Og maten var enkel og ikke noe spesielt komplisert.
Det var kylling fajitas først. Den er spesiell og en gjenganger hos vår familie. Faktisk fant jeg den på blogg en gang for mange år siden.
Den har både aioli, stekt ananas og stekt spekeskinke til. Den blir veldig smaksrik i og med både bruk av koriander, chili og lime.
Til dessert og kaffe var det enkelt en pavlova med masse frukt på.
foto:ingrun
Fikk holdere fra Iittala til telys. Hadde tre stykker fra før, så nå fikk jeg fire nye. To i farger jeg allerede hadde.
Det var morsomt.
Fikk en te-trakter, veldig praktisk. Et fint fat og penger.
Jeg syns faktisk det kan være ekkelt å få fødselsdagsgaver.
Skal tro om flere har det slik?
Yngste forsvant ut på terrassen for å ta bilder av selskapet utenfra.
Glemte å spørre hvordan bildene ble.
Feiringa ble absolutt trivelig.
All grunn til å være fornøyd.
foto:ingrun
Så da er min dag overstått.
Mulig jeg må be med meg noen flere en dag, men vi får kombinere det med dagen til søsteren min som også fylte for noen uker siden. Føler for å be de en får gaver fra.
Vi har mange sommerfødselsdager i familien.
Utenom noen søskenbarn som har tidligere, starter mellomste søster, så er det meg, mor og så eldstemann.
Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.
Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.
Kanskje var det det som gjorde det -.
Gleda av å ha han hjemme.
For mor.
Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.
Jordmora var opptatt på anna hold.
Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset.
Mor ba om at mormor også måtte være med, hun ga seg til slutt.
Så båten ble starta opp igjen.
Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.
Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.
Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.
Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.
Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.
Fortsatt drøyde legen.
Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen kommet.
Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.
– Farsken, sier du det, sa han.
Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.
Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.
Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.
Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.
Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.
Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne.
Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt.
Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.
Ungen var en jente og jenta var meg.
Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.
Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.
Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.
Dette er på dagen noen år siden.
I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.
Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.
Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.
Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.
Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.
Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.
Så enda noen år til.
Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.
En helg er straks over. Det har vært både fantastisk feiring og politi på hjul.
Akkurat nå sitter jeg her og føler meg slik bort i mot oppbrukt av helga.
Heldigvis har jeg ferie enda en uke. Så det skal gå bra.
I går gikk hjula mot Trondheim.
Søster mi fylte rundt år og var nokså forskrekka over sin egen alder.
Jeg vet-.
Man trodde en var lovet evig ungdom.
Været serverte en så nydelig dag det gikk an å ønske seg.
Jeg tok med med mor, overatta hos henne først, så jeg slapp en ekstra times kjøring på bare kjøre fram og tilbake for å hente henne.
Utenom litt kø, gikk turen greit.
Mor gledde seg både til å møte alle barnebarna sine og det ene oldebarnet.
Vi kjørte på med kjøling i bilen.
Vel framme ble vi møtt med velkomstdrink og hyggelige mennesker.
Det ble en veldig fin feiring, trivsel, god mat og altså årets varmeste dag.
Heldigvis var det godt å sitte i skyggen.
Etter maten og før kaffen, gikk ungdommene ned til stranda.
Flere ville bade.
Vi fikk vite at sjøen var riktig varm.
To av tantebarna padla ut med brett.
Kan godt forstå det må være artig.
Hun som hadde kjøpt seg brett, fortalte hun ble hekta etter bare to turer.
Hun som fylte år strålte og var helt strålende.
Eldstemann hadde vært ute i kajakk og hadde stuka tommelen. Så da måtte mora tre til med å “heale” tommelen.
Denne mora ser faktisk ikke ut som hun har det bra, for hun ser skikkelig morsk ut. Men kanskje visste hun mer enn hva hun visste, om hva dagen/natten ville bringe…
Men innom dette småsinte uttrykket befinner det seg, tro det eller ei, en svært blid dame.
Ute var folk i aktivitet med spill.
