Mandager har egentlig vært fridager. Men så begynte mandagsmøter på teams, så valgte å være med på de.
Men hva har jeg å fortelle etter tre uker fri…så fant ut at i dag droppa jeg mandagsmøtet. Det er frivillig, så det er sagt.
Og da har jeg kunna tatt dagen fri i dag, men i og med jeg la inn at jeg starta i dag får jeg dra innom jobben.
Sjekke mail og få unna noen regninger.
Jeg må passe på at jeg ikke arbeider mer enn jeg skal, har lagra opp for mye overtid som må avspaseres.
Og til helga vil det ryke bort i 7 timer på et arrangement. Med biblioteket på tirsdag er 10 timer brukt opp. Så da har jeg igjen 8 timer og 45 minutter til arbeidsuka.
Så tenker jeg tar en par timer i dag og resten på onsdag.
Dagens regnestykke.
Men jeg må.
Sjøl om det er ubehagelig, for det er så lett for å arbeide for mye.
I dag er det atter en nydelig dag, har lovt mor å komme for å hjelpe henne med gardiner.
I tillegg er det på tide å slå plenen hjemme hos meg.
Jeg stuper med andre ord ut i dagen med alt dette og hvor gjorde jeg egentlig av det telefonnummeret jeg nå må ha…
Nummeret fant jeg.
Skal ta fram en lime for å presse, HVA…?
INGEN lime.
Jeg kjøpte da vitterligen flere pakke lime nettopp.
Tråler kjøleskapet.
Ikke en lime å oppdrive. (Etterpå viste seg at jeg ikke hadde tråla kjøleskapet godt nok, det lå to pakker økologisk lime i skuffa, fant det da jeg skulle ta opp gulrot til juice).
Har tiden gått for fort igjen.
Glemte også den hersen sprøyten i gårkveld, kom på det da jeg la meg. Da var det for sent, den må ligge minst en halv time i romtemperatur.
Den oppbevares i kjøleskap.
Jeg går ut på terrassen, setter på slangen og vanner plantene.
Ser meg glad på de brukte møblene jeg nettopp har kjøpt og vurderer om jeg må beise eller olje solsenga.
Går inn igjen, der vannet har kokt opp.
Til limen.
Kommer på at jeg kan bruke sitron.
Tapper i vann for å vaske av noen kopper før jeg drar.
Sitronvann er også godt.
Et glass lunka sitronvann.
Skal gjøre en gjennomgang av oppvarmingen til Tai Chi og en av stillingene, hestestillingen.
Så dusj.
Huske på å ta med en kopp og telefonnummeret før jeg drar inn mot sentrum.
Her om dagen begynte jeg å tenke på hvordan jeg vil han ønske dagene mine var.
Hva jeg ser på som et god måte å leve på.
Jeg har bestemt meg for at jeg vil lage et innlegg om det. Samtidig vil jeg spørre deg som leser om det samme.
Men det blir ikke nå.
Nå skal jeg drikke opp sitronvannet mitt og gjøre det jeg alt har skrevet.
Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…
For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.
Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.
Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…
Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.
For dette kalles stress.
Det vil jeg absolutt IKKE ha!
Så nå skal jeg vatre meg.
Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.
Jeg kan ikke vite om den kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.
“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.
Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.
Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.
Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller.
Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.
Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.
For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…
Det var interresant da jeg oppdaga dette.
At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.
At jeg er mye det andre tror – i stor grad.
I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.
Sannsynligvis utvikling også.
For hvem er en?
Vet du hvem du er?
Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.
Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si.
Det kom aldri på nyhetene.
Faktisk er det mye som aldri kommer dit.
Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.
Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.
Plutselig høres et hyl!
Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.
Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.
Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.
Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.
Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.
Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.
Da ser jeg prikkene lever!
De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.
Og jeg skjønner.
Det er små eddekopper, edderkoppunger.
Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.
Jeg ser ingen fler der og da.
Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.
Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.
Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.
Drukner dem rett og slett.
Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.
Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.
Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay
Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som nå venter meg, det tør jeg ikke tenke på.
Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.
Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.
Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.
Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.
Da jeg frøs dem ned etter og bakt og smakt på formiddagen, var tanken at jeg ikke skulle ha flere på en stund.
For de smakte skikkelig godt og kunne være til fare, slik sett.
De var bakt på surdeig, speltmel og med rosiner i.
Men da jeg kom hjem på kvelden forsto jeg at dette fortjente jeg. Jeg fortjente det skikkelig.
Dagen i går var en tamperdag. Jeg sto på fra morgene med de allerede omtalte bollene. Sjøl om jeg ikke skal påstå det var så voldsomt anstrengende, så ble det hektisk utover dagen.
Noe av det jeg hadde å gjøre hadde jeg med fordel ikke behøvd å vente med til i dagen det skjedde.
For det var D-dagen, det var seminaret jeg har nevnt noen ganger, som gikk av stabelen.
Da jeg fikk spørsmål om det gikk an å stille spørsmål på nettet under streamingen, ble jeg kaos i hodet.
For jeg har aldri streama før.
I tillegg var det dette å lage et arrangement i den tida vi er i. Vi forholdt oss til alle reglene, og håper vi ikke får noen ubehagelig ettervirkning slik. Men du føler på ansvaret.
Var nok også overvelda over all teknikken jeg ikke visste nok om.
Ene foredraget var over teams. Så jeg som bare har deltatt på teamsmøter, aldri invitert noen til teams, var slik i overkant stressa over dette også. Men heldigvis hadde jeg etter hvert mange hjelpere rundt meg, ikke minst på den omtalte teknikk.
Seminaret ble vellykka.
Kulturminnefondet kunne fortelle om ikke mindre enn to brygger som nettopp hadde fått støtte gjennom dem.
Storfjorden venner viste til en enorm innsatsen foreninga hadde lagt ned.
Jeg legger ut linken til foredraget om du trykker på bildet under, om noen skulle være spesielt interessert.
Dette er råmaterialet og ikke redigert, det er hele seminaret med pause :).
I dag har jeg behov for å finne fram til meg sjøl igjen.
Heles.
For slikt tar utrulig på.
Jeg skal nyte sol, sommer, en tur på apotek og siden har jeg noen timer på biblioteket.
Etter det skal jeg handle for mor. Og så skal jeg ta med boller, har lovet, for i dag skal jeg kose meg med noe til kaffen sammen med henne.
Uka ligger blank, eller nesten blank, foran meg. Og i morgen starter sommeren.
Her for noen dager siden gikk det opp for meg at det straks var sommer. Og det hadde jeg ikke tenkt på.
Ferie og slikt.
Nå begynner den å legge seg inn i kalenderen, etter og ha tenkt på hvordan det som skal løses, løses.
Tror jeg skal ha den lengste delen tidlig og en kortere i august.
Det tror jeg blir bra. Da har jeg en uke igjen til høsten.
Men i denne uka blir det ikke ferie.
I dag tenkte jeg bare jobb og så hjem.
Det er bare det at i kveld er det to arrangement. Og begge har jeg egentlig vil ha deltatt på.
Akkurat det går som kjent ikke.
Det ene et årsmøte i viltforvaltning og det andre et forfattermøte på biblioteket om når et liv er over.
Jeg har valgt det siste, tror det er veldig relevant for det jeg sjøl befinner meg i. Håper bare ikke det trykker på følelsene på et slikt vis at jeg begynner å grine. Det orker jeg ikke.
Jeg har kjent jeg har vært svakere i det siste, fordi det er så mye som skal ordnes i over alt – så litt slått ut.
Ellers er det ikke mange dagene til seminaret, det er så klart fryktelig spennende.
Så arbeidsuka mi vil slutte på torsdag denne uka. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til neste helg.
Nå er det bare å hoppe ut i det.
Holde seg for nesen å jumpe uti…om ikke bokstavelig.
Hva er din mest spennende oppgave i uka som kommer?
