Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.
Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.
Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.
Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.
Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.
For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:
Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.
Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.
Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…
Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.
Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..
Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.
Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom…
Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…
At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.
Tenkte jeg.
Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…
En virkelig interessant tematikk.
For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.
– Dette er ikke deg, sa ett av barna.
– Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.
Det tredje leser sjeldent blogg.
Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting.
Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.
Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.
Bilde fra google
Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.
Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.
Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.
Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.
Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.
Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).
Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.
Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.
Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,
Bare å tenke tanken er befriende…
For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.
Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.
I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.
Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden; i p a p i r.
Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?
For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.
Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.
Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;
medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform.
Ordentlig psykisk uvilje.
Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst…
Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren. For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.
Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.
Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.
Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.
Helt herlig.
For jeg fungerer.
Foreløpig -.
Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…
Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.
Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.
Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.
Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.
Det har begynt å grodd, men det tok også tid.
Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.
Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.
Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.
Bilen står helt på skeive.
foto:ingrun
– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.
De andre kommer seg ut.
Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.
Det går en bekk gjennom et rør under veien.
Ned til bekken er det over en meter.
Folk kommer til.
Flere folk kommer til.
Det er folksomt på setra denne kvelden.
Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.
Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.
foto:ingrun
Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.
Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.
Tida går.
Det begynner å bli på tide å dra ned.
Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.
Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.
Vi er mange som legger i vei.
Han på nabogården er kommet opp.
Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.
Noen hjelper til.
Vi er flere som er betenkte.
Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…
Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel.
Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.
Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.
Så står den der, atter trygt.
Inne på fast dekke med alle fire hjula.
Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.
Vi var flere som egentlig ikke turde se på.
Men vi så.
Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.
– Jeg sier det bare fordi jeg bryr meg om deg, svarte han.
Og det er så klart både fint og godt.
Men det er ikke bare å kaste inn håndkleet midt i oppløpet. De har kanskje ikke med seg håndkle i oppløpet, de som er i gang med et oppløp…og hvorfor kaster en inn håndkleet egentlig…?
En liten digresjon.
I dag er det riktignok bare en hyggelig dag. Skal feire at mor fyller år.
89 år.
Første fødselsdag uten far, siden hun var ung.
Jeg skal bare kjøpe gave og handle kake først, men skal prøve å være der tidlig. Mellomste søsteren min har vært hos henne i det siste, hun har ferie.
Men døtrene mine, begge har flyttedag i dag. Yngste tar hele flyttelasset i dag. Mellomste og samboeren hadde første natt i ny leilighet i natt.
Først er det jobb på henne i dag og så nedvasking.
Og – opplevde i natt at noen hadde rappa en veske fra bilen da de snudde ryggen til, med mye dyrebart i.
Så hun har litt av en dag, har så vondt av henne.
Jeg vil gjerne ha vært der for å hjelpt begge, men det gikk ikke denne gangen.
Heldigvis har de begge kjærestene sine.
To flinke, trivelige gutter.
Og jeg, er midt mellom de to mest krevende dagene i sommer.
Bakkseterdagen har satt meg ut i flere dager, ikke uventa.
Nå er det siste arrangement igjen på museet.
Hovedarrangementet.
Vet at jeg må fungere, har ansvaret.
Håper bare jeg husker hvordan lydanlegget skal kobles og slikt.
Må kjøpe inn noen få ting til morgendagen.
Ellers står alt klart på kontoret, så jeg får henta i morgen.
I tillegg fikk jeg en antibiotikakur oppi dette. Må passe på ikke spise før en time etter tablett og ikke spise før to timer etter, fire ganger om dagen. Jeg liker ikke slike kurer. Men må man så må man.
Til uka skal jeg bare avslutte sommerens hendelser og starte et par prosjekt som skal være ferdig til høsten. Og så blir det vel et par møter.
Så er uka over.
Da er det FERIE!
Og ja – da ønsker jeg meg den deiligste sensommeren en kan ønske seg.
Du verden, du verden, du verde! Noen ganger er det bedre enn andre ganger.
Og sitte!
I dag har dagen vært en hesblesende-, kanskje ikke hesblesende, men en krevende søndag. Klokka ti reiste jeg hjemmefra i vind og regn.
Innom og henta to ungdommer på sentrum, så bars det rett utover til museet. For der hadde vi et arrangement.
Vi skulle plassere benker og stoler i korona-avstand, lage vafler, koke kaffe, ta imot musikerne, servere, informere, ønske velkommen, takke, bukke, nikke og neie.
