Når det er framkommelig, går turen inn i fjellet. Vi som er verter fikk en gjennomgang av det vi må huske på. Skilting, vern og respekt for natur og dyr.
Ellers starta dagen bedre enn på lenge, i hvert fall etter jeg sto opp-. Drømmene var kaotiske i perioden like før.
Fikk både meditert og tatt min lille solhilsen. Etter jobb har jeg tatt tre runder rundt husa. Så det her vart det progresjon i dag.
Dette var en kort rapport fra dagen.
I morgen er det en ny dag, det betyr at de siste minutta er brukt opp av denne.
Vår, påske og snart april. En av de beste tidene på året.
Likevel våkna jeg med det tankene, tanker i fart, tanker som skal tenke alt. Slik det bruker å være de fleste morgenene, når jeg våkner første gangen.
Helst før jeg bør stå opp.
En morgen var det kommunalt planprogram som føk rundt i topplokket.
Og det er helst flere problemstillinger som surrer samtidig.
Står jeg opp da, vil jeg kjenne at skuldrene har en unaturlig posisjon, veldig stramme.
I dag, en lørdag som bare har handling på programmet…sammen med mange andre ting jeg ønsker å komme i gjennom. Noe med den lekne, rene, sprudlende påska med pynt og kvister og bare kunne slå krøll på seg av bare kos.
Da jeg våkna i dag var det surr, igjen.
Og der, i den søvndrukna hjernen la jeg en strategi for akkurat dette.
Strategien var virkelig bra, tekte jeg-.
Så nå trodde jeg at dette kunne jeg skrive om.
Men så er det bare at tanker en tenker i grålysninga er en egen evne til å fordufte som røyk.
Det har nok skjedd denne gangen også.
Jeg får ikke tak i det.
Det eneste som sitter igjen er at jeg ikke skal tenke.
Altså, når jeg våkner så skal jeg ikke gjøre det jeg gjør.
Nå er det en enkel pause i alt. Pause i mitt eget hjem, med sola glimtvis over stueveggene. Fjella utenfor er dusa ned i et slør av sludd.
Tannlege timen er atter over.
Jeg har om dagen en serie av slike besøk. Flere tenner som har tatt dagen. Jeg går på slikt som skal ta ned immunforsvaret i kroppen min, men ikke noe av det sto på listen for å få reduksjon på tannbehandling.
Så det blir et spørsmål om tenner eller vedlikehold av hus.
Ingen artig situasjon.
Så det var nok dette drømmene speila.
I går hadde jeg et møte som jeg ikke direkte hadde sett fram mot.
Nå er møtet lagt bak. Møtet gikk bra og jobben med dette snart over.
Jeg hadde også konsultasjontime over telefon med sykehuset.
Legen fortalte at verdiene i levra var for høye. Hvordan er det med alkoholbruken din, fikk jeg blant anna spørsmål om-.
Trur legen på svaret mitt, tenker jeg etterpå. Men uansett har det vel egentlig ikke så mye å si, så lenge jeg vet at jeg snakker sant. Uansett, det kan godt komme av medisinene. Så nå skal jeg holde opp med det det ene i to uker. Er litt usikker på om jeg fikk diagnosen i 2017 eller 2018, men i løpet av den tida har det vært ett eller annet problem.
Nå har jeg fri, er hjemme, ild i ovnen og te i koppen.
Jeg skal være hjemme til i morgen, da er det atter jobbedag og etterpå overnatting hos mor.
Det går greit å være der anna kvar dag. Hun likte det ikke da jeg foreslo det. I går var det en måned siden far døde. Hun syntes tida har vore lang.
Og det har den kanskje.
Godt å se hun håndterer det såpass bra. Vi vil at folka rundt oss skal ha det godt. Til tross for sorg.
I natt ønsker jeg meg rolige drømmer.
