Musikk og varme i skjønn forening. Dørene står åpne, det er sommer.

 

 

 

 

Jeg er bortimot amøbe.

Jeg lar alt passere.

Dagen er min og jeg gjør hva jeg vil med den.

 

 

Sola leiker med fingrene mine som fer over tastaturet.

Sola kommer i blaff, hvite sommerskyer tar seg en tur over det blåe hvelvet.

 

 

Noen småting gjør jeg, mens jeg lar tiden flyte.

Må la den flyte.

Er liksom litt i en egen boble.

– Av sommeren, musikken og amøbe tendenser i kropp og hode.

 

 

Har snakka med folk på telefonen.

Jeg har nesten ikke spist, men skal nå.

 

 

 

Mat er godt, nesten som jeg slukte den.

Stekte kalkunbacon, skar opp søtpotet i skiver og stekte i ovnen, med tomater og hvitløksbrød tll.

 

 

Jeg fikk gjort de Tibetanske ritene på ettermiddagen.

Er ikke kommet lengre enn til tre repetisjoner.

Fikk nesten to ukers pause da feberen inntok kroppen for litt siden. Så skal snart øke til fem repetisjoner.

 

 

I helga er det åpning på museet.

Denne helga er det et lag vi har tett samarbeid med som kjører opplegget.

 

 

 

 

Mindre aktivitet i år og jeg skal bare være der to søndager, de to i midten.

Her er plakaten for alle arrangementa.

 

 

 

 

 

Den sommeren her føles overkommelig, til tross for at vi starter uten ungdommer, som vi har brukt å ha til sommerhjelp.

 

 

Det er lørdagskveld.

Jeg tror jeg skal lage meg karameller, har lyst på noe godt å kose meg med.

Har ikke handla inn til helga.

 

 

 

Hva liker du å kose deg med en lørdagskveld?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi er framme ved en uke i juni, den andre. I dag skinner sola. Ellers har det bøtta ned.

 

 

 

 

Det har regna, regna og regna.

I går skulle sola komme en stund.

 

Uka gikk som i en eneste stor vannsprut.

Heldigvis forsvant piggene i halsen.

 

Datter og kjæreste kom utover slik som var bestemt, sjøl om det ikke ble noen reise.

Etter to overnattinger hos mor, der de hadde hjelpt til med smått og stor, kom de innom meg før dem reiste opp på sætra.

 

Neste dag lovte jeg å komme opp med grøt, for det føles så riktig.

Jeg kommer opp til tom bod.

Gikk ned til elva for å ta turen langs den, for tenker de har dratt ut med gummibåten de hadde tatt med.

Begynner å gå langs elvabredden.

Men hadde ikkje gått langt da jeg hørte glade rop.

Der kom de, bærende på gummibåten mellom seg.

Og yngste stråla over hele seg, over den fine opplevelse av å flyte på elva i en gummibåt.

Og dem var sultne, så da var det bare å få grøten på plass.

Ute begynte det å regne.

 

Men vi bestemte oss for å kjøre en tur innover til fjellet dit veien endte.

Veiene er smale og vi møtte litt trafikk og jeg fikk bruk for at speila kunne legge inn til sida på bilen.

Våt natur for forbi vinduene.

Yngste syntes det var artig å leika seg med lukkeåpning på apparetet. Og jeg låner gladelig bilder hun tok.

Tilbake var det bare å pakke sammen.

Våt båt skulle ned i sekken og begge to fikk rydda og pakka.

De skulle tilbake til byen til en kunstutstilling de ville ha med seg.

De snakka om det var rart å komme tilbake etter døgnet på sætra der de hadde starta dagen med å tenne opp i ovnen, lage seg mat og tatt en morgendukkert i kulpen nedenfor sætra.

Ett så fritt og godt liv.

 

En opplevelse for sjela.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Stemmen til mor er alvorlig med gråt attom. Kan du ringa dei andre for å fortelja det, seier ho. 

