En verden full av muligheter har jeg nå sett inn i. Og jeg omfavner den.
Nå vet jeg ikke om hvordan en kan påvirkes, om en kan få noen skade…men jeg kan ikke forstå det-.
Eneste er at det kan ha avhengighetsaspekt, tror jeg.
Og at dette kan legge til rette for asosialitet, kanskje…
Jeg har skrevet om at sønnen min kjøpte VR-briller tidligere.
Nå har også jeg prøvd dem.
Ikke til spill, som brillene kanskje mest blir brukt til.
For meg holder sudoku på mobilen lenge nok.
Men for en opplevelse dette kan gi.
I går, før han for, spurte jeg om jeg kunne få prøve en gang til.
Bare å sitte i sitt eget rom og oppleve.
Jeg elsker å se på dans.
Kan bli sittende å se reels på Insta, se på trinna og ha lyst til å prøve.
Så jeg fant fram til innspillinger av dans.
Først var det en battle mellom en gjeng.
Danserne ser deg rett inn i øynene og du får lyst til å smile tilbake, til danserne.
Plutselig var jeg i Paris.
Var med i på takene der danseren gikk tur, mens han fortalte.
Og til slutt, etter øvinger, kostymeprøver, var det premiere.
Musikeren var klare i musikk-grava, dirigenten heva taktstokken og forestillingen var i gang.
Så fant jeg en snutt med noen jenter som sto foran en glassvegg av vinduer, de begynte å bevege seg bakover og ble borte.
Da jeg snur meg var alle bak meg og danset der.
Den dansevideoen som var aller mest spektakulær var fra en scene type black box.
Forestillingen var laget etter koronaen starta, slik at folk kunne få kulturopplevelse uten å gå til en forestilling.
Forestillinga var multikulturell, bakveggen og golvet var dekka av lys, lys som vann, som rant nedover veggen og utover golvet og forandra form.
Ditt perspektiv som publikum forandra seg også, rundt om på scenen og opp i høyden.
Helt fantastisk!
Senere, i en annen film, gikk jeg inn i et bilde av Van Gogh.
Det var også noen filmer fra Prada, motevisning av klær, guttene var nydelige og nesten litt androgyne.
Var også en tur innom Venezia og flere filmer fra Kina.
En tur gikk langs den kinesiske mur.
Så jeg er betatt.
For noen opplevelser og for noen muligheter.
Absolutt en bruk til opplevelser, men også til læring.
Barn som “fysisk” kan plukke talla og lære seg matte gjennom handling.
Eldre på institusjon, eller folk som er lenka til kropper som har redusert mobilitet.
Så mange muligheter.
En kan også bevege seg, behøver ikke sitte inaktiv. Jeg kasta baller og papirfly.
Dansa også med en figur. Tenkte å laste opp filmen sønnen min tok, da jeg fekta med min virtuelle venn, men det kan jeg ikke. Så her har jeg noe å lære meg.
Dette var en virkelig artig opplevelse.
Det som var negativt var at hjernen oppfatta bevegelser uten at balansenerven var i aksjon.
Så jeg ble litt kvalm etter en stund, men dette er vist slik en kan venne seg til. Hjernen takler dette etter hvert, så en slipper den uvel-følelsen.
Og jeg tenker at nå det blir fiber her jeg bor, vil jeg kanskje anskaffe meg VR-briller sjøl. Når nettet fungerer godt, for det er viktig.
Ikke dumt med en virtuell opplevelse i førjulsstria.
Kanskje vi får skifta gardiner hos moren min i kveld, når vi er der.
Vi har hatt noen veldig fine dager. Har sett på en serie og snakka om livet gjennom serien. Ens egne og andre begrensninger, følelser og handlinger.
Uten kritikk, men med respekt for både seg sjøl og andre.
Ingen er perfekte, men alle prøver.
Sitt beste.
Jeg vil ha gjort bedre her inne på bloggen.
