En dag legg fra land, ut på det blåe havet. Som skal vugge deg i søvn.

 

 

 

 

Ingressen ble litt slik, litt halvkvasi -.

Jeg er gjennom en dag.

En ny dag.

Vi har feira søstera mi. Den mellomste. Hun var kommet fram til slutten av femtiåra.

Du verden det har gått fort denne tida. Ikke så lenge siden vi lekte alle disse lekene; med papirdukker, hørespill på båndopptakeren og teater. Hun var den snusfornuftige og den useriøse, litt av en blanding. En gang jeg skulle sette opp et teaterstykke, sjølskrive, aktørene en gjeng av søskenbarna. Det var øving over en lav sko, undertegnede var seriøs til ytterste hårstrå, mellomste fjasa og tulla og fikk de andre til å le. Det var en tålmodighetsprøve.

 

Foreldrene våre, vi tre søstrene, hennes familie med mann, barn, svigerbarn og barnebarn var gjestene i dag.

 

Først var vi på den lokale puben, etterpå hos mor og far, der vi drakk kaffe.

Fødselsdagsøstergjengen var på hytta, men foreldra mine har blitt for dårlig til bens for forsering av svaberg og lyng.

Det ene lille barnebarnet var en voksen toåring i tyllskjørt som sjarmerte alle.

 

Vi hadde det hyggelig.

Samtalene var slik som samtalene bruker å være.

Artig å snakke med tantebarna. To fine jenter.

 

 

Men jeg ble sliten mot slutten. Etter og ha gått i dvale i flere dager kjente jeg det var godt å ta turen hjem, hjem til mitt eget.

Min egen prosess, mine egne tanker.

Vite at enda er det noen dager av ferien igjen.

 

Tror jeg skal kjøre meg en liten tur over helga.

Det er meldt regn.

 

Vurderte å dra framom museet i morgen, være publikummer, være med ut på sjøen. Det er arrangert tur dit.

Men tror ikke det, tror jeg går for enda en dag med fred. Så nå skal jeg straks vugge ut på drømmenes hav.

 

 

Vet du at man tror og har forska på at drømmene er med på å preparere en til å takle dagen bedre? 

 

 

 

 

 

 

 

Etter de vakre dagene kommer de grå dagene. Slik er det, ingen ting varer evig.

 

 

 

I hverfall ikke solskinnsdagene.

Men det har vært noen dager, vakre uten like. De var så fullstendig perfekte, grønne og fulle av sol, slik at jeg hadde lyst til å gjøre alt. Jeg sloss med plenklipper, tente opp bålpanna, planta i krukker, men heldigvis hadde jeg fornuft til å sette meg å bare nyte også.

En liten stund hadde jeg den fornuften. Likevel hadde denne vakre pinsehelga litt for høye skuldre.

Men ble det mye etter disse skuldrene, kan en spørre-.

Og nei, det ble det ikke.

 

Akkurat nå er det grått, Skyene henger ned i fjellsida på andre sida av fjorden.

Jeg kom hjem, etter en lang og konsentrert jobbedag. Jeg ble ferdig med noe som har hvilt tungt på skuldrene mine lenge.

Så da jeg var hjemme orka jeg ikke lage meg middag. Jeg stekte eggrøre, tinte et par rundstykker og tok på spekemat og persille.

Så på et stream-opptak, og så sovna jeg.

 

Grunnen til at jeg ikke har skrevet er akkurat dette. Det er liksom så lite å si noe om.

 

Jeg tok med meg foreldra mine på en tur i pinsa. Så jeg kan avslutte med noen bilder fra den gamle setra, der far hadde barndomens somrer. 

 

 

 

 

Årets 17. mai går inn i historien som litt annerledes. Og den blir nok husket.

 

 

 

 

 

Min 17. mai starta ganske tidlig.

Hund og katter fikk mat, en luftetur med boffen, før jeg pakka nystekt brød; både honningbrød og urtebrød, hjemmelaga aioli, roastbiff og frukt blant anna, inn i bilen.

 

Mor og far hadde invitert til frukost med sjampanje.