 

 

 

 

 

Sola har gått ned over dagen.

 

 

 

 

 

Eg voks opp i eit miljø med tryggleik.

Alle mor sine sysken budde i eit samla område. Så eg voks opp med onklar og tanter, og som vi sa; morbror, farbror og moster eller faster.

 

Mor hadde ei syster og fire brør.

 

 

 

Det var naturleg dei busette seg her, mor var den som flytta lengst heimafrå i luftline, knappe hundre meter.

Det var jonsok, juleselskap og nyttårsfeiringar i fellesskap.

Eg var omtrentleg midt i flokken med syskenborn som talde etter kvart seksten stykker.

 

 

To av morbrødrene mine var ungkarar litt lengre, så eg hugsa å bli løfta høgt i veret og svinga i rundt. Dei var glade i borna til syskena sine.

Den eine morbroren skulle læra meg å symja, akkurat det syntest eg var for skummelt og kava meg bort frå han på ei livbøye der det meste av korken var falle av.

Ja, dei to morbrødrene var populære hos oss ungane. 

Men vi vart ikkje einige om kven som var den aller beste, for vi stemte på den som hadde vorte oss tildelt som ‘gusfar’, altså fadder.

No var det så klart ikkje alle som hadde fått ein av dei.

 

 

Min sin ‘gusfar’ heldt eg hardnakka på var den beste.

Ein gong skreiv han eit brev åt meg, med detaljert teikna bilete av båten han var på, båten som eg var født ombord i, båten som morfaren min teikna og fekk bygd.

 

 

Ellers fekk eg så mange fine julegåver frå han, vi gjorde det alle, eit år fekk eg eit leikepiano, eit anna år eit fotoapparat, målarskrin og mykje anna fint.

 

 

– Skal du ikkje finne deg ei kone, sa vi borna, da hadde den andre morbroren gifta seg.

– Men eg har da kone, sa han ugifte og peika på ei trollkjerring han hadde i bokreolen.

 

 

Likevel, han vart gift til slutt og i vaksen alder fekk han to born som har vore han til stor glede.

 

 

 

Morbroren min fekk frå han var liten leika seg inn i ansvar og vaksenliv, og etter kvart forska seg fram til nyvinningar.

Han tenkte ei stund på å utdanna seg som lærar, han kom inn på studiet, men fordi han var såpass ung ennå, vart han spurt om å venta eit år. På dette året vart han fanga opp av verftet som far hans starta på 1920-talet.

Der fekk han være med, finne ut og utvikla.

Spesielt etter verftet stoppa med båtbygging og gjekk over utvikling av utstyr slik som vinsjar og bruken av hydraulikk utover på 2000-talet.

Og etter at han vart pensjonist laga han seg ein verkstad under garasjen, der han kunne helde på med slikt han syntest var interessant.

 

Han hadde og ein anna stor glede, båten sin.

 

Frå eg var lita var det båtar i alle fasongar i sundet der eg voks opp ved, frå robåtar, raske  racerbåtar som føyk rundt på glitrande bårer mang ein sommardag, til rekebåtar som dunka seg ut av sundet i mørke og einsemd før dagen hadde starta, fiskebåtar der dei fleste skulle nordover og i nokre år Norges største snurper, så båtliv var det.

 

Og båten morbror min bygde seg skulle ha fart, så den kunne flyga over sjøen.

Vi i storfamilien vart også bedt med. Turar rundt om holmar og øyer, sol og badeliv.

Etter at han vart eldre ville han så gjerne ha oss med, men opplevde det etter kvart meir utrykt. Spesielt da far hadde vorte såpass ustø i ganglaget kjendes det ikkje lenger forsvarleg. Men mange fine båtturar har det vore.

 

Det heldt på å gå heilt gale mot slutten, han var på ein av sine mange båtturar da det starta å brenne ombord.

