En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.
Det er dumt å være for grei.
Jeg har vært ute og bussa.
Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.
I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.
Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.
Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.
Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.
Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.
Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.
Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.
Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.
Tenker å gå av når han slipper på naboen.
Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.
Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.
Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.
Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.
Slik starta dagen min.
I går var jeg i Trondheim feiring.
Veiene over fjellet var uvennlige.
Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.
Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.
For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.
Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.
Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.
Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.
Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.
Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.
Endelig var vi framme i Trondheim.
Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.
Jeg ser virkelig skeptisk ut, kanskje på sin plass – men ennå var ikke hjemturern tatt
Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.
Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.
Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.
Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.
Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.
Noe snø virvlet til sikten.
Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.
Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.
Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.
Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.
Da begynner bilen å t r i l l e.
Sakte, men likevel for fort…
Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.
Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.
Samtidig faller jeg ned i bakken.
Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.
Må opplyse dette er et utsiktsområde.
Bilen stopper!
I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.
Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.
Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.
Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…
Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.
Jeg kom meg fri!
I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.
Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.
Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.
Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.
Søndagsmorgenen har stått opp og er helt hvit. Snart skal jeg ut i dette hvite.
Dagen er rolig travel.
Jeg har dusja, sitter her med limevannet mitt.
Har rukket å rote til på kjøkkenet.
Har bakt en kake, en kake med lime.
Og hvit sjokolade.
Jeg har dusja og skal skynde meg rolig videre.
– Skal jeg bake en kake, sier jeg til yngste.
Hun er ikke så glad i slikt, men den med lime har hun lyst på.
Hun fyller år.
Jeg kikker igjennom og ser jeg skrev om henne i fjor, i 2021 og 2020.
Legger inn linkene, behøver ikke si så mye i år.
Men gleder meg til å feire minste, gratulere og gi henne en god klem.
Jeg må gjøre meg i stand, pynte kaka og komme meg avgårde mens jeg sender en gratulasjon ut i nettet og i mitt indre, til den svaiende bautaen med styrke som et strå i stormen.
Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.
Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.
♦
På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.
Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.
I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.
Egentlig er det en snødag.
Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.
Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.
Vi er; yngste og meg.
Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.
Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.
Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;
– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…
Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.
Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.
Og så klart ble jeg veldig glad.
Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.
Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.
Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.
Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.
Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.
På hormoner og sykluser.
Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.
Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.
Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.
Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.
Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.
Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.
Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…
Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet.
Fint med slike samtaler.
Godt med god mat.
Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.
Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.
Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill.
♦
Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.
I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.
Som jeg starta med å skrive, at det snødde.
Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.
Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.
Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.
Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.
Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.
Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.
Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket.
Nå hører jeg det drypper ute.
Det regner.
Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.
Fuglene...
De kvitrer vårlyder.
En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.
Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…
Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.
Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.
Hva føler jeg…
Og så får jeg ikke tak i de -.
Følelsene.
I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.
Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.
To kasser til skulle ut i bilen.
Tok et siste bilde.
Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.
Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.
Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…
Mange år som har gått.
Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.
Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.
Det var heller ikke så mange andre der.
Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.
Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.
Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.
Det har ikke vært lette år.
Det var heller ikke de åra før.
Nå er det på tida det blir gode år.
Jeg vil ha gode år resten av livet.
Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.
Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.
Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.
Jeg vil ha plass til meg.
Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.
I dag puster jeg.
Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.
Denne «militærøvelsen” er over.
I dag tenker jeg.
Bare tenker og puster.
Ingen ting skal presses.
Jeg vil ha kontroll.
Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.
Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.
Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.
Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.
Så satte jeg meg inn.
Var innom butikken for å handle.
Handle for mor.
Ta med meg varene.
– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.
Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.
– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.
Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.
Vi hadde drukket kaffe.
Jeg var desperat etter å komme meg hjem.
Hjem til mitt.
I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.
Har en plan, ut å hente inn kvister.
I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.
Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.
Fra fastelavn i fjor
Det er lørdag og en ny tid er starta.
Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.
Dette er bare livet og det er mitt liv.
Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.
Søndagen er i gang med å blåse forbi. Det er mørkt i stua.
Det regner slik at vinduene er dekt av regnet.
Det blur’er når jeg ser gjennom dem.
Jeg har sovet lenge begge disse dagene i helgen.
Været har gjort det til at jeg har tatt helga rolig.
Egentlig ble jeg bedt inn i den gamle familiestrukturen, barna skulle samles hos faren og blant anna se på opptak fra de var små og oppover.
De skulle først i skibakken og sendte meg friske bilder, så skulle jeg komme dit da de var tilbake.
Bilder tatt av gjengen min
Men på grunn av meldinger, vinden og fjella jeg må over, valgte jeg å stå over turen.
Så i stedet for tur, ble jeg sittende, sovna og var helt utslått av ingen ting.
Tok jobben med en ringerunde for å få inn en person til i valgstyret i et lag. Alle jeg nådde sa nei, de langt opp i 70 åra lot jeg få fred. Men vi er to stykker, så det går greit det også.
Prøvde også å ringe mor, før ringerunden.
Åtte ganger prøvde jeg.
Måtte slå meg til ro med at hun var der, men hun hadde slått av lyden så hun hørte meg ikke, bare jeg henne.
Telefoner er ikke mors beste venn.
Jeg satt her og hadde et høyt frustrasjonsnivå .
Over situasjonen.
Tanken er at jeg skal dit i dag.
Kanskje jeg overnatter til i morgen og drar rett på jobb.