En har bare ett valg, håndtere utfordringene sine. Det hjelper lite å syns synd i seg sjøl. Men tannløs har jeg ikke ønske om å bli.
Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.
Den starta for lenge siden.
Foreldra mine går til øyelege.
Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.
På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.
Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.
Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.
I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.
Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.
Legekontor og hjemmesykepleien.
Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.
Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.
Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.
Slik dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.
– Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.
Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.
Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.
Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.
I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”
I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.
Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.
Gårsdagen er over, alt gikk bra.
Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.
Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.
Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.
Da var det over denne ferien. Faktisk har jeg ennå to uker igjen, men det får vente.
I og med en ekstra ferieuke pga. alder og overføring fra en uke fra i fjor, hadde jeg syv uker ferie å disponere dette året. I tillegg har jeg en del overtid.
Men sommerferien er over, og på tide – for nå er det ugjenkallelig høst.
Og jeg skal på jobb.
Er spent-.
Flere av kollegaene mine har sluttet, ny sjef og det vil komme inn nye kollegaer etter hvert.
I bilen inn mot sentrum skal jeg tenke gjennom hva som vil være viktig i dag.
Fikk faktisk en telefon i gårkveld, ble litt forvirra i starten da jeg ikke skjønte om det var jobb eller privat.
Tror ikke jeg kommer til å ta så lang dag, solen glitrer og jeg har vært mye på farten i det siste. Så å komme hjem til en solskinnsdag uten annet på plana enn å komme hjem, passer godt.
Jeg våkna med “hvitt” hode. Prøvde å sove mer, men det sjingla liksom bare. Verst i høyre tinning.
Så hva i all verden er dette?
Kommer det av at jeg glemte kaffe i går?
Drikker kaffe jevnlig og nok for mye, noen dager.
Eller var det fordi jeg gikk bananas i det søte, følte meg som en støvsuger.
Fant vaffelkjeks i skapet…..svupp.
Banancookies’ene som mellomste laga…..en til og en til…
Som en desperasjon, pakke inn i den stor åpninga i ansiktet.
Heldigvis er hodepine noe jeg veldig sjeldent får. Om det var manko av kaffe eller for mye søtt som gjorde jeg våkna med denne flimringa. Jeg har tatt en hodepinetablett.
Det går seg nok til.
I dag er dagen jeg skal tolke bokstaver loddrett, gjerne på nederste hylle. Greit å være venn med hodet da. Alfabetet må være på plass.
Skulle hatt egenskapen til mellomste, fra hun var lita kunne hun liste opp bokstavene i alfabetet både framlengs og baklengs.
Jeg må ta hele forfra, og så kan jeg begynne midt på, m-n-o osv.
Bibliotek ass-.
Livet slik generelt…ass.
I går ga jeg meg plass i dagen min. Men dagen gikk i en døs, der funksjonen var elendig.
Situasjonen jeg har satt meg sjøl i, er langt fra optimal. Tror hodepina og alt, kanskje er betaling for det jeg utsatte meg for i forrige uke.
Jeg jobber med saken. Men som det er sagt, Rom ble ikke bygget på en dag.
Å manøvere et bortimot helt liv bort fra det oppgåtte sporet er verken enkelt eller lett.
-Den snille piken som så gjerne ville ha de gode bekreftelsene.
Styrer på.
Avlære seg en “snillhet” som nok tangerer “dumskap”.
Men det er en sjøl som må skape rommet til sitt eget liv, ikke som en narsissistisk trutmunn, men som et individ som evner å bruke sine ressurser til det beste, UTEN å sette seg sjøl desperat i sentrum. Men som kan greie å bare VÆRE i samhandling, på et konstruktivt vis. Da tror jeg på god harmoni.
Fine ord. Men et mål.
Avslutter med et stort spørsmål; Har du et livsmål om hvordan du ønsker ditt liv ut fra de forutsetningene du har? Og føler du at du greier det?
