Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.
Hva føler jeg…
Og så får jeg ikke tak i de -.
Følelsene.
I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.
Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.
To kasser til skulle ut i bilen.
Tok et siste bilde.
Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.
Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.
Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…
Mange år som har gått.
Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.
Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.
Det var heller ikke så mange andre der.
Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.
Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.
Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.
Det har ikke vært lette år.
Det var heller ikke de åra før.
Nå er det på tida det blir gode år.
Jeg vil ha gode år resten av livet.
Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.
Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.
Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.
Jeg vil ha plass til meg.
Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.
I dag puster jeg.
Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.
Denne «militærøvelsen” er over.
I dag tenker jeg.
Bare tenker og puster.
Ingen ting skal presses.
Jeg vil ha kontroll.
Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.
Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.
Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.
Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.
Så satte jeg meg inn.
Var innom butikken for å handle.
Handle for mor.
Ta med meg varene.
– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.
Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.
– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.
Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.
Vi hadde drukket kaffe.
Jeg var desperat etter å komme meg hjem.
Hjem til mitt.
I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.
Har en plan, ut å hente inn kvister.
I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.
Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.
Fra fastelavn i fjor
Det er lørdag og en ny tid er starta.
Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.
Dette er bare livet og det er mitt liv.
Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.
Søndagen er i gang med å blåse forbi. Det er mørkt i stua.
Det regner slik at vinduene er dekt av regnet.
Det blur’er når jeg ser gjennom dem.
Jeg har sovet lenge begge disse dagene i helgen.
Været har gjort det til at jeg har tatt helga rolig.
Egentlig ble jeg bedt inn i den gamle familiestrukturen, barna skulle samles hos faren og blant anna se på opptak fra de var små og oppover.
De skulle først i skibakken og sendte meg friske bilder, så skulle jeg komme dit da de var tilbake.
Bilder tatt av gjengen min
Men på grunn av meldinger, vinden og fjella jeg må over, valgte jeg å stå over turen.
Så i stedet for tur, ble jeg sittende, sovna og var helt utslått av ingen ting.
Tok jobben med en ringerunde for å få inn en person til i valgstyret i et lag. Alle jeg nådde sa nei, de langt opp i 70 åra lot jeg få fred. Men vi er to stykker, så det går greit det også.
Prøvde også å ringe mor, før ringerunden.
Åtte ganger prøvde jeg.
Måtte slå meg til ro med at hun var der, men hun hadde slått av lyden så hun hørte meg ikke, bare jeg henne.
Telefoner er ikke mors beste venn.
Jeg satt her og hadde et høyt frustrasjonsnivå .
Over situasjonen.
Tanken er at jeg skal dit i dag.
Kanskje jeg overnatter til i morgen og drar rett på jobb.
Det er ennå kraftigere vind meldt i kveld og til natta.
Dette er et spesielt døgn som ligger foran.
For oss alle.
Spesielt for mor.
I dag vil far ha flyt 99 år.
For to år siden satt jeg ved kontorpulten min, vi skulle vei å feire dagen hans.
Han lå på sykehjemmet og hadde vært der en måned.
Så får jeg denne telefonen, han var blitt mye sykere og at vi måtte skynde oss dit.
Jeg ringte en nabo, men de var ikke hjemme.
Ringte så taxi for at de skulle hente mor bortover til sykehjemmet.
De svarte nei-!
Han som tok telefonen ville ikke kjøre opp bakkene til dit mor bodde på grunn av snøen.
En helt vill situasjon, der lå far for døden og det var ingen til å hente mor. Og at noen som jobber med kjøring svarte benektende er under all kritikk.
Naboene var på tur hjem, men det ville ta tid, så de ringte dattera si og fikk til slutt tak i henne. Hun kjørte opp bakken med snø for å hente mor.
Det ble en spesiell ettermiddag, kveld, natt og formiddag.
Om natta, da yngste også var kommet, fra Trondheim, var vi nesten en representant fra hver generasjon. Det ene oldebarnet var så klart ikke der.
Vi to yngste skifta på å sitte ved senga til far, gi han omsorg så best vi kunne.
Dette er to år siden, eller vil være to år siden i morgen.
– Det har gått fort og det har gått seint, men har vært tungt, sier mor da jeg er hos henne på torsdagen.
Livet og døden.
