BforB

For å fjerne oss fra hele sulamitten oppretter vi i dag en reporter. En dame, hun har rota seg bor i tåka – for dette er et tåkete innlegg. Så kan være greit og ha noen andre til å føre det i pennen.

Tåka hadde lagt seg ned som en tett grøt i hver krinkel og krok. Og hun visste ikke hvor hun var. Ikke var det folk å se heller. Ikke så rart, det var nesten ikke hus. Men plutselig dukker det likevel opp en bygning, et hus, kan vel kalles det. Fryktelig slitt. Hun ser et menneske på terrassen, det ser ut som det fotograferes.

Hun blinker seg av veien og kjører opp den humpete gårdsveien. Tenker at hun kan gjøre et intervju med et menneske som bor i et tåkehav.

Etter litt betenkning blir det akseptert. Kvinnen, ja for det er en kvinne, ser litt oppgitt ut – men kanskje ikke så rart. Bo her hvor alt er viska ut.

– Hvordan er det å bo her?

– Det er stille og fredelig, utenom trafikken da, det bråker veldig når den er stor.

– Er du født her?

– Nei.

– Det er en gård, er den i drift?

– Nei.

(Det var da som søren, må spørre annerledes).

– Hva gjør du her i tåkehavet?

– Det er ikke alltid tåke.

– Ja, men hva gjør du slik generelt?  

– Jeg gjør noen gang mye og noen gang lite.

(Hva i alle himmelretninger, damen her var bare krokete).

– Hva skal du i dag da?

– Først skal jeg skrive et blogginnlegg om at jeg er helt i tåka. Når den forhåpentligvis     er letta, skal jeg opp i skogen for å finne ut hvorfor det ikke kommer vann i kranene, forhåpentlig finner jeg det ut og rekker å få vannet tilbake slik at jeg får dusja. Så skal jeg ut å hente noen brukte hagemøbler.

– Har du ikke vann?

– Nei.

– Det var da ille, er det er vanlig problem?

– Ikke vanlig, men det skjer.

– Er dere mange som bor her?  

– Her i huset mener du, nei, ikke nå.

– Hva gjør du på ellers her, jobber du?

– Jeg hadde siste feriedagen min i går, så på mandag er det jobb. Jobber forresten bare halv tid.

– Åja, kan jeg spørre hvorfor?

– Ja.

– Hvorfor?

– Helsen.

– Så helsen din er ikke god?

– Håper den skal ta seg sammen å bli bedre.

– Kan jeg spørre om det er fysisk eller psykisk?

– Ja, du har vel indirekte spurt og egentlig er slikt det samme og henger sammen for så vidt. Men det er slik mange av oss sliter med, leddplager med påfølgende tilleggs diagnoser. Psyken er heldigvis grei den. Men kroppen…og den forbaska fatiguen.

– Du blogger sa du, om hva da?

– Om meg sjøl.

– Å, er det interessant da?

(Shit, et spørsmål prega for mye av hva jeg tenker nå).

– Ja, jeg syns det er det. Men regner kanskje ikke med at så mange andre nødvendigvis syns det. Liker vel å skrive. Og så blir jeg “kjent” med mange hyggelige mennesker.

– Åja, det høres fint ut, da blir det kanskje ikke så ensomt å bo her, for det ser unektelig litt avsides ut?

– Det er klart at noe “sosial omgang” får en gjennom bloggen, men meg passer det fint å bo slik og folk treffer jeg da.

– Så du trives?

– Ja, gjør det, men akkurat i dag er det for tåkete. Er det for tørt. Er det for lite ferie, i og med den er oppbrukt. Er det for mye jeg ikke vet hvordan jeg skal få løse.

– Så du vil ha hatt mer ferie?

– Kanskje, men jeg har også mer ferie mot slutten av sommeren. Og det blir sikkert greit å være i gang. Når jeg først er i gang.

– Har du hatt en fin ferie?

– Jeg håper det, men har ikke gjort mye, bare vært sliten – egentlig.

– Uff, det hørtes ikke så bra ut, men har det vært noe bra?

– Joo, faktisk er det en ting som har vært bra. Tror faktisk jeg er litt forelska.

– Oj, det høres spennende ut, vil du si noe mer?

– Ja, for jeg har kommet over noe fra tidligere som er veldig spennende.

– En gammel flamme altså og glørne har blaffa opp?

