Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når dagen har vært en varm glede fra morgen til kveld, der dagen bare får gå. Gå uten å skulle en ting.

I kveld har jeg sittet ute, rusla i graset, bare sett ut i lufta på farger og nyanser.

Jeg vil nesten påstå at jeg har latt dagen gå uten å løfte en finger.

Men litt har jeg nok bevega fingrene, jeg har vanna planter, vaska klær som fikk tørke ute før jeg tok de inn. Vaska kopper har jeg også.

Til og med spist.

Faktisk har jeg fått flere telefoner, til og med fra folk jeg ikke har snakka med på lang tid.

Jeg tenkte å sole meg, men sola gadd ikke vente på meg. For det skya over før jeg kom meg ut.

Det mest spennende jeg har gjort i dag er at jeg kom på noe.

Noe jeg hadde veldig lyst til for mange, mange år siden.

Plutselig kom jeg på at jeg kunne se om jeg fant noe om det på nettet.

Og der fant jeg mange instruksjonsvideoer for nybegynnere.

Så jeg så på mange.

Kvelden ble natt.

Og jeg kjenner fortsatt på lysten.

Det jeg har lyst til er å lære meg er Tai Chi…eller hadde lyst til.

Men føler fortsatt på at det er interessant.

Kanskje det er det som må til.

For å få opp livsenergien…altså energien.

For når det er så fryktelig greit å ikke gjøre noen, da må jeg gjøre noe for at det ikke er fullt så greit.

Av alle ting jeg hadde planer om å gjøre i disse ferieukene mine er det å slappe av og gjøre ingenting, jeg har greidd best.

Har du kunnskap om Tai Chi?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du opplever, du ser. Du hører og du leser. Alt samler seg i en stor tankedigel. 

Det er meg, det er andre, det er alle de forskjellige liva.

De forskjellige mulighetene.

En sjøl.

Alle de andre.

Tankene arbeider og ute skinner sola.

Jeg midt i en prosess.

Midt i en kvern av tanker.

– Hvor går veien?

– Hvilke valg?

Det er så stort.

Men det er samtidig så lite…

Spørs hvilken retning en ser.

Jeg har ansvar for mitt eget liv.

Til tross for at helsa nok lager flere snubletråder enn jeg vil akseptere.

Eller kanskje er det en feil tanke…

Ens egne problem.

Når noen kommer med sine, som en betrakter som små…liksom, kan jeg kjenne på irritasjon.

– Hva har du liksom å bære deg over, kan jeg tenke.

Sjøl om jeg er klar over at det i liten grad handler om hendelsene, men evnen din til å takle det man står oppi.

Jeg blir likevel påvirka, påvirka av min egen situasjon, påvirka mer enn jeg er klar over.

Tåler mindre.

Jeg står ovenfor valg og spørsmålet om hva som er mulig -.

Og resultatet av det.

Føler sorg ovenfor eventuelle utfall.

Altså, jeg er i en prosess.

Samtidig ser jeg andre, andre som står i mye større kriser enn hva jeg sjøl gjør.

Der min greie blir bitteliten.

Så i dag har jeg en gedigen tenkedag.

Tenker på om tanken er medvirkende, hvor mye kraft er det i tanker, hvor mye kan jeg styre meg sjøl med å tenke.

– Hvor mye er valg?

Jeg tenker så mye at jeg tenker at jeg kanskje skal stoppe å tenke.

Kanskje er det beste bare å handle.

Ikke tenke.

Tankene kan bli for heavy.

Egentlig er jeg glad i tanker, men i dag tror jeg bare må legge den i en skuff og lukke igjen.

Alt for vakker sommerdag til slikt.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…

For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.

Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.

Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…

Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.

For dette kalles stress.

Det vil jeg absolutt IKKE ha!

Så nå skal jeg vatre meg.

Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.

Jeg kan ikke vite om den  kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.

“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.

Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.

Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.

Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller. 

Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.

Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.

For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…

Det var interresant da jeg oppdaga dette.

At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.

At jeg er mye det andre tror – i stor grad.

I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.

Sannsynligvis utvikling også. 

For hvem er en?

Vet du hvem du er?

Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.

Tror bare jeg går ut i sola, jeg.

♥

I kveld. I kveld er jeg overtrøtt. Så burde ikke skrive, burde ikke.

Fordi en vet ikke hva en kan komme til å skrive.

Egentlig burde jeg finne senga mi en slik kveld.

Men mens jeg drikker en kopp te, kan jeg skrivet et ord, to eller tre -.

Samtidig som øynene går litt slik i kryss.

Våkna halv seks i dag tidlig, fordi jeg skulle.

Siden har dagen gått i ett.

Nå snart skal dagen ta slutt.

Sjøl om det har vært flere ting å gjøre.

To dager igjen til ferie.

To dager.

Det skal plasseres mye i de dagene.

Veldig mye.

Nå har jeg ønsket meg litt mer tid, tid til å besøk alle jeg ønsker og kommentert.

Vet bare ikke det går.

Burde legge meg.

Burde absolutt legge meg…

♥

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

Og jeg skjønner.

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

Jeg ser ingen fler der og da.

