Here we grow

 

 

Det var Rosenborg som sa det; here we grow, tidlig på nittitallet. Så ga de bort små drakter til den nye generasjonen som nettopp ankom verden.

 

 

 

Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.

 

 

Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:

– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.

 

 

Vi prøvde oss på babysvømming.

 

 

Gutten ble glad i vann.

 

 

Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.

 

 

Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.

Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.

 

 

For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.

Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.

 

 

I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.

Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.

 

 

Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.

Her avtales det.

 

 

Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.

 

 

Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.

 

 

Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.

Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.

På gleder og sorger.

Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.

 

Det er så mye en får lov til å glede seg over.

 

 

 

 

 

Noen dager er vakrere

 

 

 

 

 

Strålende dag. Alt som het skyer, vek til fordel for det store blå. Og dagen ble av de sterkt vakre.

 

 

 

 

 

 

Stå opp til dagen, åpne døra ut mot sommeren og bare kjenne med hele seg at dette var godt!

 

Etter å ha våkna helt, satte jeg meg i bilen. For jeg hadde en plan…

 

Det var 88 år siden mor ble født.

I dag.

Så i sol og vind kjørte jeg innom sentrum og kjøpte med røde roser og en liten romkake. Gave hadde jeg allerede.

 

Derfor ble det kaffe og kake med foreldra mine midt på blanke formiddagen.

Mor strålte.

Hun likte overraskelsen. Få uanmeldt besøk på dagen sin.

 

Det skulle bare mangle -.

 

 

Vi skal feire i morgen, men måtte framom på dagen også.

 

Etterpå ble det en snartur innom kontoret. Fikk gjort klart til søndagens arrangement. 

Etter en enda snarere tur på butikken, gikk turen hjem. Med åpne vinduer og lukt av salt sjø i nasen.

 

Hjem, kjære hjem.

 

Gå ut av bilen og syns alt er vakkert. Til og med stålet i rørene på fjøset.

 

 

Ta veien opp og se innover sin egen “hage”.

 

 

Der bringebær-kjerra skjuler inngangen til huset. Og det summer av liv i villbringen.

 

 

Og bringen begynner å modnes. Klar til å plukkes.

 

 

Slippe ut boffen. Som er overlykkelig over at han ikke lenger er alene hjemme.

 

 

Kose meg, rusle rund på bare føtter i det grønne. Nyte synet av den lille blomsterbedet jeg laga i vår. Alle blomstene, sommerblomstene som nikker på lange, tynne stilker.

 

 

Boffen tar runden sammen med meg.

 

 

Er stikkelsbæra snart modne?

Berger jeg ripsbæra?

 

Slik en sommerdag skal brukes. Siste dag i juli.

 

En slik dag det er godt å være menneske. Og verden ligger åpen og fri med alle drømmene.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er over

 

 

 

 

Så er tamperuka over. Den ligger faktisk bakom, den er passert.

 

 

 

 

Sitter her i stolen min, nesten ør.

Det er mandag. Mandagen jeg så fram til. Den er regntung, men pytt, hva har det å si.

Tror faktisk været også blir bedre.

I går kveld kom jeg tilbake til tomt hus.

Rydda hus.

De hadde rydda det fint de som for. Til og med redd opp senga mi. Og alle de andre sengene. Kjøkkenbenkene var blåst.

Godt å komme hjem til slikt.

Etter alt.

Uka med huset fullt av folk var over. Der gjøremåla kom som perler på en snor…eller, der det var mye som skulle skje, skjedde mer. Der det skulle komme mange folk, kom fler.

 

 

Jeg sitter her med viten om et vellykka arrangement i går, i sol og varme. Masse mennesker og god stemning.

 

 

Der jeg på slutten var så sliten at jeg greidde å rote bort brillene jeg har plassert slik omtrentlig midt i ansiktet, der de bruker å være. Måtte til slutt be en av sommerungdommene om å se om han kunne se. Og han fant de.

På golvet.

Jeg skrev kjøreplan, fikk alt på plass, fikk haka av. Til og med en journalist hadde funnet veien, uten noen invitasjon. Og alle gjorde det de skulle.

 

 

 

 

På torsdag og fredag fikk vi feira, feira at man blir eldre. Folk skrytte av fiskesuppa, jeg kjente ikke smaken av den. Men bra gjestene likte den. Vi var ikke store gjengen. Men vi fikk henta foreldra mine. Søsteren min nedunder og en kamerat. Far ble bært opp til huset i rullestolen og mor støtta. Da gikk det.