Jeg blir glad i menneskene som gir av seg sjøl.
Som deler livet sitt.
Tankene sine.
Bildene sine.
Kjenner jeg får utvidet kunnskap.
Om folk.
Toleransen øker, fordi en får del i det indre livet, tankene, ved siden av det ytre livet.
Hos andre.
Og jeg vil gjerne ha lest mer, kommentert mer, men så blir det mer drop-in og sporadisk.
Men tror på at jeg får mer tid etter hvert.
De siste månedene, for ikke å snakke om siste året, har vært spesielt.
Da jeg ser innom i dag, her på bloggen, får jeg meg en skikkelig overraskelse.
Jeg har vunnet et lodd fordi jeg hadde den plasseringen jeg hadde på blogglista i dag.
Jeg kjente jeg ble skikkelig glad. Faktisk kom nesten tårene, så glad ble jeg.
For mye er en kamp for tida.
Begrensningene som jeg opplever med tid, økonomi, helse og ikke minst, hvem er jeg…
Men, heldigvis, jeg får mye gode tilbakemeldinger fra både barna mine og moren min.
Så helt mørkt er det ikke.
Men mye slit.
Derfor, det å få denne meldinga fra en medblogger.
En medblogger som ligger høyt oppe på lista.
Bunnytrash, som trekke bloggere etter plassering på lista og hvor mange dager det er igejn til jul. De som blir trukket får et flax-lodd.
Han bruker både tid og penger på å gi oppmeksomhet til andre i denne tida.
Det er så fint og det er rørende.
Og det har jeg skjønt, Bunny’en er et fint menneske, med omtanke for andre.
Han er krystallklar ærlig, han er ingen klisjette og falsk pleaser.
Han er raspete ærlig, han bryr seg ikke om formaliteter, han sier det som han syns.
Han er så ærlig at han nesten kan bli skummel.
Jeg har lært meg til å sette pris på den skruppelløse ærligheta, ikke fordi jeg nødvendigvis er ening i alt, men jeg forstår og han utvider min horisont.
Det liker jeg.
Så takk til Bunny!
Nå ser jeg tida, den er igjen oppbrukt – så jeg må lese gjennom for å luke i “leifer”.
Avslutningsvis takker jeg alle her på blogg, for mangfoldet og for at dere finnes.
Jeg våkna tidlig bare for å oppdage at det var umulig å sovne igjen.
Så etter å ha prøvd, sto jeg opp.
Fikk vaska kopper.
Det er så mye bedre å få gjort ting fra morgenen.
Må komme meg gjennom en del arbeidsoppgaver, først et møte på teams, så er det ut med innkalling til møte med saksframlegg, økonomi og få sendt inn layouten til kort.
Dette skal jeg komme meg gjennom.
Så handling, skal kjøpe inn til å kunne lage lefse.
Deigen må stå over natta.
Drar ikke inn til mor før i morgen, skal steke lefsene der for hun har en takke.
Dager som går og dager å feire. Videre, videre, hele tida.
En kan vel ikke si at alternativet ville vært så mye bedre.
Kom hjem i går, da hadde det blitt natt.
Kulda hadde inntatt huset.
Vi kom fra Trondheim og eldstemann var med heim.
Vi hadde feira mellomste, hele 28 år er hun blitt.
Husker så godt da hun var liten, buttete og bløt.
En liten rose, men helt uten torner.
Snill og i en periode veldig sjenert, men likevel hadde hun også vilje og en stahet.
Det var etter yngste ble født at mellomste slutta i familiebarnehagen. Den hadde en grense på tre år.
Så hun begynte på dans for å motvirke sjenansen, og ellers var det en åpen lørdagsbarnehage som hun deltok på.
Dansen likte hun, men hun har fortalt etter hun ble stor at hun syntes det var urettferdig at hun skulle ut av huset på lørdagsmorgenen, mens broren kunne få være hjemme.
I dag er hun fortsatt snill og vet hva hun vil, men sjenansen har gått over for mange, mange år siden.
