Fårikåldag, i dag er dagen for det. En dag i året skal den på bordet.
Til likt med bacalao, en gang den også.
Om sommeren.
Ribbe er også nok en gang. Og den ene gangen ribbe står på menyen, smaker det svært godt.
Fårikål var en gang det beste jeg visste.
Og det er godt.
Nå er det godt én gang.
Det er mye mat som er god.
Mat er godt.
I går visste jeg ikke hva jeg skulle lage.
Yngste og kjæresten kom.
Mor, som hadde vært borte en uke, var også med.
Jeg var med å kjørte henne hjem, ba henne på fårikål i dag.
Etterpå dro vi innom butikken.
Det ble slikt jeg bruker å unngå, halvferdig mat.
De unge hjalp til og til slutt tok over dem.
Jeg er ikke så frakk om dagen.
Nå er jeg aldri en frakk da… Brukes dere ordet, frakk, om å ikke være på høyden?
Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay
Det var trivelig at dem kom utover.
Vi åt og snakka i skinnet fra talglys, så det ble alt for varmt.
Dørene måtte opp, det måtte luftes en kveld i oktober, det er ikke verst.
Og fredagen, fredagen som starta pannekakeflat, den ble fin.
Tror jeg fikk så mange gode ønsker fra dere at den ble fin på grunn av det, takk ♥.
Jeg fikk gjort det jeg tenkte, jeg fikk bestemt meg for at jeg ikke kunne være med på en samling neste uke og gitt beskjed, vi var flere på kontoret og vi ble bedt på fredagskaffe til en annen avdeling, kos.
Og jeg gikk ut døra i rett tid.
Kom meg hjem og sovna i stolen.
I dag regner det og bilene nede på veien kjører forbi med svutsj-lyd.
Jeg skal bake en eplekake og rydde spisebordet for papir som er tatt fram for sortering.
Helsa har gitt meg så mye papir og epikriser, og jeg orker ikke å bruke for mye tid på å ha den historien i hodet, derfor er det greit og sette den i perm, da har jeg tilgang ved behov.
Syns dette ikke kan advares nok imot og de nye veiene slikt tar.
Alle har vi nok erfaringer med at vi skal lures for at noen vil ha tak i det vi har. Og det er i hovedsak økonomi.
Mailer med linker vi skal trykkes på, nye venneforespørsler av vakre mennesker på facebook, datingsider har også mange fake profiler.
Alle er ute etter din konto, om den er stor eller liten, ingen betydning i utgangspunktet.
Bildet er tatt av Sammy-Williams fra Pixabay
Nå er alt ganske gjenkjennbart.
Forrige uke tok en gammel klassekamerat kontakt, slikt er hyggelig. Hun spør etter telefonnummeret mitt. Stusser litt over det, men tenker det er sikkert en grunn. Henvendelsen kommer over messanger. Videre spør hun om jeg kan sende henne koden jeg vil få tilsendt på mobilen.
Jeg drøyer uten å kommentere, for jeg syns dette er snodig, og det kommer ingen kode.
I går tar hun kontakt igjen, om jeg kunne sende henne koden.
Sier jeg fikk ingen. Spør henne hva koden skal brukes til og får til svar at det er et kokkemesterskap der hun er deltager og at det er for å få stemmer for at hun skal kunne vinne.
Du ønsker å være imøtekommende til gamle bekjente, men samtidig begynner det å skurre. Oppførselen er veldig ulik slik jeg husker henne. Jeg spør om hun kan sende meg informasjon om konkurransen. Den får jeg med koden, får jeg til svar.
Koden kommer, den er fra facebook og gjør meg ennå mer usikker.
Jeg leter opp mobilnummeret hennes og sender henne melding, om hun har kontaktet meg for en kode.
Samtidig søker jeg på nett og finner dette fra august i år.
Da er jeg sikker, dette er et svindelforsøk.
Legger ut en advarsel på facebook.