Som det mest naturlige.
Gleden og sorgen.
Vi lever i alt dette.
Snart er januar ferdig.
Her jeg bor kommer sola snart tilbake.
Og så kommer våren.
Så sjøl om det er et ufyselig vær og noen dager med ikke de letteste minnene, så går vi mot lyset og gleden.
Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.
Jeg våkner tidlig, men snur meg-.
Tenker at det er da lørdag.
Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.
Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.
– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.
I går kveld.
Da var klokka ni om kvelden.
Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at
– nei, jeg vil hjem.
Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.
Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.
I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.
Jeg hører ikke til lengre.
Det er ikke min arbeidsplass.
Jeg er en inntrenger.
Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.
Tror jeg har en følsomhet på dette…
Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.
På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.
Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.
Setter på vann til glasset med lime.
Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.
Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….
Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.
Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.
Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det.
Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.
Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.
På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.
Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.
Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.
Minner…
Siden ble huset solgt.
De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.
Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.
Juletreet er ute av huset.
Endelig.
Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.
Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?
Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.
Det er lørdag.
Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.
Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.
En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…
Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.
Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.
Men dette blir når det blir slik det blir.
Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.
Ny dag har stått opp og jeg pusler slik jeg bruker om morgenen.
Setter på vannkokeren til mitt glass med lime.
Tapper varmtvann i vaskekummen for å ta en liten vask.
Jeg har tatt inn en geranium og satt i kjøkkenvinduet, den skal klippes ned. Vintermørket har gjort den skrantete med lange, tynne, lysegrønne greiner.
– Næring, tenker jeg og henter det.
Det er da jeg ser det.
Slik ser det…julegardinene kom aldri opp.
Jeg ler inni meg, komisk å oppdage 10. januar at det aldri ble hengt opp julegardiner på kjøkkenet.
Det ble jul likevel.
Uten.
Nå er jeg ikke et slik enormt gardinmenneske.
Som ung arbeidet jeg en periode i en stor gardinbutikk i Oslo. Hjemme hos meg hadde jeg ikke gardiner, bare grønne planter.
Nå hadde jeg ikke slik veldig innsyn.
Men husker den morgenen jeg står opp slik jeg brukte, uten en tråd, og ser at det er kommet opp stillas på bygården tvers over gata. Og i stillaset står det en arbeider sannsynlig med ansiktet mot mitt vindu.
Jeg husker reaksjonen og følelsen.
Jeg plaska rett ned i golvet og følte meg såååå flau, etterpå krøp jeg på badet.
Noen somrer tar jeg ned gardinene på stua her også.
Så godt å slippe alt lys inn.
I dag bryr jeg meg i hvert fall fint lite om innsyn, utenfor er skogen og fuglene.
I morgen har jeg en fridag.
Vurderer å pakke ned jula her også, hittil har jeg ikke hatt tid og kapasitet.
Eller kanskje lar jeg den få være til fredag…
Snart er det jobb.
Satte opp timeplan både for gårsdagen og dagen i dag.
Jeg sto utenfor økonomi da de åpnet, men reiseregningene.
Dagen i dag starter med møte i Teams.
Uka starta bra, utenom at jeg nesten ikke sov natta til i går. Så i går ettermiddag var jeg helt amøbe da jeg kom hjem.
Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.
Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.
Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.
Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.
Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.
Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.
Alt dette livet.
I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.
Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.
For han vet.
Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.
En fin lærdom.
I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.
En rar setning, men den er tilfellet.
Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.
Lyden av papir som rives er god.
Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.
«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».
Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.
Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…
Alt blir, alt, og det blir godt.
Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.
Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.
Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.
De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.
Jeg vet.
Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.
Det er tungt å bære ved, syns jeg.
Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.
Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.
Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.
– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.
– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.
Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.
Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.
– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.
Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.
Hva vet en om alt…
Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.
Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.
Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.
I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.
Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.
Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.
Jeg skal hente dem for henne.
Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.
En ny dag i et nytt år med nyttårkonsertene fra Wien feiende over stua.
De hadde allerede begynt da jeg satte meg ned.
Satte meg ned med limeglasset mitt.
Ute henger flagget som en velkomst mot det nye året.
Jula er slik i praksis over, men fordi jeg er glad i tradisjonene som var; blir jula boende i huset en ukes tid til.
Sjøl om hverdagen er tilbake i morgen.