Nå skal det sies at den glemte vi, huska det da vi skulle synge et par timer senere. Da fikk det bare være.

Vi ble sittende ved bordet både vel og lenge. Og vi var så mette at vi nesten ikke orka middagen senere på dagen.

Lillesøsteren min kom også siden, hun  hadde hatt problemer med å starte dagen tidlig.

 

Klokka ett skulle hele lande synge, var det oppfordra til.

Så da da musikken stemte i på tv’n, sto vi klare på terrassen. Skulle det være, så skulle det være.

 Og regnet sila, snøen minka og vi sang “ja vi elsker dette landet“. Vi sang mye fortere enn sangen som kom fra NRK.

Nå var ikke dette en konkurranse, derfor klarte vi å sakke tempoet. Tror far med rullatoren sin, hadde vunnet i så fall.

 

Etter sangen stakk hodene til naboen fram i regnet-.

Jeg snappa med de i går, og sa vi måtte ut og synge. De hadde tatt oppfordringa, men ingen av oss hørte hverandre.

Så slik hadde det ingenting å si at vi glemte sjampisen, vi skjemte oss ikke ut med pistinga vår. Ikke var vi flaue heller.

Egentlig var det både spesielt og fint å stå der på terrassen å synge i regnet i koronaens tid.

 

 

Det skulle gå en båtkortesje senere. Den fikk vi med oss også. I en av de mindre båtene uten overbygg, sto et oransje menneske og bak vaiet det norske flagget.

Til tross for været, hadde mange lagt turen ut på sjøen for et 17. mai tog til vanns.

Etter mye tv med rimelig høy lydstyrke, enda mer mat, var det godt å ta turen hjemover.

Mor fulgte meg ned og sa hun hadde hatt en veldig fin dag. Men de måtte nok være slitne de også.

 

Så slik har jeg feira dagen.

I morgen er det hverdag med teamsmøte fra morgenen, kommer til å ta hjemmekontor. Skal også vei å ta blodprøver, så en pause midt i dagen.

Men må nok avslutte denne dagen før jeg starter morgendagen.

 

 

Hvordan har din dag vært?

 

 

♥

 

 

 

For 23 år siden tok jeg med meg den pakka baggen min og gikk. Så tok jeg en buss.

 

 

 

Mora mi syntes det var rart.

At jeg gikk frisk og rask ut døra, med magen min.

For å føde-.

Det var tre uker igjen til termin, men datoen var bestilt.

5. mars.

 

Og det ble dagen dagen din.  

Mi fantastiske yngste.

Nutta mi.

Akkurat i dag får jeg ikke være med å feire deg.

Men på lørdag, på lørdag skal vi feire deg. Jeg gleder meg til å møte deg, jenta mi.

GRATULERER med dagen din Nunni<3.

 

Stor klem fra henne som alltid vil støtte deg.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er godt å ta data’en i fanget. Godt på fleire vis. Den første er at jeg har tid.

 

 

Det har vært jula si.

 

Den gikk fort, som vanlig er. Den var travel, ikke direkte uvanlig det heller. Mye mat, helt etter det vanlige.

Så mye var ikke nytt.

Men den var en tanke for ambisiøs, jeg var nok ikke helt der jeg har ønsket, med arbeidsevnen.

 

Tror alle var en anelse utslitte etter de første juledagene.

 

Midt opp i alt folket, forsvant nettilgang. Så huset har vært uten nett helt fram til i går. Det var flere årsaker. Både utenfor veggene og innenfor.

Leverandør fikk ordnet sine problemer og til slutt oppdaget kjæresten til mellomste at en adresse ikke lå inne i systemet.

 

Følelsen av å ha nett var gedigen god.

 

Det var flere ting som ikke gikk i riktig retning denne jula.

Foreldra mine var her om julekvelden, men fordi far er såpass skrøpelig, reiste de hjem om kvelden. Der hadde far falt over toalettet, slik at det ble ødelagt. Heldigvis skadet han seg ikke. Dette kompliserte livet til to gamle mennesker, så da mor ble syk med feber i tillegg, ble det marginalt.