Flaksen var at nokre jenter var i nærleiken med en mindre båt, og dei fekk kommandert han ombord til seg.

Tapet av båten var ei stor sorg og ikkje minst bøker med oppteikningar frå turar opp gjennom åra, da borna hans var små og etter kvart som dei vart større.

 

Men morbror min vart berga, om båten ikkje vart.

Det var ikkje snakk om å bygge ny, men båt vart det, ein i omtrentleg same storleik.

Og vi vart framleis bedt med.

 

Etter far døyde var han mykje opp hos mor, han hadde starta å gløyma og han gjentok.

Han hadde også eit skilje på å hugsa på-, meg hugsa han, men var ikkje like trygg i hugsen på dei yngre systrene mine.

Han kommenterte ein gong at eg hadde forandra meg, samtidig ville han vete kor eg budde.

Da var det borte for han at eg var flytta attende. Han var lengre att i tid med ein yngre utgåve av meg.

 

 

I går flytta han.

Han flytta bort frå livet.

Gjekk nok ombord i ein annan båt.

 

 

Og eg kjenner sorga over at han er borte etter 95 år på jorda.

Vi alle gjer.

Eg har ringt systrene mine og mine ungar.

Vi kjenner på det, at eit menneske vi var svært glad i er borte.

Og for mor er det tungt, no er det berre ho og den yngste broren att av dei seks syskena.

 

– Det er bra det ikkje vart nokon tur til Røst, seier veslesøstera mi.

 

Og det har ho rett i. For vi kan være saman med mor.

 

 

Morbror min sin familie har eit arbeid dei skal i gjennom. 

For slik er det.

Sorg er eit stort arbeide.

 

 

Eg er glad for at eg fekk ha ein slik morbror med meg i livet mitt.

No sit eg att med alle dei fine minna.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da var denne dagen historie. Og i dag vil jeg dele bilder fra historien.

 

 

 

 

Dagen har trilla greit avgårde.

Været og temperaturen hadde en smak av sommer.

Møtene gikk greit.

Jeg fikk litt tid før møtet starta på museet.

Møtet var et så hyggelig, fint og positivt møte at jeg ble helt glad.

 

I den tida før spratt jeg rundt og tok bilder som jeg deler med dere.

 

Jeg har en bitte liten stilling på under to dager i uka, på et sjøbruksmuseum.

Legger ved link til nettsida.

Det er ikke så mange hus på området, men det starta med et notnaust som ble bygd i 1844.

Senere kom det til en fiskerheim og et naust til.

I det naustet er det et lokale og kjøkken, der har vi kaffe om sommeren, styremøter og andre møter og arrangement gjennom året.

 

Museet ligger helt nede ved sjøen, og jeg vil påstå det er vakkert.

Historia syns jeg er viktig, for folk kunne bo her takket være ressursene i sjøen.

 

I sommer skal det være noen foredrag og en konsert blant anna, kan dele det etter hvert, om noen skulle være på disse kanter.

Sommerens hovedarrangement blir ikke jeg med på i år, for første gangen på de 12 åra jeg har jobba i museet. For i år fyller mor rund dag på akkurat denne dagen.

 

Slik vanligvis holder jeg detaljer om jobben(e) mine rimelig bra utenfor, men i dag fikk jeg lyst til å dele bilder fra et sted jeg syns er vakkert.

 

 

Liker du å gå på museum?

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Årets hittil vakreste dag er snart over. Dagen har hatt mye innhold. Men ikke sekkeløp.

 

 

 

Endelig dukka en normal 17. mai opp.

Tre år siden siste folketog, det har vært både båt-tog og bil-tog, men ikke folketog.

 

Vi valgte likevel en noe unormal feiring.

I går kveld kom jentene og kjærestene.

Jeg var og henta dem. Hadde kjøpt inn ferdigpizza for enkel servering.