Det er ennå kraftigere vind meldt i kveld og til natta.
Dette er et spesielt døgn som ligger foran.
For oss alle.
Spesielt for mor.
I dag vil far ha flyt 99 år.
For to år siden satt jeg ved kontorpulten min, vi skulle vei å feire dagen hans.
Han lå på sykehjemmet og hadde vært der en måned.
Så får jeg denne telefonen, han var blitt mye sykere og at vi måtte skynde oss dit.
Jeg ringte en nabo, men de var ikke hjemme.
Ringte så taxi for at de skulle hente mor bortover til sykehjemmet.
De svarte nei-!
Han som tok telefonen ville ikke kjøre opp bakkene til dit mor bodde på grunn av snøen.
En helt vill situasjon, der lå far for døden og det var ingen til å hente mor. Og at noen som jobber med kjøring svarte benektende er under all kritikk.
Naboene var på tur hjem, men det ville ta tid, så de ringte dattera si og fikk til slutt tak i henne. Hun kjørte opp bakken med snø for å hente mor.
Det ble en spesiell ettermiddag, kveld, natt og formiddag.
Om natta, da yngste også var kommet, fra Trondheim, var vi nesten en representant fra hver generasjon. Det ene oldebarnet var så klart ikke der.
Vi to yngste skifta på å sitte ved senga til far, gi han omsorg så best vi kunne.
Dette er to år siden, eller vil være to år siden i morgen.
– Det har gått fort og det har gått seint, men har vært tungt, sier mor da jeg er hos henne på torsdagen.
Livet og døden.
Som det mest naturlige.
Gleden og sorgen.
Vi lever i alt dette.
Snart er januar ferdig.
Her jeg bor kommer sola snart tilbake.
Og så kommer våren.
Så sjøl om det er et ufyselig vær og noen dager med ikke de letteste minnene, så går vi mot lyset og gleden.
Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.
Jeg våkner tidlig, men snur meg-.
Tenker at det er da lørdag.
Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.
Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.
– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.
I går kveld.
Da var klokka ni om kvelden.
Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at
– nei, jeg vil hjem.
Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.
Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.
I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.
Jeg hører ikke til lengre.
Det er ikke min arbeidsplass.
Jeg er en inntrenger.
Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.
Tror jeg har en følsomhet på dette…
Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.
På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.
Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.
Setter på vann til glasset med lime.
Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.
Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….
Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.
Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.
Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det.
Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.
Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.
På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.
Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.
Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.
Minner…
Siden ble huset solgt.
De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.
Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.
Juletreet er ute av huset.
Endelig.
Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.
Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?
Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.
Det er lørdag.
Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.
Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.
En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…
Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.
Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.
Men dette blir når det blir slik det blir.
Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.
Ny dag har stått opp og jeg pusler slik jeg bruker om morgenen.
Setter på vannkokeren til mitt glass med lime.
Tapper varmtvann i vaskekummen for å ta en liten vask.
Jeg har tatt inn en geranium og satt i kjøkkenvinduet, den skal klippes ned. Vintermørket har gjort den skrantete med lange, tynne, lysegrønne greiner.
– Næring, tenker jeg og henter det.
Det er da jeg ser det.
Slik ser det…julegardinene kom aldri opp.
Jeg ler inni meg, komisk å oppdage 10. januar at det aldri ble hengt opp julegardiner på kjøkkenet.
Det ble jul likevel.
Uten.
Nå er jeg ikke et slik enormt gardinmenneske.
Som ung arbeidet jeg en periode i en stor gardinbutikk i Oslo. Hjemme hos meg hadde jeg ikke gardiner, bare grønne planter.
Nå hadde jeg ikke slik veldig innsyn.
Men husker den morgenen jeg står opp slik jeg brukte, uten en tråd, og ser at det er kommet opp stillas på bygården tvers over gata. Og i stillaset står det en arbeider sannsynlig med ansiktet mot mitt vindu.
Jeg husker reaksjonen og følelsen.
Jeg plaska rett ned i golvet og følte meg såååå flau, etterpå krøp jeg på badet.
Noen somrer tar jeg ned gardinene på stua her også.
Så godt å slippe alt lys inn.
I dag bryr jeg meg i hvert fall fint lite om innsyn, utenfor er skogen og fuglene.
I morgen har jeg en fridag.
Vurderer å pakke ned jula her også, hittil har jeg ikke hatt tid og kapasitet.
Eller kanskje lar jeg den få være til fredag…
Snart er det jobb.
Satte opp timeplan både for gårsdagen og dagen i dag.
Jeg sto utenfor økonomi da de åpnet, men reiseregningene.
Dagen i dag starter med møte i Teams.
Uka starta bra, utenom at jeg nesten ikke sov natta til i går. Så i går ettermiddag var jeg helt amøbe da jeg kom hjem.
Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.
Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.
Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.
Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.
Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.
Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.
Alt dette livet.
I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.
Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.
For han vet.
Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.
En fin lærdom.
I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.
En rar setning, men den er tilfellet.
Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.
Lyden av papir som rives er god.
Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.
«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».
Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.
Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…
Alt blir, alt, og det blir godt.
Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.
Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.
Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.
De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.
Jeg vet.
Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.
Det er tungt å bære ved, syns jeg.
Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.
Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.
Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.
– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.
– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.
Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.
Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.
– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.
Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.
Hva vet en om alt…
Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.
Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.
Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.
I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.
Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.
Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.
Jeg skal hente dem for henne.
Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.