Nå kan jeg velge å skrive om året som har gått, eller tanker om det nye som kommer.
Og jeg kommer nok innom begge deler.
Som du sikkert forstår, du som følger meg, har den siste tida i det gamle året vært travel.
Det nye året er nytt på mange måter.
Nyttårsfeiringa ble litt annerledes enn først tenkt.
I utgangspunktet skulle vi tre søstrene, mor og ektemaken til den ene feire sammen.
Da planene for sønnen ble forandret, skulle han også bli med.
Dette virka absolutt som en hyggelig feiring, lenge siden jeg har feiret nyttår sammen med midterste søster.
Men så ble kjæresten til yngsteberta syk og hun hadde også en dag som var skral. Men de kom seg og reiste tilbake til Trondheim for gleder og plikter.
Men jeg ble syk, slik at jeg var utslått. Feber, snuftset, hostete, sårhet i hals og slikt. Og i en slik tilstand drar en helst ikke til eldre mennesker.
Så da vi var og henta kjæresten til midterste på Kyrksæterøra i går, for det må sies, siste dag i året er ikke den beste dagen å reise på.
– Ikke gikk ferger og ikke gikk busser.
Disse to skulle til Kristiansund for å feire både nyttåret og en 30-års dag.
De fikk låne bilen min, så først kjørte jeg oss hjem og så tok de bilen for å kjøre tilbake veien vi har kommet. For ferja til Kristiansund gikk ikke, de måtte lengre inn i landet for å komme seg fram.
Her skulle sønnen og jeg feire.
Vi gikk i gang med hakking av waldorfsalat, steiking av kalkun, eggelikør, riskrem og…ja du forstår.
Riskremen orka vi forresten ikke å spise.
Vi var alt for mette.
Men i dag kommer de to som reiste til byen tilbake, de skal spise middag her før veien tilbake til Trondheim, og i dag går det buss forbi her.
Vi hadde en så avslappende og fin nyttårskveld her, hørte kongens nyttårstale og snakka om mye.
Da klokka bikka tolv så vi nyttårsraketter i det fjerne og mimra om fjorårets nyttårsaften der vi dro til skogs og tenkte nyttårsbål.
Så nå er vi i gang med enda en nytt år.
Det ligger et par måneder med vinter foran oss, så kommer våren, etter den sommeren, høsten for så å avslutte med en måned vinter.
Vi nærmer oss slutten på et år og det er midt i romjula. Det har vært mat, mennesker og mangt.
Akkurat nå er det stille.
Jeg sto opp til et rydda hus, vaska kopper og rene kjøkkenbenker. Det var satt nye lys og telys i alle beholdere.
Veldig godt å stå opp til.
Det har vært travle dager.
Og det har vært dager med masse vær.
Bare det å få alt vi skulle ta med på julaftenen , inn i bilen, da vi skulle inn til mor der vi skulle feire. Vi hadde allerede tatt med mye innover på forhand.
Snøen lava ned da vi var på tur dit.
Julestemning så det holdt.
Men å komme seg opp gikk ikke. Jeg grudde med, hvor kunne vi sette bilen og hvordan skulle vi får med alt opp.
«Ungene» sa at jeg ikke måtte tenke seg slik, alt ordna seg.
Det gikk mer troll i ord enn hva jeg kunne tenke meg. Ned mot oss kom en stillegående bil med firehjulstrekk, vinduet ble rulla ned og vi fikk ordre om å sette bilen slik og slik.
Så tok han med oss opp, med all pargas.
Gjett om jeg var glad.
Oppe var det full økt, først med grøt og senere lutefisk, opp pakking av gaver og slikt som hører til.
Og jeg fikk mye fint.
Da kvelden var over skulle lillesøsteren min ned veiene igjen. Og gjengen min ble som barn igjen, de kledde seg om og to akebrett skulle testes.
De satte søsteren min på det ene, vi fulgte med fra vinduet mor og jeg. Det gikk i sakte fart nedover.
Etterpå har lillesøsteren min flere ganger sakt at gjengen var skytsenglene hennes og at det til og med var morsomt de siste metrene å sitte på et akebrett. Ikke enkelt når føttene ikke er til bruk fordi MS’n har ødelagt musklene.