Dagen gikk bra. De to ungdommene som hadde sommerjobb var veldig hyggelig og bidrog.
Fikk låst opp alle museumsbygga, vanna planter, kjørt bort bilen fra området, skrevet navn og nummer og til slutt vaska og rydda.
For å si det enkelt, en riktig sjauedag.
Da vi satt i bilen på returen var vi slitne og lykkelig.
Vi tok en high five.
Det hadde heldigvis gått bra. Det er alltid en spenning forbundet med denne type arrangement.
Folk var fornøgd med med musikk og mat.
Ja, for vi serverte fiskesuppe og pølse og brød også.
Ingen måtte vente nevneverdig på noe.
Og spurte folk om museumsfaglige spørsmål?
Svaret på det er nei.
Men mange har vært der før.
Da musikken starta, med vind utenfor veggene og bølgeskvulp, da kjente jeg på den gode følelsen.
TRYKK PÅ BILDET FOR MUSIKKEN
Dette var kos og dette var idyll.
Sjøl om det var kaldt nok.
Folk hadde funnet veien til tross for været.
Før dagen var ferdig kom sola også fram.
Nå er det to uker til neste arrangement og tre uker til mer ferie.
Men jeg vil likevel ikke at tida skala gå fort.
For det er sommer.
Nå skal jeg sove en lang natt før en dag på kontoret i morgen.
Åpna jeg en kartong med vin og stekte meg en entrecôte i gårkveld.
For jeg hadde liksom ikke mye energi da jeg kom hjem.
Dagen i går gikk ikke som tenkt.
En uvane dager kanskje har stort sett…
Ble lengre på jobb enn det tanken hadde vært. For jeg ramla opp i et merkelig problem.
Kanskje er det dumt å legge ut slikt på bakgrunn av min egen alder. For det er så lett å skylde på at folk er for gamle til å forstå…
Men det gir jeg blanke i.
Det starta med at jeg sjekka lønnsslippen min og oppdaga jeg hadde et trekk jeg ikke skjønte.
Vi gikk bort fra fasttelefon for et drøyt halvt år tilbake.
Jeg var trekt en sum for telefonen jeg bruker på jobb.
Dette syntes jeg var veldig rart og sender en mail. Etter mange samtaler både med jobb og telefonselskap har jeg ikke kommet lengre.
Jeg brukte veldig mye tid på å finne nothing.
Det endte med at jeg skulle skrive mail til et annet selskap og de ville svaret etter to til tre dager.
Velkommen til framtiden.
Når alt skal skiftes, alle system og strukturer forandres, da krever det sitt.
Jeg er glad i mange av systema og det kan hende jeg har trykka på ett eller annet i starten, for jeg var ikke kjent med dette mobiltelefonmerket.
Men at det skal være så vanskelig å finne ut hva jeg er trukket for…
Av og til tror jeg teknikken går oss over hodet.
Når det fungerer går det snarere.
Er veldig glad i min private mobil. Den har nesten alt jeg behøver i denne verden. Men bare nesten.
Når ting ikke fungerer da blir det problematisk.
I tillegg er den menneskelige ressurs skåret inn til beinet, så når man prøver å få hjelp ser man musklene rundt neseroten strammer seg og en kan observer nervøse rykninger over det ene øyebrynet.
Fortsatt er jeg ikke i mot framskritt og utvikling. Jeg liker mye av det som har skjedd og skjer, det som gjør liva enklere og mer oversiktlig.
Bare en husker alle kodene.
Men det rushes veldig raskt framover.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Tenker på de eldre menneska, mange av de er avsondra fra å klare seg sjøl. De trenger hjelp der de har hatt evne til å klare seg før, før alt ble forandra.
Egentlig er de umyndiggjort slik samfunnet har blitt.
Faktisk er det også mennesker i min egen aldersgruppe og yngre, som har problemer med å finne fram. Finne ut av alt de bør vite.
Etter hvert vil nok folk bli fortrolig med dette og sikkert også de raske skifta.
Men alt dette sliter nok mer på menneskene enn vi kanskje i dag skjønner. Menneskene biter kjakene sammen, strammer muskulatur og gyver på.
Til de faller ut.
Utslitte.
Tror kanskje ikke jeg vil påsta at vi lever i et veldig modent samfunn, slik sett.
