BforB

Når alt krøller seg til, da skjønner en både ett og annet…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så det er bra ferien er like rundt hjørnet.

Men ingen ting legger seg til rette. Nesten som jeg får lyst til å bite hodet av noen, men hvem denne “noen” skulle være og hvorfor, det vet jeg ikke.

Så får heller bare la det være.

Jeg vet nesten ikke om jeg er i stand til å skrive, redd for at innlegget blir skikkelig traurig.

Har fri, men burde kanskje vært på jobb.

Er redd mandagen, første feriedag, blir jobbedag. Fordi det er vanskelig å få det annerledes til.

Passet mitt er gått ut, visste det, men tid og tanker gikk fra meg. Det gjorde også lensmannskontoret her jeg bor, passmulighet er nettopp lagt ned.

Tenkte jeg skulle dra for å ordne det på drop-in i nærmeste by, men da måtte jeg ha kjørt tidlig for å rekke timen.

Leieboeren min og jeg har bytta på å passe hverandres dyr, men hennes hund døde tidligere i år. Men jeg visste at jeg hadde hundepass, helt til i gårkveld. Da fikk jeg vite hun drar for å hente en hund.

I helga.

Hun har sagt hun skulle vente med å anskaffe seg hund, i hvert fall ut året. Så jeg ble paff.

Så nå vil det nok bli verre å få pass til hunden min.

Derfor spøker det for plutselige innfall og overnattinger. Som tanken var.

I går var feieren på besøk og dro igjen med uforretta sak.

Ny feier, han akseptert ikke forholda. Må montere takstige og hva mer-, aner ikke omfanget av denne vendinga. Kostnadene…

Og penger, det har vært en problematisk affære de siste dagene. Sist søndag var eg nok helt kokkelimonke etter arbeidsdagen. Som gikk helt fint. Både arrangementet og besøk var bra.

Men dagen før var jeg på date. Jeg er ingen dater, så mot sedvane prøvde jeg det.

Trivelig møte, men null kjemi.

Likevel var jeg nokså omtåka på søndag, for energi hadde jeg brukt på dette.

I tillegg har det vært andre ting, som punktering av hjul, -kav og mas i kø.

Etter jeg var ferdig med arbeidsdagen, reiste jeg innom søstera og mannen hennes, som var på hytta. Fikk en forsinka fødselsdagsgave. Vi hadde en veldig hyggelig stund før jeg kjørte hjem.

Der gjorde jeg en hel masse, kasta, vaska og prøvde å få en struktur på denne frakt og kav tilværelsen min.

Det er da jeg oppdager at bankkortet mitt er borte. Omslaget på mobilen begynner bli utslitt og slipphent, der korta ligger.

Stor leiteaksjon.

Uten resultat.

Det kunne være over alt.

Så kom sønnen hjem på besøk, lånte hans kort.

Tirsdag kom mellomste og kjæresten.

Jeg hadde en tamperdag, befaring, folk og ut og inn av biler. Til og med en tur på sjøen. Ikke tid til å være på mobil.

Etter arbeidsdagen oppdager jeg masse meldinger, om hvem skal hente slik og sånn, noe jeg hadde trodd var avklart og i orden. Den opprinnelige handleplana forsvant.

Så måtte finne løsning.

Jeg får bruke kredittkortet, tenkte jeg.

Det bruker jeg bare til å bestille turer og kanskje ved kjøp på nettet.

Da jeg dro kortet viste seg at det hadde gått ut!

Der står jeg med alle varene og middagsplanene. Det tar ca. 20 minutter å kjøre hjem, den ene veien…måtte jeg kjøre hjem for å låne et kort…

Slik står jeg der ved kassa, vurderer, fullstendig utslitt etter en krevende dag, med besøk på hjemmebane og en haug varer foran meg på rullebåndet.

Tror dere skjønner følelsen-.

Da sier en damen bak meg i køa, som jeg så vidt kjenner; “vil du låne penger?”

Jeg ble fryktelig glad, enormt glad, at noen kunne være så snille og tenke så langt. Tror ikke om jeg har kommet på noe slikt sjøl, om jeg hadde vært vitne til en lignende episode. Jeg fikk vippset henne, takket og fikk gitt henne en klem, enormt takknemlig.

