En søndag med fantastisk vær. Sola varmet og kroppen hadde bare lyst til å ta imot.
Det var bare det at planene var ikke i kompaniskap med lysten. Så jeg fulgte plana.
Satser på at det ikke var den siste soldagen i år.
Bare bortimot den første.
Da frokosten, en økt inne på bloggen og en dusj var ferdig, pakka jeg en korg.
For jeg snakka om denne dagen i går. Gårsdagens fangst i dypsnøen.
Her er det nærkontakt med riset.
Bjørkariset fikk plass på stuebordet.
Der skal det få stå til knoppene brister.
I korga la jeg boller, krem, bringebær og melis. Sammen med fotoapparatet og mac’en. Skulle vise en liten reportasje til mor der yngstejenta var blitt intervjua om ett av tilbuda i Trondheim i vinterferien.
Lillesøster mi dukka også opp til den lille bollefesta. Mor hadde tatt fram en marsipankake fra fryseren, men for meg holdt det med bollene. Så kaka var nesten bare ute til luftings.
I dag måtte jeg komme meg hjem innen rimelighetens tid.
Kjørte gjennom natur i mykt vårdis. Vurderte å stoppe å ta bilder, for det var så mange fine motiver.
Men venta til jeg sto utenfor min egen dør.
Enda var det lyst og klokka var nesten 18.00.
Jeg lagde meg en enkel middag.
Når jeg har posta dette må jeg avslutte dagen.
I morgen har jeg bort i mot en umulig dag.
Må opp tidlig og håper jeg greier timeplana jeg har lagt.
Det vil nok være kveld før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.
Jo da, fare for is vil det bli, om temperaturen går ned igjen. Men likevel godt å høre regnet.
Jeg ønsker å se den bare bakken.
Dagens værrapport.
Egentlig er kvelden kommet.
Fulgte sønnen ned til veien og bussen.
Han kommer tilbake om noe få uker. Han har meldt seg på kurs om jakt som går over to helger.
Vi har hatt nokre koselige dager sammen.
Gikk oss inn i en gammel serie også.
“Lost”, underholdende.
Vi får se mer når han kommer tilbake.
Ellers skjedde noe rart med den ene foten min i dag, den ble slik litt ubehagelig å gå på.
Da jeg endelig så på den var den hovna opp i en pløs over ankelen.
I og med at jeg ikke hadde skada meg googla jeg.
Fant det best å ringe legevakta.
Egentlig syns jeg det er litt dramatisk, vil helst ting skal gå seg til. Men så har en ansvar med å ta vare på seg sjøl.
Håper opphovninga er gått ned til i morgen.
Legevakta fikk meg til å ta en koronatest, for det var så mange typer symptom. Og vel har jeg hatt noe hoste og litt småvondt i hodet de siste par dagene.
Heldigvis var testen negativ.
Om ikke legen ringte tilbake i kveld måtte jeg uansett ta kontakt med med fastlegen i morgen, sa legevakta.
Så nå må bare den ankelen bli bra, orker ikke mer tull med helsa.
Det kunne være fare for blodpropp eller problemer med hjertet, sto det på googel.
Og er det det har jeg bare meg sjøl å takke.
Jeg skriver ikke mer om dette nå, men jeg må nok høre med meg sjøl om jeg skal være idiot…
I morgen blir det jobb, har glemt av en tidsfrist og fikk utsettelse til i morgen.
Så må starte tidlig.
Det kunne ha blitt en lang dag, for jeg er ikke ferdig med biblioteket før seks.
Men så ble jeg spurt om jeg kunne ta det tidligere, slik sett blir det normal lengde på arbeidsdagen.
Det syns jeg er godt. I kveld skal jeg legge meg tidlig. I morgen er en ny dag.
Jeg var så glad for de bort i mot bare veiene jeg så midt i uka.
På fredag skulle både moren min og jeg på en kontroll i Kristiansund.
Og som jeg har sagt noen ganger tidligere er det bratt opp dit hun bor.
Hun må hentes ved døra.