Det viser seg at mange har fått den samme henvendelsen.
Litt senere får jeg også svar på mobilen, fra henne jeg fikk henvendelsen fra.
Hun har ikke slike sendt meldinger og at facebookprofilen hennes var tatt. At hun kom seg ikke inn på sin egen konto lengre og streva for å få ordna opp, men at det var vanskelig.
Så folkens, det er hele tiden nye forsøk på å lure oss.
Dette er en slags utblåsning. Disse dagene…i kveld sitter jeg her med en slags mestringsfølelse, tross alt.
Jo, sa en av legene jeg snakka med i dag, når synet er såpass forskjellig vil det bli slitsomt.
Jeg har leita etter uttaleser om dette på nett uten å finne noe om det.
Men en kan ta på seg briller med helt forskjellige glass, som i tillegg lager blur gjennom det ene glasset… Og så gå slik dag etter dag, samtidig som en prøver å virke som normalt. Det går så klart ikke.
Bildet er tatt av Ulrike Mai fra Pixabay
I dag våkna jeg til stikk i problemøyet.
Jeg kjørte på med dråper, uten at det hjalp nevneverdig.
Etter møter og lunsj, ringte jeg til St. Olav.
Redd for at betennelsen var tilbake.
Møter en hyggelig sykepleier som jeg forklarer situasjonen.
Etter hun har snakka med lege, forteller hun at i og med jeg bor i et anna fylke og det var masse å gjøre der, måtte jeg ta kontakt med sykehuset i mitt fylke. Hun hadde argumentert, uten å nå fram, sa hun.
Da jeg spurte om jeg kunne vente å se om det gikk over, bare pøse på med dråpene mot infeksjon som jeg tar, ville hun ikke anbefale det.
En skal ikke leike med synet, og så klart vil jeg ha best mulig syn på begge øynene.
Men oppgitt var jeg.
Så jeg ringer øyeavdelinga i Molde.
Men de kunne ikke ta mot meg, for de hadde ikke papir på meg i og med operasjonene ble utført i Trondheim.
Så jeg måtte ringen øyelegen min, han har 1,5 times ringetid på morgene…eller fastlegen min. Hun er i permisjon.
Men legesenteret hadde fått en vikarlege nettopp.
Så etter å klaska hendene foran ansiktet og sluppet ut noen tårer, ringer jeg dit.
Jeg får time med en gang og kjører avgårde, tar med meg mobil og litt til, men mobillader og matpakke får ligge igjen.
Gutten som møter meg kan ikke være mange åra, men da jeg ser han i øynene legger jeg bort aldersdiskrimineringa.
Han lyser meg inn i øyet, hører på hva jeg har å si og har i tillegg lest seg opp litt. Og han forstår min frustrasjon over at jeg ikke får komme til sykehuset som opererte meg.
Mens jeg venter på at han tar telefonen til St. Olav, utnytter jeg situasjonen og får tatt blodprøvene jeg skulle vei å ta i morgen.
Da han kommer for å kalle meg inn igjen, ler jeg og sier at jeg må så klar ta blodprøve når jeg først er her.
Om han forsto at jeg spøkte, vet jeg ikke, men jeg slipper i alle fall dit i morgen.
Han kan fortelle at St. Olav hadde sagt at jeg ikke var deres ansvar.
Jeg bor fem minutter fra fylkesgrensa og er ikke deres ansvar, til tross for at det var de som utførte operasjonen som gikk feil.
Men han hadde også snakka med Molde og når det gikk gjennom lege, kunne jeg komme dit.
Nå var jeg allerede på vei, i og med legekontoret jeg går til ligger i den retninga.
Så mellom en og en halv time og to timer senere står jeg foran en parkerinsautomat utenfor sykehuset der, som jeg ikke får til.
Da det er 15 minutter igjen før en kan parkere gratis, etter og ha prøvd bankkort, lasta opp en parkeringsapp og ringt, får jeg det til med bankkortet til slutt.
