I går tenkte jeg at jeg måtte ta turen ut til museet. For å se om vinden hadde gjort noen skade. Jeg hadde fått beskjed om at det kom takstmann på torsdag og syntes det var for lenge å vente. Derfor satte jeg meg i bilen å kjørte timen det tar.
Heldigvis så alt bra ut.
Bare masse tang som hadde blitt skylt på land.
Da jeg er ferdig blir jeg oppringt.
Av takstmannen.
Han vil komme i morgen, sier han.
Altså i dag.
Har jeg vissta det har jeg venta ned befringa til i dag.
Nå må jeg sette meg i bilen snart for å kjøre denne timen igjen. Og så er det en time tilbake.
Men jeg er glad det blir gjort såpass fort.
Og turen utover mot havet gir mange fine naturoppøevelser.
I går fikk jeg en telefon med opplysning om vannlekkasje. Der ute på museet.
Det ble noen telefoner og meldinger.
I dag gikk turen utover og der var et vått kjøkken. Her et golvet i rommet under kjøkkenet, det er våte tegninger i det gamle tregolvet.
Ingenting av slikt passer.
Den egentlig plana for dagen var jobbing nede, så inn til mor der vi skulle ha et lite kaffeselskap.
Det ble en lang dag for pus. Han ville ha oppmerksomhet nå da jeg kom hjem med både å fange meg og kos.
Så etter en dag opp og ned, samtaler og noe opprydding… våkna forresten veldig tidlig på grunn av vinden og regnet, så da blir jeg også en kløne med kommunikasjon. Vet liksom ikke hva som kommer ut av munnen, best å slippe og snakke, egentlig.
Etter endt arbeidsdag var det opp til mor for å dekke et kaffebordet med fint servise som måtte håndvaskes. Ikke så ofte det er kaffeselskap lengre, så måtte dekke et fint bord.
I tillegg kom hjemmetjenesten mye senere enn hva de bruker, utfordringer for de også. Dette førte til at middagen kolliderte med kaffeselskapet. Jeg sa at hun som kom kunne dra videre, så jeg tok dette, hang opp klærne som var vaska og tok ut av oppvaskemaskina.
På slutten var jeg helt våt i panna og i bilen hjemover prikka det i kroppen som jeg hadde feber.
Så konklusjon er enkelt at det ble for mye. Vanskelig å styre slikt som bare legger seg oppå.
Men nå er jeg hjemme.
Pus vil være oppi meg. Nærmere 10 timer aleine er alt for mye.
Så blir ikke dagen slik jeg tenkte, men det går bra. Naturen er svart og hvit og våt.
Jeg skulle begynne å jobbe tidlig.
Ha en lang dag.
I dag.
Var tanken.
Men nå er det ikke tidlig lengre. Fant ut at jeg spiste før jeg gikk ned. Ned for å jobbe.
Nitimen maser i bakgrunnen. Men det er opp til meg å sette den av.
Når det først ikke blir en lang jobbe-dag, tror jeg det er bra. Jeg trenger det.
Det har vært folk rundt meg siden en stund før jul, periodne aleie har vært korte. Med besøkene hos mor og pus i hus, får jeg sannsynlig for lite stilletid.
Ikke misforstå, jeg liker mennesker, liker familie, liker barna, flokken min. Når de er her, når de bruker tid sammen med meg.
Men samtidig føler jeg lunta blir kortere, når jeg må ha kapasitet til å gi det lille ekstra, forstå sykdom, fortstå egosimen som kan være en følgesvenn, forstå tunghørthet og glemsel, forstå at jeg har disse i liva mine, disse som trenger mer.
I går fikk jeg spørsmål om jeg ville være med på en kosert. Jeg kjente jeg hadde lyst å finne på en hvit løgn for ikke å såre. Sa litt strengt til meg sjøl at jeg må gi meg lov til å si at jeg ikke vil. Og så gjorde jeg det. Måte på hvor langt en skal dra seg sjøl med å være behagelig. En blir bare mer irritert av slikt.
Når du ikke har klart å markere deg, vist hva du står for og blir forbigått, da føler en irritasjon. Jeg har følt mye av det. Det er godt snart bli fri for det.
På en måte er det verken andre eller min skyld, det ble slik, kanskje skulle det være slik.
Det handler om å gjøre seg fri. Fri fra det en ikke trenger.
Så slik er det fint å bare rusle rolig gjennom denne dagen. Skal likevel ned etter hvert.
Liver skal være godt, det skal være glede og latter.
Og jeg har det, har fått mer.
Tror jeg var født med både latter, glede og følsomhet.
Som eldst i en søskenflokk kan det hende en lærer seg etterrettelighet og strenghet.