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som nå venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.

♥

Da jeg kom hjem i gårkveld, åpna jeg døra til fryseren og tok ut to boller. Det hadde jeg fortjent.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg frøs dem ned etter og bakt og smakt på formiddagen, var tanken at jeg ikke skulle ha flere på en stund.

For de smakte skikkelig godt og kunne være til fare, slik sett.

De var bakt på surdeig, speltmel og med rosiner i.

Men da jeg kom hjem på kvelden forsto jeg at dette fortjente jeg. Jeg fortjente det skikkelig.

Dagen i går var en tamperdag. Jeg sto på fra morgene med de allerede omtalte bollene. Sjøl om jeg ikke skal påstå det var så voldsomt anstrengende, så ble det hektisk utover dagen.

Noe av det jeg hadde å gjøre hadde jeg med fordel ikke behøvd å vente med til i dagen det skjedde.

For det var D-dagen, det var seminaret jeg har nevnt noen ganger, som gikk av stabelen.

Da  jeg fikk spørsmål om det gikk an å stille spørsmål på nettet under streamingen, ble jeg kaos i hodet.

For jeg har aldri streama før.

I tillegg var det dette å lage et arrangement i den tida vi er i. Vi forholdt oss til alle reglene, og håper vi ikke får noen ubehagelig ettervirkning slik. Men du føler på ansvaret.

Var nok også overvelda over all teknikken jeg ikke visste nok om.

Ene foredraget var over teams. Så jeg som bare har deltatt på teamsmøter, aldri invitert noen til teams, var slik i overkant stressa over dette også. Men heldigvis hadde jeg etter hvert mange hjelpere rundt meg, ikke minst på den omtalte teknikk.

Seminaret ble vellykka.

Kulturminnefondet kunne fortelle om ikke mindre enn to brygger som nettopp hadde fått støtte gjennom dem.

Storfjorden venner viste til en enorm innsatsen foreninga hadde lagt ned.

Jeg legger ut linken til foredraget om du trykker på bildet under, om noen skulle være spesielt interessert.

Dette er råmaterialet og ikke redigert, det er hele seminaret med pause :).

I dag har jeg behov for å finne fram til meg sjøl igjen.

Heles.

For slikt tar utrulig på.

Jeg skal nyte sol, sommer, en tur på apotek og siden har jeg noen timer på biblioteket.

Etter det skal jeg handle for mor. Og så skal jeg ta med boller, har lovet, for i dag skal jeg kose meg med noe til kaffen sammen med henne.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka ligger blank, eller nesten blank, foran meg. Og i morgen starter sommeren.

Her for noen dager siden gikk det opp for meg at det straks var sommer. Og det hadde jeg ikke tenkt på.

Ferie og slikt.

Nå begynner den å legge seg inn i kalenderen, etter og ha tenkt på hvordan det som skal løses, løses.

Tror jeg skal ha den lengste delen tidlig og en kortere i august.

Det tror jeg blir bra. Da har jeg en uke igjen til høsten.

Men i denne uka blir det ikke ferie.

I dag tenkte jeg bare jobb og så hjem.

Det er bare det at i kveld er det to arrangement. Og begge har jeg egentlig vil ha deltatt på.

Akkurat det går som kjent ikke.

Det ene et årsmøte i viltforvaltning og det andre et forfattermøte på biblioteket om når et liv er over.

Jeg har valgt det siste, tror det er veldig relevant for det jeg sjøl befinner meg i. Håper bare ikke det trykker på følelsene på et slikt vis at jeg begynner å grine. Det orker jeg ikke.

Jeg har kjent jeg har vært svakere i det siste, fordi det er så mye som skal ordnes i over alt – så litt slått ut.

Ellers er det ikke mange dagene til seminaret, det er så klart fryktelig spennende.

Så arbeidsuka mi vil slutte på torsdag denne uka. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til neste helg.

Nå er det bare å hoppe ut i det.

Holde seg for nesen å jumpe uti…om ikke bokstavelig.

Hva er din mest spennende oppgave i uka som kommer?

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Energien kan brenne deg ut, som et bål som flammer opp og blir kvelt. Dette er en rar balanse.

Jeg har aldri hatt en ni-til-fire liv. Kanskje i noen ørsmåe perioder, med sommerjobb da jeg var ung.

Mye har vært og er spennende.

Og jeg blir engasjert.

Husker en periode, jeg hadde skrevet en historie som var snakk om å gjøre scenisk.

Til og fra, når jeg satt på bussen var fantastisk. For det første var jeg svært lykkelig, og det føltes som det brant inni meg.

En fantastisk energi.

For ennå lenger siden hadde jeg klart å få til en drøm,  en motevisning med mitt design.

Den følelsen da alt var klart og jeg slapp modell for modell ut til musikken og lyskasterne.

En intens lykkefølelse.

Jeg har nok en sirkushest i magen.

Mye av slike energier kan skape mer energi. Men det er så viktig å ha en slag balanse i dette. Er min erfaring.

I dag er ikke energien min så stor, da har jeg lett for å bli sliten og tom om jeg overdriver. Må passe på at jeg ikke presser for mye.

