Var ute på terrassen for å se på jordbærplantene, syns de skal begynne å vokse mer.
Da jeg sto hørte jeg også gjøken.
Det er perfekt.
Det har vært ennå mer perfekt om jeg har sluppet unna det jeg er oppi, men det går seg til.
Har bomull i hodet, hjertebank og hoster. Produserer slim fra en annen verden.
Blir jeg bra på to dager, tro?
Men tida, dagen, tilværelsen ellers, er fantastisk nydelig. Jeg tror nesten ikke jeg har opplevd en så fantastisk og fin vår. Så jeg nyter etter beste evne. Tenk det, over 20 pluss i skyggen i midten av mai, dag etter dag.
Ellers er jeg sulten, det er bra.
Skal se om jeg kan hekte meg på litt jobb, temperaturen i kroppen er ikke så høy, bare rundt 38. Men syns likevel den kan begynne å bevege seg ned til normalen.
En liten rapport fra et helt fantastisk vakkert nordmøre. Der en bare må nyte tross alt.
Det er som det er.
Håper du som er innom hos meg også har en vakker dag der du er.
Paradis, tenkte jeg da jeg tok turen opp i skogen uten fotoapparat. Det er lørdag.
Min form er fortsatt ikke helt der. For denne dagen har også vært tom for energi.
Men til gjengjeld er det nesten hinsidiges vakkert.
Jeg starta likevel med å rote til enda mer på kjøkkenet, med å forvelle gårkveldens fangst av skvallerkål. Laga meg lunsj med det som hovedingrediens og rømme som jeg kjøpte fra gårkdmatutsalget jeg har tegna logo til.
Senere tok fram en solstol og med lydbok på øret sovna jeg.
Så det ble verken raking i hagen, plukking av bjørkeblad, graving og planting av frø, vasking av bil eller rydding av hus. Ting jeg burde ha gjort.
Så jeg kan i alle fall ikke invitere noen inn.
Og det er nok like greit.
Sola holdt på å gå ned, da tok jeg turen opp i skogen for andre gang.
Denne gangen for å ta bilder.
Gjøkesyra hadde kommet i blomst.
Dette lille rognbladet fanga solstrålene.
Stien oppover var ikke like solfylt som da jeg tok turen tidligere i dag, men fint likevel.
Ved siden av min lille sti ligger et jorde.
Her er jeg kommet opp dit jeg kan tenke meg en benk, en benk å ta med seg en kopp kaffe til og bare nyte. Naboen sa det også, at hun likte dette området.
Og nå ser det slik ut…
Blått i blått.
Masse skogfiol som lyser opp.
Og gjennom skogen blinker sjøen metallisk og sola lager trolsk skjønnhet.
Se her da…
Jeg går bort til tvillingtrærne.
Sola får løvverket til å gløde.
Nærstudie av et bjørkeblad som holder på å sprette ut.
Det er vel nå en skulle pukka skudd for bjørkete.
Og så er jeg nede igjen.
Nede på «plenen» som skulle vært raka.
Kvelden kom etterpå.
Etter alle disse opplevelsene går jeg inn i natta.
I morgen er en ny dag. Jeg håper inderlig jeg må virke bedre.
Håper dagen din også har vært fin. Og så må jeg beklage at jeg er så lite innom og leser blogger om dagen, det blir bedre.
Tanken var en rolig formiddag, før en mer aktiv periode siste del av dagen.
Meeeen… den ble aldri rolig, og nå er straks formiddagen over. Har igjen stell og pleie av meg sjøl, før ferden går ut i verden. Med innlagt anløp og hjul på trill noen mil.
Men nå har jeg en liten pustepause, mens jeg drikker kaldt limevann – det varme vannet som skulle bli lunka rakk å bli kaldt.
Jeg har satt i gang en ny porsjon(er) med ingefærshot og er gurkemeiegul på tommel og neglene på venstrehånda. Ser nesten ut som jeg har nikotinfingrer. Men glad for at jeg fikk laget det, det er en liten jobb med skrelling, skjæring og trekking i nesten en time.
Fikk også tatt bilde, for å høre om en av mine kunne kjøpe inn dette som jeg bruker når jeg lager meg fettkaffe.
Om jeg må vente er det ingen krise med en pause. Jeg har endelig bestilt meg Matcha-te, som jeg har pausa fra.
Jeg kan ikke ha i meg alt alltid.
Og så var plana å lage noe. Noe å bite i. Jeg har bevisst unnlatt å ta den rollen, “dame som lager møtemat». Bare handla inn. Men i dag tok jeg fram bakebollen, fikk en telefon mens jeg holdt på.
– Det høres ut som et sagbruk, fikk jeg vite.
