Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.

For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.

På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.

Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.

Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.

Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.

Så var det legetimen.

Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.

Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.

Hadde jeg liksom gått til legen da…

Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.

Et skjema er et skjema, skjematisk.

Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.

Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.

Jeg ser også sjøl det kan være greit.

Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.

Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.

Jeg hadde tent talglys.

Jeg hadde tent opp i ovnen.

Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.

Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.

Og så var hun der, snufsete og forkjølt.

Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.

Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.

Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.

Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.

Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.

Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss. 

Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.

Greit å få slikt bestemt

Tiden går fort og vi måtte bryte opp.

Det hadde blitt mørkt.

Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.

Vi måtte stoppe for å fotografere.

Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.

Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.

Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.

Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.

Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.

Jeg rista gresskarkjerner.

Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.

Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.

I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.

Datter har jeg ikke sett noe til enda.

Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.

Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.

Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.

Det er søndag.

Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.

Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.

Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.

Håper du også er i en fin og god helg.   

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lørdagen er her. Uten brød. Med noe innhold. Og med et morsomt minne av gårsdagen.

Derfor starta jeg med å rote sammen en deig.

Rundstykker skal jeg rekke før jeg må ut av huset.

Håper jeg.

Har en liten avtale.

I går var første dag av sykemeldingen min. Tidligere i uke fortalte mor at en tante var 90 år og at vi måtte ta oss en tur til henne. Jeg sa at det fikk jeg ikke til fordi jeg skulle til Averøya og et møte. Med sykemeldingen falt møtet bort.

Da kommer du hit, spurte moren min.

Egentlig følte jeg sterkt for å være bare helt i ro.

For det skjedde noe rart, for etter sjukemeldingen falt jeg liksom enda mer sammen. Det fantes ikke energi tilbake og jeg burde tatt dagen med ro.

Men på grunn av denne 90 årsdagen syntes jeg at jeg måtte. Så jeg dro innom butikken for å handle til mor og kjøpe blomster. Nå var det ikke blomster som passa til en slik dag, men kjøpte flere buketter avskårne blomster og satte sammen. Buketten ble ganske fin den og mor var klar til å dra dit.

Jeg var forberedt på at hun ikke var hjemme eller at hun hadde folk der. Men det sto ingen bil der og det var stille i huset.

Men vi fiant henne og hun så veldig overraska over da vi kom.

Vi gratulerer og hun får blomstene.

Buketten var så stor at det fantes ikke vaser, så måtte ta en tom krukke.

Vi fikk se bilder og mimra. Hun henta fram en juice og vi hadde en trivelig tid.

Da vi skulle gå sier hun at det blir ikke så mye feiring på dagen. For da viser det seg at dagen sin har hun i neste uke.

Mor hadde trodd vi var kommet til oktober og til hennes dato.

Vi lo ikke, men inni meg syntes jeg det var vanvittig å komme og gratulere med dagen fem dager før dagen.

Bilen sto på plassen sin.

Den begynner å bli skummel å sette fra seg. Bremsene er veldig dårlige igjen.

Har dette minnet fra en ferjetur fra noen år siden.

Nå har jeg time på verksted på onsdag. Så fram til dag kan jeg ikke sette den fra meg på noe annet enn flat mark.

Da vi kjører nedover fra tanta mi passerer vi huset til morbror min, mor sin bror.

Det er bare mor og han som lever igjen av seks søsken. Han mista konen sin tidligere i år.

Vi har snakka om at jeg skal være med mor til han, mange ganger. Men det har ikke passa, det er denne energien min.

Nå stoppa jeg og mor for inn.

Jeg fikk satt bilen fra meg på en trygg plass og gikk etter.

De begge var veldig glade for å se hverandre, men mors hørsel greidde ikke oppfatte alt som morbroren min sa, han har så lav stemme. Og han ville ha kokt på kaffe, men vi sa at det fikk vi ha til gode til neste gang.

Neste gang er et frynsete begrep når så mange år er nådd. En barndomsvenninne av mor ble også gravlagt i går. Sist vi møtte henne sa jeg at jeg kunne komme å hente henne en dag og ta henne med til mor.

Det rakk vi ikke.

Livets sene høst.

Men når folk er kommet til 90 år, da har de fått mange år. Til tross for at begge vi besøkte i går ikke var kommet dit, hun vi trodde var det og morbroren min som er fire år yngre enn mor.

Da jeg etterpå var hjemme hos meg sjøl, ble jeg sittende å se på Lindmo. Hos henne var det en dame på besøk som straks fylte 91 år. Hun satt i bystyret i Bodø. Hun var «ung» til tross for åra sine. Snakka om at mennesker hadde tre aldrer; fødselsdatoen, den biologiske alderen og den mentale alderen. 