Neste dag ville hun være hjemme, vi var kommet fram til at vi tok med oss mor hjem, det vil si mor hadde sagt ja til å være med. Og hun overnatta to netter hos oss.
Hun syntes det var godt med alle menneskene rundt seg. Men senga var ikke god for kroppen, så hun var ødelagt i ryggen disse to morgenene – men med muskelsalve og hjelp til å få kledd på seg, gikk det seg fint til.
I går skulle vi opp med henne disse bakkene opp til huset.
Prøvde å komme opp, men kom bare opp til den siste svingen.
Parkerte bilen i bratta.
Mellomste var med, og sammen fikk vi opp mor og tinga. Snøen var hardt uten å være glatt.
Vi fikk satt alt på plass, tent opp i ovnen, satt på varme, varmet mat, mens bilen sto der i bakken, vi rakk også et glass med brus, før veien gikk ned igjen.
Kjæresten til mellomste kom en tur og var her et døgn, før han måtte på arbeid. Eldstemann skulle reise i går, men så ble det forandring i planene. Faren til barn kom i går og blir muligens til i morgen. Kjæresten til yngste kommer i dag.
Så her har det vært lite ro til å sette seg ned.
I gårkveld så vi film; «Ingen liker Johan».
Vi likte filmen godt og gjengen så etter hvordan den var rata.
De syns det var for dårlig.
Det var en god fil uten de store ord.
Jeg kapitulerte før de andre, de lovte å ta opp brød fra fryseren og ta med seg restavfall og matavfall ned til veien, det var tømming i dag.
Og så står jeg opp til huset, slik jeg skrev ovenfor.
Skikkelig godt.
Og det er godt med litt tid for seg sjøl før alle begynner å stå opp.
Så sto alle opp, det ble frokost der vi dekte på kjøkkenøyen til stående buffe.
Etterpå satte vi oss alle rundt spisebordet.
Nå er det planer om å se på barndomsvideoer, men jeg må henge klær først.
Dagen før dagen før dagen, for startet med å skrive i går. I dagen er det bare dagen før dagen. Ute er det grått, vått og hvitt, i dag er det bare hvitt. Denne dagen har også sitt program, som stemmer både for i dag og i går.
Tror jeg har sovet for mye eller for lite.
Kroppen er litt i ulage. Akkurat det passer dårlig. I hvert fall ikke tid til å få ett eller annet…
Det er visst mye som foregår av host, snufs og slikt en ikke vil.
I dag har jeg siste dagen på biblioteket, kan sikkert bli en og annen vakt senere, men i dag er det siste vakt i jobben min.
Før jobben skal det rekkes både det ene og det andre. Har satt på en vask, skal bake rundstykker og vært greit både å stekt ferdig kransekaken og sett en deig til hvile. Så er det å pakke bilen, litt usikker på dette…i går greidde jeg å kjøre opp til mor, så det har vært greit å kunne kjørt juletre, mat og madrass helt fram.
Begge eldste skal lage jul hos mormor sin, både for henne og for oss andre som skal dit på julekvelden.
Mellomste kom hjem i går og bussen hadde begynt å kjørt mens hun tok ut tinga ut. En nabo og eldstemann hadde greidd å stoppe bussen. Jeg skulle egentlig rekke meg hjem for å plukke henne opp, slik at hun slapp å gå etter glatte veier. Men så hadde eldstemann overtalt henne til å gå av hjemme og at han skulle hjelpe henne opp.
Heldigvis gikk det bra.
Sjåføren hadde sagt han ikke så henne, men bussen har vel speil og skal ha sikt til når folk tar ut bagasjen sin.
Arbeidsdagen min gikk bedre, fikk mer oversikt og ordna opp. Så vet litt mer om hva som venter meg på nyåret og noen tider å forholde meg til. Fikk snakka med mange og føler jeg kan slappe litt mer av på denne sida av jula.
Det er slitsomt å vite så lite som jeg må si jeg har gjort. I hvert fall for den jeg er.
I kveld kommer yngste hjem, så den logistikken er ikke klar ennå. Men hun kan ta bussen til sentrum, slik at jeg møter og hun blir med når jeg skal hente de som er hos mormoren. Til slutt skal vi innom butikken for å handle ALT, gjett om vi kvier oss til det…
Men det må til.