Denne damen vil alltid ha en god plass i hjerte mitt <3.

Så gikk resten av uka, huset fullt av folk, så reiste en og så reiste to til. Feiring av mors fødselsdag, hendelser og hendelser på rad og rekke.

Etter jeg hadde sperret bankkortet og bestilt nytt, fant jeg kortet…

I går skulle jeg ordne far sine briller og ikke minst hente ut den ene typen sprøyte jeg bruker. Brillene kunne de ikke ordne, og på apoteket fikk jeg ikke medisinen min. Legen hadde ikke skrevet riktig på resepten. Dette er medisin jeg ikke betaler for, så jeg må vente til over helga for å ta kontakt med sykehuset. Håper bare at ledda ikke begynner å krangle for mye før dette er i orden igjen.

Men det føyer seg fint inn i rekken med ting som ikke vil seg. 

I helga er siste arrangement på museet for denne sommeren, foredrag.

Og så ferie.

Uten pass.

Og uten plass til hunden.

Og med våte og kalde meldinger angående været. Jeg har fryktelig behov for en strand med sol.

Uten en eneste plan.

Bare full avslapping.

Men nå det ikke legger seg til, så blir det bare slik.

Likevel, blir nok bra.

Med ferie.

Kjenner at det å sitte her og hamre ned dette, gjør godt. Ikke skulle en hel mengde, bare ha en dag uten planer. Ikke snor i nesen. Bare være her, bare la alt være og vite at straks, straks er det ferie.

Og siste arrangement går sikkert også fint. Har ordna alt, det er bare et lydanlegg jeg ikke har ordna – så håper ikke det blir ønska.

Men det må jeg finne ut.

En sommer i trav gjennom dagene. Ukene flagrer forbi.

Det nærmer seg den andre delen av ferien min. Litt over en uke igjen. Og ingen planer.

Det skal nok noe tid før den blir så bra dette været, som det har vært i det siste.

Slik skikkelig sommer sommer.

Tidlig i sommer, mens regnet rant i strie strømmer, kom jeg over noe på nett. Hengekøyer med myggnett. Jeg fikk fryktelig lyst på, men tida gikk.

Så skulle flere av barna komme hjem, og endelig fikk jeg bestilt. Men det tar fort noe tid. De to eldste reiste tilbake til sitt, men yngste var hjemme da jeg fant en pakke i postkassen.

Trodde først det var den ene hengekøya, men så var det begge to. De tok virkelig liten plass.

Så en kveld, med varme i lufta, labba vi ned til sjøen med en liten oppakning.

Vi fikk hengt de opp mellom og under trærne.

Før vi krabba oppi, kledde vi av oss og tok en dukkert. Dukkerten var deilig, men jeg syns det var litt skummelt å legge seg. Holdt køya, holdt knuten.

Boffen fant ut at det å ligge under køya var greit. Tenk om jeg falt ned.

Mørket omslutta oss.

Det vugga lett.

“Dette er det beste kjøpet du noen gang har gjort” kommer det fra yngste.

Ute på sjøen spratt det fisk, alle lydene.

Det å sovna i dette var fantastisk.

Våkna tidlig, like før sola sto opp. Med den kom det også en vind. Først bare som lyd, men så begynte blada å rasle. Og samtidig kom sola over åskammen.

Det var så vakkert, så fint, bare ligge å duve lett med all natur rundt.

Jeg sovna igjen, men våkna før klokka ringte. For dagen var ikke fri. Men det føltes fritt.

Yngsteberta starta dagen med å gå utover i sjøen. Det så så herlig ut, at jeg måtte etter. Og i solglitteret svømte vi oss en liten tur.

Før vi begynte turen oppover bakkene. Så hadde vi bestemt oss for at vi ville sove ute neste natt også, så vi lot alt ligge igjen.

Det viste seg nok at natta hadde tatt på, om kvelden var vi så slått ut at vi havna i sengene våre.