Så gikk lørdagen min.

Ganske innholdsrikt.

Her er et bilde i regn fra Valsøya.

Nå er kvelden snart natt.

Jeg er hjemme for lengst og må straks avslutte også denne dagen.

♥

En stormende helg er over. Vi var en gjeng, nå er det bare meg. Bare meg igjen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En søndag er over, en hel helg er brukt opp.

Jeg satte meg ned for å skrive, men sovna.

Stillheta i huset gjorde sitt.

Jeg var usikker på hvordan helga ville gå, for energien var nok en gang nede for telling.

På fredag kom mine som en gang var tre små barn. Nå er de blitt seks personer.

Huset fyltes, jeg er ikke lengre vant til så mange under tak.

Det blir pizza om kvelden.

Neste dag får jeg god hjelp. Til ettermiddagen, gjestene kommer klokka fire.

Noen drar for å handle, noen støvsuger, noen lager mat og så kler alle seg om.

– Nå må du gå å skifte også, sier de til meg.

Da jeg har tatt en kjole på, kommer gjesten.

Det ble chili con carne og chili sin carne.

Til dessert ble det plukka inn rips og stikkelsbær. En blanding av vaniljesaus og piska krem hadde vi til og kokosmelk for henne som er veganer.

Folk var godt opplagte og smilende.

Det blir snakka og vi kjører hviske-lek til mye latter.

Her er mellomste søster og jeg ivrig med i en samtale.

Og under er sønnen avbilda sammen med sin kjære i en intens utveksling.

Spesielt ved den nederste delen av bordet var volumet høyt. Sterke stemmer og mye latter.

Gikk folk forbi på veien måtte vi høres ut som en hel forsamling mye større enn dem vi var.

– Ja, greit, du kan bruke bildet på bloggen, men da må du skrive vi bare tulla, det er yngste som sier det da jeg spør om jeg kan bruke bildet under.

Folk trakk ut.

Vi kan ikke være mer heldig med været.

Sol og lufta er varm.

Inne blir det dekket opp til kaffe.

Det ser litt kaotisk ut med de forskjellige stolene og en vinkartong midt på bordet. Ja, noen hadde til og med funnet seg øl.

Men alt slik bør gå greit, det er ikke hver dag en feirer en forsinka fødselsdag over en måned etter dagen.

De sang til og med fødselsdagssang.

Sola hang fortsatt på himmelen da vi gikk inn til kaffe og kaker.

Da folk brøt opp en stund etter tror jeg på da de sa at de hadde hatt det hyggelig.

Jeg hadde også hatt det.

Det ble en veldig fin feiring.

Gjengen min og jeg ble sittende oppe en stund til.

De to guttene som er kommet inn i familien snakka om hvor glade de var for å få bli kjent med far før han døde.

Spesielt han som har vært i familien lengst og fikk mest tid sammen med faren min.

Disse tre unge som er kommet sammen med mine sine, de er så fine.

Slike mennesker en blir glad i.

Det er så fint.

Det er en gave i livet.

I dag har vi hatt en rolig dag.

Vi fikk besøk av familien til kjæresten til mellomste, mor hans blant anna.

Han ble med de til Trondheim, han hadde en jobb å gjøre.

I kveld reiste resten av gjengen med buss.

Vi klemte hverandre og sa at vi håpte vi møtes snart igjen.

Og så dro den blå bussen med den dyrebare lasten.

Jeg gikk bakken opp, opp til huset, det var plutselig så stille.

Over huset hang det  skyer i mange sjatteringer.

Da jeg kom inn brøyt regnet løst.

Helga var snart over.

Så satte jeg meg i stolen og sovna.

Det er igjen stille og jeg har igjen en uke av ferien.

♥

Skal det ikke snart slutte. Det skulle ikke regnet før i kveld.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi sitter på verandaen, Stripa og jeg.

Godt bare å se på takene, høre lydene, bare være i mylderet.
Etter en tur ute, rusle, ta en buss, sette seg ned med en kopp kaffe.

Fra mitt byliv, da kaféene med C gjorde sitt inntog. Preget av elde valgte jeg noe så u-fancy som cappuccino, fra da, den gang.

Vi snakket om katter og skjærer.
I møte med en annen beboer i området.

Hyggelig møte.

Før vi rusla innom en butikk der jeg tok med meg en humle.

Men den fløy.

Oppe i leiligheta holdt pusen meg med selskap.
En av de mest fotogene katter du kan tenke deg.
Vi sitter ute i regnet som ikke vil slutte.