Til slutt er det hjem for å lage oss middag og muligens er i hvert fall jeg moden for senga.
Avstand, logistikk, mat og mennesker, det må legges noen planer for å få løsninga som er best.
Ennå har vi ikke funnet ut hvordan vi løser 1. juledag, vi skal spise frokosten hos mor, men jeg har lyst hjem for å lage middagen. Så da er spørsmålet hvordan vi løser å få alle hjem til meg og hvordan mor skal komme seg hjem til seg sjøl etterpå…
Skjønner jeg skriver om fryktelig uinteressant tema, men handler om det hodet mitt er fylt med.
♦
Og så bikka vi bare en ny dag, veslejulaften.
Ennå er det stille i huset.
Har satt på en vaskemaskin.
Ellers var det en del jeg ikke rakk i går.
Blant anna står det meste av handling igjen. Alle er i hus.
Huset til mor ble pynta av de to eldste i går.
På biblioteket kom det nesten ikke folk. Jeg holdt nesten på å sovne. Like før jeg skulle stenge dukka yngste opp, med vesker og poser. Det var skikkelig godt å klemme henne.
Ute er det strødd julestemning utover naturen. Håper føreforholda ikke er helt ille.
Den stille stunden i huset er godt.
Så hører jeg det går i trappa og en glad stemme sier «god morgen».
Det er eldstemann som har sovet dårlig, for varmt rom og en seng som ikke fungerer. Vi blir enig om at han kan flytte seg til soverommet i leiligheta, faren er ikke her i år og rommet står tomt.
Nå skal vi drikke kaffe og planlegg dagen.
Det er vi to som skal ut på handling. Sikkert greit å komme seg avgårde snart.
Så da er dagen igang, ønsker deg en riktig fin dag.
Stille i huset, bare lyden av komfyren og tung pust høres.
Dette kunne vært starten på en spenningsroman, kanskje, men det er bare jula som banker på.
Sjøl om det ikke ser slik ut. Det er litt slik småkaos kanskje beint fram storkaos. Møblene er liksom slengt tilfeldig rund om i stua. Bordet står uhensiktsmessig plassert utpå golvet, bakom ligger to matter oppå hverandre.
I sofaen ligger eldstemann og sover.
Han kom nettopp og har ikke sovet i natt, sa han. Og så sovna han på sofaen.
Inne i ovnen står det laks på steiking. Har salta den og slått over en blanding av lime, sitron, honning, sennep, samt krydder. Til skal det serveres couscous med gulrotbiter, persillerotbiter og grønne erter i.
Tror det blir godt.
Jeg tenkte kanskje dette skulle være siste dagen før jul, på jobb – men slik blir det nok ikke. Er ikke kommet dit at jeg kan slippe roret, det vil si – jeg har en del mer å få unna.
Hadde et møte med den nye sjefen min, veldig trivelig menneske.
Tema var kontor, data og hva jeg var god på.
Det blir spennende etter jul, hvordan dette blir. Det er ei framtid på en arena for ny lærdom.
♦
Og plutselig dukka tirsdagen opp.
Tirsdag med solsnu.
HURRA!
Jeg skulle legge meg tidlig i går kveld, men så begynte vi å snakke, etter middagen og etter en stor kopp med kakao med masse krem.
Ikke det at det gikk langt utover natta, nei da, ved midnatt avslutta vi dagen.
Nå skal jeg på arbeid og eldstemann skal opp i skogen for å finne et stort juletre og et lite ett.
Mormora vil bare ha et lite juletre.
I kveld kommer mellomste hjem og hun har med seg en deig med Berlinerkranser.
Jeg håper jeg får en konstruktiv dag, de to siste dagene har jeg virra, ikke funnet ord og da skjønner jeg… Jeg er ikke funksjonell, er nok for mye som surrer oppi toppen.
Likevel, ting faller på plass, alt blir.
Men og skulle avslutte en arbeidsplass etter 15 år og samtidig lage til jul for mange mennesker er en småkrevende øvelse.
Nå er glasset med lime drukket og jeg må ta fram bilnøkler og arbeide denne dagen inn i historien.
Og – nå går det faktisk mot lysere tider igjen, i alle fall vil sola igjen stige høyre på himmelen.