Jeg jobba som en helt i dag, fikk lagd fire plakater, fikk bestilt mat og drikke, kom meg et stykke på vei med markedsføringa, fikk avtalt møte med ungdommene over helga.
Likevel er det mye igjen.
Men nå er det to hele, frie dager. Og så er det bare noen arbeidsdager til to uker ferie.
I denne omgang.
Resten blir i august.
Men først to dager helg.
Noe så fantastisk.
Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem. Handla for foreldra mine etter jobb. Da må en også dele litt tid sammen med dem etterpå.
– Og så susa jeg hjem i sommerkvelden, det ene vinduet på vidt gap, så håret piska i ansiktet. Det lyste gult og rødrosa i veikantene av tiriltunge og rødkløver. Lufta var full av blomsterduft med en eim av sjø og sjøen glitra i sola.
Jeg måtte gå fra vinduet på full åpning også, nå er det ikke bare dekselet på cd’spilleren jeg ikke får opp. Får heller ikke opp vinduet. Så spørs om jeg må innom et verksted i morgen.
Noe skal det være.
Men plenklipperen er kommet hjem igjen, frisk.
Henta den i går, tok den ut av bilen-.
Hadde ikke tid til å gå inn, kjørte den i gang, i jobbeklærne. For at skoene ikke skulle bli grønne, sparka jeg de av og kosa meg med å henge etter klipperen som dura sultent avgårde.
Så i dag har jeg grønne tær, til tross for både dusj og skrubbing av føtter.
Men tilbake til i dag.
Jeg åpna meg en boks øl, etter å ha gått langsomt gjennom hagen, knepet noen visne blomster av planter i krukker. En ellevill hund møtte meg.
Sola gikk bakom fjellet tre minutter på ni. Nå er jeg spent på om klokka rekk å passerer ni før jonsok.
Små gleder lager gode følelser.
Jeg satt en stund ute på terrassen etter sola hadde gått ned.
Dagene er så nydelig, været er bare fantastisk, full sommer. Og livet mitt er alt for travelt om dagen.
Det er et fyk mellom avtaler, møter og gjøremål.
Fra neste uke starter et par uker med ferie, men er klar over at den er blir på overtid. Men tar det igjen på andre sida, noen dager over.
I dag bevilger jeg meg noen timer fri, satt på en vaskemaskin og skal bare nyte å være til.
Burde skrevet referat fra i går, burde tatt noen telefoner, burde gjort noen avtaler.
Og jeg skal være ærlig nok til at akkurat for tida har jeg ikke kapasitet til dette. Ansvaret, få brikkene på plass, få satt i gang de riktige handlingene.
Jeg har spekulert på om jeg har en stayerevne som grenser bort i dumskap.
Jeg føler for lite på gleden, for mye på må’ene og kroppen er et sørgelig kapitel.
Fikk et treningsopplegg gjennom NRF på mail her om dagen. Bestemt meg for å delta. Se om det hjelper slik at det blir mindre protester fra det jeg bor inni.
En har alltid valg, jeg kan slutte med alt og ta resultatet av det.
Nå er ikke det aktuelt.
Men jeg bør legge livet mitt opp slik at det er igjen plass til gleden.
For et par morgener siden lå havskodda tykk innover fjorden. Naturen var utviska.
Etter hvert kom jeg meg ut. Da hadde det begynt å klarne. Men måtte ta noen bilder.
Det er en lykke, kikke på verden gjennom en linse. Her legger jeg ut noen av bildene. Skriver litt til under bildene.
Nå skal jeg lage meg et glass juice med grønn drikke.
Etter hvert blir det noen timer bibliotek.
Så fikk jeg melding om at plenklipperen er reparert, så skal hente den. Men nå er gresset for høyt, så jeg skal ringe han som jeg har avtale med om å lære meg denne kunsten, slå med ljå.
Har ikke gjort det ennå, for foreløpig er det litt for mye som skal håndteres som allerede sagt noe om.