 

 

Torsdag, da jeg hadde dagen, kom jeg hjem til koselig oppdekt bord og kyllingfajitas. Barna og samboeren til mellomste, hadde stått for dette.

 

 

Jeg fikk gavekort til å kjøpe et plommetre. Så nå skal det plantes ett etter hvert.

 

 

Ellers har jeg en seter å vaske.

Vi for bare fra den, etter endt arrangement der.

I regn og blåst kom nesten 300 mennesker for å kjøpe seg vafler og grøt på setervollen.

Jeg slapp lett unna dette. Eldste og yngste stilte, jeg kom bare mot slutten og lefla liksom litt, en hjelpende hånd. Men her er det mange hender i aksjon og jeg har ikke stort større ansvar enn å ha en seter.

Så seterbua vår må jeg greie å vaske.

 

Og uka starta med henting av barn, mellomste kom på mandag i redusert tilstand, etter visdomstann-inngrep. De to andre kom tirsdag og ble kjørt nesten direkte opp på setra der de overnatta.

 

 

Så slik har uka passert, med folk som kom og dro, arrangement og mat og prat. Jeg har en fridag, men måtte ta noen telefoner etter gårsdagen. Blant anna om et tett toalett. Det må bli ordna til neste helg. Da er det konsert. Og så en søndag igjen med foredrag.

Sommeren går mot slutten, men august er også sommer.

Og jeg har ferie.

Etter hvert.

 

Nå skal jeg nyte en fridag. 

 

 

I gang igjen

 

 

Det var en gang en gang som var lang. Men heldigvis kunne man ta en sang…

 

 

 

Fått en trend med småteite ingresser. Og det er helt greit, i hvert fall for meg.

Det er morgen, til og med sola har fått nesten fritt leide. Ikke slik super varme.

 

 

Har vært nede ved veien med papiravfall, tømmedag i dag.

Ferien over, den første og minste.

Hadde noen timer i går.

Med arbeid.

Opplevde meg sjøl bablende til høyre og venstre. Så hadde nok samlet noe energi.

Men kjenner at skuldrene har en tendens til å krype oppover…, skjønner ikke dette.

 

Før dagen var i gang, hadde jeg en telefonsamtale med St. Olav. De syntes jeg burde komme dit, kroppen min reagerer ikke etter intensjonene.

 

Skal på jobb i dag også, noen få timer forhåpentligvis. Fredager er egentlig ikke jobbedag. Men jeg må rote med meg prosjektor, pc, lydanlegg, brus, plakater og andre papirer.

Søndagen går et nytt arrangement av stabelen.

Da skal vi slippe folk inn i et lokale, det må vi ha en kontroll på.

 

Nå er det arrangementa sin tid framover, det vil si at neste søndag har vi ingenting, men skal bidra på lørdag.

Uka etter er det årlige arrangementet på setra, som ikke har med jobben å gjøre. Slik som det nå ser ut kommer alle tre barna hjem og blir med på overnatting før seterdagen. Det bruker å være en trivelig sekvens. 

 

 

Dagen etter det arrangementet runder jeg en ny sving av livets regnestykke, det må muligens utsettes…

Tenk om en har kunnet gjort det på ordentlig, utsatt år-.

I den følgende helga er det i hverfall hovedarrangementet på museet, så dette blir sommerens hektiske uke.

Etter det har jeg bare to søndager igjen.

 

Men samtidig må eg snekre sammen en layout.

Og det jeg skal fram til er at der framme vinker en ny ferie.

 

Så her poster jeg et nytt temmelig intetsigende innlegg.

Har tenkt å skrive om kantklipp, kanskje en novelle og så fisk… Ikke helt sikker på om produksjon av de orda vil rive stjernene av himmelen, men det er nok like bra. Stjernene vil vi ha :).

 

Ha en nydelig dag.

 

 

Vuggende, vuggende

 

 

 

En dag legg fra land, ut på det blåe havet. Som skal vugge deg i søvn.

 

 

 

 

Ingressen ble litt slik, litt halvkvasi -.

Jeg er gjennom en dag.

En ny dag.

Vi har feira søstera mi. Den mellomste. Hun var kommet fram til slutten av femtiåra.

Du verden det har gått fort denne tida. Ikke så lenge siden vi lekte alle disse lekene; med papirdukker, hørespill på båndopptakeren og teater. Hun var den snusfornuftige og den useriøse, litt av en blanding. En gang jeg skulle sette opp et teaterstykke, sjølskrive, aktørene en gjeng av søskenbarna. Det var øving over en lav sko, undertegnede var seriøs til ytterste hårstrå, mellomste fjasa og tulla og fikk de andre til å le. Det var en tålmodighetsprøve.