– For så vidt, men uvant med bevegelsene.

– Ehee, nå ramlet jeg litt ut her, bevegelser?

– Ja, det å stokke hender og føtter riktig.

– Nå må jeg innrømme at jeg får opp bilder jeg ikke vet om jeg vil få opp her…det kan   vel ikke være så vanskelig?

– Blir nok enklere når jeg har øvd mer.

– Er det lenge siden du har hatt kjæreste?

– Kjæreste…nei, jeg snakker om å øve på Tai Chi.

– Åååå, var det slik, er det kurs eller noe slikt du er med på?

– Nei. Vi har internett.

Og her forlater vi både reporter og intervjuingsobjekt. Får håpe reporteren kom seg videre.

Og så får vi også håpe at den småtverre damen får vann i kranene, for det siste angår meg ganske så personlig.

Riktig fin lørdag, og beklager for et noe tåkete innlegg.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag fikk jeg en liten forsmak på jobb. Jeg har rota bort et gavekort og tatt årets første bad.

Så en dag med sprik.

Jeg er trøtt.

Og så er jeg drittlei av å være sliten.

Men jeg fikk hengt opp noen plakater og henta ut et lydanlegg tidlig i dag. Var også en snartur innom kontoret.

Vel hjemme fikk jeg faktisk solt meg og lest i en bok.

Inni mellom leter jeg.

I fjor fikk jeg et gavekort til fødselsdagsgave.

Skulle kjøpe et plommetre.

Det nærmer seg datoen for at det ikke er gyldig.

Så fant jeg det, trodde jeg.

Men sannsynlig skal det være et kort inni denne papirfolderen, og her er ikke noe kort.

Jeg må bare finne det, men hvor…

Fikk det av barna, og fryktelig sørgelig om jeg ikke får benytta det.

I kveld sendte en nabo melding om jeg ville være med å gå tur og ta et bad. Så nå har jeg tatt årets første bad.

Det var på tide.

Vi bada i kulpen på sætra.

Men jeg har blitt så passiv, tiltaket har stukket helt av.

Etterpå, nå, så er jeg helt ferdig.

Mens jeg venter på at to brød skal bli ferdig. De står og heves, skal stekes.

Har hatt en ny leteraid.

Slik er det med leting, det gir deg ikke fred.

Er noen av dere synske og kan fortelle hvor gavekortet ligger?

♥

Noen ganger må en gi bort dagen sin. I dag var en slik gi-bort-dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og det er også koselig, så jeg har nok også noe igjen.

Det tror jeg.

Men skal innrømmes jeg er grådig på disse siste feriedagene mine.

Nesten som jeg bruker dem opp på forskudd i min egen grådighet.

Da vi feira i helga, forteller mor på tur hjem at det hadde gått gale med en tann.

På mandag glemte jeg hele greia, for det er jeg som må ta ansvar for slikt.

I går kom jeg på det og ringte tannlegen hun bruker.

Der var det ferie. Så da ringte jeg tannlegen i nabokommunen.

Hun fikk time tidlig i dag. Jeg pakka med meg en liten bag for overnatting hos mor, for om ikke måtte jeg såpass tidlig opp i dag.

Så her har det vært tannlege, optiker og handling av garn, ja, og så mat. Innom apoteket ble det også.

– Jeg er blitt barnet ditt, sier mor.

På tur tilbake var vi innom her hos meg, da skein sola slik at ny, brukt solseng rooopa på meg.

Har ikke prøvd den ennå.

Men jeg måtte videre.

Måtte kjøre mor hjem.

Da jeg var tilbake hos meg sjøl hadde skyene senka seg ned over fjella og jeg satte meg i en stol.

Der sovna jeg.

Etterpå har jeg sett ferdig “Famiilien Durrells greske eventyr”.

Jeg har grått mine modige tårer over de elskede som ikke får hverandre.

Jeg ser ut på skyene, gjennom blomstrende orkideer, og snufser…

Faktisk er serien basert på en sann historie.

Og så tenker jeg på en gledelig nyhet jeg fikk vite i kveld, som jeg ikke kan fortelle, men som jeg spekulerer på hva fører med seg -.

Spennende, skummelt og forhåpentlig positiv ringvirkning.

Og en gang, en gang kan jeg nok fortelle mer om dette.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når dagen har vært en varm glede fra morgen til kveld, der dagen bare får gå. Gå uten å skulle en ting.

