Husker du Sign O’ The Times med Prince?
I hvert fall raser tiden. Hele tiden denne tiden.
Jeg henger etter, prøver og prøver igjen.
Med det meste.
Skriving blir det dårligere med. Altså skriving som i blogg.
Her en dag ville jeg vise dere løypa mi. Mens snøen lå breddhel.
Åttetallet mitt.
Jeg traska i vei og knipsa.
Ville vise.
Vise veien min.
Vise hvor veien kryssa i åttetallet. Det uendelige.
Labbing gjennom snø.
For snøen kom i mengder etter påska.
Den kom som en ny vinter.
Så når sola plutselig synte seg fram en dag før helga, var det som en ikke trodde det var sant.
Men løypa mi har jeg gått.
Nesten hver dag.
Og i går starta jeg med to runder.
Det er mye enklere nå. Når snøen holder på å forsvinne. I sporene mine smelter snøen raskere, slik at det blir enda enklere å gå.
Fuglene kvitrer, for det har blitt VÅR !
To runder går som en røyk.
Før resten av dagen starter – eller fortsetter.
Kanskje går jeg ut for å sette meg i bilen etterpå -.
Men først passerer jeg inngangsdøren nede, for å ta siste biten før jeg går inn oppe.
Dette er så enkelt at det funker.
Så lite som skal til. Bare ta på seg skoa og ut.
Så enkelt at det bare fungerer. Enkelt og greit.
For akkurat nå er det lite som gjør det – fungerer.
Slik ellers.
Med meg og kroppen min.
Så dette tror jeg på.
Terrenget er litt kupert. Både balanse og litt smidighet får øvd seg.
Tiden går og snart er det sommer. I dag oppdaga jeg at sommertida var kommet, for det ble så merkelig stille på kontoret. Alle gikk så tidlig.
Dørene var innstilt på sommertid.
Dit er vi kommet.
Jeg har et STORT ønske om å fungere.
Fungere bedre enn nå.
Mye bedre.
For nå er jeg en tanke sliten av at det ikke er slik jeg vil.
Men det blir.
Det blir.
For det tror jeg på.
Det vil jeg tro på.
♥











































