For noen dager siden inviterte jeg til å fortelle om navnet du har på bloggen din. I dag kan jeg presenter svara.
Det starta med at jeg begynte å tenke på at mitt eget navn kunne virke uforståelig. Så jeg skrev et innlegg, der jeg også inviterte til å fortelle om egne bloggnavn. Litt spent var jeg, kom jeg til å få respons…
Uvant som jeg er til å invitere.
Heldigvis fikk jeg svar.
De vil jeg presentere her.
Jeg er jevnt over nysgjerrig av meg, syns andre mennesker er spennende. Så takk til dere som var så snille å ta utfordringa.
Bloggene legges inn alfabetisk, både hva de sjøl skriver og en kommentar fra meg om bloggen:
Han forteller at det var tilfeldigheter som brakte han inn i bloggverdenen, uten at han utdyper det nærmere. Han reflekterte over hva han skulle med bloggen og fant ut at han “ville dele” tanker og ord. Han forteller at ordet dedikere dukka opp i tankene og kom fram til ordet “Dedication”. Det viste seg være opptatt, så da falt valget på “Dedicat”.
For meg er bloggen til Dedicat en solid blogg. Lett språk og godt innhold. Han skriver jevnlig, om ikke nødvendig daglig. Jeg greier å få med meg innlegga hans og de er en glede av historier, små episoder og innblikk fra stedet han bor. Han har en varhet der man føler mening i mellom linjene. En fin blogg jeg ikke har fulgt så lenge, men glad for at jeg gjør.
Denne bloggeren har kalt opp bloggen sin etter den ene katten, Dixi Rose. Hun ønsker at bloggen skulle være en del av henne. Hun syntes det var vanskelig å finne bloggnavn.
For min egen del tok det en stund før jeg fant fram til henne, men hun skriver alltid så koselige meldinger. Og til tross for at jeg ikke fant fram til henne, fortsatte hun å kommentere. Så endelig fikk jeg nøsta opp i det og kom inn på en blogg med sjøldisiplin og vlogging. Nært og snilt forteller hun mye om trening og mat. Og ellers deler hun bilder fra nærområder i Trondheim. En snill og velmenende blogg uten å være påtrengende. Ellers er hun glad i musikk og katter. Og nå har jeg funnet henne.
Hennes navn kommer fra en båt i Danmark. Hun hadde tidligere en blogg som het “Leirabesta”, fordi hun hadde blitt bestemor. Men da sambygdingene fant ut at hun blogga, fikk hun kritikk for dette. Hun ble lei seg for og vurderte å slutte å blogge. Da var det hun så den båten som lå ved en kai i Danmark. Hun kjente på sin egen vilje, og at hun ikke tillot at dem i rundt henne skulle få ødelegge for henne. Derfor sletta hun den bloggen hun hadde og starta på nytt opp som “Fuensvilje”.
Og det er vi nok mange som er glade for, at fruen tok fram viljen sin. Vi må ikke la andre ødelegge for vår glede, når den gleda ikke går ut over noen. Dette er den bloggen jeg har fulgt lengst, faktisk tilbake til hun hadde den gamle bloggen. Ja, jeg har så vidt møtt henne også, så vet hun er en trivelig dame. Og så blir jeg slått ut av effektiviteten hennes. Uansett, med helseplager og sin store familie rundt seg, produserer hun alt fra strikk, mat og et bugnende drivhus. Tror hun har fått utdelt mer tid enn mange av oss andre.
Navnet kommer fra at hun først kalte bloggen “Gryende tider”, men den ble hetende “Gryende”.
“Gryende” er desidert den siste bloggen jeg har begynt å følge. Rart dette, hvordan en bare hopper over blogger før en plutselig tilfeldig finner ut at denne vil jeg følge. Nå skal det sies at Gry har en stor produksjon av tekst, med flere innlegg om dagen. Så jeg har ikke kapasitet til å få med meg alt. Det sier enda mer om henne, hvilken kapasitet hun har. Hun skriver friskt og har meninger om mye. Og med setninger som er krydra med sideblikk på det hun sjøl skriver. Under en sylskarp penn og et intellekt som våken er til stede, banker et varm hjerte. Så et veldig hyggelig bekjentskap.
Hun het for “Foreignerat50”, men hun fant ut at ingen er evig 50 år. Hun heter Ligaya som betyr happy på engelsk. Derfor ble “Happy” navnet på hennes nye blogg.
Og navnet bærer bloggen godt. Jeg var faktisk innom den gamle bloggen hennes, uten at jeg begynte å følge den. Men det gjør jeg nå, for her er det mye glede, vakre bilder og blomster. Religion står også sterkt for henne, men den stenger ikke de som har et annet livssyn, ute. Det syns jeg er en kunst. Ellers får en innblikk av å bli født i en annen kultur og hennes strev og utfordringer i livet. Det har vær et liv som har kostet mye. For meg er det både en interessant og lærerik blogg å lese. Jeg har tatt meg noen dykk i arkivet, det er å anbefale. Man føler respekt og forstår en del mer av hva en kan sette pris på.