Og den aller yngste i gjengen sprang rundt og hadde all mulige aktiviteter for seg. En stund satt hun på golvet og mata en stor, fargerik drage med en serviett.
Folk snakka over alt.
Inne og ute.
Mellomste tok seg også en svømmetur.
Det gjorde disse to også.
Tror dette er ett av de mest perfekte fødselsdagene jeg har vært i.
Alt var virkelig perfekt…
Temperaturen og ja… alt.
Mor og jeg hadde tilbud om å overnatte. Men jeg hadde lyst til å komme meg hjem. Ville nyte søndagen hjemme, sola som var meldt neste dag, siste uka mi av ferien.
Da vi nærmet oss vår kommune, forandra lufta seg.
Over fjellet seig råskodde inn fra havet.
Da vi kjørte mot sentrum, etter en liten pause og en kopp te hos meg, var skodda virkelig tykk.
Ser knapt bilen som står i en oppkjørsel.
Men ser det er en politibil.
Var litt usikker på om jeg hadde for godt fart, men tenkte politiet måtte være i det huset de sto parkert utenfor.
Ser jeg får en bil bak meg, men ikke hvilken bil det er på grunn av tåka.
Bilen kjører bak meg et godt stykke.
Da vi nærmer oss en rundkjøring skjønner jeg det er politibilen.
Den setter på hysteriske lys.
Og jeg har sett amerikanske filmer…så kjører inn til veikanten.
Klokka ett om natta blir jeg altså stoppa av politet, syk av trøtthet får jeg stukket en alkotest inn gjennom vinduet.
Jeg greier nesten ikke blåse, så sliten er jeg.
Men på tredje forsøket blir det resultat.
Det viste 0,00, så vi ble ønska god natt og fin kjøring videre.
– Dette var virkelig uvirkelig, sa mor.
En uvirkelig opplevelse i tykk tåke.
Jeg orka i hvert fall ikke kjøre hjem igjen. Jeg vrengte av meg klærne og hoppa igjen til køys hjemme hos mor. Og jeg som ikke har problemer med å få sove, fikk ikke sove.
Men om slutten ble en smule dramatisk, så var det en fantastisk nydelig dag.
Her har vi så mange av bygningene, at fylket har vektlagt dette som en nasjonal verdi i vår kommune.
Det har vært snakket om dette i mange år. Om de grå husa som ligger nede ved sjøkanten.
Tiden har forandret seg, de har ikke den praktiske betydningen lengre, som de hadde.
Og da skjer det, fler og fler forsvinner.
Faller sammen.
Fordi husa er i privat eie og mange ikke har interesse eller kapasitet til å ivareta dem.
Dette er bakgrunnen.
Om litt over uke skal vi ha et seminar. Ikke på museet, men i kultursalen.
Der kan vi samle en avgrensa mengde mennesker, om vi ikke får et smitteutbrudd. Spenning nok i seg sjøl.
Vi lever i den tida vi gjør.
Jeg har vært fokusert på å legge opp seminaret med “matnyttig” innhold. Nå er det på plass og jeg er i gang med å få folk til å komme for å høre på.
Også et spenningsmoment.
Ønsket er at det kan opprettes en interesseforening.
For med min lille stillingsprosent har ikke jeg den store kapasitet. Men er vi flere mennesker kan vi lettere få til ting.
Og en av de som jeg syns har gjort en veldig god jobb med å ta vare på gamle bygg, er Storfjorden Venner. De har tatt vare på gamle fjellgårder rundt Storfjorden og omland i 45 år. Så gleden var stor da de både ble engasjert og sa ja til å komme å fortelle om sitt arbeid med å få til det de har gjort.
En annen kapasitet er Jon Bojer Godal, han har skrevet bøker om kysten og har arbeidet opp en stor kunnskapsbase gjennom et helt liv. Så dato var lagt etter både han og ordføreren, som skal ønske velkommen.
Fylkeskommunen kommer med flere og Kulturminnefondet har sagt ja, sistnevnte må vi ta over Teams.