 

Far ble også syk. Dette førte til mange uttrykninger for hjemmetenesten.

 

Da jeg fikk vite om dette og gjestene her i huset var dratt, dro jeg dit for å hjelpe til. Da første arbeidsdag kom fikk jeg bestil rørlegger, slik at toalettet igjen virka.

 

Det er skummelt når eldre mennesker blir syke, men vi håper de skal komme seg.

 

Jeg fikk en dag der jeg hadde ro. Med en liten tur ute, nyte lesing, musikk og røkelse.

Det var veldig godt.

 

Til nyttårshelga ble det kalkun og en stille feiring med jentene mine og kjæresten til mellomste. Vi kom oss også ut noen turer.

I går kom mellomste å vekte meg, det var så mildt og hun ville gå seg en tur.

Jeg kom meg opp og ble med. Ti grader andre dagen i året.

Så dro de igjen.

Jeg dro på jobb.

 

I dag våknet jeg til en hvit verden. Vinden har herjet noen dager, i dag var det snøfokk. Tanken var å dra på jobb, sjøl om fredagene er fridager. Men etter å ha tent opp i ovnen, tenkt grundig over saken og samtidig skjønte jeg slapp å bruke en arbeidsdag neste uke til privat ærend, ble dagen en rolig hjemmedag. En dag med pusling av forfallende husarbeid, der verden har vært full av ro og full av vind.

Jeg kaster ved inn i ovnen, hører på radioen og tenker over det nye året som er på gang. Hvordan og slik, det skal brukes.

Jeg er i gang med å klarere. Tenke gjennom i forhold til realismen.

Er spent og gleder meg til jeg er i gang.

Kommer garantert til å komme tilbake til temaet.

 

Men nå vil jeg avslutte innlegget mitt med å ønske et riktig godt nytt år<3

 

 

 

 

 

Dagene er talte for 2019. Juledagene nærmer seg med stormskritt. 

 

 

Jeg fikk lyst til å spre noen bokstaver over skjermen. Mens jeg venter på at kroppen er klar til bruk.

Lørdagsmorgen.

 

I går låste jeg kontoret for juleferie. Skal bare dit noen timer i romjula og før nytt år.

Det var en ganske så god følelse. Jeg hadde gjort mitt beste. Noe mer kan en ikke forvente. Må bare svare på en mail før jula ringes inn.

Har flere morgener våkna i otta, med tanker i speed. Tanker som har roa seg når jeg hadde kommet meg i vertikal.

Var så mye, både privat og jobb.

 

Etter jobben i går var jeg med mor på julehandelen. Blir lange armer og problemer med startmotoren etter en slik økt.

I dag, i dag må veldig mye skje.

Både baking og vasking. Sener skal jeg hente sønnen samtidig som jeg gjør unna julehandelen, da får jeg bærehjelp. Har også igjen noen julegaver.

Må skrive liste, kanskje skrive felles- eller lage personlige lister. Han skal få ut etter juletreet. Saga står klar.

 

Denne jula har vært amøbeaktig. Nå er vi kommet opp i elleve rundt bordet på julekvelden, etter en stund og ha vært nede i syv. Det viste seg at taxiene stoppet å ta privat kjøring etter tre på juleaften.

Men – etter noen tanker, fant jeg ut at det går an å spise kveite uten hvitvin. Så da kjører jeg foreldra mine hjem om kvelden.

De har overnattet i mange år, men denne gangen er far sin form blitt for skrøpelig. Han gruer seg  til han skal opp trappa, men det blir mange sterke mennesker her, så det går nok bra.

Dette betyr at de ikke får være med på den store frokosten julemorgen. Tenkte en stund at vi kunne ta med oss mat for å dra til dem, men så blir vi for mange og det blir for mye styr å dra dit. Og så er jeg usikker på når enda en gjest kommer første juledag.

 

Det er noe kaotisk og uoversiktlig, men vet at det kommer både til å gå og bli koselig. Vet jeg får mye hjelp. Men alt dette usikre, tankene på alt som måtte gjøres både hjemme og jobb, har gjort en del morgener skjøre og speeda, som allerede fortalt.

