Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.
Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne.
Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill.
Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.
Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.
Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor.
Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.
For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.
Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.
Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.
Så ting kommer opp.
Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.
Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.
Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.
Noen få timer med søvn ble det vel.
Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.
Tenkte det kanskje var traner.
Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.
Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.
Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.
Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.
Fikk spist en halv brødskive.
Folk hadde begynt å våkne.
Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.
For det var ikke naturlig.
Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.
Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.
Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.
Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.
Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.
En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.
Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.
Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.
En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.
Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.
Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.
Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.
Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.
Denne dagen var da svært så tung i sessen… Akkurat det kan den ikke være.
For jeg har mitt å gjøre.
Men jeg får sitte litt til. Se om jeg får lirke ting til å virke.
For jeg har en økt foran meg.
Mat er en ting, tenker å lage humus og koke poteter.
Så skal jeg finne fram slikt jeg knapt har, en liten utfordring som tar krefter, det er kjempesikkert.
For å se det behøver en ikke kikkert.
Kanskje jeg skal ha med akkurat det…
Etter det skal hodet være friskt, blikket klart og litt slik stål i ben og armer…om noen timer.
For planene kaller.
Litt slike planer som er en utfordring, men som kan gi god gevinst i minner.
Derfor må jeg til…mååå…
Får kjøre ritene og håpe denne kroppen og kula på toppen, fungerer litt.
For egentlig har jeg følelsen av formkurven passer best i en stol, sannsynlig hele dagen har passet bra. Så jeg får til…”jeg snører min sekk…”, men jeg spenner ingen ski, for ennå er det sommer.
En heidundrende kveld er over. HER skrev jeg om den tidligere i sommer.
Onsdag dura jeg opp til Trondheim.
Det vil si, det var vanskelig å komme seg i vei. Vurderte om jeg skulle droppe det, om energien min ville holde…alle mulige slike tanker. Skulle jeg la sønnen overta billetten, han ble for sen til å kjøpe seg billett.
Sønnen ga tydelig uttrykk for at han ville jeg skulle bruke billetten.
Og ellers skal en også oppleve noe, spesielt når en har ferie.
Så da var jeg på tur opp til Trondheim til slutt.
Skulle først til dem som har fått seg ny leilighet.
Der var det full aktivitet med å lage mat.
Vi var seks til bords og vertskapet uttrykte glede over at de hadde både bord og stoler til å ha så mange på middag.
Og maten var aldeles supernydelig med alt mulig å pakke inn i maistortilla, slik som en fantastisk god salat, mangodressing, humus, sylta jalapeño, rista valnøtter, spirer, grilla paprika og fetaost, det ble en skikkelig smaksbombe.
Så var turen kommet til å komme seg avgårde.
Flere gjorde oss til en fargerik gjeng.
Det var over tyve grader, så slik var været nesten perfekt.
Og kanskje var det bra at det ikke var varmere.
Da vi var framme var det lang kø.
Møtte kona til et søskenbarn, som sto utom for å se om kunne få kjøpt billett, hun hadde ikke trodd at det var Manu Chao i egen person som kom.
Syns det var synd hun ikke kom seg inn.
Tror billettene gikk ut på et døgn.
Ikke måtte vi vente så lenge før konserten starta.
Manu Chao sammen med medmusikantene; Luciano Falico (liten gitar) Philippe Teboul (percussion), satte stemninga fra første akkord.
Det tok ikke lange stunda før salen koka og varmen var mer enn varm nok.
Jeg hadde for en gangs skyld valgt å sminke meg.
Det var virkelig ikke så lurt.
For svetten rant ganske fort og sminke rant ned i ene øyet og blinda meg.
Men hva hadde det å si…
Noen foran meg fikk så dansefot, så til tross for at de var det halve av min størrelse, fortrengte de meg bakover.
Du må kreve plassen din, sa ene datteren.
Det begynte også å rykke i min kropp.
Først bare lett vuggende.
Men utover slengte jeg opp armene og lot grevinneheng få være det det var.
Det gikk ikke an å stå rolig.