I kveld har jeg sittet ute, rusla i graset, bare sett ut i lufta på farger og nyanser.

Jeg vil nesten påstå at jeg har latt dagen gå uten å løfte en finger.

Men litt har jeg nok bevega fingrene, jeg har vanna planter, vaska klær som fikk tørke ute før jeg tok de inn. Vaska kopper har jeg også.

Til og med spist.

Faktisk har jeg fått flere telefoner, til og med fra folk jeg ikke har snakka med på lang tid.

Jeg tenkte å sole meg, men sola gadd ikke vente på meg. For det skya over før jeg kom meg ut.

Det mest spennende jeg har gjort i dag er at jeg kom på noe.

Noe jeg hadde veldig lyst til for mange, mange år siden.

Plutselig kom jeg på at jeg kunne se om jeg fant noe om det på nettet.

Og der fant jeg mange instruksjonsvideoer for nybegynnere.

Så jeg så på mange.

Kvelden ble natt.

Og jeg kjenner fortsatt på lysten.

Det jeg har lyst til er å lære meg er Tai Chi…eller hadde lyst til.

Men føler fortsatt på at det er interessant.

Kanskje det er det som må til.

For å få opp livsenergien…altså energien.

For når det er så fryktelig greit å ikke gjøre noen, da må jeg gjøre noe for at det ikke er fullt så greit.

Av alle ting jeg hadde planer om å gjøre i disse ferieukene mine er det å slappe av og gjøre ingenting, jeg har greidd best.

Har du kunnskap om Tai Chi?

♥

En helg er straks over. Det har vært både fantastisk feiring og politi på hjul.

Akkurat nå sitter jeg her og føler meg slik bort i mot oppbrukt av helga.

Heldigvis har jeg ferie enda en uke. Så det skal gå bra.

I går gikk hjula mot Trondheim.

Søster mi fylte rundt år og var nokså forskrekka over sin egen alder.

Jeg vet-.

Man trodde en var lovet evig ungdom.

Været serverte en så nydelig dag det gikk an å ønske seg.

Jeg tok med med mor,  overatta hos henne først, så jeg slapp en ekstra times kjøring på bare kjøre fram og tilbake for å hente henne.

Utenom litt kø, gikk turen greit.

Mor gledde seg både til å møte alle barnebarna sine og det ene oldebarnet.

Vi kjørte på med kjøling i bilen.

Vel framme ble vi møtt med velkomstdrink og hyggelige mennesker.

Det ble en veldig fin feiring, trivsel, god mat og altså årets varmeste dag.

Heldigvis var det godt å sitte i skyggen.

Etter maten og før kaffen, gikk ungdommene ned til stranda.

Flere ville bade.

Vi fikk vite at sjøen var riktig varm.

To av tantebarna padla ut med brett.

Kan godt forstå det må være artig.

Hun som hadde kjøpt seg brett, fortalte hun ble hekta etter bare to turer.

Hun som fylte år strålte og var helt strålende.

Eldstemann hadde vært ute i kajakk og hadde stuka tommelen. Så da måtte mora tre til med å “heale” tommelen.

Denne mora ser faktisk ikke ut som hun har det bra, for hun ser skikkelig morsk ut. Men kanskje visste hun mer enn hva hun visste, om hva dagen/natten ville bringe…

Men innom dette småsinte uttrykket befinner det seg, tro det eller ei, en svært blid dame.

Ute var folk i aktivitet med spill.

Og den aller yngste i gjengen sprang rundt og hadde all mulige aktiviteter for seg. En stund satt hun på golvet og mata en stor, fargerik drage med en serviett.

Folk snakka over alt.

Inne og ute.  

Mellomste tok seg også en svømmetur.

Det gjorde disse to også.

Tror dette er ett av de mest perfekte fødselsdagene jeg har vært i.

Alt var virkelig perfekt…

Temperaturen og ja… alt.

Mor og jeg hadde tilbud om å overnatte. Men jeg hadde lyst til å komme meg hjem. Ville nyte søndagen hjemme, sola som var meldt neste dag, siste uka mi av ferien.

Da vi nærmet oss vår kommune, forandra lufta seg.

Over fjellet seig råskodde inn fra havet.

Da vi kjørte mot sentrum, etter en liten pause og en kopp te hos meg, var skodda virkelig tykk.