 

Øver fryktelig på ikke å stresse. Stress er ikke veien å gå.

Det blir ikke like mange brødsorter på frokostbordet, ikke så mange søte kaker.

Tanken på hva jeg har vært i gang med og skal tilbake til, har gjort dette utfordrende å utføre.

 Baking og slikt.

For jeg har brukt lite mel og lite sukker i høst.

Nå må jeg, orker ikke lage fullt av matsorter i lavkarbo-prinsipp. Ønsker likevel at jeg rekker lage ett brød i den tanken.

Så slik styrer tankene mine. Gjørmål, logistikk – har jeg nok dyner….

Og jul blir det.

 

I morgen kommer mellomste. Veslejulaften kommer kjæresten til sønnen. Juleaften kommer resten. Jeg må huske på å bestille taxi til foredra mine hit.

Har jeg egentlig nok glass og stoler…

Det er bare å finne ut.

 

Men jeg må innrøme jeg gleder meg ørlite til nyåret, til enkle tanker og enkel mat. Da skal jeg kjøre i gang med regning og mer etterrettelighet med det som puttes i munnen.

Gleder meg til det.

Til å prøve ut.

Til å se hva som skjer med kropp og system.

 

Men først masse kos og en del arbeid. Blir spennende å se hvordan denne gjengen med ulike individ fungerer sammen.

Håper jeg får ledd masse. Det gjør godt. Det er noe av det mest befriende en kan ønske seg.

Så det ønsker jeg meg, en jul med masse latter.

 

Men ennå er det heldigvis noen dager igjen.

 

 

 

 

 

 

Så er desemberdagen mørk igjen. Det er ikke så mange timer med lys.

 

 

 

Søndag, andre søndag i advent, for å være nøyaktig.

Her har nok jula liten plass i tankene, men den blir. Den skal være hyggelig og inneholde noe godt vi kan kose oss med, når den kommer.

Det er en omtrentlig en uke som skal få være jul, her hos meg.

Litt usikker på hvor mye jeg skal slippe inn av typisk julemat før jul. Prøver å ta ned til et minimum. Vurderer å kutte julelunsjen på jobb også, den er veldig koselig og stemningsskapende – men med mitt fokus om dagen passer den ikke så godt. Så får se-.

 

I dag tok jeg  turen til haugen bakom huset. Har funnet et tre som jeg vurderer kan bli juletreet i år.

Bruker furu.

Voks opp med det, så for meg er furu juletreet.

Og så er tradisjonene en viktig bærebjelke i jula. Bruker det som har vært.

 

Egentlig har jeg prøvd å nærme meg juletreet som mormor mi hadde. Men de gamle, fine kulene fra da er ikke lett å finne. Så juletreet blir egentlig pynta omtrentlig slik som da ungene var små.

Spurte for et par år siden om jeg skulle skifte ut adventsstjerna i en nyere variant. De protesterte. Så ingen motejul.

 

Men himmelen var fin og rosa i dag, da jeg tok turen ut. Men ikke så lett å få det fram på bildet. 

Temperaturen var omtrentlig null.

Jeg plukka med meg noen einekvister. Litt til juledekorasjoner.

Inne etter turen ble det plutselig mørkt. En dag i desember går så fort.

 

Likevel må jeg ut igjen, søppeldunken må rulles ned til veien, tømming i morgen. Så er det frist på noe jobbegreier, håper det går greit.

Kanskje bake…

 

Men det viktigste manteraet om dagen er ikke å stresse.

Har planer om baking, fermetering, koking av kraft – men kanskje blir det bare baking før jul.

 

Leser bøker.

Lånte meg en bok på biblioteket av Berit Nordstrand, Tarmens medisin. Jeg syns alt rundt temaet er vilt interresant.

 

Balanse, mat, tanker, leve mer i ett med alt.

Holdt på å kjøpe meg lever i går, for det skal være veldig sunt. Men så ble jeg usikker – hva med økologien… Hvordan finne ut om kjøtt kommer fra gressbeitende dyr? Og laksen jeg kjøper fra fryseren hos kjøpmannen, sannsynlig proppefull av diverse stoffer som fisk i mærene får-.

