I nyhetene snakker de om penger, om oppgjør, kjøpekraft.
Kjøpekraft…
Egentlig er det så relativt.
Hva er det som er viktig, hva må en ha…
Det som er viktig og gir trygghet er at man klarer sine daglige forpliktelser.
Men hva er det…
For det vil variere, etter hva en føler en må ha.
Tak over hodet, varme, mat… slikt er ganske grunnleggende.
Men trenger man en ny sofa?
Eller nye sko?
Er skoa utgått eller er det fargene som gjør at en må ha de.
Med en ny «ting» i hånden føler en på en slags lykke.
Spesielt om det er noe en lenge har ønsket seg.
Men så går det over, så da er det greit med kjøpekraft.
Slik blir vi denne hamsteren som løper rundt i hjulet, som driver samfunnet etter ønsket om mer.
Bildet er tatt av Zdeněk Chalupský fra Pixabay
Og så er det en fordel om en ikke er slik alt for lykkelig og fornøyd med situasjonen, at det kan hjelpe på å kjøpe for å få opp følelsen.
12. april hadde vi i Norge overforbruksdagen, samme som i fjor. Gjennomsnittet for resten av verden var 27. juli. Vi har brukt vår andel. Siden 2015 har forbruket vår steget med 15%.
For vi kjøper.
Mat, tekstiler, arter forsvinner.
Hurra for kjøpekraften.
Sjøl har jeg tre forbruksprodukt på ønskelista mi…
Symaskin har lenge stått der, så oppdaga jeg VR-verdenen og nå har jeg fått enda et produkt; Ipad med tegneprogram.
Så jeg er ikke bedre.
Men jeg jobber.
Med hodet mitt.
Med tanker.
Prøver ikke kaste så mye, ta ansvar for mitt eget matavfall, kjøper lite og prøver å gå for gjenbruk…slikt.
Jeg har likevel veldig mye jeg kan jobbe fram mot, ikke minst få inn kunnskap.
På ønskelist mi er det vel bare symaskina som har noe slags bærekraft.
Noen ganger er en sommer over. Andre ganger er en påske over. Jeg sitter her å tenker tilbake på påska 2023.
Den har først og fremst vært folksom.
Og den har vært hyggelig.
Men grunnen til at jeg nevner «hyggelig» på andre plass er at jeg var ikke på topp da påska starta. Faktisk er ennå temperaturen knapt nok gått ned til normalen.
Påskedagene skulle hun tilbringe på Oppdal med sin kjære. Der skulle det være aktiviteter i flere dager med renn, filming og jeg vet nesten ikke hva.
Etter hun dro ble det et lite påskebesøk før torsdagen, da mellomste og eldstemann kom.
Fredag var vi alle bedt på feiring av fødselsdag hos minstesøsteren mi.
Da hun fikk en jordbærlue og jordbærjakke fra datteren som hadde opp til flere lignende antrekk, fikk lattermusklene trimma seg.
Ellers fikk hun også et miniartyrhus som hun hadde laget. Skikkelig detaljert med bittesmå tallerkner og mye anna smått.
Her beundre mellomsta mi byggverket.
På formiddagen på lørdag kom mellomste søsteren min og mannen innom.
De hadde med seg mor, for hun skulle spise lammelår sammen med oss på ettermiddagen. De hadde hatt noen dager i sin ferieleilighet og var tilbake til bypåske resten av påska.
Jeg tok opp forskjellig fra fryserene; rundstykker, skolebrød og aniskringle, slik at vi spiste en enkel lunsj før de kjørte videre.
Vi hadde ikke alt som skulle til lammelåret, derfor ble det en tur til Øra, altså Kyrksæterøra.
Mor var også med, valgte å sitte i bilen. Hun fikk likevel mange flere inntrykk enn en vanlig dag.
Jeg hadde fått næringssorg, redd for at låret kunne bli for lite. Derfor ville jeg lage blomkålsuppe til forrett. Hjemme sto låret og stekte.
Tilbake igjen kom en tremenning av barna som mellomstetøtta hadde bedt. De hadde snakket om påska tidligere, moren hennes hadde hatt de samme påsketradisjonene som vi hadde på påskeaften. Lammelår og gjemming av påskeegg. Moren hennes døde for en del år siden. Var veldig hyggelig at hun ville komme og dele kvelden med oss for oss alle <3.