Så til slutt må vi bare gå inn.

Vi skal om litt ut og spise.
Det kommer noen flere.  Først noe ost og kjeks her før vi trasker bort dit vi skal.

Seks år siden sist, sier venninna mi, at jeg var her sist.
Men det føles ikke slik, jeg føler fortsatt meg hjemme og nyter disse dagene i byen jeg elsker.

♥

Min første feriedag og min førstes fødselsdag. Slik bør det bli noe av.

Likevel, valget ble det motsatt.

I går tenkte jeg at turen gikk til Trondheim i dag tidlig.

Men det var liksom det ikke ville seg, verken planer eller været.

Så da bussen gikk i sjutida og været var lovet å bli ekstremt, sov jeg.

Det var litt rart å høre at de andre skulle samles, men slik ble det.

Gutten er blitt mann for lengst, i dag fyller han hele 32 år.

Det var godt å våkne til ferie.

Da jeg kom ut fra dusjen ringte telefonen, den var jobbrelatert.

Men noe som er fryktelig rart, i dag var det ingen sak å gå ned på kontoret. Og jeg jobbet godt et par timer.

I tillegg har jeg lovet meg bort for å låse opp dørene på museumet.

Om bilen er ferdig til da.

Jeg er ekstrem, jeg vil ikke gjøre det jeg må og når jeg ikke må, gjør jeg det.

Husker jeg skulle illustrere en bok, noe så morsom… men det var bort i mot umulig å sette seg til med arbeidet.

Jeg vaska før gulv.

Kanskje er de fleste litt slik, eller så er jeg bare ekstremt rar…

Det er vått.

Det regner.

Men det skal ikke bli så ille her jeg bor.

Knapt nok et gult varsel.

Kan visst nok bli verre til natta da.

I dag spiste jeg middag til frokost som var ved lunsjtider.

I kveld har jeg laga meg banan-pannekaker med kesam og bringebær som jeg plukka i går.

Frokostrelatert kvelds.

Så er jeg inn i hampen trøtt.

Tenkte å legge meg i sofaen å sove, men da ringte telefonen.

Planlagt halvveis kinobesøk på fredag… eller torsdag.

Første dag i ferien.

Med ekstremvarsel over landet.

Jeg har ferie, sjøl om jeg føler jeg må jobbe litt.

Neste uke reiser jeg bort for noen dager.

Blir sikker godt.

Og sannsynlig spennende.

Om jeg ikke ombestemmer meg angående noen av planene.

Livet er til å leves.

Men en bør ikke leve det slik at det blir flere problemer.

Kanskje ikke…

Siste del av ferien må jeg være litt på alerten.

Men det har jeg lagt inn i kalenderen, slik at jeg ikke skal glemme.

For da kan det hende jeg er så avkobla at jobbrelaterte ting lett renner bor i vannet som falt i starten av ferien.

Men jeg vil ikke tenke på slutten nå.

Neste år vil jeg ha tidligere ferie.

Om jeg jobber…

Om jeg lever…

For når folk snakker om høst og skolestart og jeg skal ha sommerferie, da blir det litt kræsj.

Det er sommer og ferie.

Sjøl om det regner ‘kjerringer’. 

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.

For noen ganger er livet nok.

Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.

Da kan det sette seg i hodet.

I går hadde vi feiringa av mor.

Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.

Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.

Jeg sprang og skjenkte i kaffe.

Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.

Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.

Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.

Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.

Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.

Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.

På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.

Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.

I bilen stanket det bacon og fett.

Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.

Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.

De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.

Men de måtte kjøre meg hjem først.

Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.

Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;

– Jeg har ødelagt bilen din.

På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.

Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.

Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.

En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.

Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.

Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.

Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.

Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.

Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.  

Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.

Slik er biler, plutselig er det noe -.

Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.

Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.

Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.

Som hun sa;

– Jeg har ikke vært hjemme siden april.

Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.

Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.

Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.

Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.

Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…

Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».

Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.

I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.

Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.

Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.

Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.

Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.

Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.

Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).

Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.

Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.

Hvor de nå er.

De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.

Så slik er er ting på tur til å ordne seg.

Men hodepina forsvinner ikke.

Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.

Livet altså…

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe helt inn i hampen… En søndag er over. En fullstendig spinnvill søndag er over.

Nå må jeg med en gang stoppe uttalelsen om at den var vill, at den gikk i spinn.

Det føles bare slik nå.

Her jeg sitter og nesten ikke er sikker på hva som er opp og hva som er ned, på meg sjøl.

Trøtt er jeg også.

Den desiderte mest krevende dagen på museet er historie.