Vi hadde en hyggelig kveld, sjøl om lokalet også var kaldt.
Her er gjengen min, vi var seks stykker til sammen.
Det ble kinesisk, mye innbakt, jeg hadde vårrull til forrett, innbakt kylling til hovedrett og friterte bananer med is til dessert.
Etterpå dro vi innom et sted for å spille biljard, men det var fredagskveld og mye folk.
Så vi dro i stedet hjem til midterste og kjæresten, der han laga sjokolade med krem på til oss.
Det ble sent nok da veien gikk tilbake.
Det har vært noen dager med vær og føre.
Bilen, som jeg skrev om sist, sto pal fast i snøen.
Torsdags formiddag var det bare til å grave. Jeg fikk den løs, bare for å kjøre den fast på nytt.
Da hadde jeg kjørt sammen en stor haug med snø bak bilen.
Så oppgitt vil jeg si jeg var, men fikk den løs enda en gang.
Litt trist å kjenne at håndledda mine ikke tåler så særlig slikt arbeid, det går feil vei dette.
Da jeg var opp etter utført arbeid, kom traktoren for å brøyte. Bilen sto der midt i veien, men traktoren kom seg forbi, så veien ble brøyta opp, utenom der bilen sto.
Etterpå var det å dra på jobb, så til mor etter jeg hadde handla til henne. Ja, lillesøster ringte også, hun hadde fått rullestolen på skeive inni bilen da hun skulle ned til meg på biblioteket. Var ute for å hjelpe henne, og fikk det til.
Kom meg ikke opp med bilen til mor, måtte derfor parkere nedenfor det siste bratte stykket og dra med meg veskene opp.
Fikk laga gulrotsuppe til oss som siste post på torsdagen.
Neste dag skulle vi til frisør, heldigvis sa en nabo ja til å kjøre oss det lille stykket til salongen. Kunne ikke ta med meg mor ned bakkene til bilen min, den kunna fort endt med knall og fall.
Vi fikk klipt og oppgradert oss, før naboen kom for å hente oss tilbake.
Før jeg reiste, henta jeg flere poser ved til mor, hun fikk besøk på lørdag – men hun måtte ha ved til da.
I dag var det ikke så kaldt i huset da jeg sto opp, sov lenge og tenkte jeg fortjente det.
Etter og ha fyrt store deler av natta var det ikke så rart.
Men vannet, som så vidt rann ut av kranene da vi kom hjem i natt, rant fortsatt, men strålen kan kalles sildrende.
Var ganske redd for at det var borte da jeg sto opp.
Men det sildrer fortsatt.
Så det kan nesten ikke komme av at brønnen er tom, er den det vil det være krise. Regner med at elva er frosset til, slik at uttaket ikke er mulig å sjekke.
Men den andre muligheta er heller ikke bra, tenk om vannet inn til huset er i ferd med å fryse…
Huset har vært mye kaldt i det sist.
Jeg har vært nede for å sette på varme i leiligheta, jeg satte av all strøm da strømprisene føk i været.
Denne kampen mot ett eller annet hele tida er jeg bare så lei av.
Og for å komplettere dette, var også nettet nede da jeg sto opp i dag. Ikke fikk jeg satt på radio eller blogga, som tanken var.
Men ellers har jeg det bra…ha, ha.
Den dagen jeg skriver om at alt går på skinner og jeg har det supert, da gir jeg nok dere som leser, sjokk.
Føler likevel behov for å si noe om at jeg har det bra, på mange måter bedre enn mange.
Jeg har nok en balanse som gjør at jeg har det bra, men det er for mye av mangt som er krevende…og det er det jeg må finne ut hvordan jeg skal løse.
Men det er overhodet ikke synd i meg, jeg ønsker vel bare aksept og forståelse.
Ellers vet jeg ganske mye om sammenhenger.
Ønsker deg en riktig fin lørdagskveld og god søndag.