Neste dag gikk vi ned å fikk montert de ned. Samtidig hadde vi en liten steinøkt der på stranda, vi er en anelse steingale begge. Så noen vakre steinskatter fikk vi med oss opp.

Jeg kjenner jeg gleder meg til neste gang natten skal tilbringes hengende mellom to trær. En fantastisk fin opplevelse.

Så var ferien over. Eller, tror jeg kan si den regna bort. Men det ble et par dager der skolen skein.

-Med lukt av kumøkk. Måtte nesten smile, det skulle liksom bare mangle…så klart måtte det skje når sola var framme. Men har det så mye å si.

Og jeg har faktisk tre uker igjen senere i sommer, så noe sol må det bli.

Også denne sommeren.

Jeg har hatt et par jobbedager.

Etter denne korte ferien.

Gikk helt greit.

Men var ikke glad for slitenheten i etterkant.

Den er så ubrukelig.

Og så fører den til at jeg miste kontroll, motoren til å gjøre de kloke valga stopper å virke.

Derfor må jeg finne ut av dette.

“Du må ikke klandre deg sjøl”, sa moren min da jeg fortalte det.

Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg vil bare finne ut hvordan jeg kan bruke energinivået mitt best mulig for å greie å ta de gode valg.

Men jeg fikk pakka sammen alle tinga som lå igjen. Etter han som tenkte å bli.

Jeg har gruet meg, har aldri prøvd å sende noe ut av landet. Og det var virkelig mye prakk med det. Fylle ut papir på vekt, pris og innhold. Men fikk god hjelp fra de to unge guttene, som heller ikke så vant til slikt. Ikke så mange som sender pakker til utlandet. Om de bare skal sendes i Skandinavia, er det de samme prosedyrene.

Forholdet slokna mellom besøka. Det var godt å få kassene avgårde.

Jeg er i bakevjen etter et brudd. Det har en pris, sjøl om jeg ville ha slutten. Men det er trist at drømmen sprakk. Det må en arbeide seg ut av. Og det er det jeg holder på om dagen. 

Mellomste var hjemme noen korte timer. Reunion, ti år siden ungdomsskolen. Søndagen gjorde vi det enkelt.

Kjørte hit for mat.

Se den vesle fargeklatten av en kiosk i et grått landskap. Og så den rosa mopeden!

Jeg har mange gang tenkt at dette måtte jeg ta bilde av.

Og maten smakte greit.

Nå har jeg drukket god-natt-te. Leggetiden er kommet, i morgen er det jobb.

Litt irriterende, må jeg si….

Når du poster et innlegg, det står det er publisert, men det syns ikke.

Innlegget vises ikke!

Er det noe jeg ikke har fått med meg?

Skal det være slik, litt tombola?

Jeg prøvede å gå inn å redigere, men like usynlig var det.

Så nå lager jeg en link til akkurat det innlegget her. Det er vel ikke så interessant, men like fullt….

Og hva betyr at et innlegg er “klebrig på forsiden”?

Håper noen kan forklare dette, er det ikke slik at alle innlegg syns…..

Fortell meg den som vet.

Plutselig hang den der. Synlig. Sola. Snakk om…..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kjentes som den gaven det er.

Og midt i dette og litt før, tok jeg meg sammen.

Kraftig sammen.

Dette går ikke, tenkte jeg. Her er det fare for å bli fanga av en spiral, nedover.

Det går ikke.

Det går absolutt ikke.

Var kommet dit at jeg nesten syntes synd i meg sjøl. Litt slik at jeg spurte tomme lufta, hvorfor ble det slik…..

I panikk satte jeg i gang.

Bake rundstykker, tenkte jeg, Jeg tok avfallet etter juicingen og hadde i. Sammen med tørka skvalderkål. Smaken ble varm, ingefær- og gulrotsmakende. Gule av gurkemeie.

En morsom smakopplevelse. De fikk følge middagen senere på dagen, woking med både papaya og pak choi, som noen av ingrediensene. Mat er artig. Liker å prøve ut nye matvarer.

Syns du det er artig?

Så gikk jeg i gang med å slå gress, med ljå….og ja, jeg bokstavelig slo. Da slo en tanke meg, om at dette ikke gikk.