Ser knapt bilen som står i en oppkjørsel.

Men ser det er en politibil.

Var litt usikker på om jeg hadde for godt fart, men tenkte politiet måtte være i det huset de sto parkert utenfor.

Ser jeg får en bil bak meg, men ikke hvilken bil det er på grunn av tåka.

Bilen kjører bak meg et godt stykke.

Da vi nærmer oss en rundkjøring skjønner jeg det er politibilen.

Den setter på hysteriske lys.

Og jeg har sett amerikanske filmer…så kjører inn til veikanten.

Klokka ett om natta blir jeg altså stoppa av politet, syk av trøtthet får jeg stukket en alkotest inn gjennom vinduet.

Jeg greier nesten ikke blåse, så sliten er jeg.

Men på tredje forsøket  blir det resultat.

Det viste 0,00, så vi ble ønska god natt og fin kjøring videre.

– Dette var virkelig uvirkelig, sa mor.

En uvirkelig opplevelse i tykk tåke.

Jeg orka i hvert fall ikke kjøre hjem igjen. Jeg vrengte av meg klærne og hoppa igjen til køys hjemme hos mor. Og jeg som ikke har problemer med å få sove, fikk ikke sove.

Men om slutten ble en smule dramatisk, så var det en fantastisk nydelig dag.

Har du hatt en god helg?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

At blogging gir mye på mange vis, tror jeg de fleste som er her vil være enig om. Noen ganger møter en noen som gir et ekstra inntrykk.

Faktisk opplevde jeg at denne bloggeren var spesielt uten at jeg forsto helt hva dette handla om.

Hun brenner for en sak.

Såpass sterkt står saken at hun la ut en strikkagenser som premie for en quiz på noen for så vidt enkle spørsmål i dagen teknologiske tidsalder.

Jeg måtte bruke tid for å skjønne.

Noen blogger har et innlegg som gjør inntrykk.

Her er det hele bloggen.

Det er en ny bogger, og hun ønsker å syns.

Ikke for sin egen del, absolutt ikke, leser jeg i ett av innlegga.

Det er budskapet i bloggen sin hun vil fronte.

Og jeg tenker at budskapet må få plass. Plass i bloggverdenen, så langt unna rosa blogging en kan komme.

Nå er jeg bare en liten blogger, men ønsker at flere må få øye på denne.

For Linda Sakseide har et budskap om et HELT LAND.

Ikke mindre.

Hun med venner er i gang med å starte en organisasjon.

Hun skriver om tilstanden Venezuela, et land veldig langt unna vår egen dørstokk og tv skjermer. Hun forteller at landet ikke er i krise,  hun bruker et så sterkt ord at landet har kollapset. Lønningene er horrible, utdanna folk som ikke får så mye mer i månedslønn enn hva en pakke ris koster. Om familier som ikke har mat, redsler, kriminalitet og store horder av innbyggerne som emigrerer.

Hun vil hjelpe, hun er igang, sjøl om det er en dråpe i havet, er det et hav for familiene som får hjelp, sier hun.

Jeg vil anbefale bloggen hennes, anbefaler at vi får løfta bloggen hennes opp.

Skriver om dette, få den til å syns.

Er dere med?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du opplever, du ser. Du hører og du leser. Alt samler seg i en stor tankedigel. 

Det er meg, det er andre, det er alle de forskjellige liva.

De forskjellige mulighetene.

En sjøl.

Alle de andre.

Tankene arbeider og ute skinner sola.

Jeg midt i en prosess.

Midt i en kvern av tanker.

– Hvor går veien?

– Hvilke valg?

Det er så stort.

Men det er samtidig så lite…

Spørs hvilken retning en ser.

Jeg har ansvar for mitt eget liv.

Til tross for at helsa nok lager flere snubletråder enn jeg vil akseptere.

Eller kanskje er det en feil tanke…

Ens egne problem.

Når noen kommer med sine, som en betrakter som små…liksom, kan jeg kjenne på irritasjon.

– Hva har du liksom å bære deg over, kan jeg tenke.

Sjøl om jeg er klar over at det i liten grad handler om hendelsene, men evnen din til å takle det man står oppi.

Jeg blir likevel påvirka, påvirka av min egen situasjon, påvirka mer enn jeg er klar over.

Tåler mindre.