Ja, vi kommer også til å streame kvelden.
Ellers skal både styreleder og sjefen min si et par ord.
Håper også vi får tid til spørsmålssekvens.
Jeg håper dette fører til at vi kan få bygd opp en interesseorganisasjon som vil være kapabel til både praktisk rådgiving, dugnad og økonomisk hjelp, slik at vi kan greie å berge disse bygga for framtida.
Noen av de er så gamle som at de er datert til 1600-tall.
Senere har vi også plan om å få bygd opp en svalgangsbrygge på museet jeg jobber på. Både for dokumentasjon og forskning.
Så dette er hovedfokuset i min dag.
I går fikk jeg en melding; “har du husket på dugnaden”…. Det hadde jeg ikke.
Så da var det å få ut info om den på overtid.
Sommerens arrangement er nedskalert og nesten, må jeg si, nedprioritert.
Planen jeg lagde meg på nyåret med å få lagt inn gjenstander i digitalt arkiv før juni, er bare å vinke til.
Så dette er dagene min for tiden.
Men nå ska jeg nyte noen fridager.
Hvilke planer for pinsa har du, eller gjør du som meg…tenker å ha helt fri og nyte?
Disse dagene med ferie. Med gul fri, appelsin og lammelår. Denne påska er over. For dagene går fort. Uansett alt, vil jeg nesten påstå.
Hverdagen er tilbake. Har jeg ønsket mer fri, tja, si det…
Tror en innfinner seg meg slikt alt er.
Påska her hos meg har vært av det vindfulle slaget. Det har regna, sludda og blåst. Et hurlumhei av et vær.
Så nei, ingen appelsin i solhellinga.
Har begynt å gå evighetssymbolet.
Åttetallet.
Rundt huset og fjøset mens vind og snø piska oss i ansiktet, første dagen jeg gikk ruta med mellomste.
Dette var årets påsketur. Senere har jeg gått den daglig. En start på alt som kan være bra.
Påska inneholdt mye av slikt den skulle. Vi har spilt. Både yatzy og kortspill.
Og så har vi snakka, slik vi bruker.
Tv’n var ikke på på mens vi var flere hjemme.
Jentene med kjæresten sine.
Første påskedag var det maling av egg, slik tradisjonen tilsier. Men da egga havnet i vannet ble de grå.
foto:asbjørg
Så ved frokostbordet ble det malestund.
foto:ingrun
Ellers var det eggleiting innehuses i år.
For været, været i år skal ingen misunne oss. Tror nesten ikke jeg har opplevd en slik påske.
De aller første dagene var jeg forresten alene. Fikk bakt litt. Hørt på podkast og musikk.
Ikke lest. Øynene og brillene og slikt, er ikke på lag.
Jeg syns en så rolig og tilbakelent påske er godt.
Ikke noe mas.
Men du verden, den gikk fort.
Sjøl om snøen laver ned, så går det ubønnhørlig mot sommer. Jeg ønsker meg en lang vår der jeg kan nyte og glede meg over det meste.
Og sjøl om det føltes nesten umulig å starte hverdagen, gikk det greit.
Til og med en viss tåleevne over å ikke befinne meg helt i flytsonen. Når noen sier ja og andre nei, finne datoer for et felles …ja, få timer på uheldige tidspunkt som klokka åtte om morgenen, i Trondheim når en har en fastlagt plan sener på dagen som absolutt ikke er byen.
Men det bør gå, til tross for geografisk avstand.
Alt bør gå.
Og den tanken er uvurdelig, at ting går og ikke at det er problematisk-.
Håper våren fortsetter slik, at det går.
I dag har jeg satt i gang vasking av både klær og kopper, jeg har satt en brøddeig.
Det er også mye som ikke har skjedd.
Mye jeg burde ha gjort.
Noe jeg har brukt tid på i dag er å lese en del blogger, som førte til at jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om det jeg tenkte rundt dette. Vet bare ikke om jeg får det til, så til så lenge får tanken ligge på modning.