 

Nå hadde hodet mitt slutta å virke, så jeg trodde alt for mye pizza var alt for lite.

Det var sent, alle var trøtte og vi skulle tidlig opp.

Derfor tok vi kvelden nesten umiddelbart etter vi hadde spist. Ja, noen før maten også.

Så det ble masse pizzaen igjen og restene ble satt i kjøleskapet.

 

I dag tidlig da jeg var i gang med å ordne opp til dagen med å ta ting ut av kjøleskapet kjenner jeg en skikkelig kakk i hodet.

Det var fatet med pizza som gikk til angrep på meg bare så blodet rant. Det rann gjennom håret og ned over halsen og ned på brystkassa.

 

Etter dette orka jeg i hvert fall ikke dusje, var ikke lett å finne ut hvordan såret var under hår og blod. Kuttet fikk bare være i ro uten å blande vann inn.

 

Men dagen gikk bra til tross for en tanke småskada, bare litt hodepine og litt redusert.

 

 

Vi kjørte innover til mor både for- og med frokost.

Mor hadde snakka om at Trondheimssøster mi skulle ha sjampanjefrokost, derfor ble det kjøpt inn sprudlevann.

 

 

Så da fikk også mor ‘sjampisfrokost‘.

 

 

Sola skein helt på sitt vakreste, sjøen glitra det den var god for og flagga vaia.

 

 

Praten gikk høylytt rundt bordet.

Det ble avslutta med kaffe på terrassen før vi dro tilbake.

 

 

For sønnen og faren var kommet, vi skulle ned til sjøen var plana, for tenning av bål og grilling.

 

 

Da vi kom ned var de i full gang med både å grille og fiske.

 

 

Det ble litt fangst også, en fikk en liten sjøørret, den ble stekt på bålet.

Og så fant vi trøffeltang. Den må jeg tørke.

 

 

Det ble gjort en innsats med det ene treet som blåste ned over stranda i vinter, fikk delt opp en del.

 

 

Absolutt en fin måte å feire dagen på. Være i naturen og bare kose seg.

 

Før gjengen reiste ble den kaffe og is i stua.

De kjørte fløytende og vinkende tilbake til sine liv.

 

Jeg sitter tilbake med bållukta, er fryktelig trøtt, litt banking i hodet og er enig med meg sjøl at dette var en vakker dag.

 

 

 

Hvordan har din 17. mai vært?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Søndagsettermiddagen pusser seg opp til finvær. Jeg pusser meg opp til innsats.

 

 

 

 

 

Men først må jeg nyte å være hjemme.

Nå har jeg hatt et døgn hjemmefra.

Som kjent kommer en dag med høye hurrarop og all normalitet tilbake.

Jeg har litt problemer med dagen i år, som jeg kanskje deler en annen gang.

 

 

Da sønnen foreslo å dra ut i skogen var jeg med på den tanken.

Men så har jeg moren min som sitter fast i slik det har vært. Tror hun og far en gang var med på 17. mai da vi bodde i Orkdal.

Muligens de var i Oslo en gang, i hvert fall er de der 19. mai da det første barnebarnet ankommer verden et annet sted i Norge.

 

 

Lapskausen i ungdomshuset i bygda de bodde i var å foretrekke.

 

Etter jeg flytta hit og barna var ferdig med grunnskolen, ble det ofte til at jeg kjørte dem til ungdomshuset etter far hadde levert fra seg sertifikatet 89 år gammel.

Eller jeg møtte resten av gjengen min og vi gikk ut for å spise.

 

I år har jeg ikke ønska å være organisator.

Mor følte seg muligens litt forlatt i dette. Men da minste søsteren min sa at hun kunne ta med seg mor til lapskausen og ungdomshuset, trudde jeg en stund ting hadde falt så plass.

I mellomtida hadde jeg lovet henne å være med på butikk for handling av klær.