Og den gikk helt strålende.

En stund gikk vi tom for det meste, så de som sto på kjøkkenet hadde en stri tørn.

Og folk, folk kom i horder.

Jeg var heldig som hadde med mellomste, hun hjalp meg med mye.

Her er vi i gang med å henge opp skilt like før det startet.

Må nesten ta med en liten episode fra i går kveld, da vi var på tur hjem etter besøk hos mor.

Datter var fast bestemt på å bade.

Så mens kvelden lå over sjøen som et minne om en dag…

…hoppa hun ut i sjøen.

Men i dag ble det ikke tid til sjøbad, eller anna bad… i elv eller vann.

Vi kom hjem og vi flata skikkelig ut.

Her er et lite innblikk i rygger som hadde vendt framsida mot en samtale som skulle foregå.

Temaet var klippfisk.

Og styreleder snakka med to som hadde deltatt i den type arbeid på sekstitallet.

Dette var som sagt den mest krevende dagen i sommer, med musikk, mat, samtale, utstilling og når veret var som i dag, kom folk.

Tror nok det var rundt et hundretalls mennesker innom.

Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er et bra besøk i en liten kommune over de fire timene museet hadde åpent.

Nå skal jeg straks legge meg og gleder meg over at det bare er en søndag igjen denne sommeren.

Da blir det konsert.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Olsok i dag. Det blir en liten feiring med rømmegrøt. Grøt i enkleste form, altså kjøpt.

Nå feirer vi vel ikke Olsok, får det bare så vidt med oss.

Men i og med det passer å besøke mor, passer det også med en liten markering.

Olsok kommer av Olavs vaka, fordi Olav den Hellige døde i dag, etter slaget på Stiklestad i 1030. Det er faktisk offentlig flaggdag, står det i almanakken, som jeg ikke har.

Eldstemannens kjæreste har ikke hilst på mor, så det passer bra med en kombinasjon.

Men må lage egen grøt til henne, fordi hun er veganer.

I gårkveld hadde vi en god veganrett som mellomste fant på nett. Det er mye godt innen den sjangeren også.

Høysommeren er på hell.

Vi har sensommeren i vente.

Og ferien.

Min ferie.

Men først er det en del ting som skjer.

I morgen går det største arrangementet på museumet av stabelen.

Jeg er nesten ikke stresset, våkna likevel med noe uro i dag. Redd for at jeg ikke har den kontrollen jeg innbiller meg jeg har.

Falt liksom litt sammen etter onsdagen, den tilstelninga har ikke noe med jobben min å gjøre.

Uka som kommer starter med mors fødselsdag.

Ellers har jeg tenkt å jobbe intensivt til uka.

Neste helg er årets siste arrangement.

Og så er jeg framme, framme ved ferie og fri.

Det blir fantastisk godt.

Og første uka av ferien skal jeg bare la humla suse og sprike med tærne. Det som er sørgelig er at sommeren er på hell.

Nå skal jeg lage humus, sette grøt på koking og en tur innom kontoret for litt markedsføring angående morgenen.

Nyt dagen din.

Feirer du Olsok?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En varm, folksom, historisk dag er over. Den skjer en gang i året.

To av mine kom hjem og plana var å dra opp i gårkveld.

Til seters.

Men etter dager med festival, ligge i telt og vært av de frivillige, frista en normal seng bedre for de som kom.

Så vi dro ikke opp før i dag.

Folk begynner å komme over en time før det starta.

Da det var ti minutter før det annonsert åpning, trodde jeg vi var kommet lengre fram i tid og at det meste av folk var kommet opp.

Tok meg en tur ned til elva og høybua, der var det mange aktiviteter.

Lengst nede ved elva var det laga en mile.

Det røyk ut av glørne av tyri fra fururot.

Ut fra et rør av tre kom tjæra rennende.

Fikk vite mot slutten av dagen at det hadde blitt 6 liter.

Like lengre oppe satt noen damer.

De hadde med seg ull, karde og rokk. Noen spant og andre karda.

Like ved stod denne staselige hesten.

Den likte ikke all kleggen som satte seg på den.

For klegg var det.

I vinter hadde den vært med på Rørosmartnan fikk jeg vite.

Det var Witsø Hestesportsender som hadde med hestene.

Etter hvert ble det et yrende folkeliv rundt høybua.

Og oppe på setervollen like så.

De kjøpte rømmegrøt, sveler, vafler, hamburgere og kaffe.

Det var mennesker over hele området.

Folk hadde benka seg attmed bord, bevega seg rundt og snakka med hverandre.