Så fokuset på rein mat er ikke direkte enkelt. Men spennende er det.

Nå skal jeg over i jobbemodus.

 

Ønsker deg en fin søndagskveld, og så har det vært artig å høre hvilket juletre du bruker?

 

 

 

 

 

Så er vi kommet til andre desember, og fødselsdagen til mi mellomste.

 

 

 

GRATULERER med dagen din mi  fantastiske <3.

 

 

Jeg skulle så gjerne vært sammen med deg å feira deg.

Liker ikke når jeg ser at jeg heller ikke var sammen med deg i fjor. Dette må absolutt ikke bli en tradisjon.

 

Jeg vil også feira deg!

 

Men jeg er heldig som får være mor di. Får være en del av livet ditt.

Samtalene med deg, se smilet ditt og høre deg synge. Og hjelpen du gir som en virvelvind.

Du har et stort hjerte og vilje til se mennesket bak fasaden.

 

Gleder meg til vi møtes igjen.

 

Nå håper jeg dagen din blir nydelig sammen med de du har i rundt deg. Ønsker deg en like fantastisk dag som du sjøl er.

Jeg sa deg at jeg ville gratulere deg på blogg eller fb, nå blir det begge stedene.

 

Store klemmer til deg <3

 

 

 

 

En måned igjen. Denne tida. En ny jul står foran i køa.

 

 

Jeg tok ned eska med oppskrifter. Full av tradisjon og minner. Utklipte og noterte oppskrifter for hele året.

Nederst i eska ligger oppskrifter til julemat. Lagd gjennom flere tiår.

 

– Smultringer, sier yngste, som er hjemme noen dager.

 

Jeg legger ut oppskrifter. Slik jeg bruker.

Mel og sukker.

Jeg får lage noen kjekser.

Ta fram melet og sukkeret. Kanskje lage noen uten også. Men jeg vil bare ha dette i juledagene. Etter jul er det slutt på hvitt mel og sukker.

 

Hvem blir vi i år?

Ikke helt landa de planene.

 

En ting blir ganske annerledes i år, mor og far. Far er for skrøpelig til å overnatte, slik vi har hatt det i mange år. Usikkert hvordan vi skal gjøre dette. Skal de hit for så å sendes hjem med taxi inn i julenatta…

Vet ikke om det er noen god løsning.

Skal vi dit og i så fall hele kvelden…

 

Det er noen spørsmål som må få svar.

 

Alle tre barna mine kommer sannsynligvis hjem. Og kjæresten til den ene.

Kanskje…

Men så blir muligens en far sittende alene. Jeg har sagt at han kan bli med.

Mine barns far kommer hit i år, etter pause i fjor. Det ble også snakka om en kamerat til ett av barna, kanskje vi skulle høre om han  ville komme.

Fordi jula ikke god for alle.

Litt alternativ jul.

Jeg er ikke så opptatt av fastspikra tradisjon og den nærmeste familie. Sjøl om jeg drar fram de samme oppskriftene.

 

Søster mi og datter hennes, kommer de…

 

Det er som sagt noen planer som ikke er landa en måned før juleaften.

Vi kan bli alt fra fire til tolv rundt bordet julekvelden. Sannsynlig blir vi et sted i mellom.

 

Har du julekvelden din bestemt en måned før kvelden?

 

 

 

 

 

Så er 365 dagar snart oppbruka. Og vi får udelt 365 nye. 

I 2020 får vi faktisk 366, men det er da.

Men i året som kjem, er det berre det vanlege talet med dagar vi skal fylla opp. Dei er ein lang rekkje med moglegheiter. Mykje vil ein ikkje kunne påverke, men ein ting er innom eins eige kraftfelt; korleis ein vel å møte alt.

I det kan forskjellen mellom det som er bra og det som ikkje er bra, ligga.

Eg likar den tanken.

Året har rasa i veg. Mykje greier eg ikkje hugsa frå kvarandre. Men – ingen har gått bort og eg har ikkje hatt store sorger.