 

Nå er moren avhengig både av stokk og støtte, søsteren min har MS og kjører både høy bil og elektrisk rullestol, altså ikke så god støtte for andre. Tror mor fant ut at det kunne bli utfordrende, så hun bestemte seg for å være hjemme. Hun har heller ikke vært i store folkemengder i senere tid og immunapparatet er sikkert ikke helt tipp topp. Så en avgjørelse til å forstå.

Men klær ville hun se på.

Mor er interessert i klær. Så i går tok jeg henne med til kommunens klesforretning.

 

Mor hadde en stor stund.

Jeg drog klær av og på til jeg kaldsvetta. Lykkelig forlot mor butikken med ikke mindre enn tre overdeler og et par ting til.

Jeg hadde lovet å lage oss noe godt til kvelds, se på ESC og at jeg overnatta.

Etter og ha mekka sammen en pai hadde jeg laga kaos på mors sitt kjøkken, da var alt av kapasitet oppbrukt. Mor liker å ha orden på kjøkkenet sitt. Så i dag kom jeg meg opp før henne og fikk rydda og vaska. Etterpå hadde vi en lang frokost der jeg fikk pensa inn på yndlingstemaet mitt; folk, aksept for ulikheter, konsentrere seg om seg om sin egen utvikling, være klar over at en vet bare akkurat sine erfaringer, ingen andre sine osv.

Tror hun også liker å få lov til å være akkurat den hun er. Og tror også hun liker disse samtalene, bare hun får snakke noe slekt også inn i mellom.

Slik at vi begge hadde en koselig stund.

 

 

Men så måtte jeg hjem. Sjøl om plana er å være ute, så er det greit at det er litt hyggelig inne i huset også. På festdagen vi har foran oss.

Ellers vurderer jeg om vi skal ta med oss mat for en felles 17-mai frokost sammen med mor først.

Noen kommer hit i morgen kveld og noen på selve dagen.

 

 

Jeg måtte også innom kontoret en tur da jeg var på tur hjem, var en tidsfrist i dag jeg nesten hadde glemt.

Jeg glemte også å sette på varmen på stua før jeg kjørte, så her er det ikke varmt. Men et pledd gjør susen.

 

I hvert fall begynner planene å sette seg for de første dagene. Både i morgen, tirsdag og muligens onsdag.

 

Men akkurat nå er det godt å sitte under pleddet, hamre på tastaturet mens jeg ser fjella på andre siden av fjorden fargelegges av sol.

Og så har jeg kjøpt planter for å plante ut i krukker, derfor må jeg i gang om litt.

 

 

Nyt søndagen din.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så nærmer en påske med stor P seg slutten. Da er det en dag igjen. Tror også den blir bra.

 

 

 

 

Sol og blå himmel og hvit snø som forsvinner.

I dag forsvant to av besøkene.

 

Dagene har vært nydelige og avslappende.

 

Tradisjon tro var gårsdagen påske-egg dagen.

Jeg hadde gjort klart fire egg, så da alle var i hus gikk jeg ut for å gjemme dem.

 

 

 

I år kunne påske-eggene gjemmes ute, i fjor ble de gjemt inne.

Gjengen var ikke tung og be om å komme ut.

En blir aldri for stor til å leite etter egg.

 

En etter en fikk de på seg skoa og venta på klarsignal.

De var klare for leiteaksjonen.

 

 

Så var løpet i gang.

Her har mellomste funnet egget sitt.

 

 

De andre sprang rundt og lette.

Artig med innsatsen.

 

 

Så var alle egga samla inn og en søt lørdag kunne starte. Jeg hadde også fått ett.

 

 

Mens venta vi på at lammelåret ble stekt.

 

Yngste hadde med seg filmkamera og filma.

 

 

Slikt tåler ikke en rund og trinn mamma.

Så hun fikk rett og slett ett av sine tullinnfall.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det er høyt under himmelen, så slik tåles heldigvis.

 

 

Dagen var vakker og ven.