 

Foreldrene våre, vi tre søstrene, hennes familie med mann, barn, svigerbarn og barnebarn var gjestene i dag.

 

Først var vi på den lokale puben, etterpå hos mor og far, der vi drakk kaffe.

Fødselsdagsøstergjengen var på hytta, men foreldra mine har blitt for dårlig til bens for forsering av svaberg og lyng.

Det ene lille barnebarnet var en voksen toåring i tyllskjørt som sjarmerte alle.

 

Vi hadde det hyggelig.

Samtalene var slik som samtalene bruker å være.

Artig å snakke med tantebarna. To fine jenter.

 

 

Men jeg ble sliten mot slutten. Etter og ha gått i dvale i flere dager kjente jeg det var godt å ta turen hjem, hjem til mitt eget.

Min egen prosess, mine egne tanker.

Vite at enda er det noen dager av ferien igjen.

 

Tror jeg skal kjøre meg en liten tur over helga.

Det er meldt regn.

 

Vurderte å dra framom museet i morgen, være publikummer, være med ut på sjøen. Det er arrangert tur dit.

Men tror ikke det, tror jeg går for enda en dag med fred. Så nå skal jeg straks vugge ut på drømmenes hav.

 

 

Vet du at man tror og har forska på at drømmene er med på å preparere en til å takle dagen bedre? 

 

 

 

 

Både varmt og kaldt

 

 

 

Etter de vakre dagene kommer de grå dagene. Slik er det, ingen ting varer evig.

 

 

 

I hverfall ikke solskinnsdagene.

Men det har vært noen dager, vakre uten like. De var så fullstendig perfekte, grønne og fulle av sol, slik at jeg hadde lyst til å gjøre alt. Jeg sloss med plenklipper, tente opp bålpanna, planta i krukker, men heldigvis hadde jeg fornuft til å sette meg å bare nyte også.

En liten stund hadde jeg den fornuften. Likevel hadde denne vakre pinsehelga litt for høye skuldre.

Men ble det mye etter disse skuldrene, kan en spørre-.

Og nei, det ble det ikke.

 

Akkurat nå er det grått, Skyene henger ned i fjellsida på andre sida av fjorden.

Jeg kom hjem, etter en lang og konsentrert jobbedag. Jeg ble ferdig med noe som har hvilt tungt på skuldrene mine lenge.

Så da jeg var hjemme orka jeg ikke lage meg middag. Jeg stekte eggrøre, tinte et par rundstykker og tok på spekemat og persille.

Så på et stream-opptak, og så sovna jeg.

 

Grunnen til at jeg ikke har skrevet er akkurat dette. Det er liksom så lite å si noe om.

 

Jeg tok med meg foreldra mine på en tur i pinsa. Så jeg kan avslutte med noen bilder fra den gamle setra, der far hadde barndomens somrer. 

Foreldra mine måtte sitte i bilen.
Det lille stykke er for langt for de, over brua…
Den vesle seterbua.
Mange gode sommerminner både for eldre og yngre.

Ja vi elsker dette landet

 

 

 

 

Årets 17. mai går inn i historien som litt annerledes. Og den blir nok husket.

 

 

 

 

 

Min 17. mai starta ganske tidlig.

Hund og katter fikk mat, en luftetur med boffen, før jeg pakka nystekt brød; både honningbrød og urtebrød, hjemmelaga aioli, roastbiff og frukt blant anna, inn i bilen.

 

Mor og far hadde invitert til frukost med sjampanje.

Nå skal det sies at den glemte vi, huska det da vi skulle synge et par timer senere. Da fikk det bare være.

Vi ble sittende ved bordet både vel og lenge. Og vi var så mette at vi nesten ikke orka middagen senere på dagen.

Lillesøsteren min kom også siden, hun  hadde hatt problemer med å starte dagen tidlig.

 

Klokka ett skulle hele lande synge, var det oppfordra til.

Så da da musikken stemte i på tv’n, sto vi klare på terrassen. Skulle det være, så skulle det være.

 Og regnet sila, snøen minka og vi sang “ja vi elsker dette landet“. Vi sang mye fortere enn sangen som kom fra NRK.

Nå var ikke dette en konkurranse, derfor klarte vi å sakke tempoet. Tror far med rullatoren sin, hadde vunnet i så fall.