Så etter jobb på torsdag, dro jeg til henne for overnatting.
Hun bor en halv times kjøring nærmere Kristiansund.
Da jeg låser biblioteket om kvelden, snødde det.
Siden har det snødd jevnt.
Men jeg kommer meg både opp til mor og ned neste dag.
Vi fikk utført det vi skulle.
Vi anløper et senter og med å låne en rullestol der, går det superfint å bevege seg inne på senteret.
Vi finner kafeen som selger chilikaffe, det måtte vi unne oss.
Og det ble også middag der.
Som ved et under hadde en traktor vært og skrapa veien opp til mor, så vi kommer oss fram til oppkjørselen da vi er tilbake igjen.
Så med en støttende hånd kom hun seg inn.
Om kvelden kom han som brøyter oppkjørselen hennes, så jeg fikk flytta bort bilen.
Men det er ikke så enkelt å plassere biler når det er så mye snø.
Tidlig til morgenen, for det ble til jeg overnatta igjen, fikk jeg ikke sove.
Ble liggende å problematisere livet, blant anna tanken på om brøteplogen som brøyter veien opp, kom. Og at bilen min ville stå i veien der den sto.
Til slutt kledde jeg på meg og fikk flytta bilen tilbake til oppkjørselen.
Etter og ha gjort dette sovna jeg og det skikkelig godt.
Og med snøen hengende utfor taket var jeg redd for at bilen ble begravd om det rasa der den sto.
Så fikk pakka sammen, henta to poser med ved opp til mor, før jeg kom meg hjemover.
Spent på snøen, var det brøyta opp hos meg…
La meg en plan om det ikke var.
Heldigvis kom jeg meg opp til huset.
Senere har jeg vært ute å henta ved i den sammenraste vedbua.
Skikkelig strevsomt å komme seg inn for å henta disse tunge sekkene.
Så sto jeg der og pesa da, etterpå, med sekken lagt på den store brøyteskuffa, før jeg kan være hest og kunne dra det tilbake. Mens jeg drømmer om et enklere liv.
Nå er det tent opp i ovnen og jeg skal straks over fjellet for å hente sønnen. Han kommer med buss, men den kjører bare til nabokommunen.
Søndagskveld og helga straks over. Som vanlig har helga hatt hastverk.
Men den har vært fin.
Gledde meg skikkelig til denne helga.
Begge jentene hadde sagt de ville komme hjem.
Fredag etter jobben dro jeg lykkelig hjemover.
Og så kom bussen med den dyrebare lasta.
Lørdag reiste vi til deres mormor og min mor.
I og med at begge reiste med buss tilbake på søndag, tok vi morsdagsfeiring dagen før og unngikk stresset med å avslutte besøket for å rekke returen til byen.
Jentene laga vegetarlasagne, som falt godt i smak.
Mor var så glad over å ha jentene på besøk. Hun syns de bor alt for langt borte. Det er så godt med den unge energien de tar med seg, syns hun.
Vi var hjemme igjen nokså sent.
I dag har vi tatt dagen med ro.
Jeg fikk blomster og akrylmaling hos de.
Og vi bevilga oss ansiktsmaske.
Det vil si, jenten syntes vi skulle det.
Her er vi i gang.
Fine ja :D…
Og så reiste de tilbake, etter middagen og morsdagskake.
I morgen starta dagen med reise og møte, for meg.
Men i kveld føler jeg meg slik litt småelendig. Tørr hoste, vondt i hodet og slapp.
Så jeg har bestemt meg for at det kanskje bare er lursest å holde seg hjemme.
Enda mer snø. Enda en helg. Jeg har fri, noe er på programmet likevel.
Det har vært en heidundrende uke.
I går måtte jeg spekulere på hvilken stjerne jeg var født under…
En kan si at ting ikke legger seg til.
Jeg rygga meg ned oppkjørselen i går, redd for å sette meg fast i snøkavet, men med rimelig tid disponert til det jeg skulle.
Avtale på museet.
Jeg måtte innom kontoret en tur.