En av døtrene var å henta et stort glass kaldt vann, og det tror jeg var en viktig faktor for at jeg sto løpet ut.
For da timen var gått, trampeklapping og hoiing ingen ende ville ta, kom de opp igjen.
Og vi fortsatte-.
Det var morsomt å lese kritikken i Adressa etterpå; at det var den beste konserten som hadde vært i Trondheim på lenge, men en kunne ikke beskylde Manu Chao for måtehold…eller noe i den dur.
Det ble mange ekstranummer.
Og som journalisten sier i anmeldelsen, for han måtte gå før konserten var ferdig, at “har han ikke sluttet holder han på ennå”.
Konserten varte i to og en halv time.
Og stemninga, stemninga var helt utrolig.
Jeg sa lengre opp at det kokte.
Det gjorde det så til de grader.
Hun med grevinneheng glemte alderen.
Hun var tyve, eller noe der om kring.
Dansa, vugga og var bare i en musikalsk happening, fri med rytmene strømmende gjennom kroppen.
Jeg vurderte om jeg måtte gå ut, sette meg, få hvilt…men jeg sto i det. Kunne ikke anna.
Og etterpå, da konserten var slutt og vi sto ute i regnet, for da var regnet på plass igjen, var det bare deilig.
Jeg hadde planlagt å gå opp i leiligheta til yngsteberta og kjæreseten, der jeg skulle overnatte.
Men så fant jeg ut jeg ble med på etterfesten som var arrangert litt lengre borte, for jeg måtte få i meg noe å drikke og nå var det på plass med en halvliter.
Men jeg måtte sitte, så først fant vi oss et bord ute i en hall det ikke satt andre.
Yngste datter minte meg om teskjekjeriinga, sjøl om hun er 180 høy.
Så jeg prøvde et mislykka forsøk på å få henne så lita som det…
Etter hvert satte vi oss inne der det var en gruppe som spilte musikk i samme sjanger.
Jeg fikk et par ørepropper, for nå begynte lydene å gjøre noe med hodet. Sjøl om gruppa hørtes bra ut. Den het Hyper Cumbia.
For min sin del var det slutt på å danse, med den unge gjengen spratt ut på golvet.
En dame jeg snakka med syntes gjengen så så etnisk ut nok på grunn av sjalet yngste hadde rundt hodet og som gjorde henne til Teskjekjerringa i mine øyne, jeg understreka at de var norsk i mange ledd.
Men vi hadde det morsomt.
Også hun som trodde hun var tyve år igjen.
Likevel, etter glasset var drukket opp var kvelden over.
De skulle følge meg på vei slik at jeg fant veien dit jeg skulle.
Men i striregnet fant alle ut at kvelden var slutt.
At jeg våknet med suselyd i hodet er nok ikke så rart.
Hele neste dag gikk før jeg tok veien tilbake.
Tilbake over fjella.
Det var da jeg oppdaga at sengetøyet mitt, som jeg tok med meg, lå igjen i Trondheim.
Men det går ikke så mange dager til veiene våre krysses igjen…så da er det bare å finne seg en annen dyne og drømme om nye eventyr.
Jeg har noen dager som sannsynligvis blir annerledes enn slikt jeg opplever vanligvis.
Og det blir forhåpentligvis bra.
Samtidig kan jeg være et trekkpapir på det som jeg hører, ser og opplever.
Overfølsom har jeg lyst å trekke meg unna alt, sitte ved et stille vann og ikke tenke på noe.
Bare være i ett med alt.
For nå har det vært noen dager der det har kommet deisende disse tankene, eller ikke tankene kanskje…men slikt som minner meg og får meg i modus jeg ikke ønsker.
Vonde følelser popper opp.
Ikke vonde for at noen har gjort meg noe vondt.
Bare det levde livet som ikke egentlig handla om meg, men som ble en stor del av livet mitt.
Jeg må jobbe meg ut, ut av dette som en gang kosta meg så mye.
Se på det.
Få lagt det på riktig hylle for å la framtida komme meg i møte uten pigger.