Et stykke ut i dagen ble det konkurranser à la farmen; økseskast, løfting av bøtter og saging av en stokk.

Saginga var min eldste med på.

Ellers hadde jeg plassen min ved seterbua vår, der det som vanlig var salg av sveler, kaffe og vafler.

Så gikk en varm dag mot slutten.

Nedrigging var i gang og mellomste, en nabo og jeg, hoppa ut i elva.

Det var riktig deilig å få seg en svømmetur.

Og vannet som føltes kaldt med det samme, føltes etter kort tid varmt.

Nede ved elevebredden sto en kano på land.

Vi pakka sammen tinga våre og så var denne Bakkseterdagen over. Her er fra Bakkseterdagen for to år siden, dette arrangementet starta i 1991.

Nede fra fjellet gikk vi alle tre inn i hvert vårt stillemodus, eldstemann hadde kjøpt seg noe mixseutstyr og tester ut det.

Mellomste laga seg en melodi på sin nye lyre, før hun gikk opp i skogen for å filme video til melodien. Den kan jeg dele i neste innlegg når hun legger den ut.

Og sjøl forsvant jeg inn i data’n og blogging, mens jeg hører på NRK lokalradioen som har vært på besøk í kommunen og blant anna dekka arrangementer på Bakksetra. 

♥

På butikken i dag var jeg streng. «Nei» sa jeg, i allefall ikke nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For jeg bør være snill.

Slik skikkelig snill mot meg sjøl.

Spesielt i dag, dagen vi er på tur inn i.

Tidligere tenkte jeg på om det var noe jeg hadde virkelig lyst på.

Ikke sjokolade.

Ikke slikt, ikke noe salt.

Jeg har valnøtt.

Jooo, det var en ting, tenkt jeg.

Men jeg hadde da ikke tid til å ta turen til et pol.

Men så kom jeg på at hadde jeg ikke… for jeg kjøpte sprit til jul og laga akkurat eggelikør.

Litt sener kikker jeg inn i skapet, ja visst, der står det en skvett.

Ikke nok til en halv oppskrift.

Men nok til meg.

Og så får jeg kjøre på en Pavlova, en med masse frukt.

Så det ble en svett tur innom butikken, fikk handla inn både til Pavlova og til morgendagens arrangement.

Nesten som for 15 år siden, da dagen var trillende rund.

Og jeg føyk rundt i et arrangement som ikke handla om meg da også.

Nå er den bare halvrund.

Man begynner visst å se på slikt nå.

Når elden har tatt grepet.

Hver 5. år en enda holder seg i livet.

På bildet under er det tre års dagen min.

Kassen bak meg er en gave.

En gave jeg var overlykkelig for.

Det var blandt anna en liten dukkevogn i den.

Den var grønn. 

Jeg ville bare trille den.

Jeg kom meg alt for sent hjem.

Til alt jeg skulle gjøre.

I tillegg ble jeg sittende uvirksom, med unnskyldningen at jeg sikkert hadde behov for det…

Men til slutt kom jeg meg ned for å jobbe.

Satt der noen timer, leika detektiv.

Skjønner temaet har lite fokus-.

Om hvem som bygde båtene.

Lite å finne.

Jeg gikk meg bort i historiske bilder.

Det var da jeg kom på det; både Pavlova og eggelikøren.

Hva jeg hadde tenkt.

Litt feiring må jeg lage, om ikke blir verden for trist.

Gikk opp og fant fram det jeg skulle ha.

Nå står Pavlovaen og steker.

Da klokka bikka midnatt løfta jeg glasset med eggelikøren og sa:

– Skål Ingvild og gratulerer.

For jeg fikk den ferdig.

Dette er den mest krevende helga mi.

Ikke fordi man blir litt gamlere, men usikkerheta på morgendagen.

Enda er ikke presentasjonene ferdig, så må nok opp tidlig i morgen for å sy inn de mest løse trådene.

Men kanskje kommer det ikke folk engang.

Etterpå, når kvelden er der, når jobbedagen er fredig, da skal vi drikke kaffe.

Det vil si mor og lillesøster, ellers er alle over alle hauger.

Nå har jeg skålet og feiret litt.

I morgen må jeg opp for tut og kjør.

Får håpe jeg eier historien nok i morgen, til å si og til å høre og til å røre sammen nok en dag.

Før jeg kan dra den blå nøkkelen rundt i låsen å kjøre tilbake.

Drikker litt kaffe og spiser litt Pavlova, før jeg kjører hjem.

Til et par glass til med eggelikør.

For litt må en feire seg sjøl.

♥