Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.
For noen ganger er livet nok.
Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.
Da kan det sette seg i hodet.
I går hadde vi feiringa av mor.
Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.
Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.
Jeg sprang og skjenkte i kaffe.
Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.
Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.
Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.
Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.
Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.
Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.
På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.
Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.
I bilen stanket det bacon og fett.
Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.
Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.
De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.
Men de måtte kjøre meg hjem først.
Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.
Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;
– Jeg har ødelagt bilen din.
På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.
Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.
Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.
En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.
Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.
Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.
Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.
Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.
Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.
Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.
Slik er biler, plutselig er det noe -.
Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.
Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.
Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.
Som hun sa;
– Jeg har ikke vært hjemme siden april.
Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.
Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.
Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.
Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.
Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…
Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».
Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.
I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.
Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.
Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.
Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.
Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.
Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.
Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).
Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.
Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.
Hvor de nå er.
De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.
Så slik er er ting på tur til å ordne seg.
Men hodepina forsvinner ikke.
Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.
Livet altså…
♥
