Bloggverdenen er en reise i mangfold. Og variasjonene over oss som har funnet tilhold her.
Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.
Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.
Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.
Forstå vårt ståsted.
Forstå, lære og akseptere vår vinkling.
I går ble jeg parodiert av Gryende.
Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.
Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.
For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:
Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.
Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.
Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…
Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.
Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..
Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.
Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom…
Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…
At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.
Tenkte jeg.
Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…
En virkelig interessant tematikk.
For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.
– Dette er ikke deg, sa ett av barna.
– Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.
Det tredje leser sjeldent blogg.
Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting.
Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.
Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.
Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.
Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.
Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.
Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.
Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.
Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).
Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.
♥