Kjæresten til mellomste kom med bussen, så da vi gikk til bords var vi likevel ikke så mange – som det kan høres ut, vi var bare seks stykker.
Og det ble mer enn nok mat.
Hadde spurt mor om hun ville overnatte, men det ønsket hun ikke…så endelig, tror faktisk det var første gang hun brukte TT-kortet sitt etter hun ble enke.
Alt fungerte, hun kom hjem i passe tid før Hjemmetenesten kom på sin kveldsrunde.
Før tremenningen reiste tilbake til sin bestemor kom datter til yngste søster innover om kvelden. Så de fikk også møttes.
Da hadde gutta gått i gang med å tenne opp bålpanna.
Juletreet hadde ligget på terrassen siden jula, jeg hadde hørt det ikke var så bra å brenne det i ovnen, nå forsvant inn i flammene.
Og utsagnet om at jula varer til påske fikk ny mening.
Vi snakka om at dette kunne bli en tradisjon, brenne juletreet påskeaften.
Første påskedag fikk jeg hengt ut flagget før frokosten.
Eggene fikk en lettvindt dekor.
For eldstemann skulle reise opp til Trondheim og det gikk buss bare fra Øra, så måtte kjøre han.
Vi fikk en trivelig stund med masse prat før han forelska forsvant inn på bussen.
Jeg har fått sett bilde av en nydelig jente, han var bedt til henne på middag. Vi får se hvordan det går.
Jeg ønsker alt godt.
Tilbake hjemme var det bare to igjn, de satt i sola, de tok seg turer og vi snakka.
Sjøl følte jeg ikke den store entusiasmen for tur.
Men prate kan jeg.
Og kjæresten til mellomste har spennende planer.
Mellomsteberta begynte å bli utolmodig, det var snakk om å utgi noen av snuttene hennes, men det tok så lang tid at hun jobba med sjøl å få lagt det ut på Spotify aller først.
På søndag var det snakk om å besøke mor, men så fikk de to siste skyss til Trondheim tidlig på dagen.
Plutselig var det tomt og stille.
Men det er godt det også, spesielt etter den fine påska med fint vær og fine folk.
Jeg kjørte innover til mor i går ettermiddagen. Hun trenger også folk rundt seg.
Og da jeg dro var det siste jeg hørte at jeg måtte komme snart tilbake. Tenker å ta turen i morgen.
Påska er over og hverdagen banka på døra.
Med alt sitt.
Mandagsmøte, skriving, planlegging og sommeren som rykker nærmere. Etter lunsj i dag var jeg helt kadaver, jeg sovna – så første arbeidsdag etter påske og etter influensa ble heller kort.
Kort vei mellom glad trasking over hvite vidder til zombie-tilstand under dyner og pledd.
Jeg ble syk.
Da jeg kom hjem etter turen på mandag var jeg dyktig lat.
Satte meg ned og der ble jeg sittende. Neste dag sa det pang…på en måte. Etter en dusj gikk kroppen berserk. Den slo av all varmen, fingrene visna og det var umulig å få opp temperaturen.
Men etter en kort tid var temperaturen inni meg steget til over 39 grader.
Det var bare å krype til køys med varmeflasker og tepper. Det tok lang tid før varmen igjen var grei.
Og der ble jeg liggende som i en døs.
Eller riktigere, jeg sov.
Sov og sov.
Så slik gikk den uka her. Jeg måtte melde avbud på flere avtaler. Etterpå sov jeg videre. I går tidlig var temperaturen gått ned til 37,3 grader.
«Yes» tenkte jeg.
Men da ettermiddagen kom var jeg enda nærmere 40 grader. Det var bare å sove videre, ikke for at jeg ville – men det var det jeg klarte.
Mat har vært minimalt. Så det positive er et par kilo bort.
Da jeg i dag igjen var nede mot 37 grader turde jeg ikke tro -, men så gikk temperaturen mer ned og ikke så mye opp. Og det beste, jeg kjente virketrang.
Så i dag har jeg vært mye mer urolig, til og med laga meg middag. Men må nok få til å virke og ikke bare ha trang. For formen er ikke topp, begynner å suse i hodet ganske så raskt ved bevegelse.