Eg har ledd mykje.

Så greier eg bedtre kjenna på kva eg meiner og også seia i frå. Orda er meir på plass.

Eg har hatt fokus på matvarer, utan om no i jula. Sukker og kvitt mjøl har omtrentleg vore borte frå koshaldet. Dette går eg attende til i det nye året. Eg greidde å gå ned mange kilo. Enno skal nokre fleire ned.

Helsa har hatt fokus, og i lange periodar har eg vore mest heilt bra, som i å virka normalt.

Den siste tida har det ikkje det, men eg veit det vert betre. Og reknar med at eg kjem i remisjon, det vil seia at kroppen slepp sjukdomsaktiviteten.

Kjenner eg må understreka at dette ikkje er noko «stakkars meg», eg er beint ut heldig eg. Det er berre min realitet og veit det er mange der ute som jobbar med å helda leddgikt nede.

Derfor vel eg å skriva om det, enkelt og greit.

Noko som eg heldt på med i mange månader var solhelsing, ein yogaøving. Den opplevde eg enormt positiv og gle meg til at eg kan starta igjen. Fekk ein styrke eg set pris på. Muskler som vakna til funksjon.

Og når eg snakkar om dette, eg var så heldig at eg fekk ein heil månad trening i mai til juni gjennom universtetssjukhuset i Oslo. Det var fantastisk å få.

 

Litt før dette vart eg kjent med ein og klarte det utrulege å forelska meg. Da overraska eg meg sjøl.

Eg vart med å leie eit atlerie, men det viste seg at eg fekk mindre tid til å være der å jobba. Så no i desember flytta eg tinga mine ut.

Eg tok meg tid til å skriva, eit heilt, halvt manus. Der overraska eg også meg sjøl, at eg klarte å finna på alle orda. Eg forelska meg i handlinga. Så enno ei forelsking.

Men så greidde eg å mista pcn min på ein flyplass. Det er meininga å kjøpe meg ein ny. Men hittil har det vorte med tanken.  

Ungane er på fart i sine liv. Yngste skal til med sin bachelor i film. Ho og gjengen ho samarbeidde med, fekk ein pris på ein italiensk kortfilmfestival. Fantastisk oppleving for dei tre som reiste ned. Mellomste kom i gong med studier igjen, der er det teater. Så arbeider ho for å finanser studiet, det synest eg er svært bra. Og så flytta ho saman med kjæresten sin gjenom fleire år, i haust. Dei har fått det skikkeleg koseleg. Eldstemann starta å snakka om utdaning. Da vart eg glad. Han er i ein utviklande prosess. Han er ein oppvakt og snill gut, men han tok lite for seg av impulskontrollen.

I kveld skal dei feira saman. Dei liker å dela tida si saman.

Eg var glad for å kunne reise heim til min rolege kveld etter og ha køyrd yngste på bussen .

For å tenkje.

Fortid.

Framtid.

I år skjønte eg plutseleg noko om kommunikasjon. Når vi seier noko gjev vi aldri heile bilete. Ei setning kan ikkje dekke ei heil tankerekke. Derfor er det viktig å gje kvarandre tid før ein tek ei slutning. Det er alltid noko meir.

Ord er det vi har. Dei kan mang ein gong ikkje være gode nok. Eg vart 60 i år. Eg har så mykje å lære.

Det er fint. Ein kan alltid lære meir.

Og framtida….

Året som kjem…så mykje eg vil oppleva, høyra og sjå.

Eg kan alltid verta eit betre menneske. Der har eg mykje å gå på.

Og så har eg vorte flinkere til å ta hensyn til meg sjølv. Ikkje presse meg så mykje. For det er ingen bra eigenskap. Den kan virke bra, men eigentleg er det dumskap.

Elles er det så mykje. Men over alle ting, eg veit året som kjem har både glede og sorg.

Men det er spanande. Det er så mykje å gå i gong med. Eg kjenner eg gleder så det kiler i magen.

Takk til 2018. Velkommen 2019.

 Riktig godt nyttår til alle gode bloggvener.