Jo da, miksmasteren bråker den og jeg slo den så klart av.
Nå står en oversøt sjokoladekake til avkjøling. Den skal bli dekket av en like søt sjokoladekrem. Denne oppskriften var fast innslag i en mengde barnefødselsdager fra midten av 90-tallet og til langt inn på 2000. Den er enkel… og søt.
Velbruka oppskrift
Veeeeldig søt.
Det er møte, sikkert det siste møtet i dette styret. Et styre jeg har jobbet med siden 2010. Ikke de samme folka da, folk har kommet og gått.
Så denne rolige formiddagen har innehold tilrettelegging av dette, mailer, telefoner og kakebaking. Om mellom en og to timer må jeg være på tur.
Nå er det godt å sitte her. Vite at jeg kan puste og være i meg sjøl, før jeg fortsetter.
Gleder meg til den timen jeg skal sitte i bil, til lydboka jeg er i gang med. Det er så fint å kjøre bil og høre. Den jeg hører på nå heter «Der drømmene møtes», veldig typisk, men fengende.
Hva det ikke er noe sprut i kommer jeg fram til, etter hvert. Jeg har vært gjennom stille og brottsjø-. Jeg har vært gjennom en dag.
Kanskje ikke så alt for mye brottsjø, om jeg skal være ærlig.
For jeg sovna godt i går, da var det egentlig en ny dag for det hadde bikka midnatt. Jeg hadde fått snapp etter snapp fra mine reisende sønn. Det meste var videoer og han var svært lykkelig. Han vandra barfot i ørkenen.
foto:are
Utenfor vinduene mine begynte det å mørkne. Det var da jeg skjønte at der han var kom mørket plutselig. Jeg så at sola straks dukka ned i havet.
Min gamle frykt dukka opp, frykten jeg hadde kjent på over så mange år. At noe kunne gå gale og konsekvensene bli uopprettelig. Frykten som egentlig var parkert for mange år siden. For sønnen hadde overlevd. Så jeg måtte si til meg sjøl at han faktisk var godt voksen.
Han har også sagt mer enn en gang:
– Jeg lander alltid på føttene.
Så jeg gikk og la meg, valgte å lite på hans lange føtter bar han ut av ørkenen.
Det kom en ny snapp, han var ute av sandverdenen, satt og spiste. Han hadde det helt topp.
Jeg sov litt lengre i dag, men kom meg ned for å jobbe. Las historie, noterte, ringte og planla.
Satte en surdeig.
Oppdaga at jeg hadde tatt feil av ukene, det var ikke i dag-, mor fikk middag i dag. Først trodde jeg hjemmetjenesten hadde tatt feil, men det var meg. Ukene går så fort at jeg ikke greier å følge mitt eget opplegg. Men tok likevel besøket hos henne etter en heller kort arbeidsdag.
Kokte kaffe.
Skjønte jeg hadde litt for lite energi, det tok på å gjenta seg sjøl så mye. Da jeg skulle gå ønska mor jeg skulle sette meg ned enda lengre. Og jeg skjønte at det kunne jeg ikke, ene øyet mitt har begynt å falle sammen igjen. Slik som da jeg gikk på medisin.
Tror det betyr at energien min er brukt opp.
Hjemme laga jeg meg en fantastisk god middag; søtpotet, ost, kalkunbacon og dadler som var stekt i ovnen med masse salat til.
Og så baka jeg ut rundstykka. Men tror ikke det er nok sprut i surdeigsstarteren, den hever for lite.
Skal jeg lage en ny starter skal tro….
Om noen har gode kunnskap om å bake surdeig er jeg veldig takknemlig om noen vil dele. Jeg vil ha en deig med sprut!
Kanskje den ikke virker, smaker på et rundstykke nå, savner den sure smaken.
Det er kveld, i morgen kommer en ny dag med hendelser.
Tror faktisk jeg ønsker meg en hel dag uten noe innhold.
“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.
Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.
I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.
Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet.
Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata. Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.
Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.
Det blir nokså trasig.
Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.
En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.
Så hentet jeg mor.
Det var en nydelig dag.
Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.
Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.
Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn.
Vi kjørte over fem av disse.
Mor nøt turen.
En av påskens vakreste dager.
Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.
Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.
I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.
De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.
Jeg syns det er nydelig.
De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.
I dag serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg.
Mor syntes den smakte.
For i dag hentet jeg henne hit.
Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.
Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem.
Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit.
Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid.
Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.
Påsken er slik omtrentlig over.
Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.
Da er hverdagen tilbake med alt sitt.
Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.
Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint.
Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.
Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.
Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.
Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.
Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng.
I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.
Så har dagen gått.
Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.
Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.
Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst.
Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.