Det er virkelig ikke lett, for jeg vil så gjerne-.

Jeg vil egentlig så mye.

Så jeg har ikke lyst til å fungere etter begrensingene.

Men jeg må.

Likevel tenker jeg gang på gang, dette går nok bra-.

For hodet mitt har bestemt hvordan. Og da blir tida og alt det andre underordna.

Engasjement kan gi krefter, men det kan også ta.

Nå er jeg i gang med noe jeg syns er spennende. Og jeg kan snakke om det, føle jeg flyr når jeg får ting på plass.

Skrive en mail til, ta en telefon til, det og det…tenker tankene mine.

Og så plutselig har en gått over sin egen kapasitet.

Kombinasjon av folk, tåleevne og brenne for noe, er ikke lett å få rett forhold til.

Balansen.

Så da drar jeg hjem da, sundrevet i sjela og helt flat.

Ikke en gang våren gir glede.

For jeg har feildisponert.

Tror det jeg prøver å beskrive ikke er spesielt bare for meg, tror vi alle kan føle snev av dette.

Lyset for gleda var bare slukt i går. Egentlig burde jeg ha avslutta dagen lenge før jeg gjorde, men jeg hadde bestemt hva jeg skulle rekke.

Der og da, da jeg kom hjem uten glede, drog jeg fram det jeg kunne av det triste og mørke, for alt føltes bare håpløst.

Heldigvis skjønte jeg hva som hadde skjedd. At mest sannsynlig trengte jeg bare ei god natts søvn.

Jeg tok feil.

Det jeg trengte var å få på meg skoa å komme meg ut.

Svette litt.

Få opp puls.

Da jeg kom inn igjen var den indre situasjonen stabilisert seg.

Livet var ikke så verst!

Det var det som måtte til.

Nå er det straks helg.

I dag har jeg bare noen timer jobb.

Jeg får besøk og det er vår. Og dagen er nydelig.

Men kjenner du deg igjen i det jeg skriver om?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De siste minutta av dagen, er her. Snart er jeg i drømmeland.

En dag som starta med- og slutta med Teams møte.

Det siste er handla om at en ny StikkUt sesong står for døren.

Men det er nok en stund til en kan få sjekke tilstanden på stien.

For mye snø ennå.

Det var i fjor turen ble lagt opp.

Her er fra da vi stakk ut stien i fjor.

Når det er framkommelig, går turen inn i fjellet. Vi som er verter fikk en gjennomgang av det vi må huske på. Skilting, vern og respekt for natur og dyr.

Ellers starta dagen bedre enn på lenge, i hvert fall etter jeg sto opp-. Drømmene var kaotiske i perioden like før.

Fikk både meditert og tatt min lille solhilsen. Etter jobb har jeg tatt tre runder rundt husa. Så det her vart det progresjon i dag.

Dette var en kort rapport fra dagen.

I morgen er det en ny dag, det betyr at de siste minutta er brukt opp av denne.

Riktig fin tirsdag til akkurat deg!

♥

Husker du Sign O’ The Times med Prince?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I hvert fall raser tiden. Hele tiden denne tiden.

Jeg henger etter, prøver og prøver igjen.

Med det meste.

Skriving blir det dårligere med. Altså skriving som i blogg.

Her en dag ville jeg vise dere løypa mi. Mens snøen lå breddhel.

Åttetallet mitt.

Jeg traska i vei og knipsa.

Ville vise.

Vise veien min.

Vise hvor veien kryssa i åttetallet. Det uendelige.

Labbing gjennom snø.

For snøen kom i mengder etter påska.

Den kom som en ny vinter.

Så når sola  plutselig synte seg fram en dag før helga, var det som en ikke trodde det var sant.

Men løypa mi har jeg gått.

Nesten hver dag.

Og i går starta jeg med to runder.

Det er mye enklere nå. Når snøen holder på å forsvinne. I sporene mine smelter snøen raskere, slik at det blir enda enklere å gå.

Fuglene kvitrer, for det har blitt VÅR !

To runder går som en røyk.

Før resten av dagen starter – eller fortsetter.

Kanskje går jeg ut for å sette meg i bilen etterpå -.

Men først passerer jeg inngangsdøren nede, for å ta siste biten før jeg går inn oppe.

Dette er så enkelt at det funker.

Så lite som skal til. Bare ta på seg skoa og ut.

Så enkelt at det bare fungerer. Enkelt og greit.

For akkurat nå er det lite som gjør det – fungerer.

Slik ellers.

Med meg og kroppen min.

Så dette tror jeg på.

Terrenget er litt kupert. Både balanse og litt smidighet får øvd seg.

Tiden går og snart er det sommer. I dag oppdaga jeg at sommertida var kommet, for det ble så merkelig stille på kontoret. Alle gikk så tidlig.

Dørene var innstilt på sommertid.

Dit er vi kommet.

Jeg har et STORT ønske om å fungere.

Fungere bedre enn nå.

Mye bedre.

For nå er jeg en tanke sliten av at det ikke er slik jeg vil.

Men det blir.

Det blir.

For det tror jeg på.

Det vil jeg tro på.

♥