Lyset på denne tida er fantastisk.

 

Dagen har inneholdt mat, prat, musikk og spil.

Tid ute i sola.

Små turer rundt i naturen.

 

 

Mellomste og kjæresten dro tilbake i dag.

For å ha en dag hjemme før hverdagen.

Yngste og kjæresten finner stadig på ting. Tidligere i dag lagde de bane for fingerboard. 

 

Yngste leita også gjennom kasser på mørkloftet og fant gamle klær.

Klær jeg har hatt.

Lagd, både til meg og for salg. Og noen klær fra de var små.

Ene av jentene fant til og med nytte i den gamle trikkeuniformbuksa fra Oslos sporveier.

 

 

Nå er det stille, de to som er igjen gikk seg en tur.

Inne brenne noen talglys og klokka på kjøkkenet tikker.

For tida, den går den. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Vi er midt i påska. En påske som innfrir med et helt fantastisk vær.

 

 

 

 

I dag skinner sola litt mer beskjedent, men samtidig er temperaturen høyere.

Vi er på full vart inn i høyeste vår og straks sommer.

Temperaturen framover er tosifra og røde. Nærmer seg et to-tall i første ledd.

Det har vært rolige dager.

Torsdag kom mellomste og vi tok også et besøk til mor.

Gårdagen labba vi i gjennom og mellomste ville laga en liten snuddelutt, så da ble det en liten langfredagssnutt.

 

 

Om kvelden kom to ned fra Oppdal, vi spiste middag og tok en tulipankaffe etterpå. Det er godt.

 

Dagen ble avslutta med terningspill.

 

 

Jeg var med en gang og tapte grundig.

 

I dag er det vel den store lammelår- og påske-egg dagen.

 

 

Sistemann kommer til huset i kveldinga.

Da er vi fulltallig denne påska.

 

Ingen store sprell, bare rolig både dag og kveld.

Veldig fint og la dagene flyte rolig avsted. I sol, vår og blå himmel.

Jeg er også ganske fraværende her inne. Tida går med til å være sammen med de som er sammen med meg i huset.

 

 

God påske til dere som er innom!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det skinner og det blinker. Det roper vår. Det roper påske. En skjønnhet av en dag. 

 

 

 

 

 

Forrige blogginnlegg var jeg sår i sjelen, sår fordi jeg hadde lest innlegg jeg valgte å ta personlig.

 

Men når en får servert en så vakker dag og så mange fine tilbakemeldinger, da kommer en seg.

 

Det er onsdag i påskeuka.

Dagen er virkelig vakker.

Egentlig burde en bare vært ute.

 

Hele dagen.

 

 

Tanken var å stå opp vilt tidlig for handling.

Rødvin var noe jeg skulle kjøpe inn, kan ikke spise lammelår uten det.

Derfor måtte jeg kjøre dit polet er.

 

Men så ble jeg fanga av tv’n i går kveld. Det var en dokumentar om Orderud-saken.

Der ble jeg sittende alt for lenge til at dagen i dag kunne bli tidlig. Derfor trilla jeg over fjell og langs vann midt i dagen.

 

 

Og for en herskare av folk jeg møtte.

Parkeringsplassene var stappfulle av glinsande metall.

 

Først på plana sto Europris med mye billig karbohydrat. Fant også noen påskeliljer som skal settes ut, blomster for å ha inne var utsolgt. På nesten alle butikkene jeg var innom.

Nå bruker det å være lite blomster på vinmonopolet, men jeg sto en liten stund og vurderte om jeg skulle kjøpe meg sprit for å lage likør. Gikk til slutt for en ferdiglaga. Rødvinen fikk bli på kartong.

 

Jeg laga meg en ‘rustning’ og fikk handla ferdig. 

 

Spekulerte på et bord og et par stoler, om jeg skulle kjøpe, mor ønska seg slikt på verandaen sin. Fant ut at jeg hadde for mye jeg skulle få gjort på ei tid som var for kort. Settet fikk vente.