En riktig slik riktig tanke. Noen må lære meg dette sa jeg til jeg sjøl.

Og så vet jeg om en som har vært med i NM i slåing med ljå, han, tenkte jeg.

Nå er det gjort avtale med den saken.

“Tror vi må starte med å slipe ljåen”, sa han. Og det har han nok ordentlig rett i.

Ennå gikk jeg ut med et par kontakter til. Ene var å være med i en bigård, må praktisere, finne ut om bi-røkting er noe for meg. Tok også kontakt med ei venninne, som jeg ikke har snakka med på svær lang tid. Faktisk år.

Tida går da så fort.

Men alt dette ga meg nesten en sjokkarta følelse, energien tror jeg gikk opp noen hakk. Når jeg parkerer noen folk i livet mitt må jeg innføre nytt. Når livet endrer seg, må en endre seg i takt med det.

Nå er jeg framme ved siste feriedag. Skal levere bil for oljeskift, handle med mor, slikt. Og – prøve å få kjøpt meg tursko. Har forsøkt et par ganger allerede. Men i dag har jeg tenkt å klare det.

Meldte meg inn i en kontaktannonse greie, Turvenn heter den. Der kan en søke både etter venner og kjærester, jeg vet ikke om slikt funker.

Bestille nye venner, liksom.

Er inne å kikker, men vet ikke riktig hvordan jeg skal håndtere det. Har det vært en ren vennegreie har det kanskje vært enklere.

Greit med gode tursko uansett, for jeg skal vandre videre i dette som er livet mitt. Og fjellskoa mine gikk sin vei for mange år siden, men det er en annen historie.

Men først er det dagen i dag, og den har jeg startet godt med – både med annonseringer og mailer. Sjøl om det er siste dagen i ferien min, denne ferien ble noe snublende, ikke helt ren sammenhengende ferie. Det får jeg ta igjen.

For en sommer. For et vær. Dette er være eller ikke være…all ære til værgudene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For alt som er grønt, vokser helt skjønt.

Men i går kom den fram. Skjønte nesten ikke hva det var. Men det var altså den berømmelige sola.

Jeg satt helt fast i meg sjøl.

Igjen-.

Har hatt en, bokstavelig, tung tid. Jeg sitter som sagt fast, og til mer jeg tenker sunne tanker, til mer får jeg usunne handlinger. Så jeg er misfornøyd på høyt nivå. Bortimot rødt nivå, i hver fall sterkt oransje.

Jeg får det ikke til-.

Med nød og neppe får jeg gjennomført en omgang med solhilsen, og jeg kjenner det….planken er tung, bivrende tung.

Men i går, da sola viste seg fram. Sto jeg overfor flere valg. Noen dro opp på setra for rydding, og følte på at jeg burde…

Hadde også lovet mor og far at jeg kanskje kom dit en tur. Det gikk jeg for til slutt.

Far har ikke vært ute av huset eller nede i underetasjen, siden han kom hjem for tre uker siden.

Derfor ble det tur på mor og far. Vi stoppa på en rasteplass, en kald opplevelse, til tross for sola.

Og bilens varsku-senter blinka; oljeskift og påfylling, sto det. For på fredag glemte jeg timen jeg hadde til slikt.

Må ringe og innrømme glemsomhet og be om aller nådigst bli satt opp igjen.

Men tilbake til turen. Foreldra mine var både slitne og godt fornøgde med timene i bil.

På facebook i dag ser jeg bilde av de som var å ordna på setra, kjente på dårlig samvittighet der.  For jeg er inn i hampen tungrodd.

Som allerede nevnt.

Tenker på å bruke en av bøkene til Berit Nordstrand som bibel. Har kjøpt inn masse grønnsaker.

Så det blir, det blir.

Alt.

Og dårlig samvittighet er ingen tjent med. Så det er bare, bare å gjøre det en kan, så godt som er – dagen lang.

I morgen er det faktisk meldt sol igjen. Og da blir det vist ikke så verst. I de siste dagen av ferie nummer en.

Jeg fikk akkurat berget sengeklærne inn, før nytt regnskyll. Litt våte ble de nok.

