Søndag uten å være helt dag. Svartsøndag. Og dagen er nokså og helt snøfri. Radioen står på med Nitimen fyller lufta med sang og prat.
Og de prater, prater og prater. De kommer inn på julepynt som blir laget på skoler og i barnehager. For mange er ikke den pynten bra nok for de mange møblerte hjem. Noen tar den ikke fram, andre henger den på sted den ikke syns.
Jeg kjenner jeg faktisk blir opprørt. Litt slik følelsemessige blir jeg ordløs eller ordfattig.
Og mens jeg skriver popper noe annet opp. Til sommeren har jeg lyst til å lage en utstilling der temaet er barneleker. Barneleker gjennom noen tiår. Noen fikk laget miniredskap som en rive eller kjøpt en dukkevogn.
For hvordan blir barn tatt med inn i verden de blir født i?
Fikk de dukkevognen for underholdning eller for å bli dugende mennesker som voksne…
Hvor mye tid har blitt og blir brukt på barndommen. Hvilken plass får et barn i sin oppvekst. Plass til å bli dugende…på ordentlig.
Barndommen er grunnmuren til det voksne mennesket en skal bli. Er menneske vil alltid ha med seg barndommen, hvor mye ble lagt til rette for at den «grunnmuren» skulle være trygg på den du ble.
Hvor mye må repareres etter en barndom?
En er faktisk et menneske når en er et barn også. Et helt menneske. I starten er en helt hel, før de voksne menneskene begynner omformingen til den en blir. Avhengige av hvor HEL de voksne er.
Et barn vil kanskje legge sin sjel i oppgaven med å lage julepynt. Hva sier det barnet når den pynten ikke blir fin nok å pynte opp med.
– Du holder ikke mål, lille venn.
Det du har lagt din glede og tid i er ikke bra nok. Din innsats og dine følelser er ikke det som passer inn i vårt hjem.
Du blir aldri eldre enn det barnet du var, men du kan lære å bli annerledes, for den du var holdt ikke mål.
Og det er klart en skal utvikle seg gjennom naturlig utvikling fra barndommens rike, men en er alltid bra nok, det en gjør holder mål og må bli bekreftet fra det ståstedet en har. Innsatsen en gjør når en er 4 år er like viktig som det en gjør som 30 åring.
Da jeg fortalte mellomste om utstillinga til sommer, begynte hun å snakke om en artikkel hun hadde lest og jeg ba henne sende den. Artikkelen heter «Nå skal disse være i nøytrale farger for å matche interiøret:»
Altså lekene.
Skal barna være pynten, dekoren, for de voksne.
Design-barn i et design-hjem?
Formen du skal ha er allerede der før du blir født, du skal passe inn. Du må du forandre deg til å passe inn.
Husker jeg som barn så andre barn som absolutt oppnådde det jeg sjøl ønsket meg, for eksempel popularitet. Jeg registrerte at latteren kunne tiltrekke seg andre, men jeg husker jeg tenkte at jeg kunne ikke leke å være noen andre enn meg sjøl. Jeg kunne ikke le masse om det ikke var naturlig, for det ville være som å bygge min egen «mur» ustødig.
Og jeg er enig med det barnet jeg var, vi må håpe på å få en stødig «grunnmur» for livet vårt.
Nå skal jeg ikke uttale meg om barn får det bedre av fargerike leker, som artikkelen skriver om – barn på tidlig 1900-tall hadde nok ikke så mange fargerike leker. Men mange ble dugende mennesker. Og mange ble grunnleggende trygge på seg sjøl og noen konstruerte den tryggheta. Da som nå.
Jeg syns likevel at om et barn har hatt stor glede og har lagt mye innsats i å lime bomull på en vedskie og personliggjort den til en nisse, skal slippe å bli refusert allerede som 4 åring. Fordi det ikke passer stilen i hjemmet.
♥