Begge sykehusa hadde opplyst meg om at de hadde det travelt, men jeg kom rett inn. Øyelegen er ung og søt og trivelig.
Hun henter også inn en annen øyelege og de er begge enige.
Og jeg slapp ut igjen før det var mørkt, er for tida lite glad i mørkekjøring.
Ingen betennelse denne gangen, men øyet mitt var fryktelig tørt.
Jeg har denne sekundere sjøgrenen, som jeg har fått fordi jeg har reumatisme eller tar medisin, eller noe i den dur….
Synet mitt var akkurat så bra at jeg kan kjøre bil.
Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay
Gjennom den lange tunnelen under fjorden hadde jeg større problem på tur dit enn tilbake.
Nå har jeg dryppa massivt med tåreveske inn i øyet.
Og omtrentlig tre timer senere er jeg hjemme i mitt eget hus.
Og jeg er glad for at jeg kom meg hjem, at jeg greidde å kjøre uten noe skjedde og at det ingen betennelse var.
Så dette gir mestringsfølelse.
Jeg er sliten etter dagen, men ikke så flat.
Nå skal jeg snart sove.
Jeg kom meg innom på jobb på returen. Koden virka ikke på døra, så jeg måtte bruke bakdøra. Den sto ulåst. Så det var bra jeg kom den veien og fikk låst.
Nå står mobilladeren i mobilen, den lada akkurat ikke ut.
At ikke tv’n tar opp signal da jeg skulle se på tv i helga, bryr jeg meg ikke om.
Bagatell.
Tror jeg sier opp hele abonnementet, support ville sende en reparatør til tusenlappen…mulig jeg ringer for å se om de har noen med bedre kunnskap først, alle ledninger er i hvert fall på plass.
Jeg er hjemme, etter ny fart på min humpete livsvei.
Og så må jeg på jobb i morgen, for jeg rakk langt fra det jeg skulle rekke.
Det var Natheless som spurte om jeg kunne vise arbeider jeg har gjort med tegning og maling.
Det var et veldig artig oppdrag å få.
Og kanskje var det også det som førte til at jeg fikk gjort noe jeg har tenkt lenge. Har bare ikke visst hvordan. Jeg hadde lyst til å lage meg en Instagram konto som skulle vies kun til slikt.
Men det viste seg at arbeidet jeg ga meg i kast var større en stort.
Jeg hold på å ta livet av meg sjøl, og nå er det dere jeg prøver å ta livet av.
Og tro meg, dette er bare et bitte lite utvalg av det som er produsert.
Jeg velger å ta det i tre grupperinger; maleri, tegning, oppdrag.
MALERI
Dette er i olje. Katten på bildet er en perser jeg hadde. Tror dette er malt tidlig på nittitallet, kan være tidigere. Og som mye av det jeg har gjort, liker jeg det ikke så godt. Viser det likevel.
Dette er i akryl. Mellomste er ca. fire år og ville bli med meg da jeg skulle vei å male i kunstlaget på Heimdal. Så jeg malte like godt henne. Hun oppdaga at dette var dørgende kjedelig, så her er hun ganske sint på situasjonen hun har satt seg (bokstavelig) i.
Fullstendig fri fantasi med olje og tempera.
Malt i akryl. Faktisk ett av bildene som jeg syns har noe ved seg. Tror det er på denne tida jeg malte fargene i en solnedgang og likte det. Bildet ble solgt tvert.
Dette er tre akvarelle og en idé. Ideen ble liggende, men jeg tenker at kanskje tar jeg den opp igjen…
Synd jeg ikke husker teknikken her. Gikk på et kurs hos en maler, så må finne ut hvilken maling som ble brukt. Det var i hvertfall et underlag likt gullfarge. Malingen som ble malt over ble rissa i før den tørka. Veldig morsomt, vil gjerne prøve igjen.