Inne i huset durer både vaskemaskin og oppvaskmaskin. I tillegg står en brøddeig til heving. Sjøl om det er bare noen få dager siden siste deig ble omdanna til brød.

Masse fornuftig næring; frø og grovt, både hamp og chiafrø.

Når sønnen opplyser om tur til Galdhøpiggen, når været er beint ut ufyselig, da blir mor redd.

En mors oppgave.

Og når evnen ikke er til stede for å stoppe voksen sønn, da sender hun med han det ene brødet. For det ligg overleving i det brødet, tenker hun.

Det andre, som allerede var godt på vei til å forsvinne, ble med til Trondheim.

Hvor det forsvant.

Vi kom fram sent den ene kvelden, yngste og jeg. Mellomste kom også oppover etter jobb.

Så vi prata og la planer, for mellomste hadde fri dagen etter.

Og ble det svømmebassen eller kino eller utstilling?

Nei!

Det ble ingen ting.

Energien, eller manko på energi, var til å kjenne og ta på. Vi var beint ut botenløs late. I kveldinga hadde jeg såpass energi nok til å reise meg. Da måtte det skje fort. Få ting ut i bilen å komme seg på hjemvei.

Hjemme ble jeg sittende fast i bilen, hørte lydbok. Kommet halvveies i cd-bunken.

Er dette en krim, har jeg tenkt.

Og der og da fant jeg det ut, på eska sto det “krim”.

Altså, nå hører jeg på en krim – ufrivillig. Men den er spennende. Den skal ha det.

Innenfor dørene fikk jeg laget meg mat, stek en kokebanan jeg hadde liggende. Den var faktisk god, sammen med egg og spekeskinke.

Og så fulgte jeg med på snappen, den er kjekk.

Tidligere på dagen så det slik ut.

Nå var det bevegelse over Dovre-flya. De to guttene var på tur hjem. Etter en strevsom tur opp, der folk hadde snudd pga. været. Jeg så at det var flere som gikk turen opp, på snappene som ble sendt. Det ga litt ro. Til tross for at jeg visste det hadde både vært fall og feil retning en stund, på tur ned.

Til slutt fikk jeg meldingen om at bilen var hjemme. Og da jeg visste det, da kunne også jeg gå i seng. Etter noen spennende dager der det ikke skjedde noe. En ferie som bare har inneholdt en våt tur på setra, der vannet lagde nye bilder.

Og en tam tur til Trondheim. Ikke en gang en butikk for grønne vekster. Men fint å møte døtrene, og litt trist…….for det er avskjed, avstand med reiser gjennom livet og tanker om hva dette handler om. Dette livet.

I dag er jeg altså tilbake til slikt som må gjøres, og så skal jeg se hva jeg har til det jeg har tenkt. Pusse opp litt. Det er ferien sin det!

Og – det er faktisk godt å være hjemme, for det banker en slags energi i at veien er ukjent i alt det kjente.

Første dagen i juli, første feriedagen og første dagen i resten av mitt liv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og det regner og regner.

Bilene som kjører nede på veien sender lyden av våte hjul opp til meg. Her jeg sitter tørt og varmt. Skodda henger sidt ned over fjellene på andre siden av fjorden.

For meg er det likevel godt å tenke på at jeg har fri.

Riktignok må jeg lage en plakat og annonsere litt, men det er ikke noe vilt renn. Kjenner halsen er en tanke sår. Kroppen er ikke i samarbeids modus. Men det er nok det våte og kalde været som spiller inn.

Både været og kroppen er overgangsfenomen.

Planen for dagen er i hovedsak rydding.

Har heller ikke tatt solhilsen på noen dager, så det er nok lurt å gjøre.

Jeg tenker å bruke ferien min til å være flink. Til å organisere både inni meg og rundt meg. For i det siste har jeg latt humla suse.

-Sukker og hvitt mel, så det er nok ikke bare været som kan for kroppen. Men i dag skal jeg lande litt mer. Ta inn over meg at jeg har fri.