 

Etter sangen stakk hodene til naboen fram i regnet-.

Jeg snappa med de i går, og sa vi måtte ut og synge. De hadde tatt oppfordringa, men ingen av oss hørte hverandre.

Så slik hadde det ingenting å si at vi glemte sjampisen, vi skjemte oss ikke ut med pistinga vår. Ikke var vi flaue heller.

Egentlig var det både spesielt og fint å stå der på terrassen å synge i regnet i koronaens tid.

 

 

Det skulle gå en båtkortesje senere. Den fikk vi med oss også. I en av de mindre båtene uten overbygg, sto et oransje menneske og bak vaiet det norske flagget.

Til tross for været, hadde mange lagt turen ut på sjøen for et 17. mai tog til vanns.

Etter mye tv med rimelig høy lydstyrke, enda mer mat, var det godt å ta turen hjemover.

Mor fulgte meg ned og sa hun hadde hatt en veldig fin dag. Men de måtte nok være slitne de også.

 

Så slik har jeg feira dagen.

I morgen er det hverdag med teamsmøte fra morgenen, kommer til å ta hjemmekontor. Skal også vei å ta blodprøver, så en pause midt i dagen.

Men må nok avslutte denne dagen før jeg starter morgendagen.

 

 

Hvordan har din dag vært?

 

 

Gratulerer

 

 

 

For 23 år siden tok jeg med meg den pakka baggen min og gikk. Så tok jeg en buss.

 

 

 

Mora mi syntes det var rart.

At jeg gikk frisk og rask ut døra, med magen min.

For å føde-.

Det var tre uker igjen til termin, men datoen var bestilt.

5. mars.

 

Og det ble dagen dagen din.  

Mi fantastiske yngste.

Nutta mi.

Akkurat i dag får jeg ikke være med å feire deg.

Men på lørdag, på lørdag skal vi feire deg. Jeg gleder meg til å møte deg, jenta mi.

GRATULERER med dagen din Nunni<3.

 

Stor klem fra henne som alltid vil støtte deg.

 

 

 

 

Ti pluss ti gange to

 

 

 

Det er godt å ta data’en i fanget. Godt på fleire vis. Den første er at jeg har tid.

 

 

Det har vært jula si.

 

Den gikk fort, som vanlig er. Den var travel, ikke direkte uvanlig det heller. Mye mat, helt etter det vanlige.

Så mye var ikke nytt.

Men den var en tanke for ambisiøs, jeg var nok ikke helt der jeg har ønsket, med arbeidsevnen.

 

Tror alle var en anelse utslitte etter de første juledagene.

 

Midt opp i alt folket, forsvant nettilgang. Så huset har vært uten nett helt fram til i går. Det var flere årsaker. Både utenfor veggene og innenfor.

Leverandør fikk ordnet sine problemer og til slutt oppdaget kjæresten til mellomste at en adresse ikke lå inne i systemet.

 

Følelsen av å ha nett var gedigen god.

 

Det var flere ting som ikke gikk i riktig retning denne jula.

Foreldra mine var her om julekvelden, men fordi far er såpass skrøpelig, reiste de hjem om kvelden. Der hadde far falt over toalettet, slik at det ble ødelagt. Heldigvis skadet han seg ikke. Dette kompliserte livet til to gamle mennesker, så da mor ble syk med feber i tillegg, ble det marginalt.

 

Far ble også syk. Dette førte til mange uttrykninger for hjemmetenesten.

 

Da jeg fikk vite om dette og gjestene her i huset var dratt, dro jeg dit for å hjelpe til. Da første arbeidsdag kom fikk jeg bestil rørlegger, slik at toalettet igjen virka.

 

Det er skummelt når eldre mennesker blir syke, men vi håper de skal komme seg.

 

Jeg fikk en dag der jeg hadde ro. Med en liten tur ute, nyte lesing, musikk og røkelse.

Det var veldig godt.

 

Til nyttårshelga ble det kalkun og en stille feiring med jentene mine og kjæresten til mellomste. Vi kom oss også ut noen turer.

I går kom mellomste å vekte meg, det var så mildt og hun ville gå seg en tur.

Jeg kom meg opp og ble med. Ti grader andre dagen i året.

Så dro de igjen.

Jeg dro på jobb.

 

I dag våknet jeg til en hvit verden. Vinden har herjet noen dager, i dag var det snøfokk. Tanken var å dra på jobb, sjøl om fredagene er fridager. Men etter å ha tent opp i ovnen, tenkt grundig over saken og samtidig skjønte jeg slapp å bruke en arbeidsdag neste uke til privat ærend, ble dagen en rolig hjemmedag. En dag med pusling av forfallende husarbeid, der verden har vært full av ro og full av vind.