Ja mor, hun hadde klart og stengt seg ut fra tv’n. Og ville ha meg til å ringe for å skaffe hjelp.

Mulig jeg drar dit en tur i kveld, hun skulle hatt et par tinger til og så skulle jeg vært framom kirkegården for å plante på fars grav.

Utenom at jeg skulle ha bakt, rydda, vaska, dekorert og skifta på senger, så var det helt uaktuelt å bruke en time på tur/retur for tv’n. Oppfordra henne til å høre med hjemmehjelpen jeg visste kom innom.

 

 

Nå er handlinga unnagjort.

Jeg har handla så en skulle tro jeg fikk betalt for det. I stedet er det jeg som må betale…ha, ha, et forsøk på å være morsom.

 

 

Sønnen er kommet til Henningsvær.

Mellomste datter kommer hit i morgenkveld.

Yngste datter og kjæresten kommer på fredag, det vi si, jeg må hente dem ett eller annet sted. Busstilbudet på fredag var så godt som borte.

 

 

Og liksom toppen på dagen i dag, dagen som er så vakker, skjedde da jeg spiste frokost. Etter en slurk kaffe fikk jeg en fryktelig rar følelse inne i munnen. Litt slik kraterfølelse-.

Da jeg speiler meg ser jeg at det var slik jeg var redd for, en bit av en tann-, av en fortann, var falt ut.

Tannlegen hadde tatt påskeferie fra og med i dag.

 

 

Men dagen er vakker.

Jeg rekker det jeg rekker. Jeg får ordna tenner etter påske. 

Nå tror jeg at jeg skal gå meg en tur ut i sola. Finne kvister for å sette i vaser.

Nå skal vi feire påske.

 

 

♦

 

 

Og så ble hele innlegget satt på pause.

Fikk tatt inn kvister.

Jeg spiste middag.

Jeg ble hjemme hos meg sjøl.

 

 

Og nå er dagen slutt og jeg er ferdig med denne dagen.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En søndag med fantastisk vær. Sola varmet og kroppen hadde bare lyst til å ta imot. 

 

 

 

Det var bare det at planene var ikke i kompaniskap med lysten. Så jeg fulgte plana.

Satser på at det ikke var den siste soldagen i år.

Bare bortimot den første.

 

 

Da frokosten, en økt inne på bloggen og en dusj var ferdig, pakka jeg en korg.

For jeg snakka om denne dagen i går. Gårsdagens fangst i dypsnøen.

 

Her er det nærkontakt med riset.

 

 

Bjørkariset fikk plass på stuebordet.

Der skal det få stå til knoppene brister.

 

 

I korga la jeg boller, krem, bringebær og melis. Sammen med fotoapparatet og mac’en. Skulle vise en liten reportasje til mor der yngstejenta var blitt intervjua om ett av tilbuda i Trondheim i vinterferien. 

 

 

Lillesøster mi dukka også opp til den lille bollefesta. Mor hadde tatt fram en marsipankake fra fryseren, men for meg holdt det med bollene. Så kaka var nesten bare ute til luftings.

 

 

I dag måtte jeg komme meg hjem innen rimelighetens tid.

Kjørte gjennom natur i mykt vårdis. Vurderte å stoppe å ta bilder, for det var så mange fine motiver.

Men venta til jeg sto utenfor min egen dør.

 

 

Enda var det lyst og klokka var nesten 18.00.

Jeg lagde meg en enkel middag.

 

 

Når jeg har posta dette må jeg avslutte dagen.

I morgen har jeg bort i mot en umulig dag.

Må opp tidlig og håper jeg greier timeplana jeg har lagt.

Det vil nok være kveld før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.

 

Prøver å skyve bort det å grue seg til dagen.

For oftest går det meste bedre enn en tror.

 

 

♥