I morgen er det Trondheim med en overnatting. Planlagt et bassengbesøk, om det er åpent. Bassenget vi dro til da barna var små, da vi bodde i byen. Kanskje har alle tre barna anledning til å bli med. Bare mellomste jeg ikke har hørt med.

Vurderer også å dra innom et plantesenter for å se om de har løpestikke og kvann. På lørdag fikk jeg kjøpt ikke mindre enn seks krydderplanter. Men ikke tida for hagearbeid nå. Vått, vått, vått…

Derfor skal jeg få kjøpt maling. Tenker å male med kalkmaling. Soveromsgangen og den ene veggen på stua. Og sparkel, må også kjøpe det. Får finne ut i dag om jeg må kjøpe alt, eller om jeg har noe jeg kan bruke.

Så dette blir nok en planleggingsdag og lande-dag. Å legge planer en dag i regnet, passer fint. Akkurat innenfor den midterste sommermåneden. Første dagen i juli.

Ønsker deg en fin dag, om den er sommerlig og varm eller våt og grå.

Men aller mest F for fri og det er inn i hampen deilig. Sjøl om jeg er uten en enda ordentlig plan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For i dag. I dag starta første avdeling av ferien min. Og det føles fantastisk langt til det innerste, sjøl om det regner, gradestokken så vidt krabber over på to tall, ingen planer og ved gjennomgang av realitetene etter flere år i utlendig slitenhet, er det et stusselig syn, et befriende syn og ikke minst, spennende. For det gir en haug av muligheter. Om den videre veien min.

Men først ferie.

I går, etter en kraftanstrengelse, kunne jeg sette punktum og at bra nok ER bra nok!

Etter bytur med yngsteberta, som måtte være med på moras krumspring av  ideer for å komme i mål, en uke på overtid.

Her er fra bilturen til Kristiansund i går-.

Og JA, akkurat slik så vi ut. Helt uten filter…..

Yngsteberta ønsker seg tilbake til bylivet, det rykker i skate-ben. 

For meg ser de både rosete og fulle av sår ut, etter fall og knall. Men hun vil trene mer på å stå, trikse og trakse på brettet.

Så vi tar nok en bytur en av de første dagene. Og da blir hun ikke med tilbake med sin mor som både har ferie og ingen planer.

Derfor er jeg overlatt til meg sjøl.

I regnet.

Det er meldt regn så langt som værappen min viser.

Og er det synd i meg?

Nei, akkurat det er det IKKE.

Derfor må jeg FINNE på noe.

Utenom bare å ha fri.

Pusse opp, sa det i hodet mitt. Det passer bra i regnvær.

For det er alltid noe å gjøre. Også når en ingenting har å gjøre.

For jeg vil gjøre, GJØRE…..og det er så mye en kan, at det går ikke an, å bli sittende med hendene i fanget. Det er en vrimmel av muligheter, det er en enorm mulighet.

Derfor er dette er veldig spennende, ha fri, ingen planer….og noe som minner om energi nok til å se på at jeg ikke lengre ønsker minst mulig av planer.

Se på min ørken av nedbygget sosial omgang.

Jobb og familie i en årrekke er det jeg har brukt tid på, og noen mislykka forhold – det har tatt all kapasiteten min – og litt til.

Nå føler jeg på at jeg vil noe mer. Så slik står jeg foran en ferie, med litt sug i magen og følelsen av at det er opp til meg om dette skal bli bra.

Og svaret er gitt, det skal bli bra.

Har du mange ferieplaner?

Disse ukene går som en røyk, kan de ikke gå senere….bare litt senere…..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg endelig sitter her og skal skrive, som jeg har gledet meg til – trykke bokstaver i det hvite.

Fortelle…legge ut….male i vei…..om livet mitt.

Når jeg først sitter her ble det tomt. Hodet er så fullt at det ble tomt. Kanskje alle bokstavene og orda trykker seg sammen til en grå og ullen tåke, når de først får komme ut…..

“Du blogger ikke, jeg er spent på om du skriver om forestillinga” sa datteren min for en tid tilbake.

Ja, jeg sa jeg tenkte det.

Nå kommer visst alt i hulter og bulter ut-.

Tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om det.