For det tok jeg nok med meg ut i livet.
I 17 års alderen skrev jeg mange dikt om fugler i bur.
Det er godt med en rolig dag.
Ikke skulle ut i regn, vind og svart og hvit natur.
Bare ta et bilde innen fra.
I morgen ønsker jeg å starte på en gjennomgang av året som har gått. Eller dagen etter…
I de fleste tilfeller prøver en å bygge opp det som er ramlet ned. Dette er et innlegg om akkurat det.
Bildet er tatt av bepart64 fra Pixabay
For jeg er bygd ganske kraftig ned. Når man går inn på nettsteder flommer de over av råd og produkt om hvordan kroppen skal komme opp på toppen. Nytt år og nye muligheter… liksom. Jeg tror ikke på at dette er noe for meg. Men etter helseproblemer fra brukket tå til nakkeprolaps og en del mellom disse ytterpunktene, som betennelser som kommer og går, har tilværelsen blitt mindre fysisk. Så det er ikke bare å dure massivt på.
“Chaga er et adaptogen og virker immunmodulerende, krefthemmende, svulsthemmende, genbeskyttende, generelt styrkende (tonikum), styrker hjertefunksjonen, blodrensende, blodsukkerbalanserende, smertestillende, magestyrkende, leverstyrkende, betennelseshemmende, antibakteriell og virushemmende. Soppen utgjør en av de kraftigste naturlige antioksidantene som er kjent. Av alle medisinske sopper har chaga trolig det største mangfoldet av medisinske egenskaper.»
Så det er for dumt å ikke bruke det en har i skapet, spesielt med så god omtale.
I tillegg fikk jeg nettopp Johannesurt eller Prikkperikum. Når jeg søker på hva det skal hjelpe for står «nedstemthet». Det sliter jeg heldigvis ikke med. Men leser jeg videre ser jeg det kan brukes blant anna mot harde muskler med varme omslag. Så det vil jeg prøve for nakken.
Har forresten fått svar fra St. Olav om at jeg hadde hatt problemene i nakken for kort tid for inngrep og de anbefalte konvensjonell behandling.
Nå vil jeg så klart unngå et medisinsk inngrep i nakken for alt i verden. Men varme omslag av Johannesurt kan jeg forsøke.
I tillegg til dette har jeg vurdert Osteopati. Dette har ikke refusjonsrett, så behandlingen blir dyrere – men hjelper det er det verdt det. De tre fingrer på venstre hånd har feil følelsesreaksjon fordi nervene er i press. Dette kompliserer hverdagen.
Etter hvert vil jeg få mer inn for å forbedre helsen, ikke minst bevegelse. Kanskje bare noen turer opp og ned gårdsveien… Og så har jeg øvelsene mine jeg skal i gang med og ikke minst meditasjon. Så planen står i kø.
Tenker forresten å føre inn noe av det samme jeg gjør i jobben i privatlivet også. For å få unna slikt som jeg skal gjøre i «morgen». Morgenen kommer aldri, for den er der alltid i framtiden. Bare litt redd for at jeg har forsøkt dette tidligere. Men kanskje tiden er der nå.
I hvert fall er det disse enkle tingene jeg skal starte fokusen med. For å komme meg i gang med et mer fungerende liv. Bygge meg opp.
Blir godt når jeg er kommet dit at jeg slipper å hvile etter dusjen.
Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.
Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?
Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.
Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.
Og så var fredagen over og det samme var jeg.
Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.
Noen som ikke har dårlig form er han her.
Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.
Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.
Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.
Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…
Sææærliig!
Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.
Men dette året blir faktisk helt annerledes.
Virkelig.
På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende.
Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.
Utenom at jeg har fått meg en samboer.
Han sitter å vagler på knærne mine nå.
Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.
Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.
Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke.
Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.
Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.
En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.
Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.
Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.
Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.
Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.
Pus vil helst drikke av glass.
Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.
Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.
Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.
Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.
Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.
Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.
Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.
Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.
Det er her det ble for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.
I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.
Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.
Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.
Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.
Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.
Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.
Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.
Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.
Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.
Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.
Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.
«Shall I stay or shall I go».
Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.
Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.
Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere.
Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.
Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…
Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.
Det starta med at jeg sa til sønnen;
– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.
Sønnen likte egentlig den tanken.
Siden sa jeg;
– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.
Det var da det tok av. Og det gikk fort.
Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.
I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.
foto:rime
Jeg smelta.
Overleveringstidspunktet ble framskynda.
I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.
For den kommer hjem til jul.
To døtrer ble helt overvelda lykkelige.
Pus i hus til jul.
foto:rime
I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.
Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.
Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.
Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.
Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.
Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.
Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.
Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.
Den følelsen…
Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.
Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.
Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.
På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.
Ser uka kan bli av det ville slaget.
Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.
Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.
Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie.
Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.
Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.