For om litt over en uke åpner museumet, og det er alt rundt det som nå tar tid.
Det handler nok om at jeg aldri kommer videre fra den fasen at “klarer jeg det, så klarer jeg nok det”.
Jeg vil bare for mye.
Og så kan jeg for dårlig tida.
Til sommeren fyller jeg 62 år, kanskje jeg skal ta konsekvensen av det.
I hvert fall fortjener jeg å ha et godt liv. Slik vi alle fortjener.
Og det livet handler ikke om masse penger og en fantastisk partner. Det handler om å klare seg og gode relasjoner. I tillegg må en ha plass til å glede seg og ha det en smule artig.
For en vakker dag. Sol og varme, årets første dukkert. Og et forsøk på å skape orden.
Kronologisk starta dagen med kontordag, både hjemmekontor og hjemmehjemmekontor.
Det som angikk jobb tok bare en halv time, men det private tok timesvis.
Det handla om banktjenester som gikk bananas.
Under ett av far sine opphold på sykehjem, gjorde jeg det enkelt og betalte noen regninger for de, slik at de ikke gikk over tiden. Dermed klistret noen av foreldra mine sine regninger til mitt system.
Jeg har prøvd tidligere å rydde opp i dette, men denne gangen håper jeg det lyktes.
Og ennå var det mer som jeg fikk ringt og styra med, inn i mellom må slikt gjøres.
Og ute skein sola.
Yngste kom inn og huda hennes hadde skifta farge.
Det ble skille.
Til slutt kunne også jeg komme meg ut.
Da dro vi ned til sjøen.
Vi tenkte å bade, hadde sjekka opp når det var flo.
Sola skein gjennom løvverk og sjøen var lett turkis.
Men vi ble nok skuffa over at den forventa floa mer var en fjøre.
Men likevel, sjøen og sola mellom grenene-.
Det spratt fisk rett som det var.
Yngste begynte å kaste bort tang. Jeg bega meg også ut i sjøen.
Det var kaldt.
Men vi fikk rydda en stripe mellom tangkloksene.
Og så dukka jeg meg.
Det sammen gjorde yngste.
Så vi har i hvert fall hatt sjø opp til halsen.
Vi planla overnatting.
I hengekøye.
Dette treet ble hengekøya festa til i fjor, men holdt det i år…
Yngste testa styrken.
Og fargene, fargene. Sjøen. Gresset. Skogen.
Jeg må dele noen flere bilder.
Men vi måtte en tur på butikken, så vi la igjen noe eiendeler for overnatting og la i vei oppover.
Vi rakk ølsalget.
Etter og ha spist, ble andre oppgaver valgt.
Og det var bytte av soverom.
Så nå har det vært trafikk opp og ned trappa en stund.
Datter mi flytter soverommet sitt opp. De som bor nede hadde et soverom her oppe, men tar nå i bruk rommet nede.
Familien min blir samla oppe, og de i underetasjen får sitt i første.
Fortsatt er også det rommet i min leilighet.
Men det gjør likevel ting enklere.
Tenker å foreslå at det blir omgjort til et disprom. For alle ungdommene er flyttet ut for lengst, de er bare hjemme noen få helger og i ferier.
Og fordi jeg valgte å åpne huset på den måten jeg gjorde for omtrentlig ti år siden, fikk aldri eldstemann et eget rom her.
Så det har vært en sorg for meg, mens eldstemann sier hver gang det kommer opp, at for han var det helt greit.
Og nå er dette ikke aktuelt slik lengre, vi får alltid ting til å gå opp. Uansett hvem som er hjemme.
Til og med i jula da huset er fylt opp av folk.
For vi har både madrasser og hjerterom. Det er nokså greie ting å ha det.
Så nå vet jeg ikke om vi blir hengende i trær i natt, for ennå jobber de fram de nye soverommene.