Hun forteller at hun ikke heter Maiken, men at hun liker det navnet så godt, faktisk det fineste navnet hun vet om. Det klinger også godt sammen med nattblogg, sier hun, fordi det er da helst hun skriver. Det er om natten hun jobber.
Jeg skal innrømme at jeg trodde hun het Maiken, for det navnet har passa fint. Hun er en vakker dame men hel haug søstre, som naturen har vært rause med utseendet til. Og hun bor på en vakker plass, hun deler bilder og morsomme betrakninger fra livet sitt. Det er humor i svingende. Varme og et levende liv, med en stor familie. Hun er glad i å reise og liker varmen. Jeg blir så glad av å lese bloggen henne, lese om forholdet familien har og det de deler. Hun skriver ikke så ofte, men innlegga hennes er herlige betrakninger som jeg prøver å få med meg.
Hun het først “Etdiktomdagen”, men forandra det til “MetteJosteinsdatter”. Før så skreiv hun ett dikt om dagen, med tiden har bloggen blitt mer enn et daglig dikt. Derfor tok hun i bruk sitt seget navn.
Og etter hun har skiftet navn, fant jeg henne. En variert blogger, men veldig mange fine bilder. Hun har ikke så mye tekst, men teksten er tenksomme og gode. Det er en blogg som er lett til tross for at en skjønner det ligger utfordringer bakom. Hun skriver også flere innlegg om dagen. Jeg får ikke med meg alle, for jeg har ikke så mye tid å disponere, eller bare at jeg rett og slett er litt treig. Denne bloggen har likevel blitt en av de bloggene som jeg følger og som en tenker på. For slik er det, menneskene bak bloggene blir mennesker en ønsker alt godt for.
Eier av bloggen “Utifriluft” sier enkelt, navnet ble slik fordi hun har sin beste tid ute i friluft. Og fordi hun elsker å være på tur! Enkelt og greit lissom…
Og her får en store doser med flotte bilder, både nært og oversiktlig. Hun opplever og deler og formidler alt så enkelt og greit. Her er lærdom, nysgjerrighet og mye vakkert. Hun er en tøff dame, med bobilen sin oppsøker hun områder som hun presenterer. Jeg har fulgt bloggen nokså lenge og gleder meg over det jeg ser. Tekstene er tydlige og korte. En blir liksom med på tur i sin egen stue. En blogg å følge og som bære navnet sitt til fulle.
Like på nyåret gikk de to søstrene, pusekattene som nesten hadde vært sammen med oss i 19 år, bort.
Det ble tomt i huset, men samtidig friere.
Nå er det ikke så mye en har kunnet reise i det siste, men jeg kunne holde mor med selskap i mye større grad etter far gikk bort, enn om dyra hadde levd.
Og jeg tenker ikke på å anskaffe meg dyr, fordi jeg tenker jeg vil ha denne friheta.
Men i dag kjente jeg at jeg vakla i bestemmelsen.
Jeg hilste på en alldeles nydelig katt, en burmeser.
Bildet er tatt av ge-hall fra Pixabay
Etterpå suste jeg inn på nettet, men de er dyre.
Så det blir ikke aktuelt.
Men helledussen så nydelig den var.
For en vakker katt.
Jeg må innrømme at jeg syns det finnes veldig mange fine katter.
Hadde i noen år en perser.
Men jeg syns siamesere også er fine, til og med kattene uten hår, kan jeg se skjønnheten til.
Enn hellig birma med blå øyner og sotete fjes…
Så jeg gikk meg litt vill i drømmeland med katter i dag.
Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.
Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.
Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…
Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.
Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.
Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.
Tidsfristen er innen mandag.
Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.
Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen her inne.
Glemte å lagre den.
For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.
Det skulle bli et konsept.
Foretningskonsept, var plana.
Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.
Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.
Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.
Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b altså BforB, ble til.
Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”
Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.
Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.
For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.
Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.
Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.
Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.
Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.
Men jeg må tenke på akkurat det.
I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.
Nå over til DEG!
Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?
Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.
Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…
…da er jeg der.
En dag igjen.
Som sikkert blir lang.
Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.
For da har jeg ferie.
I dag jobba jeg igjen intenst.
Plutselig fikk jeg en bukett roser.
På jobben.
Skikkelig overraskelse.
Og veldig hyggelig.
Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.
Starten på den uka her var langt fra ferie.
Har lyst til å dele denne historien.
Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.
Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.
Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.
Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.
Parkerer og er på tur inn.
Rådhuset er ikke åpna ennå.
Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.
For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.
Det var ingenting anna å gjøre.
Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.
Og nøkkelen – ja den sto i døra…
Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.
Og ja – jeg VAR oppgitt.
Mer enn det.
Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.
Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.
Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.
Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.