Jeg kaster ved inn i ovnen, hører på radioen og tenker over det nye året som er på gang. Hvordan og slik, det skal brukes.

Jeg er i gang med å klarere. Tenke gjennom i forhold til realismen.

Er spent og gleder meg til jeg er i gang.

Kommer garantert til å komme tilbake til temaet.

 

Men nå vil jeg avslutte innlegget mitt med å ønske et riktig godt nytt år<3

 

 

 

Tanker før det ringer

 

 

Dagene er talte for 2019. Juledagene nærmer seg med stormskritt. 

 

 

Jeg fikk lyst til å spre noen bokstaver over skjermen. Mens jeg venter på at kroppen er klar til bruk.

Lørdagsmorgen.

 

I går låste jeg kontoret for juleferie. Skal bare dit noen timer i romjula og før nytt år.

Det var en ganske så god følelse. Jeg hadde gjort mitt beste. Noe mer kan en ikke forvente. Må bare svare på en mail før jula ringes inn.

Har flere morgener våkna i otta, med tanker i speed. Tanker som har roa seg når jeg hadde kommet meg i vertikal.

Var så mye, både privat og jobb.

 

Etter jobben i går var jeg med mor på julehandelen. Blir lange armer og problemer med startmotoren etter en slik økt.

I dag, i dag må veldig mye skje.

Både baking og vasking. Sener skal jeg hente sønnen samtidig som jeg gjør unna julehandelen, da får jeg bærehjelp. Har også igjen noen julegaver.

Må skrive liste, kanskje skrive felles- eller lage personlige lister. Han skal få ut etter juletreet. Saga står klar.

 

Denne jula har vært amøbeaktig. Nå er vi kommet opp i elleve rundt bordet på julekvelden, etter en stund og ha vært nede i syv. Det viste seg at taxiene stoppet å ta privat kjøring etter tre på juleaften.

Men – etter noen tanker, fant jeg ut at det går an å spise kveite uten hvitvin. Så da kjører jeg foreldra mine hjem om kvelden.

De har overnattet i mange år, men denne gangen er far sin form blitt for skrøpelig. Han gruer seg  til han skal opp trappa, men det blir mange sterke mennesker her, så det går nok bra.

Dette betyr at de ikke får være med på den store frokosten julemorgen. Tenkte en stund at vi kunne ta med oss mat for å dra til dem, men så blir vi for mange og det blir for mye styr å dra dit. Og så er jeg usikker på når enda en gjest kommer første juledag.

 

Det er noe kaotisk og uoversiktlig, men vet at det kommer både til å og bli koselig. Vet jeg får mye hjelp. Men alt dette usikre, tankene på alt som måtte gjøres både hjemme og jobb, har gjort en del morgener skjøre og speeda, som allerede fortalt.

 

Øver fryktelig på ikke å stresse. Stress er ikke veien å gå.

Det blir ikke like mange brødsorter på frokostbordet, ikke så mange søte kaker.

Tanken på hva jeg har vært i gang med og skal tilbake til, har gjort dette utfordrende å utføre.

 Baking og slikt.

For jeg har brukt lite mel og lite sukker i høst.

jeg, orker ikke lage fullt av matsorter i lavkarbo-prinsipp. Ønsker likevel at jeg rekker lage ett brød i den tanken.

Så slik styrer tankene mine. Gjørmål, logistikk – har jeg nok dyner….

Og jul blir det.

 

I morgen kommer mellomste. Veslejulaften kommer kjæresten til sønnen. Juleaften kommer resten. Jeg må huske på å bestille taxi til foredra mine hit.

Har jeg egentlig nok glass og stoler…

Det er bare å finne ut.

 

Men jeg må innrøme jeg gleder meg ørlite til nyåret, til enkle tanker og enkel mat. Da skal jeg kjøre i gang med regning og mer etterrettelighet med det som puttes i munnen.

Gleder meg til det.

Til å prøve ut.

Til å se hva som skjer med kropp og system.

 

Men først masse kos og en del arbeid. Blir spennende å se hvordan denne gjengen med ulike individ fungerer sammen.

Håper jeg får ledd masse. Det gjør godt. Det er noe av det mest befriende en kan ønske seg.

Så det ønsker jeg meg, en jul med masse latter.

 

Men ennå er det heldigvis noen dager igjen.