Og folk – de er så mangslungne at det er et syn.
Noen forstår lite og noen mye, men alle prøver så godt de kan ut fra sitt forstand.
Jeg også.
Nå skal jeg bære ting ned i bilen, dusje og sette meg bak rattet.
Jeg er i dag, etter flere måneder og en periode med influensa, kommet til ni repetisjoner. Anbefalingene er å starte med tre gjentakelser for så gå opp to og to øvelser over uker. Når man er kommet opp i 21 repetisjoner skal en ikke øke ytterligere og forklaring på det.
I går fikk jeg lest ferdig siste kapitellet i boka. Det handla om hvorfor ritene hjelper, forskning som underbygger disse 2500 år gamle øvelsene.
Boka er greit opplagt, den får meg til å tro på historiene om folk som praktiserer dette, erfaringene.
Og det jeg sjøl erfarer.
Jeg må fortelle at døtrene mine har begynt, der folk i rundt dem blir dratt inn i ritene også.
Etter å ha lest ut boka har jeg gått tilbake til øvelsene, se om jeg må justere noe.
Og det er det alltid.
Boka er på under 200 sider.
Han forteller om bakgrunnen for ritene, går inn i utførelsen av ritene, veien videre med å praktisere og etterord.
Er du opptatt av alternativ måter å gjøre ting på ut fra vår tenkning, vil jeg absolutt anbefale boka.
Ritene blir omtalt som ungdomskilden, men som det blir sagt i boka; du blir verken yngre eller frisk , men du får en bedre livskvalitet.
Egentlig har jeg frokosten min sent, mer til lunsj. Nå er jeg framme ved dagens først måltid.
Mens jeg skriver nyter jeg en kopp grønn te, et gulrot/cottage rundstykke med hvit geitost og paprika, grovt brød med humus, basilikum og tomat.
Og ja, det er godt med mat.
Her tok jeg også bilde av det jeg hadde på tallerken, men av en eller annan grunn lyktes jeg ikke med det . Så deler et bilde fra omtrentlig den samme maten fra noen dager siden, uten det grønne og ikke tomatene.
Jeg er ikke konsekvent på 16:8 eller 18:6…eller noe i den duren. Men det er noe som egentlig passer meg. Er ikke så glad i mat tidlig på morgenen.
Så er jeg ferdig med de Tibetanske ritene, i går måtte jeg droppe dem. Skulle utføre de på kvelden, men ble fryktelig svimmel. Det har jeg ikke opplevd før.
Sikkert flere årsaker, jeg slutta veldig plutselig etter og ha snurra.
Ellers hadde jeg en tung dag.
Egentlig skulle jeg ha feira, sønnen hadde fødselsdag – men han har satt feiringa litt fram i tid.
I fjor runda han de første tre ti-år. Det kunne virke som jeg hadde en dag der det forgikk en del.
Livet.
Mitt liv var jeg lite forberedt på.
En del av dette kom opp.
Kamper som er tatt.
Huset mitt med skadene.
Alt dette som ble og er blitt slik det er.
Og i går ble dette en byrde.
I dag er en ny dag.
En overskya dag med solstreif.
Liva våre blir så forskjellige.
Jeg har ikke vært flink til å komme meg i flytsonen.
Øver meg på å bli flinkere i det.
Mitt motto i mange år var “jeg vil og jeg skal“. Et motto med brynje og sverd og langt unna å flyte i livsstrømmen.
Jeg vet ikke jeg, for det er så mye jeg ikke vet… Men prøver å finne fram.
Glede er viktig.
Ikke minst kjærlighet, det har jeg nok mye av i livet mitt også.
Skulle gjerne hatt mer latter.
Det har blitt mye av sykdom og lite av kraft og energi.
Tror de Tibetanske ritene er en god vei.
Jeg burde også daglig ha meditert og vært i bevegelse i natur.
Det er det som er godt, en kan alltid bedre.
En har alltid utviklingsmuligheter.
Vil du dele hva du ønsker å få til bedre i ditt liv?