Kom meg ned på veien, holdt på å kjøre meg fast et par ganger. men det gikk.
Etter veiene var det slush.
Framme ved kontoret fikk jeg parkert nærme dørene.
Jeg skulle ta med meg en hel masse.
To pakker var lange og smale, med lengde på over to meter.
Jeg fikk pakka sammen, bært alt utover gangene med å ta pakkene i etapper.
Tar også med meg en bunke med permer.
Tar opp bakluka på bilen…det vil si, jeg prøver å ta opp bakluka.
Den er ikke til å rikke.
Rundt meg er det snøkav, tida til avtalen krymper og jeg får ikke opp bakluka der veien til framtida går igjennom.
Følelsen av at jeg har desperat lyst til å skrike, sparke til bilen, ja riktig filleriste den, er så absolutt sterkt til stede.
Jeg åpner den ene døra, jeg åpner den andre, jeg fyker rundt bilen og trykker på nøklene for å få låsen til luka til å åpne seg.
Denne opptreden har jeg på torget foran rådhuset med fullt av kontorer på tribuneplass.
Ikke det at jeg brydde meg.
Kan hende det så komisk ut, litt slik mister Bean.
Men samme søren, det kunne altså ikke brydd meg mindre.
Det jeg beit meg merke til var at ingen hjelpsomme sjeler dukka opp.
Til slutt måtte jeg prøve å se om jeg fikk inn de lange pakkene inn gjennom ene bildøra, men som jeg trodde var helt umulig.
Jeg prøver den ene døra bak.
Det går ikke.
Så prøvde jeg døra foran, min sin.
Under over under, der fikk jeg tredd den lange pakken inn.
Enorm lettelse.
Der og da dukka det opp et menneske i snøkavet, med et snev av hjelpegen.
– Du kommer deg ikke inn i bilen, sa han.
Og det stemte, om jeg ikke var noe som kunne ha likhet med et slangemenneske.
– Det er bedre om du tar det inn fra andre siden, sa mannen.
Så jeg skjønte at observasjonene var helt riktige.
Ut med den lange pakken, inn på andre siden og så hente den andre som var like lang.
Til slutt var den store kofferten, de lange pakkene, to kortere, pakkene med lykter i, permene og veskene og sekkene på plass inne i bilen.
Og jeg hadde alt for lite tid til avtalen.
Fikk sakt i fra.
Kom meg til slutt fram, etter å ha kjørt noen mil på veier som plutselig kunne få bilen til å gjøre ting jeg ikke ville. Men heldigvis gikk det bra, jeg kom fram.
Og da hadde jeg bærehjelp. Til alt overmål åpna bakluka seg også, den hadde bare vært fosset fast.
Der ble det også en en hyggelig dag.
Temaet var foto, gjenstandsfotografering.
Alle pakker ble pakka ut og satt sammen.
Alt var glemt.
Alt strevet og all frustrasjon.
Men uka som er over har hatt en del av det.
Frustrasjoner.
Slik som at to ganger lasta jeg ned dokumenter som jeg jobba i, neste dag da jeg tok de opp var alt jeg hadde gjort borte.
Og her var det snakk om tidsfrister.
Men jeg ble ferdig.
Med å sette inn det ekstra giret ble alt levert til tide.
I tillegg har det vært møter på kveldstid, og mye rakk jeg ikke. Men jeg må også rekke det, i en tid jeg ikke vet når er…
For travelheta fortsetter ut i neste uke.
Men så håper jeg det roer seg.
I helga tar jeg fri, trenger det.
Jentene mine kom i gårkveld, vi skal etter hvert ut i snøen, hente inn ved, handel for mor og planen er å lage middag for henne.
Og i tillegg skal vi slappe av.
Akkurat det gleder jeg meg skikkelig mye til.
Og jeg vil ikke være født under en uheldig stjerne, så det er jeg IKKE.
Kanskje jeg bare skal lære en lekse om frustrasjon.
Nyt lørdagen, om det er sol eller regn, snø og kav.