Jeg står ovenfor valg og spørsmålet om hva som er mulig -.

Og resultatet av det.

Føler sorg ovenfor eventuelle utfall.

Altså, jeg er i en prosess.

Samtidig ser jeg andre, andre som står i mye større kriser enn hva jeg sjøl gjør.

Der min greie blir bitteliten.

Så i dag har jeg en gedigen tenkedag.

Tenker på om tanken er medvirkende, hvor mye kraft er det i tanker, hvor mye kan jeg styre meg sjøl med å tenke.

– Hvor mye er valg?

Jeg tenker så mye at jeg tenker at jeg kanskje skal stoppe å tenke.

Kanskje er det beste bare å handle.

Ikke tenke.

Tankene kan bli for heavy.

Egentlig er jeg glad i tanker, men i dag tror jeg bare må legge den i en skuff og lukke igjen.

Alt for vakker sommerdag til slikt.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag tidlig kom en oppfordring om hvor vi fant best fred og ro. 

Det var Utifriluft som oppfordra oss til å lage et innlegg om det ultimate stedet vi fant fred og ro. 

Egentlig er det mange steder jeg opplever at livet er godt og jeg finner sjelero.

Vil si naturen, uansett, har en sterk påvirkning.

Vil likevel fortelle om to steder som jeg har hatt mange fine opplevelser. Begge er i nærmiljøet, så det er lett å komme dit:

Det å komme opp på sætervollen en sommerdag, når sola er sid. Skulle overnatte…da kjenner jeg at freden kryper inn i kroppen.

Kikke gjennom vindua, vite at her, her er man utenfor alle moderne bekvemmeligheter. Ikke en gang mobilen tar inn signal.

Alt er så primitivt at det føles som luksus.

Våkne om morgenen, ta en dukkert i kulpen nedenfor.

Kjenne kaffeduften spre seg og glede seg til frokosten.

Kanskje høres lyden fra sauebjeller fra fjellsiden.

Ingenting haster, det er bare å være til.

Skrive i boka om enda et besøk, før en låser og drar tilbake til sivilisasjonen.

Ett enda nærmere område å oppleve roa, er å rusle ned til fjorden.

Det er både bratt og baklies med masse mosegrodde trær.

Når en kommer ned er det som en er alene i verden. Sjøen ligger der blåturkis en varm sommerdag.

Har overnatta hengende mellom trærne.

Oppleve alle lydene, spesielt.

Det snøfta, plaska og gol. Det susa i trærne og var som en var midt i en symfoni.

Etter boffen forsvant, har jeg ikke vært der så mye. Litt skummelt å bade alene, følte faktisk trygghet når han satt nesten på land og passa på.

Jeg  må finne veien ned etter hvert.

Dette var min presentasjon av steder som gir meg ro.

             ♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…

For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.

Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.

Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…

Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.

For dette kalles stress.

Det vil jeg absolutt IKKE ha!

Så nå skal jeg vatre meg.

Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.

Jeg kan ikke vite om den  kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.

“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.

Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.

Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.

Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller. 

Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.

Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.

For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…

Det var interresant da jeg oppdaga dette.

At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.

At jeg er mye det andre tror – i stor grad.

I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.

Sannsynligvis utvikling også. 

For hvem er en?

Vet du hvem du er?

Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.

Tror bare jeg går ut i sola, jeg.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.

Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.

Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.

Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…

Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.

Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.

Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.

Men tror ingen krise.

Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.

Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.

Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.

Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.

Før vi møte en sau med lam.

Slik halvtam.

Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.

Så møter vi denne gjengen.

Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.

Men vi hadde ikke med noe å gi de.

Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.

Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.

Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.

Vann er så godt.

En kan hvile øynene i speilingene og formene.

Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.

Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.

Spesielt her, kanskje.

Vi kan likevel ikke være ved i det triste.

Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.

Vi er kommet til der demningen er murt opp.

Kikker over kanten og kikker utover byen.

Det er god utsikt ned til havna.

Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.

En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.

Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.

Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.

Med å hente barn fra aktiviteter.

Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.

Rart!

Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.

Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.

Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.

Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.

Den lukter så herlig.

Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.

Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.

Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.

Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.

Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.

Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.

Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.

Vi sees ganske snart igjen.

Bare noen dager og det er godt å vite.

Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.

I dag er en ny dag.

En ny dag og den har sol.

Jippi!

Nå må jeg ut å nyte den.

Riktig fin dag til deg<3.

♥