeleg gode vaflar. Det var godt med ein pause, før vegen gjekk heimover gjennom fokk og rokk der vegen forsvann i kavet.

Likevel, heldigvis var ikkje heimturen like ille som turen oppover.

Heime venta det meg ei nyhende som ikkje var av dei gode. Faren min hadde falt og hamna på sjukehuset. Skuldra var på nytt ute av ledd. Det skjedde også for nokre år attende. Og eg hadde ein mistanke som viste seg eg fekk rett i. Far fekk ikkje kome heim etter dette. Akkurat no er han på sjukeheimen, der han får god hjelp og opptrening. To dagar opphald har vorte utvida til ei veke.

Så det er dagar med køyring og henting av mor, så ho også får vitja han. Dei er uvante med å væra frå kvarandre. I morgon skal eg henta mor hit på middag, samtidig som vi skal sjå om far. Foreldra mine er heldige som har fått så mykje god tid saman, og får tru dei enno har mykje tid å dela.

Dei er nok for voksne til å feira Valentin.

Amerikansk og ny også for ei som har passert vel mange tiår for slikt. Men noko markering har det vore overfor dei ein har vore glade i; born og slikt, men noko raudt godteri til.

Men den tradisjonelle kjærleikfeiringa, med nokon å feira slikt ordentleg saman med, har ikkje vore der.

Så plutseleg å være i ein slik dag og skjøna at ein kunne ta ei slik feiring heilt ut, var mest overraskande. Når både dagen og kjæresten er der. Det var fint. Ikkje banalt. Berre romantisk.

Denne veka tok også overgongen frå vinter-.

–Til vår.

Der ein kunne henga klede ute.

Så slik har veka vore, med dagar som har skunda seg forbi.

Fritid og arbeide, hand i hand.

Og no er vi midt i ei helg, med sol som har krøpet langt nok til å skina på meg når eg tek solhelsinga ved starten på dagen.

Så vi er enkelt på rett veg.

Riktig god helg <3.

Dagar som utførest og forsvinn, attom og attom i eit sett. Kryssa ut og legge attom seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så sit ein der da.

I den grå stolen. 

Kan summera og pusta ut. For ein kom i gjennom.

Eg skreiv om det tidlegare. At det var mykje framom.

Mykje for meg.

Og vi er komen omtrentleg på slutten av ei ny veke. På ein onsdag. Eg er nettopp komen heim. Etter to dagar borte. Litt sundreven. 

Fordi eg sov dårleg i natt.

Fordi eg sov kort natta før.

Fordi programmet var krevjande.

No har eg laga meg blomkålsupe. Varmt og godt. På omnen brenn det, varmt og godt.

Eg sit her og kjenner meg ein tanke idiotisk. Fordi eg har det slik. Fordi eg kjenner på så stor slitenheit. Fordi eg er i denne situasjonen og ikkje i ein annan ein.

For slik har eg det i kveld.

Men no er eg komen hit.

I helga feira vi far. Med mykje folk, blomster og glede.

Da var det far som var sliten. Av ståket og styret og av å fylle ein høg alder, og av alkoholen i velkomstdrinken.

På fredag dreg eg atter til byen på øyane. Den eg kom att frå i dag.

Da skal både han og mor væra med.

Ja, det er på grunn av dei eg atter må dit.

Slik og slik er det. Eg fyk gjennom livet mitt.

I ein sliten rus av å utføra.

I dag er eg emosjonell. Kjenner eg har lyst til å gråta både for det eine og det andre.

Radioen står på og det er så mykje som treff.

Treff midt i hjarta.

Mennesker-.

Vi, oss, livet og slikt. Korleis vi er saman-. Korleis vi reagerer på kvarandre-.

Høyrde eit intervju med Leo Ajkic. Han var ein slentrende rebell eg tidleg fekk sansen for, da han dukka opp i media. Uredd, ærleg og med respekt – slik eg opplevde det. No er han ute med ein serie på NRK. Den heiter «URO». Han snakkar om å høyra på dei vi er ueinige med. Og greie å respektera den ueininga.

I intervjuet i dag kjem han inn på at det er også nokre område han også har problem med. Kort summert handlar dei om der det ikke finnes respekt. Men det å høyra på kvarandre sine synspunkt er viktig seier han, for å finne dei gode løysningane.

Om det handlar om miljø eller menneske.

I dag kjem tårene fram i augekroken av slik tale. Eg vart i haust så oppteke av dette med å høyra etter kva folk eigentleg sa. Ikkje ta korte slutninger og mistolke.

Orda, orda er litt vaklande. Vi kan ha nokre små nyanser korleis vi tolkar ord, dette kan gje grunnlag for å tru at vi ikkje er samd på grunn av tolkningsforskjell. Vi er så flinke til og dikte og tru vi veit kva andre meiner.

Eg veit. Eg kan væra slik sjølv. Trur eg veit så inderleg godt.

Eg driv og øver meg. Øver meg på kva vart eigentleg sagt. Når eg sit der såra fordi eg følte meg angrepen.

Vart eg eigentleg det?

Dette synest eg er så interessant. Prøva å høyra litt betre etter. Det å klatra ned frå pidestall perfekt gjev utruleg fridom. Når ein sluttar å døma andre gjev ein samtidig seg sjølv fridomen attende. 

Eg synest respekt, ærlegheit og å være utan frykt (til ein viss grad) er tre gode eigenskapar eg likar.

Men det er ikkje sikkert du som les har den same tolkninga av orda. Så det å finna ei felles tolkningsplattform er viktig, og i neste omgang må ein høyra etter kva som vert sagt, ikkje det ein trur.

Synest du denne tematikken er interessant?

Eg er litt oppslukt. Og i dag er eg i tillegg ømhjarta og vemodig. For innimellom må ein være det også. 

Av klabb og babb. Dei siste timane av eit gamalt år hadde meir att. 

For det var noko att i sekken. Av hendelser som skulle ha plass i dette året. Og når det er slik, må ein berre akseptera det. For slutten av året vert ikkje etter plana.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På nyttårsaften skulle eg ha ein «Lady og Lanstrykeren» middag uten kjøttboller og spaghetti. Vi skulle eta kalkun med waldorfsalat. Eg skulle gjera alt ferdig, for når flyet landa halv fem, var det berre tida og vegen.

Meeeen, så viste det seg at kombinasjonen sykkel og bil i solnedgang var uheldig. Heldigvis ingen knuste bein, men skikkeleg forslått og på sjukehuset frårådde dei flyreise.

Så ingen romantisk middag og nyttårskyss.

Trur kanskje eg vel å ha kvelden for meg sjølv, med messanger noko av kvelden.

Ellers er vêrmeldinger dårleg og med uviss omgangssjuke i systemet, tok liksom dei siste timane litt av.

Likevel, dette går bra.

Og eg har aldri vore heilt aleine på ein nyttårsaften, men i fjor gjekk eg inn i eit nytt år utan selskap – så det går heilt fint og avslutte året på same vis.

Faktisk er det ein fordel å være såpass sliten som eg er no. Eg har ikkje overskot til verken forventningar eller skuffing.

Og det er bra. For det er noko positivt i alt.

Ønsker deg ein fin og god dag, den siste i 2018.