Men jeg er på vei.
Så da har jeg straks lagt dette bak meg.
Og hver dag har sola strålt fra blå, blå himmelen.
Ny, skinnende dag. Sola, humøret, lyset…alt er på god styrke. Og jeg vil så mye…
Akkurat det er nok det største problemet med dagen. At jeg vil så mye, sannsynlig for mye…
Derfor burde den nok ha vært i uant lengde.
Men slikt er bortkasta tankegods, både å tenke og ville-.
For jeg vil alt skal være bra med dagen.
Dagen i hvitt, blå himmel og en strålende sol.
Jeg vil være både være inne, ute, gjøre masse og hvile godt.
Så får kose meg med det jeg kan.
Ett aber er at støvet syns så godt slike dager, så da slår renholdsgenet til.
Begynte etter jeg sto opp.
Våkna først klokka fem, det er i tidligste laget en lørdagsmorgen der vi i løpet av døgnet mister en time.
Da klokka hadde blitt åtte var det på tide, da hadde jeg hatt en lang og god natts søvn.
Speil og glassoverflater er tørka over.
Andre vaskemaskina står på.
Skal jeg henge klærne ute og forsere dyp snø med skare…
Slike spørsmål en må gi seg svar på.
Har huska fuglene, de kom stormene til da materen vart fylt.
Har ikke hatt nok ro til å fylt opp de siste dagene, så tror faktisk det har vært tomt i et par dager.
Ikke bra.
Man har et ansvar når en har begynt å mata fugler.
I går hadde jeg en fin, trist og krevende dag.
Slik som begravelser her.
Tristhet med at et menneske er borte, det fine med å møte mennesker en ikke møter så ofte. Krevende med at det blir mye prat, følelser og historie.
Alle søskenbarna en møter, deres barn og barnebarn.
Møtte en klassekamerat jeg ikke har møtt siden ungdomsskolen.
Alle år som er gått.
Yngre søskenbarns minner om meg, litt rart å høre andres oppfatning av seg sjøl. Jeg husker meg som et ganske stille barn som var mye i fantasien.
De fortalte om historiene jeg fortalte, skuespill jeg satte opp, leker jeg arrangerte, ikke en rolig og tilbaketrukket unge.
Rart dette, hva en tror inni seg og hva andre oppfatter.
Veldig interessant.
Men det som ble snakka aller mest om var hun som hadde gått bort. Et menneske med mye omsorg og varme. Hvordan hun og morbror min møttes, ungdomstiden hennes.
Før hun kom flyttende til vårt lille sted.
Hvem hun var.
Hun voks opp i en storfamilie og kom til en storfamilie.
Interesser hun hadde hatt, hun var ikke bare mor til mine søskenbarn.
Sorthvite bilder rulla over lerretet, fargebilder fra syttitallet fra fjellturer og båtturer, de storveies nyttårskveldene der alle onkler og tanter samla seg sammen med oss ungene.
Vi var en stor gjeng.
I dag er det lørdag.
Lørdag som er en time kortere, lørdag før palmehelga.
Lørdag med strålende sol.
Nå skal jeg ta sot ut av ovnen, sette en brøddeig – før jeg kommer meg en tur ut.
Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.
Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.
Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.
For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.
Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.
Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.
Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.
I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.
Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.
Hadde bestemt meg for buss.
Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.
Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.
Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.
Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.
Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.
På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.
Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.
Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.
Hun jobber på sykehuset.
Det var hyggelig å møte henne også.
Nå møtes vi allerede på fredag igjen.
Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.
Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.
Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.
Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.
Buss tilbake igjen.
Litt venting, så kom jeg inn til legen.
Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.
Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…
Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sinepunkt.
Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.
Og det burde feires.
Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.
Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.
Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.
Men Cola er!
Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.
I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.
Varmen er kommet tilbake i kroppen.
Bilen sto der jeg satte den fra meg.
Dagen har vært veldig fin.
Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.
Det ble over titusen skritt.
Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.
Dette høres ut som en veldig god plan.
I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.
Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.
Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.
En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.
For en helg går så fort.
Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.
Det ble et litt kort besøk.
Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.
Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.
På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.
Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.
Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.
Jeg fikk vaska golv og bakt.
Og to dager gikk som en røyk.
Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og fort, forter enn jeg liker i alle fall -.
Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.
Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.
Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.
Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.