For noen uker siden var jeg i Trondheim. En varm dag i trønderhovedstaden befant jeg meg under drivhustaket på Dragvoll.

Det var varm. Og det var en opplevelse.

Første studieår i Teater og drama hadde fått i oppgave å sette opp et stykke av Danio Fo, En anarkists tilfeldige død.

De var delt inn i fire grupper og gruppene skulle tolke det hver på sitt vis.

Jeg fikk med meg alle forestillingene kronologisk, og alle hadde kraftfullt spill og samspill.

Kostymer og scenografi var fine.

Må fortelle at gruppa til dattera mi fikk en A.

Veldig artig.

Overnatta hos søstera mi, vi hadde en hyggelig kveld og en lang tur langs forlengelsen av Ladestien.

Neste dag var det yngste og Film og videoproduksjon.

Etter en tur på IKEA, plukka jeg med meg døtrer og kjæresten til mellomste. I regn og rushtrafikk gjennom Tronsheims gater var vi ved kinolokalet, til slutt.

Noe for sent.

Men vi fikk sett alle filmene, fra første studieår til en masterfilm. Yngste og gruppa hennes viste bachelorfilmen sin.

Jeg koste meg fryktelig.

Og gjengen har fått mye skryt, men der er ikke resultatet ferdig ennå.

Jeg fikk hilst på noen av de hun hadde jobbet mest sammen med gjennom tre år. De var bare så hyggelige.

Vi skulle ha middag på en shusi restaurant etter dette, det ble en litt ufrivillig morsom affære – for vi tulla og fant ikke stedet vi hadde bestilt bord. Men det gikk bra, det ble et annet sted og det ble shusi.

Etter dette har dagene og ukene fortsatt og vært fulle av hendelser. Faren min havna på sykehjemmet etter et fall, han kom hjem i går. Det ble noen turer til sykehjemmet. Moren min hadde også falt samme dagen som far falt. De er såpass gamle så vi var spent på hvordan dette måtte løses. Nå er vi tilbake til situasjonen før falla, men det er koblet på mer hjelp. Midt i dette brann båten til den ene onkelen min opp, på tur med han ombord. Det kunne blitt dramatisk, men to unge jenter fikk berga ham. Båten ble starta bygging på i 1961, og hadde mange finesser og historie.

“Ja, hvem hadde ikke vært ombord i den båten”, sa dattera hans.

Men han, onkelen min, morbror min, berga. Det er det viktigste.

Det har vært møter, besøk, bil og vaskemaskin ble reparert. Men så gikk plenkløpperen i stå, jeg hadde fylt på bensin det var kommet vann i.

Den var reparert i kveld.

Birøkterkurset ble avsluttet sist lørdag. Har ikke bestemt meg om jeg skal starte med bier.

Så har jeg rydda og kasta en del, fått mer oversikt og det er godt.

Min ca ett års gamle romanse, som jeg trodde på.

Lenge.

-Er avslutta.

For det vart ikke riktig etter hvert, men trist er det.

Så klart.

Snart skal jeg ha noen uker ferie. Men oppstarten av sommersesongen på museet er på hælene. Det får bli som det blir, men har en del å få på plass før ferien.

Jeg har for lite venner, tenkte jeg her om dagen.

Livet mitt består av gamle og syke mennesker og et firkantet administrativt liv. Jeg må finne meg venner. Jeg må gjøre noe annet.

Det skjer i rundt meg.

Mye kav.

Mye motbakke.

Men det er bare å orden opp. Komme seg gjennom, finne disse løsningene.

De finnes alltid. Og kanskje nye venner, eller moe annet. Jeg vil bare leve slik at noe av tida er til meg også.

Nå skal jeg kjøpe meg bokashi, jeg skal omdanne matavfall til jord.

I morgen skal jeg ut å grave opp løvetannrøtter.

Slik er det.

Omtrentlig.

For meg.

Om dagen. I går tordna og lyna det, og så ramla det store isbiter ned.

Nå vil jeg finne ut hvordan det står til med dere i bloggverdenen, dere jeg bruker å lese bloggene til. Håper alle har det fint og iallefall fint nok.