Det kan bli et innlegg eller jeg kan også glemme hele greia. Ikke sikkert det har noe å si i sammenhengen…for den er stor.
Grått og forholdsvis stille, etter veldig mye vind. Vær og føre… vi er i den stille uke.
Været har ikke vært stille. Og det skal visst bli en del vær i denne påska.
Jeg tok meg påskeferie, men må en liten tur ned kjellerleiligheta for hjemekontor. Et par ting jeg må få unna. Men jeg haster ikke.
Trenger ro.
Hadde middagsgjester på søndag med potetball, dip og kjøtt med appelsinris til dessert. Maten ble vedig mektig.
Det ble faktisk en for stor innsat, i går var jeg ødelagt.
Blir lei meg over å greie så lite. Håper og tror på bedring.
Men jeg har fått påska i hus. Det koser jeg meg med.
Jeg koser meg også med å plante planter ut i krukker.
– Og at snøklokkene stikker opp.
Sjøl om disse klokkene ikke ser helt slik ut som jeg syns de skal se ut. Så må nok plante flere typer.
Og vinden, i går gikk sjøen hvit innover i fjorden.
Litt senere i påska kommer jentene hjem.
Jeg har kjøpt inn lammestek, så da blir vi sittende rundt spisebordet.
Jeg satte kvister i vann, da jeg beskjærte epletreet for noen uker siden. Spent på om epleblomstene vil sprette. Pyntet det med glasspynten som lyset lager så fint skinn gjennom.
Greier ikke å huske hvor jeg kjøpte det, har prøvd.
Det var i en museumsbutikk, men hvor…
Spørs om det kunne være Jamtli i Østersund. Et fantastisk fint museum.
Det føles godt med påske. Sjøl om jeg har ting jeg må gjøre.
Som at jeg er med i en valgkomite.
Syns det er plagsomt å ringe rundt til folk for å høre om de vil sitte i styret. De fleste har ikke ønsker om slikt.
Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.
En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.
Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.
Men jula rekker en alltid.
Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.
Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.
Juletreet fylte stua.
Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.
Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.
I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.
Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.
I huset kom og gikk folk.
Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.
Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.
Hun skulle jobbe noen dager.
Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.
Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.
Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.
En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.
En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.
Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy.
I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.
I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.
Mi gode mellomste er i ferd med å klatre oppover andre halvdel av tyve åra.
Da jeg fikk noen minutter med henne på telefonen, sa jeg akkurat dette. At jeg syntes at nå hadde hun blitt eldre enn det jeg syntes hun var.
– Ikke nevn det, sa hun og hadde det på samme måten.
Storebror med en lillesøster som nærmer seg året.
Jeg hadde tenkt og dra til Trondheim for å feire, men hun er midt i eksamenstida.
Drar opp på universitetet klokka åtte om morgenen og holder på til åtte om kvelden. Det er framføringer og gjennomgang.
Neste fredag er hun ferdig med denne perioden.
Vi skal feire når hun er kommet i gjennom.
Det har vært både artig og utfordrende sier hun. Hun holder på med en bachelor i drama og teater.
De hun går sammen med hadde laga kake med lys.
Yngstejenta hadde en plan om å lage middag og dra dit sammen med sin kjærest, men hun skulle sjekke opp om det passa, med samboeren til fødselsdagsbarnet.
Mellomste har blitt storesøster.
Sjøl trodde hun at hun kom hjem og skulle spise middag med han.
Jeg er ikke informert om hvordan det gikk.
Hun har jobba mindre med å lage musikk , men her har hun posta på sin åpne Instagram-konto et arbeid hun er i gang med.
-Spilt inn på mobil.
Her er fra en oppgave på studiet, der hun opptredde som et ånde-vesen som samla inn søppel.
Jeg koser meg med det hun kreerer, og tenkte en fødselsdag var naturlig å dele slikt. Og jeg har kunna delt så mye mer.
Skal jeg rekke å poste gratulasjonen innen datoen, må jeg jeg avslutte og sende GRATULASJONEN