Her gikk jeg på kurs hos en annen maler. Vi skulle først male et bilde naturtro etter noe, som her, en bukett med tulipaner. Etterpå skulle vi male litt friere fra dette bildet vi hadde malt. Og det siste bildet skulle vi vri ennå mer over til abstrakt. En veldig morsom oppgave.
TEGNING
Dette er fra diplomoppgaven min i -83. Skjorta i tegningen under her, var i bruk senest i helga av en av døtrene.
Temaet på oppdaven min var “katt”. Plagga skulle være myke og til å kroe seg i.
Denne er også fra tiden på åttitallet. Edward Munch’s siste modell, Hanna, sto for oss stundenter på SHKS. Tegningen er utført i kull.
Dette er fra en croque i senere år, etter jeg flytta hit. Er en øvelse som er veldig fin, skisser på noen minutter. Som en joggetur for å holde seg i form. Her brukte jeg tusj.
Denne bikker over i akt-begrepet. Brukte 40 minutter. Kull og fargepasteller.
Etter jeg hadde mista barn to ganger tett etter hverandre, var det fryktelig godt å komme seg ut i naturen. Bare forsvinne i lys, skygge og ikke være i sorgen. Blyant.
Så hadde vi flytta fra Trondheim til Orkdal. Til et hus jeg opplevde å bli forelska i, et hus med sjel. Både han jeg var gift med og jeg fylte 40 år det året, så vi inviterte til stor sammenkomst. Tegnet med penn.
Ble laget noen invitasjoner opp gjennom åra.
OPPDRAG
Jeg fikk i oppdrag å illustrere en bok. Egentlig et artig oppdrag. Men da jeg skulle produsere ganske mange tegninger og kose meg glugg i hjel, ble det mye lettere å gå i gang med husarbeid og andre oppgaver jeg ikke likte. En rar mekanisme. Heter vel prokrastinering har jeg lært av barna.
De fire neste tegningene er fra boka.
En periode jobba jeg med å lage kostymer til et danseteater. Har ikke lagt ved noen av skissene fra den perioden, men en plakat som jeg tegna til en av forestillingene.
Jeg avsluttet med at sommeren var over også for en del år siden. Slik det bruker å gå.
En tegning og en liten tekst til en lokal avis. Egentlig jobba jeg som grafisk designer der, men det var artig å ha en fri oppgave som dette.
Nå vet jeg ikke om dette ble nesten ble spam.
Likevel håper jeg dere ikke kreperte av denne voldsomme mengden av bilder.
Takk til Natheless for at hun ba meg om dette. (Spørs om hun angrer på hele spørsmålet).
Smiiiil…jeg har kost meg, trøbla med program som plutselig ikke ville og lært meg nytt på den fronten.
Men nå poster jeg.
Fin søndagskveld og en medalje til deg som har fulgt med helt hit.
Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.
Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.
Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.
Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.
Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.
Allerede som barn forelska jeg meg.
Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.
Og det må bli denne;
Jeg var 16 år og har begynt på videregående.
Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.
En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.
På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.
Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.
Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.
En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.
Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest) i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.
Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.
Oj, tenkte jeg.
Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.
Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.
Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på stolraden.
Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.
Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.
Sannsynlig begge deler.
Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.
Det var nydelig.
Han var litt mindre enn meg, et lite minus.
Sener får jeg vite han er året yngre også.
Men likevel, jeg var veldig betatt.
Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.
Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.
Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.
Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.
Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.
Der står ingen.
Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.
Så hvordan reagerer jeg?
Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.
Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.
Inni meg gråter jeg.
En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.
Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.
Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.
Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.
Det var det som skjedde.
Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.
En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.
Om kvelden er det dans.
Under Rod Stewards Sailing kommer Han.
Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.
Og meg ser han ikke.
Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte
“hvorfor skal jeg oppleve dette?“.
Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.
Ganske sønderknust.
Men det gikk seg til, det gikk over.
Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.
